Eirik Løkke (f. 1980) er rådgiver i Civita og medlem av Minervas redaksjonsråd.
Roger Scruton
Den konservative filosofen Roger Scruton innledet tirsdag kveld på Oslo Militære samfunn. De omkring 100 fremmøtte fikk servert en god dose samfunnskritikk, hvor viljen til å stille diagnose var større enn evnen til å foreslå løsninger.
Skjønt det følger vel naturlig av Scrutons pessimistiske innstilling. Dessuten er kulturkritikk (nesten) alltid på sin plass, særlig når fremføreren er av Scrutons kaliber.
Selvpisking
Den amerikanske sosiologen og økonomen, Thomas Sowell, har meget presist oppsummert karikaturen av multikulturalisme: “What «multiculturalism» boils down to is that you can praise any culture in the world except Western culture – and you cannot blame any culture in the world except Western culture”. Det har riktignok blitt bedre med årene, men fremdeles preges offentligheten av kulturell selvpisking og dårlig samvittighet som følge av vår vestlige historie. Men som Scruton minnet oss på, har den kristen-humanistiske europeiske arv, utviklet en sekulær tradisjon med likhet for loven der samfunnene preges av toleranse og deltakelse. Dette er historisk sett snarere unntaket enn regelen, og slett ikke noe vi bør ta for gitt.
Roger Scruton skiller seg vesentlige fra sine radikale motstandere, som karakteriseres av en iboende anti-patriotisme. Hvilket det slett ikke er noen grunn til. Snarere tvert imot, det som behøves er mer patriotisme og nasjonalisme, vel og merke en nasjonalisme som vektlegger den vestlige kulturarv, sivilsamfunnet og betydningen av en felles referanseramme for deltakelse. Dette er helt sentralt for Scrutons samfunnsforståelse — betydningen av en felles offentlighet vi som borgere søker til — eller bør søke til.
Problemet oppstår når en vesentlig del av innbyggerne ikke ønsker å være en del av fellesskapet, hvilket flere enn Scruton mener er tilfelle med store deler av den muslimske befolkning i Europa. Lars Gauden Kolbeinstveit har i anmeldelsen av The Uses of pessimism (2010) på en god måte beskrevet Scrutons vektlegging av sosiale (små og store) fellesskapet som forutsetning for sammenhengskraften i et samfunn, og som trues når en gruppe ikke ønsker å være en del av ”vi”.
For den konservative filosofen er det et åpenbart problem at islam, i motsetning til kristendommen (gi keiseren hva keiserens er…) ikke anerkjenner delingen mellom politikk og religion. Det innebærer en utfordring for Europa, ettersom multikulturalistisk politikk har ført til parallellsamfunn, hvor muslimer i liten grad har ønsket å delta i den felles offentligheten. En av de dystre konsekvensene er såkalt terror på hjemmebane (homegrown terror).
Venstrevridd medieelite?
Spørsmålet er hvorfor en slik utvikling har fått lov til å skje?
Scrutons forklaring er muligens lite original, men den behøver ikke være mindre sann av den grunn. Samfunnseliten og særlig medieeliten domineres av venstresiden. Eksempelvis hevder Scruton at posisjonene som er tillatt i BBC er ”between left and extreme left”, hvorpå kritiske spørsmål om grunnlaget for det flerkulturelle samfunnsprosjekt har blitt undertrykt, og kritiske stemmer marginalisert.
Roger Scruton har åpenbart gode poenger, men jeg er nok ikke enig i virkelighetsbeskrivelsen. Det er vel også grunn til å stille spørsmål ved om hans generalisering av islams avvising av skille mellom politikk og religion er hele sannheten, jamfør Tyrkia og Indonesia, som er muslimsk dominerte land med sekulær lov.
