Kommentarer: 6
3. august, 2012

Arild Pedersen

Arild Pedersen (f. 1946) er professor i filosofi ved Universitetet i Oslo.

Skolisser og politikk: En agurkisk fortelling

Allerede har jeg opplært flere av mine venstreorienterte venner i høyreknyting, og har registrert de første tegn til endring.

Denne spalten ble opprinnelig skrevet i fjor sommer. Og den var allerede sendt inn til publisering da en viss person forvandlet agurktiden til drapstiden. Så det ble umulig å publisere noe slikt som dette. Og enda har vi ikke helt kommet oss ut av drapstiden. Men nå setter vi vel mer pris på agurktiden enn noen gang. Så for å hjelpe tilbakekomsten av agurktiden, kommer denne spalten nå:

Fotballinteresserte i England kaller den perioden vi nå er inne i for silly season (de som ikke skjønner hvorfor, er neppe interessert i en nærmere forklaring). I Norge kaller vi det agurktiden. Dagens spalte er følgelig en Silly Cucumber-spalte.

Det betyr likevel ikke at den skal handle om agurker, og heller ikke at den ikke også skal handle om viktig politikk. Mine gamle 68-venner hevdet at alt er politikk, og litt rett har de jo: I EU er krumningsgraden på agurker et viktig politisk spørsmål.

Mer spesielt skal dagens spalte handle om forholdet mellom skolisser og politikk:

Mens jeg står slik krumbøyd, kommer en gammel hekseaktig dame, et sted mellom 80 og 120 år.

Det hadde seg nemlig slik at da jeg i sommer befant meg på mine hjemlige trakter i Nord, et sted ingen forlater uten å ha blitt varig merket, ble jeg trukket inn i en historie som har alt, både tragedie og komedie. Jeg hadde nettopp satt fra meg sykkelen etter å ha syklet til byen fra hytta mi, og hadde begynt å bevege meg til fots bortover fortauet, da jeg som vanlig måtte stoppe og bøye meg ned for å knyte en skolisse som var gått opp. Mens jeg står slik krumbøyd, kommer en gammel hekseaktig dame, et sted mellom 80 og 120 år, tannløs og med et turbanaktig knyttet tørkle på hodet, det nordnorske motstykke til hijab, bort til meg og sier:

”Ska Æ vis dæ nokka?”

Jo, det er naturligvis spennende når kvinner kommer bort til en og spør om å få vise noe, og normalt vet jeg da hva det dreier seg om. I dette tilfellet var jeg i tvil, men tok likevel sjansen og svarte:

”Ja, vær så god!”

”Jau, Æ ser at skolissa di har gått opp,” fortsatt hun da. ”De e førr at du ikkje har lært å knyt dem orntli.”

Jasså, tenkte jeg litt fornærmet. Hadde jeg ikke det? Var ikke det en av de første av livets oppgaver jeg hadde mestret? Kanskje allerede som treåring? Så jeg benektet bestemt hennes anklage.

”Men di går opp heile tida? Gjær di ikkje,” påpekte hun, og på en måte som kanskje fikk meg til å tenke. Jo, egentlig hadde hun rett. Og hvis en skolisseknute hele tiden går opp, må det jo være noe galt et sted.

”Vis mæ korsjn du knyt skolissan din,” beordret hun.

Og sannsynligvis fordi jeg merket demringen av et glemt, fjernt håp, bøyde jeg meg på nytt ned og løsnet den nettopp angivelig feilaktig knyttede skolissen og viste henne hvordan jeg gjorde det: Jeg tok de to løse skolisseendene, en i hver hånd, og laget først en enkel knute. Deretter laget jeg en løkke av den ene enden med venstre hånd, og så tok jeg den andre løse enden med min høyre hånd og svingte den rundt løkken til venstre og med solen, før jeg puttet den under løkken med høyre pekefinger slik at en ny løkke ble dannet, og til slutt dro jeg i begge løkkene slik at de strammet seg til en knute. Resultatet ble riktig bra, syntes jeg. En bekreftelse på at jeg fortsatt klarte meg på egen hånd her i livet. Men tydeligvis ikke bra for min heks:

”Heilt feil,” sa hun. ”Ikkje rart skolissa di går opp heile tida. La mæ vis dæ korsjn du ska gjær det.”

Og så bøyde hun seg ned, forbausende smidig hennes alder tatt i betraktning, men ikke på bakgrunn av at hun var en heks, løsnet knuten min og begynte å knyte på nytt mens hun pekte og forklarte.

Men sannelig er det ikke lett å følge med i slike demonstrasjoner, med håndbevegelser som en ikke selv utfører, for knuter skal læres av muskler snarere enn av forhjernen. Jeg mistet raskt oversikten, men ettersom jeg allerede følte meg nok intimidert, nektet jeg både overfor meg selv og henne å innrømme det, uttrykte min falske takknemlighet tok farvel med min høyst sannsynlig gode eller velmenende heks eller fe og fortsatte min byvandring. Jeg tenkte med meg selv: Hvis hun hadde rett, og knuten ikke gikk opp, ville jeg om kvelden selv kunne knyte den opp og da se hvordan den var konstruert.

Og ganske riktig: Resten av dagen forløp slik at skolissen på den skoen jeg selv hadde knyttet som vanlig ustanselig måtte knytes på nytt, mens hennes knute varte hele dagen, helt til om kvelden da jeg skulle ta av meg skoene oppe på hytta.

Jeg innså nå at begynnelsen på min skolisseknytningskarriere, den gang jeg var barn, hadde vært feilaktig og ulykkesbringende, og at jeg hele livet hadde levd i en løgn.

Dermed skulle vi tro at denne historien er en komedie, altså en fortelling med lykkelig utgang. