Kommentarer: 6
20. mars, 2013

Rune Slagstad

Rune Slagstad (f. 1945) er dr. philos og har vært professor i ulike disipliner. Han er forfatter av blant annet Nasjonale strateger (1998) og Spadestikk (2012).

Samfunnsbyggerne som forsvant

De nasjonale strateger er erstattet av de skjulte strateger. Fagkunnskap og offentlige diskusjon er erstattet av konsulentselskaper og doldisbyråkrater. Heller enn samfunnsbygging fører det til nedbryting av velfungerende, veletablerte fagmiljøer.

Artikkelen er basert på en innledning på seminar for næringslivsledere i regi av Geelmuyden.Kiese, Oslo, 29.1.2013. Temaet var «Hvor ble det av samfunnsbyggerne?», og medinnledere var Johan H. Andresen jr., Tormod Hermansen og Arve Johnsen.

Det norske system ble skapt i et samspill mellom politisk makt og vitenskapelig kunnskap.
De politiske regimeskifter har i det norske system i bemerkelsesverdig grad vært akkompagnert av kunnskapsmessige skifter – et samspill mellom politisk makt og virksom vitenskapelig kunnskap. En nøkkelrolle i det norske moderniseringsprosjektet gjennom de siste par hundreår spiller samfunnsbyggerne, eller det jeg kaller «handlingsideologene»: bærere av institusjonelt virksom ideologi.

Moderniseringsstriden har gjennomløpt tre store transformasjoner: Den første transformasjonsfasen var i tiårene etter 1800 og gjaldt «Frihedens Tempel» i nord (grev Wedel), det frie samfunn og dets tre institusjonelle søyler: Universitetet (1811), Stortinget (1814) og Høyesterett (1815). Norge fikk Europas mest radikale, demokratiske forfatning i 1814. Norge er et land nesten uten adel, skrev en av de få adelige, grev Wedel, Stangs og Schweigaards mentor, og det lille vi har, «maa enten finde sig i at blive Mennesker ligesom deres Medborgere eller flytte til andre Steder som mere passe for deres opphøiede Natur». 

Den andre transformasjonsfasen var omkring 1900 med spenningen mellom de to verdier frihet (i politisk, rettslig og økonomisk forstand) og samfunnssolidaritet. Stridens utgang ble etableringen av en samfunnsetisk motmakt til den ekspanderende markedsøkonomi i form av velferdsstatlige ordninger, med utdanning og helse i offentlig regi, skjermet mot markedet.

Den tredje transformasjonsfasen, som vi befinner oss midt i, vender jeg tilbake til.

Professorpolitikerne var offentlige entreprenører: kapitalistiske gründere og kulturelle dannelsesagenter.
Embetsmannsstaten (1814-1884) var et juridisk kunnskapsregime som på 1830-tallet fikk sin grunnleggende utforming av to unge jurister som ble regimets strateger eller «handlingsideologer»: Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard. De var offentlige entreprenører som søkte lykken i det offentlige.

Juristenes voldsomme vekst gjennom 1800-tallet var forent med kontroll over sentrale posisjoner i det statlige apparat, i regjeringen, i embetsverket, på universitetet og – i en årrekke – på Stortinget. Det var med jussens mellomkomst systemet ble etablert, det var med jussen det ble styrt, og det var med jussen det ble reformert. Den moderniseringsideologi Schweigaard og Stang doserte var den økonomiske liberalisme i en egenartet versjon. De markerte front mot «den engelske Skole» med dens lære om en passiv, ikke-intervenerende stat. Markedets frihet ble forent med forestillingen om statlig initiativ og «kraftig Statsstyrelse». De forfektet en statlig lutret liberalisme: kapitalistisk markedsøkonomi med staten i en fremskutt rolle. Et hovedord for disse liberale moderniseringsstrateger var ”Plan”.

