Kommentarer: 11
21. mai, 2012

Fredrik Wang Gierløff

Fredrik Wang Gierløff (f. 1984) er medredaktør i Minerva. Han har en mastergrad fra TIK-senteret ved UiO, har arbeidet i International Democrat Union og for Moderate Samlingspartiet i Europaparlamentet. Han jobber som politisk rådgiver for Høyres Stortingsgruppe. Twitter: @FredrikESP

Skattefinansierte heksedoktorer

Fyresdal kommune ansetter lege for å jobbe med ”østlig” og alternativ medisin. Kanskje ikke lovstridig, men i det minste moralsk uholdbart.

Udokumenterte eller dokumentert ineffektive behandlinger har ingenting å gjøre i det skattebetalerfinansierte helsevesenet. Men anekdoter, mystikk og overtro holder likevel liv i såkalt ”komplementær og alternativ medisin”. De som, i strid med tilgjengelig evidens, likevel lar seg overbevise, har tidvis politisk gjennomslag.

Det er dette som har skjedd i Fyresdal kommune i Telemark. Der er Erik Skjervagen fra Arbeiderpartiet ordfører. Nå har han fått gjennomslag for at kommunes lege skal få jobbe med alternativ medisin minst én dag i uken, og bygge opp et forebyggende tilbud basert på alternativ medisin, særlig rettet mot unge. Utlysningen er ute.

Kommunen, det vil si skattebetalerne, betaler for gildet.

Sannheten er at ”alternativ medisin” er et misvisende begrep. Først og fremst snakker man ikke om en alternativ medisin, men et alternativ til medisin. Det som kjennetegner ”medisin” som kalles alternativ er først og fremst to ting:

  • Et teoretisk fundament som enten er svakt, esoterisk, mystisk eller motsies av forskning, og
  • At behandlingen enten ikke er forsket på, er forsket på og funnet ineffektiv, eller er vanskelig å forske på.

En av de største fremskrittene vår sivilisasjon har gjort, er introduksjonen av evidensbasert medisin. For medisin kan baseres på evidens, om forskningen er god nok. Gullstandarden er randomiserte kontrollerte forsøk, såkalte RCTs. RCTer kan finne ut om en behandling faktisk virker eller ikke. For en god innføring for legfolk anbefales Testing Treatments: Better research for better health care, av Imogen Evans m.fl. – som for øvrig burde vært obligatorisk lesning for alle som befatter seg med helsepolitikk, og ikke har kunnskapen fra øvrig utdanning.

Det er disse testene alternativ behandling som regel svikter i. Homeopati er erkeeksempelet, som med et skinn av faglig ekspertise og teoretisk fundament, lever i beste velgående – til tross for fravær av systematisk evidens for effekt. (Se denne gjennomgangen.)

Det lar seg rett og slett ikke dokumentere i systematiske oversikter at såkalt alternative behandlingsformer virker bedre enn placebo, i de fleste tilfeller. De gangene det faktisk dokumenteres at noe såkalt alternativ medisin fungerer, og denne effekten blir forklart, er det ikke lenger snakk om noe alternativ – da er det medisin.

Tilbake i Telemark, er det særlig qi gong og akupunktur Fyresdal skal satse på.

Qi gong ser ut til å være er en eldgammel kinesisk praksis i grenselandet mellom trening, meditasjon og medisin – en del fornuftige praksiser, kledd opp i mystiske og dels overnaturlige konsepter om å dyrke og balansere qi, en slags livsenergi.

Et kjapt søk etter forskning på dette tyder på at det kan ha noe for seg, men da først og fremst som alternativ til ikke-trening, snarere enn annen fysisk aktivitet. Og grunnen til at det kanskje fungerer for noe, er neppe de samme som de gamle kinesere så for seg for tusenvis av år siden – selv om det er denne ”alternative forståelsen” til vestlig skolemedisin, som fremheves i forsvaret for så mye østlig ”medisin”.

