Kommentarer: 19
21. mars, 2013

Torbjørn Røe Isaksen

Torbjørn Røe Isaksen (f. 1978) er Kunnskapsminister for Høyre. Han er tidligere medredaktør i Minerva, tidligere leder for Unge Høyre og har en mastergrad i statsvitenskap fra UiO om F. A. Hayek. I 2008 ga Torbjørn ut boken "Høyre om! For en ny konservatisme" og i 2013 "Den onde sirkelen".

Prislapp på et liv

Kan vi sette en prislapp på et menneskeliv?, spør mange etter Helsedirektoratets nei til å ta i bruk to kreftmedisiner. Men har vi egentlig et valg?

 «Helsedirektør Bjørn Guldvog ønsket å sette en pris på livet mitt. Det vil si: Han syntes at prisen for å forlenge livene til oss som har uhelbredelig prostata- eller føflekkreft med «noen få måneder» var for høy. Han vil ikke betale en anslått pris på 800 000 kroner pr. pasient, for at vi som gruppe skal kunne få nesten ett ekstra leveår.»

Det skriver kreftpasient og professor i barnesykdommer, Torstein Vik, i en følelsesladet og rørende kronikk i Aftenposten, som avslutter med et svært sterkt avsnitt:

«Men det enkle økonomiske regnestykket for det offentlige helsevesenet i Norge er at det vil være klart billigst å la alle som er uhelbredelig syke dø så raskt som mulig. Det er spesielt mye å spare på oss som har fått prostatakreft, fordi de fleste av oss vil være rundt pensjonsalderen, har betalt skatt i en mannsalder, og staten slipper pensjonsutbetalingene til oss. Det er et enkelt regnestykke. Men skal en slik regnemåte være verdigrunnlaget i Norge?»

Viks personangrep på helsedirektøren er utidig, men det er umulig å ikke føle sympati med Vik og de andre pasientene. Kan hende har de også rett i at Helsedirektoratet burde vurdert denne konkrete saken annerledes. Direktoratet har først vurdert effekten av medisinene abiraterone (Zytiga) og ipilimumab (Yervoy), og så kostnadene knyttet til dem. Konklusjonen var at de livsforlengende medisinene kostet for mye i forhold til hvor stor effekt de hadde.

Alle våre nordiske naboland betaler for medisinene.

Men diskusjonen om Helsedirektoratets konkrete vurdering er en sak, en annen er hvorvidt prioriteringer i det hele tatt er nødvendig. Flere av debattantene, herunder Vik, argumenterer på en måte som tilsier at selve det å prioritere i seg selv er galt. Det er et argument med sterk følelsesmessig appell, men på både kort og lang tid er resonnementet uholdbart.

Den harde sannheten er at vi har begrenset med ressurser. Derfor er prioritering nødvendig, ikke bare innenfor helsevesenet, men innenfor alle samfunnets områder. Dette faktum er umulig å endre på. Vi kan skape mer, bruke mer oljepenger, ta opp lån, jobbe mer – men ingenting av dette vil gi oss så store ressurser at vi ikke behøver å prioritere. Det er et ubestridelig faktum: 100 kroner brukt på en ting kan ikke samtidig brukes på en annen ting.

Professor i helseøkonomi, Ivar Sønbø Kristiansen, illustrerer det godt i en presentasjon for Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering. Hva kunne vi oppnådd med en milliard kroner ekstra til helsevesenet, spør han.  Jo:
 

100 leveår med å gi enzymerstatning (Gaucher etc)
2000 leveår med Avastin for tykktarmskreft
100.000 leveår med kolesterolsenkende medikamenter
500.000 leveår med røykeslutt

Hvilket tiltak bør prioriteres? Bør vi legge alt i en pott? Bør vi satse på forebygging eller på å reparere? Bør valg og adferd spille en rolle, slik at vi sier uforskyldte sykdommer bør prioriteres høyere enn sykdommer som påvirkes av livsvalg? Finnes det relevante etiske forskjeller mellom medfødte sykdommer og andre sykdommer? Og hva hvis vi i stedet brukte pengene på noe annet, for eksempel mer forskning som kunne gitt flere medisiner?

