Sikkerhetspolitisk suksess

Gaddafis regime faller. Det er for tidlig å gjøre opp status for hva det betyr. Men noen spekulasjoner kan vi ta mens vi venter.

Jeg var blant dem som tidlig tok til orde for internasjonal — vestlig — inngripen i Libya. Begrunnelsen var humanitær. Samtidig er det vanskelig å gå inn for humanitær inngripen om kostnadene er for store, militært, økonomisk, sikkerhetspolitisk, eller dersom det fører til ny ustabilitet som vil ha negative humanitære konsekvenser på et senere tidspunkt.

På forhånd var det min vurdering at disse punktene i liten grad talte imot en intervensjon. Noen av dem talte sågar sterkt for. Når operasjonen nå er kommet til et vendepunkt, er denne vurderingen styrket.

En viktig sikkerhetspolitisk gevinst ved endringene i Midtøsten er at de gjør det vanskeligere for innbyggerne å skylde på Vesten for problemene i samfunnet. Mens det tidligere har vært mer enn et fnugg av sannhet i at Vesten har bidratt, eller i beste fall levd godt med, undertrykkende og korrupte regimer, er det nå flere som vil finne hjemlige forklaringer på hjemlige problemer. Dette er positivt for den politiske dynamikken i regionen; men det tar også bort én viktig drivkraft for antivestlige strømninger, som i sin tur er med å bidra til sikkerhetstrusler i form av å skape grobunn for radikalisme. De generelle antivestlige strømningene har vanskeliggjort krigene i Afghanistan og Irak, og vanskeliggjort kampen mot terrorisme.

Det viktige landet i denne sammenhengen, var naturlig nok Mubaraks Egypt — det største arabiske landet, og en av de arabiske autokratene med sterkest bånd til USA. Men etter Libyas tilnærming til Vesten de senere årene, som blant annet har resultert i flere oljekontrakter, ble det i situasjonen som oppstod viktig å vise at Vesten ikke stod som en garantist for et brutalt regime.

At Vesten bidro til å fjerne en upopulær diktator, bidrar til å nyansere et vanlig bilde av Vesten som en kynisk utbytter. Dette hovedbildet ødelegges ikke av at det selvsagt er dem som vil mistenke Vesten for å ha bombet for å sikre seg olje, eller at det finnes dem som likte bildet av Gaddafi som en anti-vestlig, uavhengig leder. Det forutsetter selvsagt at det kommende regimet i Libya ikke sees som et rent vestlig prosjekt. Jeg mener Overgangsrådet i Libya har gjort riktige skritt for å øke sannsynligheten for å lykkes med dette..

Intervensjonen har også endret de kalkulasjonene diktatorer andre steder i Midtøsten — og andre steder i verden — må gjøre når de vurderer maktbruk mot egne innbyggere. Faktisk intervensjon avhenger selvsagt alltid av en rekke faktorer: Hva slags koalisjon man kan bygge, hvilke sterke aktører som går imot, hvor enkel den militære operasjonen er og så videre.

Men det synes klart at Bashar al-Assad i Syria ikke sover roligere etter utviklingen de siste ukene: Han har igjen sett at diktatorer kan falle; og han forstår at NATOs evne til eventuelt å operere i et nytt teater har økt. Det er positivt for Vesten, fordi det øker vår evne til å projisere makt uten nødvendigvis å gripe til makt: Troverdigheten er styrket. Både ikke-inngripen og — langt verre — manglende suksess — ville svekket Vestens troverdighet på dette feltet.

For Norge har operasjonen også vist Norges vilje og evne til å delta i denne type operasjoner. Det styrker vår posisjon i NATO. Det kan også nevnes som en interessant utvikling at operasjonen har hatt så sterke franske og britiske elementer. Om dette kan bidra til å gi Europa en mer selvstendig sikkerhetspolitikk, er for tidlig å si, og vil ikke skje om det ikke prioriteres høyere økonomisk. Men en fransk-britisk akse vil være et sterkere fundament å bygge noe slikt på enn den mer fransk-tyske aksen vi har hatt de siste tiårene. Et sterkere Europa er også i Norges interesse, og er noe USA lenge har etterspurt.

Til sist har hele prosessen bidratt til flere bindepunkter mellom araberverdenen og Vesten. Al Jazeera er blitt en viktig nyhetskilde for mange i Vesten. De kan gi oss økt forståelse for strømninger i den arabiske verden. Samtidig har Al Jazeera fått et bedre forhold til vestlige land, fordi kanalen for første gang helhjertet har vært på samme side som Vesten og NATO. Et stort TV-publikum i den arabiske verden har fått se sider av Vesten de sjelden har sett før.

Alt dette er oppnådd til en overkommelig kostnad og risiko. For noen av oss taler dette for at vi fortsetter å utvikle tanken om humanitære intervensjoner, som jeg har skrevet om tidligere.

Det er mange farer fremover: Vanskeligheter med å bygge stabile demokratier, nye utfordringer, men også muligheter, i Israel-Palestina-konflikten, og dilemmaer i forhold til Vestens rolle i et nytt Libya. Og hverken Afghanistan, Irak, Israel-Palestina, eller radikal islamisme forsvinner som en følge av dette. Men sikkerhetspolitiske gevinster er etter mitt skjønn oppnådd — som en bieffekt av en humanitær intervensjon, som høyst sannsynlig har bidratt til å redde liv og fremme frihet i Libya.

Les også Jan Arild Snoens kronikk i VG om Libya etter Gaddafi.