Denne planliberalismen anga ideologien for et system kjennetegnet ved foreningen av markedets usynlige med politikkens synlige hånd. Embetsmannsstatens moderniseringselite opptrådte i et land med et langstrakt nasjonalt rom og med en svak økonomisk elite. Kapitalismen ble etablert av embetsmennene på offentlig regulativ som en statlig iscenesatt kapitalisme. Da professorpolitikerne på 1850-tallet med juristen T.H. Aschehoug og matematikeren Ole Jacob Broch i spissen tok initiativ til å opprette en moderne storbank, var hovedstadens pengeborgerskap i utgangspunktet skeptisk. Til sist fikk professorpolitikerne overbevist også byens pengeborgerskap, og Den norsk Creditbank ble stiftet i 1857.

Frederik Stang, Regjeringens sterke mann fra midten av 1840-tallet, kjempet gjennom en høyere landsbrukskole på Ås i 1859 til tross for motstand fra to kanter: fra næringsliberalistene, som argumenterte økonomisk – staten hadde allerede gjort nok for landbruket, «naar der var Lyst og tilstrækkelig Kapital, vilde nok den fornødne Kundskab være erholdelig»; og fra bondetradisjonalistene, som argumenterte populistisk – «saa faa kunde drage Nytte af en saadan Skole».  

Folkeligheten med lærerne som fortropp ga det norske system en samfunnsdemokratisk motstandskraft.
Den politiske strid i annen halvpart av 1800-tallet kulminerte i 1884 med parlamentarismens innføring og detroniseringen av embetsmannseliten som politisk elite: venstrestaten (1884-1940) basert på de konkurrerende partier. I det politisk-demokratiske representerte Norge en avantgarde i forhold til Sverige. En av grunnene til det nye regimes slagkraftighet var at det berodde på et kompromiss mellom to konkurrerende dannelseseliter. Dannelsesborgerskapets reformative fløy ble forent med folkedannelsens eliter. Det var dette kompromiss som ga den nye epoke et karakteriserende trekk: den demokratiske folkelighets hegemoniske integrasjon i det statlige styringssystem.

Opptakten fant sted umiddelbart etter at Venstres leder Johan Sverdrup var kommet til makten i 1884. Sverdrup tok umiddelbart tre tunge reforminitiativ. Det ene var de pedagogiske reformer: folkestyrets basis skulle sikres gjennom en enhetsskole med basis i folkeskolen. Det andre var strafferettsreformene: en modernisert og demokratisert strafferett, med blant annet juryordningen i 1887 og straffeloven av 1902. På dette felt lå Norge i den europeiske front, blant annet takket være to fremragende representanter for den detroniserte professorstand: Høyre-professorene Bernhard Getz og Francis Hagerup. Sverdrups tredje initiativ var nedsettelsen av en arbeiderkommisjon: de «ubemidlede klasser» skulle gis beskyttelse i en ekspanderende markedsøkonomi. Det var en sammenheng mellom disse tre initiativ, for så vidt som de samme personer som var de «ubemidlede» i den nye markedsøkonomi, også var folkestyrets velgere og jury-systemets dommere.

Kapitalismens nye spørsmål, som sprang ut av markedets logikk, fikk i norsk sammenheng staten som adressat, enten det gjaldt selve den kapitalistiske industrialisering, det organisatoriske forhold mellom arbeid og kapital eller «det sosiale spørsmål». Utfordringen fra de to institusjoner – marked og demokrati – ble på alle tre felt omformet til et styringskompromiss som ble karakterisk for det norske system, med blant annet Hovedavtalen av 1935, arbeidslivets nye grunnlov, som et sentralt, institusjonelt arrangement.

En nøkkel til forklaring på den demokratiske samfunnsutvikling, sammenholdt med for eksempel det tyske, ligger i skolen. Skulle norsk historie gjennom de siste par hundre år fanges i ett begrep, måtte det være ”utdanningsrevolusjon”. Hovedstammen i det norske skolesystem – enhetsskolen med folkeskolen som basis – fikk sitt særpreg gjennom integrasjonen av folkelighet og statlighet, med de radikale skolereformer etter 1884: folkeskoleloven av 1889 og gymnasloven av 1896. Disse reformene la basis for en norsk skoleutvikling som ble særegen i forhold til utviklingen i det sentrale Europa.  Skolen var ikke bare et slags reproduksjonsagentur for sentrumsideologi, men den var også en moderniseringsinstitusjon som løftet opp nye elitegrupper med folkelig basis. Dette skoleprosjektet var formet av tre motiver: Det ene gjaldt tilegnelse av nyttig kunnskap, det andre var dannelsesmotivet med forankring i det historisk-nasjonale. Disse ble forent i et tredje, overordnet motiv: den demokratiske oppøvelse av myndige borgere til deltakelse i ”landets offentlige anliggender”, som husmannsgutten Ole Vig formulerte det allerede på 1850-tallet.