Spørsmålene er vanskelige – ja, til dels umulige å svare konsekvent på. Men ikke å svare er ikke et alternativ.

Slike prioriteringer er nødvendige på alle områder, ikke bare innenfor helsevesenet. Forskningsleder Rune Elvik ved Transportøkonomisk Institutt diskuterer på tilsvarende måte hvilke samferdselsinvesteringer som kan redde flest liv. I en spissformulering skriver han:

«Med andre ord: dersom samfunnsøkonomisk lønnsomhet skal være retningsgivende for veginvesteringer som kan gi bedre trafikksikkerhet, bør man avstå fra mange av disse investeringene, fordi nytten av dem er mindre enn kostnadene. En brutal måte å si det på, er at det samfunnsøkonomisk er bedre at det omkommer 207 mennesker i trafikken hvert år enn at man iverksetter tiltak som kan redusere antallet til 180 per år (…)»

Det er en mildt sagt brutal måte å beskrive samfunnsøkonomien på, men det har unektelig en kjerne av sannhet i seg, og Elvik selv skynder seg å skrive at han lett kan forestille seg «at mange steiler over en slik konklusjon» som viser hvor «hjerterå og umenneskelige rent økonomiske resonnementer er når det gjelder liv og helse.»

Elviks korte artikkel identifiserer det helt sentrale etiske dilemma i enhver slik diskusjon: Å vurdere kostnad og nytte er helt nødvendig, samtidig er det dypt problematisk etisk sett å sett en økonomisk pris på et menneskeliv.

Torstein Vik har derfor på et viss rett når han skriver at det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme nok er om eldre pasienter som rammes av kreft dør så tidlig som mulig. Men nettopp derfor kan ikke rene økonomiske hensyn legges til grunn. Det vil føre oss inn i et etisk minefelt nettopp fordi det som er samfunnsøkonomisk best også kan være etisk galt.

Prioriteringsdebatten må også formes av vårt syn på menneskeverd, rettferdighet og av hvilke verdier og normer vi mener er viktige. Men heller ikke med disse hjelpemidlene vil vi alltid komme frem til klare svar, og vi vil helt sikkert ikke finne noen enkle svar.

Spørsmålet er ikke om vi som samfunn skal forsøke å hjelpe hverandre– enten med å helbrede sykdommer, forlenge livet, gjøre veiene sikrere eller utdannelsen bedre – men om hvordan vi skal fordele ressursene til denne hjelpen. Og da gjenstår det faktum at uansett hvordan man vrir og vender på det, så vil alltid det at noe eller noen får midler innebære at de samme midlene ikke kan brukes på noe annet. Det er brutalt og vanskelig selv i verdens rikeste land, men det er virkeligheten. 

Mest lest i dag
1
Skal man slutte å forsøke å forstå kunstens kontekst og intensjon bare den er tilstrekkelig provoserende?

2
FNs Høykommisær for flyktninger har problemer både med fakta og økonomisk logikk, men gjengis ukritisk av Aftenpostens Ole Mathismoen, som heller ikke imponerer med faktakunnskap.

3
Begrepet sekularitet misforstås av dem som ønsker å ta det til inntekt for egne ideologier.

Kommentarer: 19

Minervavenn til artikkelannonse

  • Pingback: Minerva: Prislapp på et liv | Torbjørn Røe Isaksen - konservativ.no

  • Nemesis

    Du er en flott politiker og klokere enn alderen din skulle tilsi, men jeg er ikke helt enig i den semi-konklusjonen du lander på.

    Befolkningen betaler skatt. Tilbake forventer de veier, helsetjenester, skoler og infrastruktur. Før alle disse sakene har kommet frem i media, så tror jeg 90% av landets befolkning trodde at helsevesenet gjør alt de kan for å hjelpe. Uansett. Punktum!

