Sex og singelliv – bare tyll og tøys?

Sex and the City (SATC) burde egentlig være alt jeg hater, men jeg innrømmer det gjerne: Jeg er fan.

 

It’s like the riddle of the Sphinx… why are there so many great unmarried women, and no great unmarried men? – Carrie

 

Som en 37 år gammel tobarnsmor, med hovedfag i medievitenskap og feministiske tilbøyeligheter, vet jeg at jeg burde ta avstand. Men det er som med ostepopp, jeg klarer liksom ikke holde meg unna. Og jeg er ikke alene. Millioner av damer verden over har ventet i spenning på at Sex and The City — The Movie skal komme til en kino nær dem.

 

Der serien tar for seg den evige jakten på drømmeprinsen, er filmen sentrert rundt hva som skjer etter at han er i boks. Det er fire år siden Carrie, Miranda, Samantha og Charlotte red inn i solnedgangen i siste episode. Jentene har blitt eldre, mennene færre og tonen mer voksen. Drømmeprinsen betyr ikke nødvendigvis evig lykke. Det har blitt mindre sex og mer alvor, slik livet vel fortoner seg for de fleste med årene. Litt tyngre i sessen til tross, filmversjonen av SATC er som et hjertelig gjensyn med gamle venner man ikke har sett på lenge. Vi fant tonen umiddelart, og det gjør også godt å se at også ”the fab four” får seg noen skudd for baugen på samlivsfronten. Dette er noe kjernepublikummet fra serien kan kjenne seg igjen i, den ungdommelige sødmen har fått en litt bitrere undertone, og det føles helt riktig.

 

I think I have monogamy. I must have caught it from you people. — Samantha

Serieversjonen av SATC har raket inn Golden Globes, Emmypriser og en rekke andre hedersbevisninger. I New York kan du kan ta egne guidede SATC-turer, og innenfor akademia diskuteres det: Er dette trash-tv eller postmoderne feminisme? Serien er vellaget, morsom og frekk, men det er åpenbart at det er noe ved dette fenomenet som har truffet en nerve i sin samtid, ikke minst hos kvinner. For en ting er sikkert, dette er underholdning på kvinners premisser. Vouge gir deg neppe svaret på hva man gjør når pessaret har satt seg fast, eller når vagina er deprimert. Mitt råd til vordende foreldre er dette: Gi ungene en dose SATC før de oppdager damebladene, så vil det gå dem godt i livet.

 

På mange måter fungerer SATC som en slags overlevelsesguide for oss som vokste opp på 60- og 70-tallet, vi som gikk fra jenter til kvinner i skyggen av kvinnefrigjøringen og den seksuelle revolusjon. Utdannelse, jobb, p-piller og selvbestemt abort har vært en selvfølge for oss. Vi ble fortalt at mulighetene var endeløse, men som mange av oss har oppdaget, fullt så enkelt skulle det ikke bli. For selv om kvinnerollen har utviklet seg, har ikke nødvendigvis samfunnet gjort det samme. Om man kan si at tematikken i SATC har et nullpunkt er det følgende: Hvordan kan en moderne kvinne finne lykken i en verden preget av gammelmodige verdier og idealer? Hvordan skal hun finne sin plass i et samfunn som egentlig ikke vil ha henne? Det er ikke nok med utdannelse og karriere. For kvinner er ungdom og skjønnhet fremdeles hardere valuta.

 

Et annet helt sentralt element i SATC er Mannen, og hans uinntagelige univers. I SATC opplever vi mannen sett fra kvinners perspektiv, og det deles til tider ut noen saftige ballespark. Mennenes rolle som ”comic side kick” understreker at dette er underholdning laget for damene, og mange kjenner nok et lite stikk av sadistisk glede når menn også får oppleve ubehaget ved å bli fremstilt som en klisjé. Den åpenbare objektiviseringen av menn er også ganske uvanlig, dvs. det er uvanlig å se menn fremstilt slik. Objektiviseringen av kvinner derimot er så innarbeidet verden over at den nærmest fremstår som en naturlov.