At Fyresdal vil satse på forebygging av helseproblemer blant barn og unge er flott, men virkemiddelapparatet innefor dokumentert og skolemedisinsk forståelse av utfordringene, er på ingen måte uttømt: Tren, spis sunnere, stress mindre. Om qi gong er dels eller fullstendig på bærtur er irrelevant, i det tilbudet kommunelegen skal skape, synes det først og fremst å være unødvendig, og inkludert utelukkende av hensyn til ordførerens forgodtbefinnende.

Dessuten, at meditativ kinesisk esoterika er det som vi mobilisere usunn og inaktiv ungdom vekk fra burgere og dataskjerm, har jeg mine tvil om.

Akupunktur, en hovedaktivitet for den ønskede kommunelege, er det mer delte erfaringer med. I, for eksempel, NHS’ oppsummering av evidensen slås det fast at det er rimelig, men utilstrekkelig, evidens for at akupunktur virker mot noen tilstander, primært relatert til smerte og kvalme, bl.a. i rygg og hode. Derimot er det evidens for at det ikke virker mot flere andre tilstander, og er udokumentert om det virker mot en rekke andre forhold det faktisk brukes for.

Særlig gjelder dette i den forebyggende innsatsen, for kroniske smerter, depresjon, avhengighet, m.m. Og i følge sektorsjefen for helse og omsorg i Fyresdal, Vivi Amstrup Nielsen, er det nettopp i det forebyggende arbeidet, kommunen vil finansiere akupunktur. Altså, der evidensen er svakest.

Lokalpolitikere står i sin frie rett til å disponere deler av kommunenes midler ganske fritt. Det leder selvsagt nå og da til tåpelige prioriteringer, og tidvis kontroverser. Det kan ikke unngås – til det er politiske uenigheter for store.

Heksekunst, kvakksalveri og overtro har sitt marked, det viser nordmenns vaner, men det er også alt de skal få ha: et marked, og helst et godt regulert et. I de offentlige finanser har dette ingenting å gjøre – annet enn for forskning og opplysningsarbeid.

Å infisere helsevesenet med teoretisk tvilsomme og empirisk udokumenterte behandlinger, er begynnelsen på en vei mot et ”kunden bestemmer”-helsevesen, der preferanser og overbevisninger hos pasientene (eller verre, bestemte myndighetspersoner), snarere enn evidens fra forskning og medisin, blir det retningsgivende. Det er en farlig vei å gå.

Til Dagens Medisin påpeker statssekretær Tord Dale i Helse- og omsorgsdepartementet: ”I Norge er det på generelt grunnlag ikke forbud mot at leger kan tilby alternativ behandling, så lenge det er forsvarlig.”

Men, i helsepersonellovens § 6, om ressursbruk, heter det ”Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.” En rigid lekmannstolkning vil gjøre henvisninger til og praktisering av mye alternativ medisin lovstridig i det offentlige. Behandlinger som ikke har noen effekt utover placebo, er sløs med tid og penger – og i verste fall kilde til falskt håp og unødige komplikasjoner.

Det samme juridiske ansvaret gjelder ikke for politikere. Men den moralske plikten de har for det samme målet om å hindre sløs med tid og penger i helsevesenet, er tråkket over i Fyresdal.

Kommentarer: 11

Annonse kulturredaktør

  • http://konradstankesmie.blogspot.com/ Konrad

    Vel talt.

    Jeg har ofte hørt argumentasjon som nærmest går på at FORDI den er alternativ og i «opposisjon» til «skolemedisin» som er det bra. Det er som du påpeker opplagt at også såkalt alternativ medisin må kunne dokumentere gunstig effekt (og at disse overgår bivirkninger). Det farlige er naturligvis dersom alternativ medisin (uten virkning eller udokumentert) fortrenger medisin som virker.