Ingen mangel på kritikk
Men også i Europa er det flere ledende politikere og intellektuelle som i sterkere grad har uttalt seg kritisk til det multikulturelle prosjekt. Både Angela Merkel og David Cameron har tatt et kraftig oppgjør med en politikk som har ført til parallellsamfunn og segregering. I en utdypende kommentar her på Minerva beskriver Erik Idsøe hvordan tyske politikere har nærmet seg Scrutons tilnærming i spørsmålet om det flerkulturelle. I Norge ser vi at FrPs innvandringspolitikk har blitt mainstream (om ikke retorikken), mens tradisjonelle frilynte land som Danmark og Nederland over lengre perioder har hatt en ganske hard debatt om det flerkulturelle prosjekt.
Det mangler ikke på islamkritikk i Europa, ei heller fra ”eliten”. Jeg synes å registrere at dette er en del av en nasjonalkonservativ reaksjon og kanskje skal nettopp Roger Scruton få sin del av æren for at denne debatten nå preger de etablerte institusjonene, og ikke bare er en del av det ekstreme høyre. Som nevnt innledningsvis var viljen til å stille diagnose større enn evnen til å komme opp med svar. Muligens kan USA være et forbilde i form av en inkluderende nasjonalisme, basert mer på verdier enn etnisitet.
I alle tilfeller er det god grunn til å tro at denne debatten fortsetter med uforminsket styrke, også med viktige bidrag fra Scruton. Kan hende, ja trolig, har hans evne til å stille diagnose allerede fått mer innflytelse enn hva han selv tror. Men nå foretrekker nok Roger Scruton å være pessimist — med god samvittighet.
- Eirik Løkke (f. 1980) er medlem av Minervas redaksjonsråd.
Angående sitatet til Thomas Sowell: Det er vel det man kaller for Vestens selvhat.
Erik Løkke skrev: "For den konservative filosofen er det et åpenbart problem at islam, i motsetning til kristendommen (gi keiseren hva keiserens er…) ikke anerkjenner delingen mellom politikk og religion."
-----------Selvfølgelig er det et problem. Det er det man kommer fram til når man setter seg inn i islamske skrifter. Dette problemet kommer til å gå utover muslimer først og fremst som lever i den muslimske verden. Slik som det allerede gjør i en del steder. Som jeg nevnte et annet sted - Saudi Arabia og Iran.
Jeg vet ikke om jeg orker å diskutere dette utsagnet her.
"jamfør Tyrkia og Indonesia, som er muslimsk dominerte land med sekulær lov."
Jeg tror jeg bare skriver så mye som, ja Tyrkia har vært sekulært pga hærens inngrep mot islamister, men dette er nå i ferd med å forandre seg under Erdogan og AKP. Folk kan selv lese wikileaks-rapportene om agendaen til disse.
Og hva er dette for noe?
"I Norge ser vi at FrPs innvandringspolitikk har blitt mainstream (om ikke retorikken)".
Innvandringen er rekordhøy under de rødgrønne.
Jeg vil tro at i det øyeblikket du aksepterer Dr Scrutons diagnose, har du langt på vei gitt deg selv svaret på hva løsningene er. (Det er nettopp derfor eliten enda nekter for at man har problemer, man kaller det motvillig "utfordringer" og later som at det er mer spennende med enn uten.)
Kort fortalt, det motsatte av de verdiene, idealene og den politikken man har ført de siste 30-40 år.
Er du med Løkke?
"Muligens kan USA være et forbilde i form av en inkluderende nasjonalisme, basert mer på verdier enn etnisitet."
Norge har en inkluderende nasjonalisme. På 17. mai går vi under samme flagg, det er ikke gjort til en etnisk feiring selv om enkelte multikulturalister har forsøkt. (ref deres insistering på at alle flagg skal med i toget, altså en feiring de ulike etniske gruppene i stedet for en felles feiring av nasjonen, av OSS)
Det å gå til "krig" mot etnisk identitet er å gå til angrep på den menneskelige natur. Et prosjekt en konservativ instinktivt bør stille seg negativ til.
"Det å gå til “krig” mot etnisk identitet er å gå til angrep på den menneskelige natur. Et prosjekt en konservativ instinktivt bør stille seg negativ til."
Hør, hør!