    Hvis politikere, og andre med inflytelse, skaper en virkelighet som går på tvers av det som er folks realitetsoppfatning, så går de raskt på trynet. Fra bekjente leger har jeg også hørt om andre retningslinjer som «mannen i gata» aldri ville godtatt, som f.eks. å ikke forsøke gjenopplivning på personer over 80 år i en del situasjoner.

    Er det dette vi (stat og befolkning) «er enige om»? Hvis svaret er nei, er man på utrygg grunn.

    PS! En liten digresjon: Oppvokst i en AP-familie, tok det noen år før jeg landet i den blå leiren. En av de absolutt viktigste grunnene til det er at jeg anser Høyre for å slåss for universale prinsipper som enkeltindividets frihet og retten til å bo i et land der staten koordinerer, men ikke detaljstyrer folks hverdag. I mitt univers, er Høyre villige til å ofre noen kroner for idealene sine, mens sosialistene alltid setter to streker under svaret sitt og handler deretter.

    Politikere (kompetente og ukompetente) diskuterer, kompromisser og rører det til, uten at noen så lenge jeg har levd i hvert fall, er villige til å gå tilbake til utgangspunktet for en statsdannelse og svare på spørsmålet:

    Hva er det myndighetene egentlig skal bestemme?

    Holde ro og orden, kreve inn skatt, bygge infrastruktur, skoler og sykehus.

    Skulle de samtidig stå og luske i hekken til naboen for å se om man har tatt på seg bilbeltet, eller om hestekjerra var «forsvarlig» spent opp? Fikk man bøter i gamledager hvis hesten manglet en sko?

  • Christoffer

    Fantastisk bra kronikk!

  • Tore

    Jeg er uenig i definisjonen av hva som er riktig. For meg et det moralsk riktige å redde flest mulig, uavhengig av hvem som skriker høyest. Dermed er det ikke noe misforhold mellom økonomi og moral.

    Men: Det burde og være mulig å prioritere egen helse om man vil. Vil du ofre hytta for et halvt ekstra leveår, må det legges tillegge for det og.

    Vi må med andre ord bort fra at alt som har med helse å gjøre er det offentliges ansvar.

  • Leif

    Premisset til Isaksen er grunnleggende feil. Han skriver: «Den harde sannheten er at vi har begrenset med ressurser.». Dette er galt, Isaksen!
    Norge har ubegrensede ressurser. Vi har 3800 milliarder på bok (= investert i utalndet). Bare 1 % av dette tilsvarer 38 mrd. Det vil kunne betale for alle de medisiner som kreves til de uhelbredelig kreftsyke, til apparater som ikke funker lenger, flere sengeplasser og til nybygg. Bare i 2012 økte Oljefondet med 450 mrd., et vanvittig stort tall. Hva vi skal med dette fondet er det visst ingen som vet, annet enn at det i en fjern fremtid – da alle vi som leser Minerva er døde – skal brukes til noen pensjoner eller noe sånt. Jeg er selv aktuar, så jeg vet hva dette betyr. Det beyr at man helet iden skyver fremtiden og bruk av fondsmidler foran seg. Oljefondet har derfor bare betydning i evighetens perspektiv.

    Å si at vi ikke har råd til alt dette, er hjerterått. For vi har råd. Grunnen til at vi ikke bruker av vår rikdom og formue er at vi ikke vil det. Da får politikerne (unntatt hederlige FrP på dette området) si klart fra hvorfor de ikke vil bruke de pengene vi har. Og er det frykten for inflasjon og høyere rente som styrer denne politikken, så er politikerne mer ufølsomme enn det er mulig å forestille seg.
    1 % av Oljefondet, Isaksen!

    • http://norskgoy.wordpress.com/ norskgoy

      Alle land har denne diskusjonen. Privat eller offentlig, eller en kombinasjon av ymse varianter. Med den fremtidige revolusjon man antar medisinen vil fremme i nær fremtid, vil en også se kostnadene fyke i taket (individdesignet medisin). Og man vil få samme diskusjon angående kost/nytte da som nå. For problemet er ikke bare 1% (38), men at en må bruke 38+n hvert bidige år. Og da er man altså avhengig av inntjening til fondet hvert år overgår 38, ellers har du en enkel likning som sier når de pengene er borte vekk.

