Kommentarer: 9
8. november, 2011

Amara Butt

Amara Butt (f. 1988) er journalist i Minerva.

Se, en svart mann som har oppnådd selvrealisering

KOMMENTAR: Hvordan få afroamerikanere til å stemme republikansk? Vel, ved å ikke bruke retorikken til Herman Cain. Afroamerikanere snakker ikke lenger om kollektiv identitet som Jesse Jackson, men om individualisme som Kanye West.

I et intervju på programmet Situation Room på CNN, stiller programlederen spørsmål ved hvorfor så få afroamerikanere stemmer republikansk. Herman Cain, presidentkandidat og selv afroamerikaner, presterer da å svare at afroamerikanere har blitt hjernevasket fra å være frittenkende, og dermed ikke engang vurderer et konservativt synspunkt.

Vi lar den uttalelsen stå for seg selv. Retorikken og budskapet er altså at det var individet Herman Cain som valgte å bli republikaner, mens det er gruppen — den hjernevaskede som sådan — som velger å stemme demokratisk. Cain ble jo tross alt politisk aktiv på grunn av  «sakene », forble i politikken på grunn av  «sakene », så dersom afroamerikanere skal stemme republikansk må vel det også være på grunn av  «sakene »?

Lite annet har blitt like mye politisert som afroamerikansk identitet.

Tydeligvis ikke. Videre i intervjuet sier han at han tror opp mot en tredjedel av afroamerikanere er frittenkende, open-minded mennesker, som dermed kan stemme på han. Ja, skal de stemme republikansk må det bli på Cain. Han er jo afroamerikaner.

Eselet i rommet
Eselet i rommet er åpenbart Demokratene. Alle afroamerikanere stemmer ikke demokratisk, men det er ingen tvil om at republikanere ikke evner å tiltrekke de afroamerikanske velgerne.   Akkurat på dette punktet har republikanerne vært stabile siden 1932. Hva som er grunnen til dette er omdiskutert. Media? Økonomiske interesser? Rick Perry? Mest rett har nok Michael Steele som er ærlig og sier at republikanere ikke har gitt afroamerikanere noen grunn til å stemme på dem.

Det som imidlertid gjør uttalelsene til Cain så avslørende, er at han underveis i sin iver etter å fremstille seg selv først og fremst som politiker, innså at etnisk bakgrunn fremdeles er et tema. For deretter, som afroamerikaner, hverken å evne eller forstå hvor debatten står.

Black-on-black murder?
Lite annet har blitt like mye politisert som afroamerikansk identitet. Den sosiale dynamikken i tiårene før krevde en vektlegging av en kollektiv afroamerikansk identitet som en underliggende faktor for å drive igjennom viktige sosiale og politiske seire. Jesse Jackson pratet om  «the rainbow coalition » av undertrykte minoriteter som en homogen masse. Dette er fremdeles politisk relevant, men det er retorisk irrelevant. Det er ikke uten grunn at Barack Obama gjennomgående prater om afroamerikanernes personlige ansvar og individualisme. Å overspille eller underspille bakgrunn i dag, blir først og fremst sett på som et resultat av manglende politisk strategi eller forståelse.

 

Det er derfor Cain, i det akademikere omtaler som  «post-racial » Amerika og det folk ikke helt vet hva betyr, prøver å finne sin plass gjennom å kreve å bli omtalt som en svart konservativ og ikke en afroamerikaner. Et forsøk på å gi et hint om at en viss farge ikke nødvendigvis bærer med seg et bestemt verdisett eller kultur. Individet kan bli republikaner. På den måten kan han si at Jon Stewart ikke likte han fordi han er konservativ. Og svart. Og på den måten kan han kritisere Obama for ikke å ha hatt  «the black experience ». Altså med en klar referanse til afroamerikansk kultur, den type essensdebatt som alltid kommer i mangel på et felles politisk prosjekt.

Også den afroamerikanske forfatteren Shelby Steele, som stemmer republikansk og i alle sammenhenger er motstander av enhver form for kvotering og særordninger for minoriteter, skriver i sin bok om Barack Obama A Bound Man: Why We are Excited about Obama and Why He Can’t Win, fra 2007, om den bundne, konstante afroamerikanske identiteten som vil stå i veien for hans seier.

Opprøret er først og fremst internt og individuelt med et mangfold av ulike meninger rundt hva det å være afroamerikansk etter den kollektive kampen innebærer.

Det er selvsagt helt legitimt å problematisere afroamerikansk identitet i politikken på denne måten, selv om Steele åpenbart tok feil. Det er bare merkelig at det først og fremst er høyresiden som fremhever en identitetsforståelse som ikke bare er konstant og lite mottakelig for endringer, men som også holder individet tilbake fra å oppnå sine mål.