 

I realized I was in the throes of an existential crisis. One that not even the sight of this season’s Dolce & Gabbana strappy sandals could lift me out of. - Carrie

 

Fenomenet SATC hylles av mange som postmoderne feminisme og får samtidig kritikk for å forfekte et reaksjonært og tradisjonelt kvinnebilde. Sannheten er at begge deler er riktig. En essensiell ingrediens i god populærkultur er at den bekrefter det bestående, samtidig som den virker undergravende. Det feministiske potensialet i SATC har utgangspunkt i at handlingen er sentrert rundt fire vellykkete, selvstendige kvinner hvis livsførsel åpenbart trosser de tradisjonelle kravene til kvinnelig selvoppofrelse og dydighet. Som Martine Aurdal skriver i Magasinet 31. mai, ”endelig kan enslige kvinner stå i fokus for en langvarig serie som ikke bare handler om hvem de skal gifte seg med”.

 

Samtidig er jakten på kjærligheten, ekteskap og barn noen av de sentrale temaene, og det brukes mye tid og krefter på prating, shopping og skjønnhetspleie. SATC gjøres spiselig ved at det tradisjonelle balanseres mot det grensesprengende, og tematikken blir åpen og lite moraliserende ved at det hele tiden argumenteres for flere alternativer. Om SATC ikke er revolusjonært så er det i det minste mangfoldig, og når det gjelder fremstillingen av kvinner i mediene så er jo mangfold en liten revolusjon i seg selv.

 

Vi kvinner vet å sette pris på en god stilett, og det er utrolig hvilken rolle accessoirer kan spille i en voksen kvinnes liv. Og SATC gir virkelig så det monner, her er det antrekk, sko, vesker og hår nok til å holde diskusjonen gående i jentegjengen i årevis. Særlig filmen øser på med godsaker, bare brudekjolen fra Wivienne Westwood er verdt billettprisen alene. Likevel er kanskje dette den delen som for mange er vanskeligst å svelge. Det blir som å tale med to tunger når serien fokuserer massivt på ”look” og utseende, samtidig som skjønnhetspress blir tatt opp som et problem. De fire hovedpersonene er evig vakre, slanke og velkledde, og går gjerne søndagstur med bikkja i Manolo Blahnik-sandaler. Den utstrakte produktplasseringen kan jeg leve med, verre er det at vi heller ikke her slipper unna medienes mas om skjønnhet og evig ungdom. Redningen er at i SATC legges det ikke skjul på at det er botox som er svaret, ikke urte-te og yoga.

 

I’m not home, but my shoes are. Leave them a message. — Carrie

Vel, så er ikke SATC akkurat Simone de Beauvoir. Men noe som faktisk er revolusjonært er den grenseoverskridende skildringen av seksualitet, ikke minst når det handler om kvinner. Det knytter seg tung symbolikk til temaet kvinner og seksualitet, og den globale jomfrudyrkelsen har gjort seksuell appetitt og erfaring til noe som er uforenelig med ”ren” kvinnelighet.

 

I SATC fremstilles sex derimot som en integrert del av livet og hverdagen, slik det er for de fleste kvinner i den virkelige verden, om enn satt kraftig på spissen. Tematikken er gjennomsyret av seksuelle referanser, men her behandles temaet med en nærmest manisk åpenhet og med masse humor. Sex-problematikken er som oftest av praktisk art, ikke moralsk.

 

Det er mye sex i SATC, men den er sjelden sexy, og på tross av svært grafiske skildringer bærer sex-scenene ofte preg av å være ren situasjonskomikk. De seksuelle situasjonene er ofte pinlige, morsomme, eller direkte kvalmende, og aller viktigst, de er gjenkjennelige. Det virker imidlertid som det har skjedd noe i overgangen fra skjerm til lerret. Den seksuelle komikken er tonet kraftig ned i filmen, og jeg tok meg i å savne typer som Mr. Pussy, The Wall of Flesh og Friar Fuck. At ikke engang Samantha fikk utfolde seg i en skikkelig bisarr seksuell situasjon er rett og slett skuffende.

 

SATC er som en buddy-film for kvinner, der det sentrale fokuspunktet er et bunnsolid vennskapsbånd, lojalt til døden. Som Mr. Big sier så treffende i sitt lille hjertesukk om forholdet mellom de fire hovedpersonene: You girls are the loves of her life, a guy is lucky to come in fourth.

 

Kom deg på kino!