Sinte vestkantsgutter og frusterte lærere

Kilden setter opp West Side Story. Det fungerer som show. Men dramaet om konflikten mellom unge innvandrere og white trash er lite troverdig.

West Side Story,
Kilden,
3. feb – 27. mars

West Side Story hadde premiere på Broadway i 1957. Den er basert på Shakespeares Romeo og Julie, men handlingen er flyttet fra Verona til New York. I sentrum står konflikten mellom den amerikanske gjengen  «The Jets » og den puertorikanske gjengen  «The Sharks ».

Ideen kom fra koreografen Jerome Robbins (1918-1998). Han så opprinnelig for seg en konflikt mellom en katolsk og jødisk familie, der det sentrale temaet var antisemittisme. Første utkast het East Side Story.

Noen år senere hadde fenomenet ungdomsgjenger og ungdomskriminalitet dukket opp i USA. Komponist Leonard Bernstein (1918-1991), koreograf Robbins og librettist Arthur Laurents (1918-2011) bestemte seg for New York-settingen og en konflikt mellom hvite amerikanere og puertorikanere. Med seg på laget fikk de komponist og tekstforfatter Stephen Sondheim (1930) som tekstforfatter.

West Side Story er ikke den første musikalen som omhandler konflikter mellom folkegrupper. Det gjorde Show Boat allerede i 1927. Den er heller ikke den første om innvandring, et tema Oklahoma (1943) taklet med bravur.   Det nye er at West Side Story fremstiller sinte innvandrere. Og det er første populærkulturelle stykke hvor unge hvite menn fremstilles som tapere, en gruppe som siden er betegnet  «white trash ».

Musikaler som tar opp slike problemstillinger får ofte stort gjennomslag nettopp fordi de er populærkulturelle. De kan selge utrolig mange billetter først på teater og deretter på film.

West Side Story var en suksess ved premieren, men ikke en kanonsuksess i starten. Den gikk i overkant av 732 forestillinger, sammenlignet med Oklahomas 2212 og Sound og Musics 1443. Men med filmen i 1961, hvis rettigheter ble solgt billig, nådde stykket virkelig et bredt publikum. Stykket har i dag en egen nettside med mye info.

Gutter i trøbbel
Konflikten mellom vennene og familien, her kalt Tony og Maria, ga det kreative teamet anledning til å tolke en rekke utfordringer. Ikke bare gjengvold, men også hvordan fattige hvite gutter faller utenfor. De havner i et triangel mellom politiet og velferdssystemet og kastes rundt mellom forskjellige etater. Situasjonen skildres med stor humor i satiren  «Gee Officer Krupke ».

Først er det rettssystemet som møter den ungdomskriminelle:

Officer Krupke, you’re really a square;
This boy don’t need a judge, he needs an analyst’s care!
It’s just his neurosis that oughta be curbed.
He’s psychologic’ly disturbed!

Psykologen har imidlertid andre tanker:

Officer Krupke, you’re really a slob.
This boy don’t need a doctor, just a good honest job.
Society’s played him a terrible trick,
And sociologic’ly he’s sick!

Den eneste hvite gutten i historien som vil stå utenfor konflikten, er Tony. Han har fått seg jobb. Satiren på velferdsstaten i West Side Story er skrevet 13 år før Tom Wolfe skrev sitt berømte dobbelte karakterdrap: Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers (1970). Første del av boken var en harselas over Leonard Bernsteins knallrøde kulturradikalisme. Andre del gjentar noe av Sondheims og Laurents kritikk av Social Service, med samme sarkasme.

Også blant puertorikanerne er det guttene som er i trøbbel, ikke de unge damene som jobber i brudebutikker og som syhjelpersker. Jentene har en fremtid. De har mye mer frihet i USA enn i Puerto Rico. Jentene mener at guttene ikke forstår Amerika og den friheten de har der.

West Side Story er altså i utgangspunktet like aktuell i dag. Man kan se for seg de samme konfliktene mellom somaliske, pakistanske  og norske gjenger i Norge. Eller man kan se handlingen opp mot voldshandlingene i Malmö i disse dager.

Men litt dated
Stephen Sondheim skrev sangtekstene til stykket og mente det hadde mange utfordringer. En utfordring var hvordan man skulle gjengi slang. Brukte man slangen i samtiden, ville musikalen fort oppfattes som utdatert. Sondheim bestemte seg derfor for å finne opp slang og å skrive tekstene i et mer poetisk språk, noe som eldes penere. I den prosessen fant han opp begrepet  «cool ». Det brukes mye i stykket og har siden gått inn i språket. Og til slutt faktisk blitt dated.

Et annet premiss, som også var nærliggende fordi koreografen Jerome Robbins var medskaper, var å bruke dans til å formidle konfliktene. Det innebar at Bernstein måtte skrive mye mer musikk enn vanlig, og at mange partier ble gjort om fra sang til dans. Selve åpningsnummeret var en sang, men man fant ut at det ble bedre ved bare å skildre konflikten gjennom dans. Når  «The Jets » og  «The Sharks » sloss seg gjennom dansen, trekkes publikum over i fantasiens verden og slipper å forholde seg så strengt til om det er en troverdig fight. Slik foregriper West Side Story Cats, de er krysninger mellom ballett og musikal.

Det er den musikalske og tekstlige kvaliteten som gjør stykket. West Side Story inneholder noe av den flotteste musikken skrevet for musikkteateret i det 20. århundre, og blant de beste sangtekstene. Det til tross: Stephen Sondheim sier i biografien A Life av Meryle Secrest at et av problemene med West Side Story er at den føles delvis utdatert.