Lærerne, ikke minst «vestlandslæreren» og «vestlandslærerinnen», ble samfunnsbyggerne i denne folkelig-kulturelle dannelsestradisjon. Lærerseminarene, fra 1902 lærerskolene, var bærere av den demokratiske folkelighet, institusjonelt uavhengig av nasjonens ene universitet og geografisk desentralisert utover det ganske land, gjerne utenfor urbane strøk (Trondenes, Stord, Volda, Elverum etc.). Skolestuen og lærerboligen ga et nytt tyngdepunkt i lokalsamfunnet i tillegg til kirken og prestegården. I okkupasjonsårene bidro lærerne til en samfunnsdemokratisk motstandskraft som overrasket okkupantene.

Venstre ble skolefolkets – og redernes parti, men venstrestatsepoken var høysesong også for store, private samfunnsentreprenører.
Den konservative embetsmannseliten ble sterkt svekket gjennom nederlaget i 1884. Egentlig hadde Høyre sin storhetstid i embetsmannsstaten under Stang og Schweigaard – før partiet ble født i 1884. De næringsdrivende maktet heller ikke å gi liv til partiet. De store næringsdrivende i et ikke så stort borgerskap drev etter 1884 politikk fortrinnsvis med Venstre som basis. De tre store Venstre-lederne etter Sverdrup – Christian Michelsen, Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel – var alle skipsredere, blant de største i sin tid. De sto i spissen for en av tidens mest ekspansive næringer og bekledde samtidig politikkens fremste posisjon.

Dette bildet må nyanseres noe, også med henblikk på det politiske liv. Johan H. Andresen, fra 1923 eneeier av Tiedemanns Tobaksfabrik, representerte fra slutten av 1920-tallet Høyre på Stortinget og utkonkurrerte i 1934 C.J. Hambro som partiformann. Andresen-familien har i lang tid vært blant dem som ikke har lagt skjul på at den betaler sin skatt til samfunnsfellesskapet med glede, og som for øvrig utover sin økonomiske virksomhet har drevet og driver en utstrakt samfunnsbyggende virksomhet i det stille, beskrevet i Knut Sogners studie Andresens. En familie i norsk økonomi og samfunnsliv gjennom to hundre år (Pax 2012).

La meg kort få minne om ytterligere et par samfunnsbyggende skikkelser fra venstrestatsepoken: Sam Eyde (1866-1940) og Johan Throne Holst (1868-1946). Sam Eyde er en kraftfull illustrasjon av en strategisk allianse mellom næringsdrift, politikk og forskning. Det var ingeniøren Gunnar Knudsen, den senere statsminister, som førte ingeniør Eyde sammen med fysikkprofessor Kristian Birkeland. To år senere, i 1905, ble Norsk Hydro grunnlagt. Samme år som unionen med Sverige ble oppløst, inngikk altså Eyde i kompaniskap med Wallenbergene. Vi kjenner fortsettelsen, med blant annet Rjukan-byen, industriell samfunnsbygging av et enestående format, også arkitektonisk sett, beskrevet i Ketil Gjølme Andersen, Flaggskip i fremmed eie: Norsk Hydro 1905-1945 (Pax 2005).