      Kreft forsvinner ikke med det første. Og alle andre ymse sykdommer som få kan navnet på forsvinner heller ikke. Det er menneskets lodd.

    • per lll

      Totalt uenig. Det er umoralsk av denne generasjonen å bruke så mye av ikke fornybare ressurser. Disse midlene skal helt klart spares til fremtidige generasjoner. Hva de vil bruke midlene til blir deres valg ikke ditt og mitt. Hvorfor skal samfunnet bruke 800 000 på at en skal gå hjemme et år til og grue seg til å dø? Bedre å ta det som en mann og få det overstått. Livet er ikke noe å samle på når du er uhelbredelig syk.

    • Mina

      Hvis du tror at Norge har ubegrensede ressurser burde du lese denne:
      http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2585081.ece

  • per lll

    Bra Isaksen. Du er valgt inn for slike prioriteringer. Jeg vil ikke at samfunnet skal svi av millionbeløp for å forlenge livet mitt med et par år om det skulle bli aktuelt. Så mye er jeg ikke verdt. Da vil jeg heller betale for det selv.

  • Leif

    Feil hos innsendere her.
    Norge skiller seg fra alle andre land (muligens med unntak av Saudi-Arabia og andre oljeland) i at vi har ubegrensede ressurser. Vi trenger altså ikke å prioritere. Vi trenger heller ikke å spare til fremtidige generasjoner, fordi oljen kommer til å vare evig. Og fordi et slikt spareprogram er en illusjon og å føre folket bak lyset. Oljefondet kommer aldri til å bli brukt til å betale pensjoner i en eller annen fremtid. Vi kommer til å skyve det foran oss til evig tid.

    Når sykehus nå søker om ekstrabevilgninger til utslitt og ubrukelig medisinsk utstyr, så svarer kyniske rød-grønne politikere nei. Begrunnelsen er at dette får sykehusene betale innenfor de rammer de har fått tildelt. Hjerterått! Finnes det andre land i Vest-Europa som ikke innvilger slike søknader straks? Alle sykehus i Norge med slie behov skal naturligvis på de pengene de trenger. Likeså med medisiner. Pengene finnes på bok, og vil ikke påvirke Fondet vårt i det hele tatt. Så stort er det, og så lite betyr disse investeringene. Hadde FrP sittet ved roret, så hadde slike søknader blitt innvilget med en gang.
    Det som er brutalt er at politikere – inkl. Isaksen – ikke klarer å begrunne hvorfor de sier nei til slike investeringer. Det vil ikke påvirke hverken KPI eller rente her hjemme, siden kjøpene foretas i utlandet.
    Nå skal det bygges tre store bygg i Oslo de nærmeste 3-4 årene: bibliotek, Munch-museum og Nasjonalmuseum. Samlet kostnad ca. 10 milliarder. Ingen har uttrykt bekymring for rente eller inflasjon som resultat av slike svære investeringer som går direkte på norsk økonomi.

    Norge har råd til at alle får den medisinen de trenger, uansett kostnad. Det er en rettighet og en plikt. Ingen politikere kan tilbakevise dette. Norge har også råd til at alle sykehus til enhver tid har det medisinske utstyr de mener de trenger for at borgerne skal få adekvat behandling. Ingen kan tilbakevise dette heller. Vi er så rike at slike investeringer i helse ikke vil merkes engang.
    Vi har valgt å investere 4000 milliarder i utlandet, til glede for dem der. Ikke ett øre av vår oppsamlede rikdom investeres direkte i helsetiltak i Norge. Det er en skam!

    • Pareto

      Du viser totalt manglende økonomisk forståelse med innleggene dine, Leif. Visst er vi rike, men ingen, heller ikke Norge, har ubegrensede økonomiske ressurser. Punktum.