Særlig ukonservativt blir det når man antyder at en søker å skape en "ny" form for nasjonalisme. Da har man ikke skjønt at det mellom konservative og radikale finnes en arbeidsdeling hvor det er den radikales oppgave å lansere gigantomane samfunnsendrende prosjekter, mens den konservative nøyer seg med de små skritt som bygger på det organiske som allerede forefinnes.
(At man skal måtte påpeke dette på et antatt konservativt nettsted, inngir til mengder med klassisk konservativ pessimisme).
Virkelighetsbskrivelsen er sånn sett det eneste som betyr noe, i og med at "politiker" er yrkesbetegnelsen på en som løser de problemene virkelighetsbeskrivelsen gjør synlig. Men i Norge er denne essensielle funksjonen ved den yrkesgruppen tilsynelatende sløyfet, skal man dømme etter debattene generelt.
Konsekvensen av ikke-politiker-politikken er at man må dominere virkelighetsbeskrivelsen. Demokratiet er den styreformen som tilbyr borgerne likeverdig adgang til virkeligheten, kan man si (i motsetning til diktaturet, hvor bare noen få vet hva som foregår). Ikke-politiker-politikken kan ikke oppfylle den demokratiske grunnbetingelsen. I stedet bruker den kreftene på å rivalisere, helst med anti-intellektuelle metoder, med virkeligheten om hva som er sant. Hos sosialistene foregår det skamløst ved bruk av desiderte diagnoser, noe det er historisk tradisjon for, hos liberalistene foregår det litt mer diskret. Der sier man heller at "han har et pessimistisk verdenssyn", hva nå det skulle bety; eller, enda bedre:
"viljen til å stille diagnose var større enn evnen til å foreslå løsninger."
Den som vil beskrive virkeligheten, slik at politikerne kan handle på den, skal selv være politiker også - ellers teller ikke virkelighetsbeskrivelsen!
Dette må være den kanskje mest sublime avvisningen av demokratiets fundament.
Indonesia er forøvrig lovmessig delt opp md parallelle lovsystemer, noe som holder landet i en tilstand av kronisk potensiell konflikt. Det er sjeldent man ser Indonesia opptre som demokratisk forbilde. Det skyldes kansje at landet, som medlem av OIC, avviser Menneskerettighetene.
http://en.wikipedia.org/wiki/Organisation_of_the_Islamic_Conference#Members
Hvordan kan Løkke trekke frem et land som eksempel på at islam og demorkati går fint sammen, når det landet avviser Menneskerettighetene? Løsningen er enkel: Man innfører en dobbel standard, én for muslimer, en annen for alle andre. Men hvilke betegnelser er det som kommer i anvendelse når vi på den måten deler tingene opp på samfunnsnivå? 'Apartheid' er et dem; 'rasisme' et annet.
Møtet med Roger Scruton på Oslo Militære Samfund var i regi av Documents Venner, og var åpent for alle. Ellers pleier jeg ikke å lese Minerva, og teksten ovenfor av Eirik Løkke minner meg om hvorfor. Imidlertid ser jeg ut fra kommentarene at det er mange som reagerer på det samme som meg, og hvis noen av personene som står bak disse ikke allerede kjenner til nettstedet www.document.no, vil jeg anbefale dem å ta seg en titt.
Ironi på høyt plan: Løkke sier seg "nok ikke enig" i Scrutons observasjon at "samfunnseliten og særlig medieeliten domineres av venstresiden." Samtidig: utgangspunktet for denne artikkelen er at en av verdens mest kjente tenkere (Røe Isaksen kaller ham "den mest kjente av samtidens konservative filosofer") har besøkt lille Oslo og holdt foredrag. Skjedde det på Blindern, i et stort og fullsatt auditorium? Nei. Ble han intervjuet i aviser og radio? Nei. Ble han invitert til debattprogram på tv? Nei. Faktum er: foruten Røe Isaksens kronikk og arrangør-bloggens egen omtale, er altså Løkkes tekst den ENESTE omtalen av dette besøket i norsk media. Dette media som altså slett ikke "domineres av venstresiden", neida...