Johan Throne Holst utviklet Freia Chokolade-Fabrik (1892) til en dominerende sjokoladeprodusent. Det bemerkelsesverdige ved Holsts prosjekt var ikke minst ambisjonen om å gjøre Freia til et moderne velferdssamfunn i miniatyr: velferdsordninger, landets første bedrift med 48 timers arbeidsuke, landets første bedriftslege (Carl Schiøtz, Oslo-frokostens far, senere professor i hygiene), Freiasalen med 12 store Munch-malerier, samt en egen park for de ansatte, Freiaparken (se Erik Rudeng, Sjokoladekongen, Universitetsforlaget 1989). Throne Holst ville på 1930-tallet opprette et institutt for samfunnsforskning; i stedet ble det et institutt for ernæringsforskning, internasjonalt ledende, med Kaare Norum som mangeårig styrende professor.

Gerhardsen fullbyrdet professorpolitikernes verk med samfunnsbygging som statsbygging i stor skala.
Professorpolitikernes verk ble fullbyrdet av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartistatens suksess som reformregime berodde også på dette: evnen til å mobilisere den sterke statstradisjon i det norske system. Utviklingen fra embetsmannsstaten via venstrestaten til arbeiderpartistaten (1945-1981) markerer stadier i ekspanderende statsmakt. I Norge overtok Arbeiderpartiet systemets egen statsideologi – og radikaliserte den. Arbeiderpartiet oppga sosialiseringslinjen, i stedet ble Arbeiderpartiet selv sosialisert til det norske system.

Den ideologi som forbandt embetsmannsstatens professorpolitikere med arbeiderpartistatens strateger, var den vitenskapelige reformisme, bare at jussen var byttet ut med sosialøkonomi, medisin og pedagogikk, med tre symboliserende handlingsideologer: Erik Brofoss, Karl Evang og Helge Sivertsen. De var alle tre offentlige entreprenører som bedrev samfunnsbygging via statsekspansjon. For det første den moderne reguleringsstaten med Finansdepartementets økonomer som formende handlingsideologer i samspill med sine kolleger ved Statistisk Sentralbyrå og Blinderns Sosialøkonomiske institutt – arbeiderpartistatens «jerntriangel». Her var Brofoss døråpneren for sosialøkonomene inn til politikerne – eller omvendt. For det andre velferdsstatens utbygging med sykehusene som nøkkelinstitusjon ledet av Karl Evang, helsedirektør 1938-1972. For det tredje skolestaten med Helge Sivertsen som den sentrale kulturstrateg fra skiftende posisjoner: statssekretær, skoledirektør og først fra 1961 statsråd. Til Sivertsens virke hørte også blant annet etableringen av Riksgalleriet, Riksteatret, Norsk Bygdekino, Norsk Kulturfond og Norsk Kulturråd. Den samlende, suverene dirigent var selvfølgelig Einar Gerhardsen, veiarbeideren, som omga seg med tidens fremste kunnskapsforvaltere. I Gerhardsens første rene Ap-regjering høsten 1945 hadde 50 prosent embetseksamen eller tilsvarende; i Stoltenberg II (2005) var andelen sunket til 20 prosent.

Arbeiderpartistaten var en fusjon av sosialistiske og borgerlige verdier. Arbeiderpartiet kunne dominere i den offentlige sfære, de borgerlige i den private. Næringslivets menn var med Jens Arup Seips formulering «til sin overraskelse kommet i paradis» – og, føyde Seip til, «for en relativt billig penge». Selv om arbeiderpartistaten i det hovedsakelige var samfunnsbygging via statlig regi, fantes det betydelige samfunnsbyggere også i den private sfære, bergensfamilier som Grieg og Rieber, som vitnet om at den tradisjonelle, bergenske borgerånd ikke var sosialisert bort – og som kjent fortsatt ikke er det.

Statoil var en institusjonell innovasjon i sosialdemokratisk ånd, realisert av de siste nasjonale strateger.
Borten-regjeringen hadde vært imot opprettingen av Statoil; den mente at en hadde et tilstrekkelig politisk instrument i det halvstatlige Norsk Hydro. Bak opprettingen av Statoil som et helstatlig oljeselskap i 1972 sto arbeiderpartistatens nasjonale strateger, i første rekke Finn Lied, industriminister i Brattelis regjering 1971-72, og hans statssekretær Arve Johnsen – og bak disse igjen selvfølgelig Jens Chr. Hauge, Statoils første styreformann. «Søk stillingen som administrerende direktør i Statoil,» sa Lied til Johnsen – EF-striden var avgjort, regjeringen Bratteli avgått og søknadsfristen utløpt. Noen uker senere var Arve Johnsen ansatt – av Jens Chr. Hauge.