      Så er det en ærlig sak å mene at man burde kunne bruke mer av oljerikdommen vår i dag, at det vil gavne oss mer enn å spre bruken utover et lengre tidsrom. Det må du få lov til å mene, og det finnes også saklige argumenter som sier at det kan være lønnsomt å investere i dag fremfor i morgen, akkurat som det finnes argumenter imot. Det koker ned til en avveining for og imot.

      Jeg håper du vil våkne opp en dag og forstå at argumentasjonen din faller på ditt grunnleggende premiss om at vi har ubegrensede ressurser og kommer tilbake til diskusjonen med oss andre om hvordan vi skal prioritere å bruke de mange, men ikke ubegrensede midlene vi har.

  • Waggestad

    Man kommer ikke utenom at det faktisk må settes prislapper på liv og helse, noe som selvfølgelig medfører at det må bli gjort prioriteringer.

    F.eks. dør ca. 200 og skades det tidobbelte antall mennesker i trafikken hvert år. Om et liv er verdt ubegrenset mye burde biltrafikken stanses øyeblikklig. Det er fullt mulig hvor mye dette ville kostet samfunnet, og så lenge vi ikke tar det drastiske steget har vi altså satt en pris på hvor mye liv og helse er verdt.

    Like så med helsevesenet. Om vi har ubegrenset med midler så burde vi bygge et sykehus til hver person med et fullt legeteam og spesialister. Vi gjør selvfølgelig ikke dette fordi det er sløsing med samfunnets ressurser. Akkurat som dyre medisiner som vil forlenge noen av brukernes liv noe er sløsing.

    Staten bør nøye seg med å tilby en grunnleggende helsedekning til alle, og heller la private forsikringer dekke opp det mest kostbare av behandlinger.

  • Nemesis

    Jeg ser at enkelte her inne bagatelliserer «livsforlengende» behandling som noe «unødvendig».

    Til deg som sier «ta det som en mann»: Du er jo helt på jordet. Ikke lur deg selv til å tro noe annet!
    Du skriver videre at «det ikke er noen vits i å gå hjemme i ett år ekstra og grue seg til å dø». Med respekt å melde tror jeg ikke du har dykket dypt nok ned i problematikken før du skriver slikt tull.

    For en far eller mor i en småbarnsfamilie, f.eks., kan 1-2 ekstra leveår være helt uvurderlige. Det samme kan det hvor hvem som helst.

    Det er fryktelig farlig å synse rundt menneskelivets verdi og forsøke å rettferdiggjøre synspunkter utifra sin egen logikk. Bare spør jødene, kurderne, romfolket etc.

    Utifra Per 111s logikk, vil jeg herved fremme forslag om at tannverk, brukne ben, osv. ikke blir behandlet hos mennesker som har en antatt levealder >1år.

  • Tom K

    Jeg har privat forsikring, for jeg ikke har tillit til det offentlige.

    • Spaceman Spiff

      Fint for de som har råd til det, men typisk med forsikringer er at du havner i en diskusjon (eller rettsak) med tanke på hva du har krav på eller ikke, eller at de har lagt inn klausuler som slår inn når du trenger det som minst….

    • Tom K

      En privat forsikring koster ikke spesiellt mye.

  • Leif

    Pareto: Norge har faktisk ubegrensede ressurser. I Oljefondet ligger det så mye penger at vi ikke ville klare å bruke det opp, om vi bygget alle de veier, skoler, jernbaner/lyntog, sykehus, pleiehjem, museer vi ønsket. Heller ikke om vi supplerte med medisiner, utstyr, IKT etc. etc.
    Den stamveien som er «planlagt» på Vestlandet til 125 mrd. + lyntogene til samme pris ville koste oss 250 mrd. Legg til 30 mrd. for en del nye sykehus og pleiehjem, 20 mrd. til kulturbygg, 100 mrd. til nye motorveier, 10 mrd. til nye skoler, 10 mrd. til nye universiteter/høyskoler, så vil dette utgjøre 420 mrd. Dette utgjør 10-11 % av Oljefondet, eller hele avkastningen av fondet i 2012. Fortsatt har vi igjen ca. 90 % av fondet, og det vil fortsatt vokse.
    Problemet er ikke penger til ivesteringer; der er det bare fantasien som setter grenser. Problemet er vel arbeidskraften.