Sist jeg leste en måling av pressestandens stemmemønster viste det seg at Rødt, som normalt får 1.3 prosent av stemmene, ville regjert med et 80 prosents mandat hvis pressen alene hadde stemmerett. Men diskrepansen mellom 1.3 og 80 er sikkert ikke nok til å trekke forhastede konklusjoner med hensyn til ideologiske vinklinger prioriteringer i mediebildet.
X: Den målingen eksisterer bare i ditt feberhete hode. Det er under din standard å slenge rundt deg med slikt tøv.
Venstresiden er overrepresentert blant journalister, men ikke SÅ mye. Den beste kilden til viten om dettte er de årlige undersøkelsene publisert på Mediedagene. Rødts oppslutninger ligger omkring 4-5%. Venstresidens dominans var rekordlav i 2011.
http://www.nordiskemediedager.no/medieunders-kelsen/
Forøvrig kan jeg opplyse dem som klager om at en grunn til at Scruton ikke er mer i MSM kan være at han nekter å gi intervjuer (også til Minerva).
En annen årsak kan vel være at noen med innflytelse er redde for at denne Scruton skal så forbrytertanker i uskyldige nordmenns sinn dersom han gis for mye oppmerksomhet? Best å la hele besøket passere i stillhet.
Hvor har JAS det fra at Scruton "nekter å gi intervjuer"? Et par søk på google gir lenker til en mengde intervjuer med ham, også fra i fjor og i år.
Ad Medieundersøkelsen, så viser den for 2010 at partier med noen antydning av borgerlighet (H, Krf, FrP) har oppslutning blant hele 18% av journalistene - til sammen. De sosialistiske (Rødt, SV, Ap) har 65%. Det finnes altså mere enn tre journalister med sosialistiske sympatier for hver med borgerlige. Det tror jeg rolig man kan kalle knusende dominans og en radikal diskrepans med befolkningen, spissformulert eller ikke. For 2011 har kappene begynt å vende seg, dog ikke mere enn at de røde fremdeles har et komfortabelt 54%-27% (2:1) overtak. Og FrP skilter med mere enn 20 ganger større oppslutning blant velgerne enn blant journalister. Ikke rart MSM sliter med å forstå hva som skjer i dette landet, og man er nødt til å lese blogger i tillegg for å kunne danne seg et noenlunde rasjonelt helhetsbilde.
@ Snoen
Se opp for diagnose-refleksen. Den er lei å bli kvitt, men enda mer lei å leve med.
"Gjør det noe at bare tre prosent av norske journalister vil ha Carl I. Hagen som statsminister? Får publikum et skjevt bilde av norsk politikk med dette som utgangspunkt?
Ifølge en en undersøkelse foretatt av markeds- og samfunnsanalyseinstituttet Norsk Respons, står de fleste norske journalister med bena godt plantet på en rød platform. De aller fleste journalister foretrekker SVs Kristin Halvorsen eller Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg på tronen. Og det har de gjort i mange år, ifølge påfølgende kommentatorstemmer."
http://www.nrk.no/programmer/tv/redaksjonen/1.6400694
X: Når du beklager at du har overdrevet med en faktor på 20 og forklarer hvorfor, skal jeg trekke tilbake eventuelle diagnoser. God helg :-)
@ Snoen
Det er visst du som skal forklare at det er en "overdrivelse" å bruke '80%' synonymt med 'de fleste'. God helg!
Xebeche:
Du sa vitterlig at partiet Rødt ville få 80%*; det var det Snoen reagerte på.
At de røde partiene til sammen ville få rundt 70-80% er noe helt annet..
*"pressestandens stemmemønster viste det seg at Rødt, som normalt får 1.3 prosent av stemmene, ville regjert med et 80 prosents mandat hvis pressen alene hadde stemmerett."
X: Forsøker du å lure deg unna med at du mente de røde partiene og ikke partiet Rødt? Det er jo meningsløst, siden du selv viste til oppslutning på 1,3% i folket. Dersom du ikke er i stand til å innrømme opplagte feil, vil jeg anbefale at du holder deg unna dette forumet for fremtiden.