Statoil var som selskap en innovasjon, en egenartet konstruksjon i sosialdemokratisk samfunnsånd – en ny type samfunnsaktør, en mellomting mellom et operativt oljeselskap og et politisk instrument for fornorskning. Dets forretningsmessige målsetning var innfelt i et nett av politiske forpliktelser: nasjonal industriutvikling, sysselsetting, regionale hensyn m.v. Med Statoil og det halvstatlige Norsk Hydro fikk vi aktører som i en viss forstand kompenserte for landets manglende private industri- og finansborgerskap.

Jeg avslutter med et par bemerkninger om den tredje transformasjonsfase.

Det sosialdemokratiske regime er blitt demontert ved sosialdemokratisk mellomkomst.
Om en vil kalle det nye regime for en høyrestat, vil en kunne si at i det norske system er ringen sluttet: fra embetsmannstaten (en høyrestat forut for Høyre), via venstrestaten og arbeiderpartistaten til høyrestaten. Det er vakkert sagt, men galt tenkt. For det karakteristiske er en dobbeltekspansjon: ekspansjon for markedsmakt og statsmakt på én og samme tid. Men et egenartet trekk er at den stat som ble kjempet frem som en velferdsstatlig motmakt til markedsmakten, nå skal moderniseres via markedet. Det norske system har også i den delvise demontering av det sosialdemokratiske regime beholdt sitt punkt i det sosialdemokratiske; det er ved sosialdemokratisk mellomkomst transformasjonen har funnet og finner sted: med sosialdemokratiske markedsteknokrater som viktige handlingsideologer.

Den mest betydningsfulle av de fristillende og fristilte markedsteknokrater er selvfølgelig Tormod Hermansen. Hermansen-utvalgets utredning ”En bedre organisert stat” (NOU 1989:5) ble retningsgivende for de neste tiårs forvaltningspolitiske reformer. Med seg i sitt utvalg hadde Hermansen foruten maktutreder Johan P. Olsen, blant annet Christian Hambro, den gang direktør i Statskonsult, selve transformatorsentralen for innplantingen av den nye styringsideologi, og ekspedisjonssjefen i den såkalte ”reformavdelingen” i Administrasjonsdepartementet, Anne Kari Lande Hasle, senere departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet og en hovedkraft bak den store sykehusfusjonen i Oslo.

Intensjonen var, har det vært fremholdt også av Hermansen, en modernisering av forvaltningen for å redde det sosialdemokratiske prosjekt med modeller fra det private næringsliv. Uansett intensjoner, er resultatet blitt institusjonsforvirrende og institusjonsforvitrende. Gjørv-kommisjonens rapport var en kraftfull påminnelse om denne problematiske reformstrategi. Med New Public Management har vi fått et ekspansivt kontroll- og rapporteringsbyråkrati med lammende virkning på den institusjonelle skaperkraft. I Maktutredning- og demokratiutredningen omtales New Public Management som ”et virus som ha satt seg fast i forvaltningsapparatet”. De politiserende byråkrater av Evangs type som med basis i sin fagkunnskap og med hyppig deltakelse i den offentlige diskusjon, er erstattet av et ekspanderende sjikt av doldisbyråkrater. Jeg gir to eksempler som illustrerer mitt poeng, nemlig at politikerne i sentrale henseender blir en slags saksbehandlere for politikkutformende doldisbyråkrater.

Kulturfeltet er i økende grad blitt underlagt byråkratisk styring, en byråkratisk styring med et visst politisk akkompagnement. Ikke slik å forstå at byråkratene har handlet mot politikernes vilje, for politikerne har ikke på dette felt hatt noen betydningsfull egenvilje. Som i tilfellet nytt nasjonalmuseum, den viktigste kunstpolitiske reform på lang tid. Perspektivet var stordriftsfordelen ved fusjonen av Kunstindustrimuseet, Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet og Samtidsmuseet i ett anlegg. Med bakgrunn i ABM-meldingen (arkiv, bibliotek, museum) ble prosjektet initiert av en avdelingsdirektør i Kulturdepartementet som en rent administrativ fusjon. Det er et byråkratisk påfunn med minimal forankring i fagmiljøene eller i det politiske miljø. Da museumsfusjonen nådde offentligheten, var den i realiteten allerede avgjort.