  • eirik

    +1

  • http://Www.rubensolvang.com Ruben Solvang

    Det finnes mye seriøs forskning på alternativ medisin idag, hvor noen konkluderer med at det ikke virker mens andre bekrefter at det har noe for seg. Å være så kategorisk negativ til alt som ikke kommer i pilleform og som er kjemisk fremstilt er etter min mening nok en grøft å kjøre seg fast i. Mange skattebetalere ønsker nettopp alternativ medisin, og det bør de få. Jeg har litt kjennskap til Fyresdal, som har etablert seg som en noe alternativ kommune, og litt høyde under taket bør vi tillate.

    Jeg skriver dette som en som følger nøye med på forsning og er en evides-elskende mann. Samtidig har jeg fått respekt for det «alternative» etter å ha lest litt medisinsk historie, samt personlige erfaringer med særdeles effektive «alternativer».

    Litt av problemet i dag er at parametrene for forskning er så smale at de ikke egner seg for holistiske tilnærminger til menneskets sammensatte natur. Ikke alt kan måles i kroner og øre, og ikke alle lidelser og plager kan kureres med en «silver bullet».

    La fyresdal få utforske alternativene, men ikke betingelsesløst. Så mye av den «konvensjonelle medisinen» skaper med ugang enn den fikser, så alternativer har vi virkelig bruk for!

    • https://twitter.com/FredrikESP Fredrik Wang Gierløff

      Hei Ruben,

      det er ingen grunn til å være a priori negativt innstilt til alt som stemples som «alternativ medisin». Der er vi enige. Men faktum er at veldig mye av dette ikke fungerer, og at det avsløres av det teoretiske grunnlaget (som ofte er mystisk eller spirituelt, eller i strid med overbevistende bekreftede teorier), eller er blitt avdekket gjennom studier – og du har rett i at det er gjort forskning på endel alternative behandlinger.

      Og, ja, forskning kan i blant peke i forskjellige retninger, men nettopp derfor er det viktig med metodiske standarder, og bruk av systematic reviews. Om man kjenner bakgrunnen for Cochrane-samarbeidets logo, se http://www.cochrane.org, vet man hvorfor dette er så viktig…

      Homeopati er et eksempel på noe som lever videre, og tidvis har blitt «bekreftet» i enkeltstudier, men som alt sett under ett ikke har klart å levere tilfredsstillende bevis for effekt utover placebo (ref. rapporten jeg lenket til).

      «Personlige erfaringer» med det alternative er en gjenganger i disse debattene. Problemet er at slike personlige erfaringer ikke er systematiske, ikke korrigerer for regression to the mean (er du syk, blir du i mange tilfeller frisk, uansett behandling eller ei), og er sårbare for placebo.

      Det er faktisk mulig å forske på mange alternative behandlingsformer, ref. ditt nest siste avsnitt. Mange har «personlige erfaringer» med at homeopati fungerer, oppfatter ideene bak som appellerende,men gjennom troverdige RCTs kan man forske på om de har en effekt utover placebo. Summen av svar gjennom pålitelige studier, er nei.

      At placebo-effekten faktisk hjelper, og kan stimuleres frem av «alternativ» «behandling», gir noen interessante dilemmaer – men endrer ikke det faktum at selgerne er kvakksalvere, som i beste fall lar folk lure seg selv, i verste fall lurer dem trill rundt.

      At mange i befolkningen lar seg lure av alt dette tullet og holder liv i næringa, slik markedet for spåkoner og andre synske også lever i beste velgående, klarer jeg ikke å oppfatte som et relevant argument for at et offentlig helsevesen skal sponse slikt. Forsøk kan jeg støtte om det er rimelig grunn for å tro det kommer noe ut av det, men å bruke knappe offentlige ressurser på dette, hører ikke hjemme her.