Afroamerikanere gjør det bra
Disse uttalelsene er riktignok fulle av paradokser, men det samme er retorikken om moderne afroamerikansk identitet og hvilken plass den har i politikken.

Mulighetene afroamerikanere har i dag er et resultat av kamper som er vunnet av generasjonene før dem. Det er fremdeles viktige kamper som gjenstår og alvorlige problemer knyttet til utdanningsnivå, kriminalitet og rasisme. Minoriteter er for eksempel særlig hardt rammet av den økonomiske krisen i form av arbeidsløshet og fall i boligverdier. Men parallelt med dette er det stadig flere afroamerikanere som gjør det bra i de samme institusjonene de en gang gjorde opprør mot. Mer enn to tredjedeler av afroamerikanere mener Martin Luther King Jrs visjon om likhet er fullbyrdet, og afroamerikanere flest er fremtidsoptimister. Ut fra dette vokser det frem en nyansert og mangfoldig identitetsdebatt.

Den moderne identitetsforståelsens handler fremdeles på mange måter om opprør, men dette opprøret er først og fremst internt og individuelt med et mangfold av ulike meninger rundt hva det å være afroamerikansk etter den kollektive kampen innebærer. Dette problematiseres ulikt i akademia, men illustreres best i musikken. Alt fra selvrefleksjon om å være imperfekt ( «Kanye West ») og nihilisme ( «Tyler, the Creator »), til stream-of-consciousness sosiale kommentarer ( «Lil Wayne ») og angst rundt oppløsning av kjernefamilien ( «Drake »).

Felles for dem alle er at de, som Kanye West sa til VIBE i 2009, bryter hver eneste regel og rådende mentalitet om hip hop, og afroamerikansk identitet. Det er her debatten står. Herman Cains retorikk forsøker å stille klokken tilbake tiår før disse variasjonene eksisterte. Til en tid der han ikke kunne  «velge » å kalle seg svart fremfor afroamerikaner.

Individualismen som er
Det sentrale i debatten om en ny afroamerikansk identitet i politikken er dynamikken mellom de kollektive kampene som var, og individualismen som er. Låten  «Murder to Excellence » fra albumet til Jay Z og Kanye West  «Watch the Throne », illustrerer dette på en god måte.

Støtten til Demokratene og Obama blant afroamerikanere er fremdeles sterk. Det er kanskje på tide for republikanerne å stille spørsmål ved hvorfor?

Jay Z starter med å minnes den myrdede studenten Danroy Henry, og går videre til å rappe om Black Power ikonet Fred Hampton. Begge fra ulike tidsperioder, men som begge ble drept av politiet. Han minner om at disse kollektive problemene fremdeles er viktige, ( «strays from the same shade, ni**a we on the same team ») samtidig som han har egne, individuelle kamper ( «I’m out here fightin’ for you, Don’t increase my stress load (..)/ Power to the people, When you see me, see you »).

Det er nødvendig å  «re-define black power », rapper Kanye West, samtidig som han minner om alle problemene knyttet til kriminalitet som det fremdeles må tas et oppgjør med.

Resten av låten er en hyllest til individet; økonomisk makt, suksess i  «tuxes next to the president ». En anerkjennelse av hva som har gjort en ny svart elite mulig. Det er ikke bare materialisme for materialismens skyld, men materialisme med et budskap. En problematisering av at de ikke er mange:  «only spot a few blacks the higher I go ». Det hele ender i en oppfordring til den enkelte:  «we gon need a million more ».

Hvorfor?
Støtten til Demokratene og Obama blant afroamerikanere er fremdeles sterk. Det er kanskje på tide for republikanerne å stille spørsmål ved hvorfor? Som Lois Romano treffende skriver, dette handler om den klassiske ideologiske konflikten om suksess ved hardt arbeid og selvhjulpenhet eller statlige støtteordninger. Budskapet om selvstendighet bør stå sterkt også blant svarte, men mister naturlig nok noe av sin appell når det kommuniseres via Cain at de late, svarte må komme seg på jobb.

Når debatten om afroamerikansk identitetsforståelse i dag har et individualistisk utgangspunkt på tross av de store utfordringene som fremdeles er der, bør det være i høyresidens favør. Mindre gruppetenkning. Mer individualisme. Alle de tingene en republikaner bør være for, men som individet Cain etter selvrealisering presterer å uttrykke at han ikke ante var der.

  • Amara M. Butt (f. 1988) er journalist i Minerva
Kommentarer: 9
  • Martin NK

    Interessant, informativt og morsomt skrevet!

  • Even S

    Mener det stod svarting i overskriften tidligere…

  • Minerva

    Tittelen på denne saken har blitt endret. Den opprinnelige tittelen henspilte på et poeng i artikkelen som ble kuttet bort før artikkelen ble publisert. Minerva beklager feilen.