Det andre eksemplet er den store sykehusfusjonen av Radiumhospitalet/Rikshospitalet, Ullevål og Aker til ett sykehus: Oslo Universitetssykehus (OUS). Den illustrerer også et annet, nytt utviklingstrekk: de nasjonale strateger er erstattet av de skjulte strateger, med en gruppe av konsulentselskaper som premissleverandører i allianse med doldisbyråkratene. Fusjonen har minimal forankring i sykehusenes fagmiljøer, men desto sterkere i McKinseys økonomiske kalkyler. Det ble antatt at fusjonen ville være selvfinansierende idet den umiddelbart ville gi en årlig gevinstrealisering på 800-900 millioner kroner. I dag er det akkumulerte underskudd på vel tre milliarder kroner, og Bente Mikkelsen, direktør for Helse Sør-Øst, ble fjernet i forkant av Riksrevisjonens knusende dom over fusjonen sist høst. Helt uforberedt ble nedleggelsen av Aker Sykehus, nettopp modernisert for flere hundre millioner, kastet inn i fusjonen like før fusjonsvedtaket i 2008. Følgene, en av dem, ser vi ved et fullstendig overbelastet Ahus.

OUS-fusjonen illustrerer et nytt fenomen i vårt styringssystem. En av de sentrale personene i det norske McKinsey gikk over fra å være premissleverandør til å bli iverksetter av den politikk han selv hadde foreslått, idet han ble medlem av styret for OUS. Dagen etter at hans navn ble offentlig kjent gjennom en kronikk i Dagbladet, trådte han ut av styret. Det er merkverdig at en norsk forvaltning, som aldri har hatt en mer faglig kompetent sammensetning i slike sentrale politiske saker, skal abdisere for konsulentenes halvkompetanse.

Ved Nasjonalmuseet og ved OUS-fusjonen opplever vi det motsatte av samfunnsbygging, nemlig nedbryting av velfungerende, veletablerte fagmiljøer som settes under administrasjon av tidens omorganiseringsagenter. Det er fagkunnskapens forvaltere, gjennom generasjoner bærerne av det norske moderniseringsprosjektet, som i dag er satt under radikalt press. Det illustreres kanskje intet sted så tydelig som i fraværet av en systematisk politikk innen høyere utdanning og forskning. Det var en god ansats ved Ottosen-komiteens reformer ved inngangen til 1970-tallet med yrkesrettede DH-skoler med regional forankring. Det kunne blitt begynnelsen på et høyere utdanningssystem med differensiering i kortere profesjonsrettet utdanning og noen få universiteter og vitenskapelige høyskoler. Men i stedet for å utvikle sin egenart i god norsk skoletradisjon ble DH-skolene en drivkraft for å få halvgode universitet land og strand rundt. Politikerne har abdisert til fordel for koalisjonen av lokale næringsdrivende (som ikke har skjønt sitt eget beste), symbolpopulistiske lokalpolitikere, tittelhungrige fagforeningsakademikere og ambisiøse rektorer.

Norge var forbilledlig da det gjaldt å modernisere seg ut av fattigdommen. I den nye overflodssituasjonen, med staten som den største kapitalist, har nasjonen mistet orienteringssansen.
Perioden fra Schweigaard ti Gerhardsen dreide seg om dette ene: å modernisere seg ut av fattigdommen. Det ble gjort på en forbilledlig måte. Vårt land befinner seg nå i en radikalt ny overflodssituasjon, med staten som den desidert største og rikeste kapitalist. Alle vet det, men snakker vi om det? Det dramatiske ligger i det nærmest totale fravær av ideer og ambisjoner som er på høyde med de faktiske ressurser og realiteter. Det statlige handlingsrom har vel knapt noensinne vært større enn i dag til tross for all tale om globalismens tvangsstrukturer. Partiene fungerer ikke lenger som de politiske verkstedene de en gang var, og politikerne er, der de løper etter tv-kameraene, stort sett fraværende i de prinsipielle samfunnsdebatter.