Meningsløst og meningsløst fru blom. Jeg kan gå med på at det skulle vært liten R og ikke stor. Men din påstand om at journalistenes oppslutning om de røde er 4% er jo direkte feil.
Det kler deg ellers godt med den truende tonen til sist. En diagnose og en trussel i løpet av fire poster. Det ligner da til forveksling rød retorikk, gjør det ikke?
Dette holder ikke, Xebeche!
"Jeg kan gå med på at det skulle vært liten R og ikke stor."
Som Snoen alt har sagt var det DU som trakk frem 1.3% i oppslutning, søm er partiet Rødts oppslutning og ikke, dessverre, den samlete oppslutning om de røde partiene, slik JEG hadde ønsket.
Snoen svarte direkte på dette, at partiet Rødts oppslutning var på 4-5% som faktisk er helt korrekt.
Hva som fordres av deg nå er TOTAL KAPITULASJON.
Er det virkelig så vanskelig å si: "Beklager, her var det JEG som surret!" ??
Du dør vel ikke av å si det?
Hmm..?
Jeg ser åpenbart ikke den avgjørende forskjellen på Rødt! og SV; det skyldes nok at det ikke er noen ideologisk forskjell på dem heller. Så hvis jeg nevner det ene partiet som eksempel på en hel tendens innenfor formidlingen av virkeligheten endrer det ikke noe som helst ved substansen, som er at "de fleste" journalistene, ifølge NRK (80% i min post, etter min mening sammenfallende altså) stemmer rødt - om enn ikke Rødt!. En annen grunn til å bruke Rødt! som eksempel er det helt ufattelig lave stemmetallet i forhold til dagsordens-innflytelse; et generelt poeng som behendig ble børstet under teppet med litt flisespikkeri. Så: Det er riktig at journalistene stemmer rødt, om enn ikke bare på selve partiet Rødt alene.
Dette tullet ditt syns jeg du nå kan slutte med, Xebeche.
Du surret og røret, og det tjener deg overhodet ingen ære at du er til de grader forfengelig at du ikke våger å ta selvkritikk, men heller for eksempel, påstår at Snoen "tok feil" ved å insinuere at han skreve at den samlete oppslutning om de røde var på 4%
Øh, Snoen tok faktisk feil. Og disse æresbegrepene minner meg visst mest om Cervantes. Les den linken jeg postet, og skriv så en gang til at jeg tar feil. Så lover jeg å sende beskjeden videre til NRK.
Fra Journalisten.no
"Hele 67 prosent av journalistene som svarte på undersøkelsen sier de stemmer rødt, og størst er oppslutningen om Arbeiderpartiet, SV og RV blant mannlige journalister. Arbeiderpartiet skårer høyest blant journalister i riks- og region- og lokalaviser. SV er vinneren blant journalister i riksdekkende fjernsyn.
Per Edgar Kokkvold sier i en kommentar at dette stemmer overens med tidligere undersøkelser om journalisters politiske sympatier."
http://www.journalisten.no/node/13714
Dette blir min siste kommentar til Xebeche i alle sammenhenger. Slike gjennomført uredelige personer bidrar bare til å forsure den offentlige samtalen.
En slik karakteristikk fordrer en oppsummering, selv om @arild allerede har gjort en god jobb.
Det hele startet med at Xebeche skrev:
”Sist jeg leste en måling av pressestandens stemmemønster viste det seg at Rødt, som normalt får 1.3 prosent av stemmene, ville regjert med et 80 prosents mandat hvis pressen alene hadde stemmerett.”
”Som normalt får 1,3% av stemmene” viser helt utvetydig at det er meningsløst å påstå at han mente alle de røde partiene til sammen og ikke Rødt. Men isteden slår Xebeche tilbake ved å påstå at JEG skal ha skrevet at oppslutningen om ”de røde er 4%", når jeg skrev: ”Rødts oppslutninger ligger omkring 4-5%. Venstresidens dominans var rekordlav i 2011.” Når arild påpeker at det er X og ikke jeg som tar feil om det siste, gjentar Xebeche sin påstand.
