Sionistenes PR-nederlag i Norge

Jada, jeg vet at det er gode grunner til at vi aldri får til disse omtalte hemmelige møtene bak tunge dører i mørke smug.

For det første: Stort sett det eneste mer enn to av oss kan bli enige om på en god dag, er at vi alle på en eller annen måte er uenige med israelsk politikk. Noen av oss synes Bibi er en ettergiven pingle, andre synes han er en uforstandig bajas. Noen synes bosetningene er et alvorlig feilgrep, andre synes at ordet “bosetning” er et alvorlig feilgrep. Og don’t get me started, som man sier på yiddish, når det gjelder Shas, Abbas, eller lokalpolitikken i Haifa.

Derfor er vi er også lei av å måtte svare for hverandres standpunkter. Blant oss er det folk med perspektiv som er for sekulært, for religiøst, for haukete, for forsonlig, for akademisk, for pragmatisk, for historisk, for visjonært, og da vil vi ikke være i samme klubb som dem.

Det er urimelig og vanskelig, men tukhus affn tish! Jeg mener vi må ta sjølkritikk og bare erkjenne to ting:

1. Slaget, endog krigen, om opinionen til den norske skravleklassen er tapt. I alle mulige landsmøter har “Israel må fordømmes” blitt vår tids “Kartago må ødelegges”, og det er få i gode akademiske, politiske, eller journalistiske selskap som tør å si noe om Israel uten å gi landet en rituell retorisk kilevink i forbifarten.
2. Dette har i beste fall en nøytral effekt for fredsarbeidet. Norske diplomater i Israel er i stadig forlegenhet på grunn av sitt lands israelfiendtlighet, og israelske diplomater her er blitt mestre i å besinne seg. Dagens rødgrønne regjering har simpelthen ikke politisk mandat i sine partier til å ha opptre som en nøytral part overfor Israel.

Karikaturtegnerne har forlengst gitt slipp på alle hemningene og fremstiller fritt israelere som nazister og barnemordere. Politikerne og skribentene ligger ikke langt etter. Snart er ekvivalensen mellom Israel og Nazi-Tyskland vedtatt og opplest, like uangripelig som apartheidpremisset.

Alle mener de er kritiske til Israel på saklig grunnlag, men ingen av utfallene mot Israel påtales for å være usaklige. Så lenge skytset rettes mot Israel, kan det aldri bli for grovt.

Det er ikke lenger plass til nyanser. Vi er jo alle uenige med et eller annet aspekt av israelsk politikk, men det er kun kategoriske humanistiske, folkerettslige, eller moralske fordømmelser som godtas. Vi må enten ta avstand fra alt israelsk eller finne oss i å være i den mindreverdige gruppen som – vi blir fortalt uten å bli hørt – synes det er OK at barn i Gaza dør og sulter.

Det er fristende å gi opp, slik mange av oss har gjort.

Og videre bestrebelser har store hindre.

Vi har, for eksempel, ikke gode paroler.

“For et fritt Palestina”

er jo mye mer fengende enn

“For et selvstendig og trygt Israel som fortsetter å gi ly og beskyttelse til jøder fra hele verden men selvfølgelig gir fulle rettigheter til ikke-jødiske borgere og tar mer ansvar for spesielt israelske arabere (eller israelske palestinere om man foretrekker det utrykket) og går inn for reelle forhandlinger om varig fred med seriøse palestinske forhandlingspartnere, men også med tanke på normalisering av forhold med Syria og Libanon i første omgang men også beskyttelse mot Iran”. Eller noe slikt.

“Det vil bli fred når okkupasjonen er slutt” er så mye mer definitivt og betryggende enn

“Det vil bli fred når den politiske og militære atmosfæren deradikaliseres gjennom tillitsbyggende tiltak som tar høyde for legitime behov og krav fra begge sider. Dette kan ta tid, for det er mange hensyn å ta, blant dem politiske, historiske, demografiske, språklige, religiøse, og kulturelle.” Eller noe slikt.

Veien ut av uføret er lang, slitsom, og tildels kjedelig. Særlig fordi vi må motarbeide en politisk kultur der paroler blir avisoverskrifter, og omvendt.

I Israel, og blant palestinerne, blir parolene fort til klisjeer som så slites ut i møtet med virkeligheten. Her i Norge forekommer ikke slik kognitiv dissonans. Det går fint an å kritisere seg et forestilt kart over situasjonen uten å noensinne bli konfrontert med det faktiske terrenget.

Det finnes ikke noen sionistisk konspirasjon, og det kommer av at sionisme er en samling bevegelser med ytterst få fellestrekk. Det finnes ufyselige, og det finnes edle elementer blant oss, og det vil alltid være uenighet blant oss.

Det som imidlertid burde være en samlende tanke og formål, er at en mer nyansert, mer virkelighetsnær debatt vil være et gode. Ikke bare for norske holdninger til Israel, men også for vår egen politiske kultur.

• Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innenfor flokete (”wicked”) problemer. Twitter: @leifern