Studiet av norsk historie siden det tidlige 1800-tall gir et nærmest overveldende inntrykk av en ambisiøs samfunnsreformisme: en vedvarende evne til å integrere tidens krav ved å gi tiden sitt stempel, med den skandinaviske samfunnsmodell som høydepunkt. Samfunnsbyggerne – enten de het Stang, Eyde, Throne Holst, Evang eller Hauge – opptrådte med tanker, idéer og strategier, ikke under betingelser de selv hadde valgt – de var gitt ved tradisjonens føringer og situasjonens fordringer. Men de tolket sin tid og evnet å gi utviklingen en retning, en ny institusjonell retning. Det var fordi de var handlende subjekter med en ambisjon, nemlig å omforme idéer til institusjonelle realiteter.

Dagens situasjon er kjennetegnet ved et offentlig byråkrati som sier «kontroll, kontroll, kontroll», men også ved et ekspanderende sjikt av pengeborgere uten tradisjon og kultur for den verdi som går utover pengeverdien. Her trengs det visst en kulturrevolusjon. En skal ikke dra lenger enn til vårt broderland i sør, med et borgerskap som ikke bare vil være «bourgeois», men også «citoyen», som har oppfattet kapitalismen ikke som et mål i seg selv, men som et middel til det gode samfunn.

Det som her på berget blant annet mangler, er det Finn Lied har kalt strategiske miljøer for brytninger mellom næringsliv, politikk og forskning. Slik sett er dagens initiativ av det rette slaget.

Mest lest i dag
1
Det er allerede vanskelig nok for skolene å holde på de smarteste hodene og de flinkeste pedagogene, om ikke KS nå skal fjerne en av fordelene som faktisk gjør læreryrket attraktivt for mange.

2
Hamas-lederen Saleh Al-Arouri bekrefter at det var Hamas som sto bak kidnappingen og mordet på tre israelske ungdommer i juni.

3
Det gjentas ofte at nordmenn bruker stadig mindre av sin inntekt på mat. Det er ikke riktig. Andelen har vært stabil i 15 år, med en bunn i 2002.

Kommentarer: 6
  • Torgunn

    Noen familier synes å ha tatt AP til inntekt for sine egne personlige interesser.
    Allerede under Gro- uttalte AP-veteraner at hun brukte partiet som springbrett for egen internasjonal karriere.
    Det samme synes å ha skjedd for hennes etterfølgere.
    Når skal grasrota i AP komme tilbake til sine sosialdemokratiske røtter ved å velge ledere som har interesse av det norske sammfunnet og de nordmenn som bebor våre fjell og fjorder?
    Denne artikkelen er meget presis i sin beskrivelse av de problemene vi står overfor i dagens samfunn, som faktisk er en ønsket politikk fra meget snevre «sosialøkonomiske» interesser.

  • Tore

    Norsk jernverk og alle de andre industriskandalene. Landbrukets manglende omstilling. NAV. Sykehusene.

    Det var visse ting som det ikke var plass til?

    • Baard

      Industriskandalene er alle de virksomheter, lønnsomme, som er solgt ut av landet.
      Norge er blitt strippet for kompetanse innen teknikk mm.
      Vi lar oss utkonkurrene av Kina fordi de subsidierer sin industri, deler av den.
      I Norge legger vi oss falt og kaller det «mangel på konkurransemuligheter».
      Vi mister våre muligheter for innovasjon og utvikling av ny teknologi.
      - samt en industriell fremtid for Norge når oljen og gassen er historie.
      Bøndene må få god betaling for de varene som norsk landbruk produserer.
      Detaljister driver «fabrikk»- de kjøper i stort fra enkelte merker, ofte deres egne, og kaster altfor mye god mat.
      Varelagrene er rett og slett for store.
      Vi trenger småskala handel med gode dagligvarer fra lokale produsenter og et mangfold av produkter innen matvarer.
      .Samvirke innen landbruk bør kanskje granskes?
      Er det nødvendig med kvoter for bonden?
      Bonden bør få produsere alt han kan uten begrensning, og for en gangs skyld kan kanskje «markedet» gi en pekepinn om hva folk ønsker av mat, dersom de får et reeelt valg.
      Vi må arbeide for et norsk matproduksjon og gi bonden alle muligheter for både produksjon og salg.
      Det villle også virke helsefremmende