Av grunner som er uklare for meg, linker Xebeche til korte presseomtaler av eldre utgaver av Medieundersøkelsen, først fra 2008 og så fra 2005, istedenfor å gå til originalkilden, som jeg oppga i min første post, og som har tall fra 1999 til 2011. Disse omtalene viser det som ingen er uenige om, nemlig at de røde partiene har flertall blant journalistene, selv om de da ikke får med seg at denne er mindre i årets undersøkelse.
NRK-linken fra 2009, som viser til 2008-undersøkelsen, skal visstnok vise at Xebeche hadde rett i sin opprinnelige påstand — om at 80% av journalistene stemmer Rødt. Det må være i et parallelt univers.
Xebeche:
Uhederlighet er æreløs atferd den dag i dag.
Farvel, inntil du sier "mea culpa", og blir tatt inn i varmen igjen.
Det var da voldsomt så mye luft man kan blåse ned i dette vannglasset av en diskusjon om bruken av stort eller liten R. Snoen later som om avstanden mellom Rødt! og SV er himmelropende, ironisk nok i en uke da Minerva fylles med artikler som ville vært like godt plassert hos Klassekampen. Det helt åpenbare poenget, uansett om det artikuleres med små eller store forbokstaver, eller om prosenten er 67 eller 80, er at det foreligger en ideologisk vektforskyvning, som selv Kokkvold anerkjenner og som Aarebrot vinkler som en problemstilling som vedrører selve demokratiet. Etter å ha nevnt dette truer Snoen med en eller annen form for utestengelse, for deretter å innta Rosinante med hevet nese og slå fast, som om noen kunne finne på å bry seg, at han "aldri vil besvare Xebeche mer"!
Selv ikke geitosten er så norsk.
@ arild
Jeg visste ikke at jeg var inne i varmen hos deg i utgangspunktet. Du må nok yte et privilegium f ø r du trekker det tilbake hvis den uformelle avpressinegn skal kunne fungere.
Selve poenget i teksten er det forøvrig ikke noen diskusjon om, så vi er jo skjønt enige i substansen. Hva resten handler om kan man jo hygge seg med å spekulere over.
Igjen lyver du så det renner av deg, Xebeche.
Det er ikke mer å si om umoralsk, løgnaktig pakk av ditt slag.
@ arild
Du skriver at jeg "lyver". Det stemmer nok ikke overens med det som står i postene. Derimot er det riktig at jeg mener noe annet enn deg. I den rødgrønne kultursfæren blir det oppfattet som "fiendtlig", men i verden utenfor denne sfæren regnes uenighet som noe ganske naturlig. For eksempel mener man at uenighet er utgangspuntket for diskusjon, og en nødvendig dimensjon ved demokratiet.
Du skriver også at jeg er "umoralsk", altså at jeg ikke viser uselvisk hensyntagen til andre. Jeg ser ikke at det er oppstått noe tidspunkt hvor jeg er blitt avkrevet uselvisk hensyntagen (som jeg ikke har innfridd), så du bruker nok ordet rent følelsesmessig, jmfr. det ovenstående. Det å si sin mening også når den irriterer eller støter andre er å vise dem dyp respekt. Den rødgrønne kultursfæren rummer en dyp menneskeforakt idet den søker ved uformelle midler - varianter "du er ute i kulden" (et sekterisk karaktertrekk) - å forhindre den dype respekten i å kunne utfolde seg.
Vi viser til ovenstående: Xebeche er fra nå av utstengt fra Minervas kommentarspalter. Alle fremtidige innlegg fra ham vil automatisk bli slettet.
En god avgjørelse av redaksjonen.
Vi kan alle bedrive alvorlig tankesurr fra tid til annen.
Errare humanum est, som det heter.
Hva som ikke er akseptabelt, når ens eget tankesurr blir påpekt, er å begynne lyve om hva man faktisk sa, og å slenge skylden for sitt tankesurr over på andre.
Det er dette Xebeche har gjort seg skyldig i, ikke politisk "uenighet" som han nå prøver å fremstille det som.