Morten Magelssen (f. 1978) er lege og stipendiat i medisinsk etikk, tilknyttet tankesmien Skaperkraft.
Selektiv abort og menneskeverdet
Det er mer etisk problematisk med selektiv abort enn generell abort.
En ny runde i debatten om fosterdiagnostikk og selektiv abort (abort av fostre med påviste sykdommer eller genfeil) har oppstått etter utgivelsen av Dissimilis-general Kai Zahls bok. Zahl argumenterer for adgang til selektiv abort.
Både i denne og forrige runde av debatten har flere hevdet at så lenge vi har akseptert fri abort, følger det logisk at vi også må akseptere universell tilgang til fosterdiagnostikk og selvbestemt abort av syke fostre:
”Vi har altså mulighet for å fritt abortere bort friske fostre. Men å ta abort på bakgrunn av et bevisst valg rundt meg og min families fremtid – det er umoralsk? (…) dagens teknologi og kunnskap gir meg fortsatt en mulighet til å velge. Hva er galt i det?” Heidi Nordby Lunde i Dagbladet 23.03.11
”I og med at vi allereie har opna for at kvinner som ikkje gidd å oppdra born kan velje abort; korleis er det mindre aktverdig at kvinner som ikkje vil oppdra eit psykisk utviklingshemma born kan gjere det same?” Sveinung Rotevatn på Minerva 30.09.11
Nordby Lundes og Rotevatns spørsmål er ment retorisk; slutningen fra fri, generell abort til selektiv abort synes for dem uunngåelig. Men det er tvert imot mer etisk problematisk med selektiv abort enn generell abort.
Argumentet er enkelt: Selektiv abort innebærer en fornekting av alle menneskers likeverd i praksis. For aborten finner sted fordi fosteret har sykdommen eller genfeilen; fosterets sykdom rettferdiggjør avlivningen, i øynene til tilhengeren av selektiv abort. Et foster som ellers ikke ville blitt abortert, blir frarøvet livet til fordel for samfunnets og foreldrenes egne interesser. Tilhengeren av selektiv abort sier dermed implisitt at menneskers rett til liv ikke tilfaller alle, men kan minke eller bortfalle avhengig av individets egenskaper.
Den som tar selektiv abort har ganske riktig ikke noe ønske om å fornekte menneskers likeverd. Men: Dette skjer enten personen vil eller ikke. Ved å handle aksepterer vi prinsippet (eller maksimen, som Kant sier) som ligger til grunn for handlingen. Ved selektiv abort for sykdom handler vi etter prinsippet ”det er rett å abortere syke fostre som, hvis de var friske, ikke ville blitt abortert”. Det å abortere et sykt foster innebærer derfor å si at syke fostre ikke har rett til liv, nettopp på grunn av deres sykdom.
Et unntak er selektiv abort som utføres presumptivt av hensyn til fosteret selv. Noen tilstander er så alvorlige at foreldrene oppriktig tror at det er best for fosteret ikke å leve opp. Denne holdningen er problematisk og kan utfordres, men poenget her er at en selektiv abort av hensyn til fosteret ikke trenger å innebære fornektelse av fosterets rett til liv: her tror man (feilaktig eller ei) at det er i fosterets egen interesse å oppgi retten til liv.
Men ved de fleste selektive aborter, som ved Downs syndrom, står det ikke til troende å hevde at aborten finner sted av hensyn til fosteret. Det er voksnes behov som trumfer fosterets rett til liv. Slik selektiv abort er sortering, og jo mer vi tillater dette, jo mer treffende er merkelappen ”sorteringssamfunn”.
Gitt at det virkelig er uetisk at et foreldrepar tar selektiv abort, hvilke følger får dette egentlig? Avgjørelsen er privat. Men: Det får uunngåelig konsekvenser at en fornektelse av universelt menneskeverd er skrevet inn i våre lover. Lover former holdninger og skaper presedens.
Uavhengig av hva man måtte mene om selvbestemt abort har vi altså et selvstendig argument mot at selektiv abort er etisk akseptabelt. Nordby Lunde og Rotevatn tar derfor feil når de hevder at retten til fosterdiagnostikk og abort av syke fostre uten videre følger av retten til selvbestemt abort.