  • Leif

    Her er det for mye av både historikk og skrivebordsretorikk. Hva er det Slagstad egentlig vil? De «store linjene» han tegner opp eksisterer bare for historikerne på papiret. I virkelighetens verden går utviklingen i rykk og napp, i sprang. Kall det gjerne mutasjoner. Og vår historie er sterkt preget av påvirkning fra utlandet.
    De store strateger i vår historie kunne like gjerne vært noen helt andre. Vi hadde vært der vi er idag, uansett. Gerhardsen og Gro var på rett sted til rett tid. Hadde de ikke vært der, så hadde andre vært det.

    • Torgunn

      Monarkiet Norge er ute av kurs.
      Sosialdemokratiet er blitt kun historie.
      Artikkelforfatteren forsøker å forklare at dagens samfunn er i ferd med å utvikle seg i helt feil retning hva gjelder demokrati og felles sosiale goder som helsestell, utdanning og et bærekraftig system for velferd.
      Vi kan ende opp som et u-land før vi vet ordet av det.

  • T. Born

    Den 3. vei. Hvor var kristen-verdenen i alt dette. I Skriften står det at vi kristne er HODE og ikke hale. Men det er altfor mange «kristne» ideologier mm som har ødelagt for det kristne budskap. Ikke minst – skrekk og gru – var mange av de nazistiske lederne (blant annet Goebbels) av kristen familie. På nettet kan man lese om dette. Han kom fra en katolsk familie. Her ser vi også hvordan mennesker ødelegger nesten alt innen kristen-verdenen, fra katolisisme via protestantisme og mye, mye annet. Det er SÅ mange herlige mennesker både av katolikker og protestanter og andre kristen-samfunn og idag er det en stor opplevelse å høre på de såkalte ÅNDS-høvdinger. Idag ser vi de virkelig gode programmer på kristen-tv, via bl a Visjonnorge og Kanal 10. Skal man høre på de virkelig gode og dype samtaler er det kun på disse kanalene vi kan få den opplevelsen. For meg er dette et must.
    Det liberale samfunn er ikke for ALLE, men vi må jo bare føye oss. Men det er store opplevelser å henten innen kristenverdenen, og den ser ut til å vokse også på verdens-basis for vekkelsene rundt om i verden er sterke og veldige. Og det er bare å si takk og lov til Jesus Kristus.
    At mange ødeleggere skulle komme i Jesu navn å både myrde, stjele og ødelegge – det profeterte jo også Mesteren selv, Jesus Kristus om.
    Hadde de oppriktige kristne fått større virkning på samfunnet og vist seg som hodet og ikke halen, så kunne mye ha vært reddet. Her sviktet dessverre mange innen kristen-verdenen. Det er bare å beklage dypt. Arbeiderpartiet hadde mange kristne menn og kvinner i sin midte og mye av den sosialdemokratiske ånd har hentet inspirasjon nettopp fra kristendommen. Men akk og ve som den kan misbrukes – kristendommen. Dette har vi sett opp gjennom årtusenene. Nå vekkes den til live igjen rundt om i verden – ikke minst her i vårt eget land, for de som skulle ønske å bli bedre kjent med den. Den nye verden og de nye tanker og ideer – finner sted her – og det går bare fremover. Som Jesus selv sa: «For se, jeg gjør alle ting nye». Det er ut fra ånden og ordet fra Gud vi kan se og hente nye verdener til velsignelse for menneske-heten. Men så var det å få «de andre» til å oppdage dette da. Les og bli vis, eller se kristen-tv og få visdom – NY visdom. Lykke til.