Librettisten Arthur Laurents var også svært klar over problemstillingen, men forsøkte å finne veier ut av det. I den siste Broadway-produksjonen valgte han derfor å la de spansktalene synge på spansk, noe som falt naturlig, da USA i dag i større og større grad blir et tospråklig land, og i større grad gjør the Sharks til latinamerikanere fremfor puertorikanere.

Men dårlig tekst
Oppsetningen av  West Side Story i Kilden er et samarbeid mellom Kristiansand Symfoniorkester, Agder Teater og Opera Sør. Fokuset er på det beste i stykket: musikken. Å spille musikalen med orignalbesetning på 44 mann fra Kristiansand Symfoniorkester gjør at musikken stråler. Det er både trøkk og sødme i orkesteret og man forstår hvorfor det er et legendarisk verk. Gjennom musikken får man frem konfliktene, og publikum forstår at det er en reell konflikt. Det er slik Bernstein ville det skulle høres ut.

Her er oppsetningen eksemplarisk. Hvis offentlige institusjoner på død og liv skal konkurrere med privatteatre om å spile musikaler, kan de i det minste tilføre noe de private ikke har råd til og spille med full besetning som her, ikke med 7 mann på synthesizer.

Om man derimot ser bort fra det musikalske, blir oppsetningen mer problematisk. Det er ikke utelukkende arrangørenes  skyld. Den nye oversettelsen til Johan Osuldsen, laget for   anledningen, er virkelig ikke bra. Sondheim arbeidet systematisk for å skape et helt originalt språk for å unngå at det ble utdatert. Men Osuldsens oversettelse bruker et utdatert språk med uttrykk som  «kjip »,  «kul » og  «stikk av ». Ingen utenfor teateret snakker slik. Det mest skjærende eksempelet er sangen  «Cool », som altså skapte begrepet  «cool », og som er oversatt til  «kul ». Med det mister man så godt som alle ordspillene, samt sangens budskap. Man kunne like gjerne brukt  «tøff », men det mest presise hadde nok vært  «kald ».

Mye av stykkets aktualitet ligger i sangtekstene. I denne oversettelsen mister de sin samfunnskritiske brodd. Dermed blir West Side Story på Kilden mer underholdning eller show enn musikkdrama. Tekstene utstråler ingen dramatikk.  Man kan spørre seg hvorfor de ikke har beholdt sangtekstene på engelsk, slik man gjorde med enkelte sanger da Cabaret ble satt opp på Stadsteatern i Stockholm i 2008, eller Chicago på Oslo Nye i 2002.

Svake gutter — sterke jenter
Den svake oversettelsen er definitivt størst problem for gjengmedlemmene. Når de truer hverandre i talescenene, er det ikke troverdig. Man får følelsen av at skuespillerne merker det. De tror ikke på det de sier.

Guttene i West Side Story er ikke skumle. Foto: Kjarte Bjelland / Kilden.

Spesielt  «The Jets » virker mer som tenåringer i opprør mot mor når de ikke får ukepenger, enn gjengmedlemmer som vil forsvare  «gata si ». Det er som å se gutter fra Oslo Vest virkelig hisse seg opp over at noen har stjålet en sykkel. Hvor er sinnet? Er dette virkelig noe å drepe for?

I talescenene blir løsningen til dels å overspille. Det er nesten som om skuespillerne parodierer teksten, noe som igjen gjør første akt langsom. Den mangler nerve og sinne. Problemet kan oppsummeres, etter å ha sett stykket, i spørsmålet: Er det noen som er redd for gjenglederen Riff? Neppe. Det samme finner vi hos Detective Schrank, som prøver å manipulere  «The Jets » til å arbeide for sin strategi. Men når spydigheten forsvinner fra teksten hans, og han ikke er slu, virker han mest som en frustrert lærer.

Utfordringen er mindre der konfliktene er svakere, hvilket her betyr de kvinnelige rollene og kjærlighetsscenene. Operasangerinnen Frida Jansson er uten tvil oppsetningens beste sanger. Hun løfter salen i stykkets  «kjærlighetsarier ». Og det  funger  meget godt at hun snakker svensk, det får frem en kontrast i språket, selv om det neppe er en planlagt effekt. Det virker også mye mer troverdig når de puertorikanske jentene synger om at kvinnene er frie i Amerika (everythings free in America, for a small fee in America). Men så er da dette også et shownummer.

Her kommer vi til kjernen: West Side Story funger godt som et show på Kilden, men ikke godt som drama. Dansescener, kjærlighetsscener og shownumre fungerer godt som underholdning. De truende scenene mellom  «The Jets » og  «The Sharks » virker overspilte, unntaket er Jetenes overfall på den puertorikanske Anita i andre akt. Men der sies det ikke mye. Så gjenstår spørsmålet: Grunnen til at man vil spille West Side Story, er vel at stykket har mer kritisk og dramatisk potensiale (og bedre musikk) enn The Producers og Spamelot?

Og de ambisjonene har Kilden. De kaller stykket banebrytende fordi dans og alvorlige tema introduseres, men mest av alt virker det som om stykket er et showcase for en stor scene, hvor man kan kombinere opera, symfoniorkester og teater.

• Nicolai Strøm-Olsen (f. 1982) er redaktør i Kunstforum og Frekk Forlag, han sitter i Minervas kulturråd og er Minervas scenekunstkritiker.