  • Even S

    Kommentaren er slettet — off topic. (red.)

  • Even S

    Kommentaren er slettet — off topic. (red.)

  • Even S

    Det var vitterlig ikke off-topic, skjerpings Minerva. Dere får tåle litt spydighet når dere fremtrer så tåpelig.

  • acco

    Det spørres om hvorfor afroamerikanere stemmer demokratisk og ikke republikansk. Svaret er ganske enkelt: Det er fordi afroamerikanere i langt sterkere grad enn andre folkegrupper i USA er avhengige av statlige hand-outs.

    Det er nøyaktig samme grunn for at 85% av ikke-vestlige innvandrere i Norge stemmer sosialistisk. Folk stemmer etter lommeboka.

  • david

    sikkert viktige poenger her, men en irriterende ting med denne artikelen (som sikkert reflekterer forfatterens manglende forståelse for hip hop)er att alt som nevnes er, beklager språkbruken. drittmusikk, ikke misforstå meg, jeg er en stor fan av politisk rap, men dere har valgt dere ut mainstream pop idoler uten noe annet budskap en det plateselskapene deres markedsfører dem som. alt som er listet opp er pop rap med ett hovedsakelig hvitt publikum. strengt tatt består deres kjernegruppe av prepubertale hvite jenter. noe som ikke akkuratt reflekter den svarte kampen.

  • Even S

    Så det manglet altså litt ansvarstagen fra redaktørsiden før denne kommentaren ble sendt ut i eteren, og noen (les: jeg) vil kanskje hevde at det fremdeles mangler litt. Men den er faktisk bedre ved nærmere gjennomlesning, etter at den spisse albuen er redusert som faktor. Ikke minst tar den opp noen viktige spørsmål rundt gruppetenkning slik den utløper av etnisk/kulturell sammensetning. Spørsmålet lar seg lett overskrive til Europeisk sammenheng og den uproporsjonalitet som tilfaller venstresiden i form av minoritetsstemmer

    Men i sin analyse av amerikanske forhold har Amara Butt gått i den fellen, som mange av hennes liberale konservative meningsfeller går i (jeg antar at hun betegner seg slik), hun simpelthen gulper opp de utvalgte fakta, og tilfeldigvis sammenfallende teorier som venstresiden har foret henne med. Hun kjemper fiendens kamp av ukjente grunner, og ser ikke at hun angriper en person som virkelig har en mulighet til å forandre det amerikanske samfunnet i den riktige retning. Bort i fra den gruppetenkning som venstresiden har promotert i fra amerikanske universiteter, og som en overveldende venstrevridd media har applaudert.

    Når 80-90 % av de svarte amerikanerne stemmer demokratisk så er det noe som skurrer og det er ikke så enkelt som at republikanerne har de “gale” sakene. I den slutningen er det noe som forteller meg at det finnes en grunnleggende mangel på respekt og forståelse av hva de konservative sakene er.

    Amara Butt angriper Herman Cain for å peke på et problem. Ikke gjennom en analyse av løsningene hans. Det er synd.

    Jeg støtter Herman Cain hundre prosent i denne saken, og det er en svært viktig sak. Man kan ikke lefle med ord i denne sammenhengen. Noen må ta ansvar for å få rykket det svarte sub-samfunnet i USA ut av den hengemyren av offermentalitet, ansvarsfraskrivelse og blinde tro på at hvem som helst som gir dem materielle goder uten å be om noe tilbake er dere venn.
    Personlig ansvar er dessverre et konsept som venstresider verden over ikke makter å forstå, og som de angriper i alle dens deriverte funksjoner.

    Det er simpelthen det! Herman Cain her sier. — Obamas post-rasemessige samfunn er en fadese. Etniske skillelinjer er blitt skarpere. Arbeidsløsheten blant mexicanere og svarte er blitt mye høyere siden han har tatt over. Fattigdommen har økt alle leire.
    Herman Cain gjør seg til et stort og fargerikt mål når han forteller den svarte basen at for å komme oss ut av dette må vi fjerne alle de godene og særrettighetene som tilfaller oss. -Vi må gi bort det som er gitt oss, slik at vi kan skaffe det selv.- Vi må slutte å se oss som et offer. -Og vi må slutte å se oss selv som Afrikanske amerikanere, men som Amerikanere, med sort hud.

    Herman Cain har mange skavanker, han er en utenrikspolitisk grønnsak. Han har en populistisk skatteplan og mange av hans heller enkle løsninger fremstår best utprøvd i et privat foretak med en begrenset nedside, ikke i verdens mektigste land. Men dette emnet kan han, og i motsetning til oss over Atlanteren og adskillige grader nord så har han følt rasekonflikten i USA på kroppen. Det er en skam og idiotforklare ham.