    Det vil ikke påvirke din og min pensjon om vi tok ut 10 % av Oljefondet og investerte det i Norge, til uløste sammfunnsoppgaver. Dessuten har jeg vært med på å bygge opp dette fondet, siden det startet i 1967 (da som Folketrygdfondet) og synes det er rimelig å få noe igjen derfra før jeg dør. Hvorfor skal jeg rolig se på og applaudere at dette fondet brukes til glede for noen om x antall år. Jeg har krav på å få noe av det nå.
    Og jeg er ikke redd for at det vil føre til økt inflasjon eller rente. Det er andre faktorer som styrer det, i vår moderne økonomi.

    Isaksen vil sikkert replisere til dette resonnementet at «vi bruker jo allerede av fondet», ved at vi tar ut 4 % av det hvert år, jfr. den famøse Handlingsregelen. Men jeg snakker om noe annet, nemlig at vi rent konkret tar ut penger av fondet.
    Det kommer dessverre aldri til å skje. Sann mine ord.

  • Spaceman Spiff

    Jeg skal ikke prøve å vri dette til en innvandringsdebatt, men dilemmaet er der og jeg vil gjerne belyse det uansett.

    Når det kommer en større strøm med asylsøkere til landet sitter ekstrabevilgningene og budsjettøkningene fra regjeringen ganske løst. Når vi derimot har folk som ikke får behandling på sykehusene fordi medisinene er for dyre, så skal det være greit.

    Den ene parten har ingen tilknytning til landet, har aldri betalt en skattekrone her. Den andre har kanskje betalt skatt hele livet og får ikke den hjelpen han trenger når vedkommede trenger å ta ut litt av det han har betalt «forsikring» for i årevis.

    Svake grupper skal ikke settes opp mot hverandre, sies det… Men det er vel bare for å tie en høyst uønsket debatt. Dessuten er det bare de syke som egentlig tilhører en svak gruppe. Den andre gruppen har lobbyorganisasjoner som lever av dem.

    Men det trenger ikke være asylsøkerne vi må strupe. Gud forby, de har jo rettigheter som våre pasienter ikke har. Vi kan ta litt penger fra alle slags velmenende kulturprosjekter i utlandet også. John Hustad viste hvordan vi søler bort millioner i utlandet på tulleprosjekter så statsrådene kan få reise litt. Det er kort og godt et spørsmål om prioritere, og selv om enkeltmedisiner kan være dyre er det ikke snakk om så store kvanta at det er uoverkommelig. Uansett koker det ned til prioritering, kjære Stortingsrepresentant. Og jeg synes det er på tide å prioritere våre egne borgere når de er alvorlig syke.

  • Florence

    Vi betaler skatt for å dekke felles utgifter for skole og helse i første rekke.
    Det er hele ideen bak velferdsstaten.
    Stoltenberg og venner deler gladelig ut penger til diverse formål utenfor Norge, som det ikke er kontroll med.
    Plutselig har han felre milliarder både til dette og hint.
    Stoltenberg og hans venner vet ikke hva som foregår i Norge, og de bryr seg helelr ikke om å sakffe seg kunnskap om nordmenns levevis.
    De er opptatt med å kjøpe seg internasjonal velvilje for norske skattebetaleres sine penger.
    Stoltenberg og venner bruker sine taburetter for å kunne satse internasjonalt.
    Trolig vil de ikke lykkes med det heller:

    Først må de forsøke å levere gode resultater i eget land.
    Det har de til nå ikke klart.

    At man plutselig skal begynne å sette pris på menneskers lidelser er helt nytt i Norge.
    Det er ganske avslørende for det såkalte «sosialdemokratiet».
    Det er ikke nordmenn de har si sine tanker, det er egne interesser.