Innen noen år blir det trolig mulig å bruke de små mengdene foster-DNA som sirkulerer i morens blod til nøyaktig karakterisering av fosterets genetiske avvik. Denne informasjonen vil foreligge godt innenfor dagens grense for selvbestemt abort. Om og hvordan det er mulig å lovregulere dette feltet er et åpent spørsmål.
- Morten Magelssen (f. 1978) er lege og doktorgradsstipendiat i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo.
Når noen tar abort er beslutningen stort sett på grunnlag av at de mener de ikke har tid eller ressurser til å oppdra barnet. Skal man få et barn bør man jo være innstilt på å ta vare på det. Man bør rett og slett være innstilt på at det vil oppta en stor del av livet. Dermed er det på sett og vis ren egoisme at det tas abort, men allikevel er det i de fleste tilfeller - i hvert fall for de som er for abort - ansett som det beste for barnet.
Jeg tror det er nøyaktig den samme problemstillingen som vurderes når noen får vite at barnet har en sykdom, nettopp om foreldrene har tid og ressurser til å oppdra et barn. Det spesielle her er at barnet helt sikkert vil være langt mer krevende enn et friskt barn. I noen tilfeller må man innstille seg på å ha et barn som psykisk sett vil være et barn resten av livet. Dermed bør man anse disse beslutningene på lik linje med vanlig abort - altså at det er egoistisk, men allikevel kan være det beste for barnet.
Jeg vil dessuten føye til at forskjellen på å ta en abort på grunn av en sykdom og på grunn av at barnet vil utvikle en uvanlig stor nese er meget stor. For meg er det kun sistnevnte som tilhører et sorteringssamfunn.
Det å stemple noe som grunnlag for abort, enten ved indikasjoner ved fosterdiagnostikk eller som grunnlag for abort etter 12. svangerskapsuke, er også å stemple store grupper av nålevende.
Foreldrenes valg er påvirket av samfunnets holdninger og samfunnets holdninger er påvirket av individenes valg. Dette ser en i Danmark hvor det fødes færre barn med Down syndrom per år enn i Oslo. Danmark var tidligere ute med tilbudet om effektive screeningteknikker, kanskje det er derfor at den norske debatten i stor grad dreier seg om etikk, mens den danske debatten allerede i 2003 hadde fokus på samfunnsøkonomisk lønnsomhet med selektiv abort..
Argumentet er dårlig fordi premissene er feil. Sett nå at man antar at det ikke er fostrets egenskaper, men kvinnens situasjon som avgjør hvorvidt hun gjør abort: Avhengig av ressurser, kan kvinner både velge å føde et barn med Downs eller gjøre abort. Da faller argumentet om at "menneskeverdet" (hva nå det måtte være) blir krenket hvis fostret har Downs, men ikke hvis det er friskt.
Dessuten: du snakker mye om 'fornektelse av fostrets rett til liv'. Hvor har du det fra at alle fostre har rett til liv?
Mina: Takk for kommentar. Det du beskriver er en situasjon der en kvinne får påvist Downs syndrom hos fosteret, og så velger å ta abort fordi hun ikke ser seg i stand til å ta godt vare på det.
Det vil da likevel være slik at fosteret ikke hadde blitt abortert hvis det hadde vært friskt. Kvinnen handler da etter prinsippet om at det rett å abortere et foster på grunn av dets egenskaper (her: sykdom). Det vil si, et individ som hadde fått leve hvis det var friskt, blir avlivet fordi det er sykt. Dette, mener jeg, innebærer en fornekting av alle menneskers likeverd, og spesifikt også av alle Downs-rammedes menneskeverd (med menneskeverd mener jeg den moralske verdi/status som hefter ved typiske voksne eksemplarer av menneskearten).
Jeg er enig med deg i at snakk om "rett til liv" er problematisk her, fordi mange vil benekte at fosteret har en slik rett. Jeg burde ikke brukt det uttrykket. Jeg tror argumentet står seg også hvis man bytter ut "rett til liv" med en mer nøytral beskrivelse.
Det finnes mye umoralsk, Morten, men som man IKKE straffeforfølger.
Uten å gå inn i ditt premiss sin gyldighet, innser du at det er legalt sett umulig å kriminalisere aborter basert på enkelte abortmotivasjoner når straffefriheten for abort generelt følger av kvinnens ønske om at abort skal utføres?