      Når det gjelder å bevare et kritisk blikk også på skolemedisinen, så kan jeg oppmuntre med at dette blir tema i Minerva 2/12 som det reklameres for på forsiden, og lanseres med frokostmøte 30. mai.

    • http://konradstankesmie.blogspot.com/ Konrad

      Må bare slutte meg til FW Gierløff her. At noe er «alternativt» betyr ikke at det er bra, alternative behandlingsformer må utsettes for like strenge tester som andre former eller medisiner. Dersom det dreier seg om medisin mot forkjølelse eller bakrus er det ikke så nøye (så lenge Folketrygden slipper å betale), men dreier det seg om alvorlig sykdom (livstruende eller kraftig funksjonsnedsettende) er testing helt avgjørende. Vi kan ta sjansen på at folk drikker vann når de egentlig trenger cellegift.

      Man slipper ikke unna strenge tester bare ved å kalle det «alternativ».

    • eirik

      «Det finnes mye seriøs forskning på alternativ medisin idag, hvor noen konkluderer med at det ikke virker mens andre bekrefter at det har noe for seg.»

      Nei. Alternativ medisin er pr. def. ikke påvist i seriøs forskning. Alternativ medisin som dokumenteres å ha virkning kalles ganske enkelt «medisin», eller «skolemedisin» om du vil.

      Dessuten – det er ingen som er så glad i piller og penger som den alternative industrien. De omsetter for omlag 6 mrd bare i Norge, og setter av omlag 0,- kr til forskning for å påvise at pillene og remediene er trygge, ufarlige og effektive. Noen vil kalle det kynisk. Likevel er f.eks. homeopatmedisiner, eller springvann om du vil, dyrere enn konvensjonell medisin.

      Kanskje du har lyst til å gjette hva legemiddelindustrien avsetter til forskning pr år?

  • http://Www.rubensolvang.com Ruben Solvang

    Eventuelle skrivefeil i innlegget mitt er forårsaket av mobiltastatur. Beklager :)

  • Pingback: Loppa kommune fjernet reklame for øreakupunktur | unfiltered perception

  • Cassanders

    Tja,
    Hvis de tross alt sørger for at alvorlig syke får adekvat behandling og hvis Fyresdal kommune finansierer dette selv, og holder det «i bygden» må de gjerne få prøve innbilt medisin for innbilt syke for min del.
    Det kan jo bli interessant å se følgende for den totale sykeleligheten i Vest-Telemark.

    Det er kanskje på sin plass å minne om denne? :

    http://www.youtube.com/watch?v=HMGIbOGu8q0&feature=related

    Cassanders
    In Cod we trust

  • Tone

    Dette er ikke noe helt nytt i det offentlige helsevesenet. I følge en rapport fra 2011 tilbyr halvparten av landets sykehus alternativ behandling:

    «Sykehusene tilbyr behandlingsformer som akupunktur, biofeedback, hypnose, kopping, øreakupunktur, urtemedisin, kunstterapi, homøopati, refleksologi, tankefeltterapi, gestaltterapi, aromaterapi, tai chi, akupressur, yoga, pilates etc.»

    «I Norge er akupunktur oftest innført av sykehusledelsen, og vitenskapelig evidens anføres som grunn oftere i studien fra 2001. For de andre terapiformene oppgis den ansattes interesse for terapiformen som grunnlag for at pasienter tilbys behandlingen.»

    http://tidsskriftet.no/article/2075404

  • thomas

    Nå er det en lege med interesse for alternativ medisin de søker. Man vil tro at en slik lege vet å bringe med seg den skolemedisinske tilnærming til behandling, diagnostikk og evidens som vedkommenda ble opplært i under medisinstudiet.
    Ser ikke noe spesielt umoralskt i dette.
    Det er noe annet enn å feks ansette en homeopat som kommunelege.

    Og hva evidens angår, så er mye av dagens kliniske praksis uten evidens i stringent forstand (randomiserte kliniske forsøk), eller i det minste omdiskutert.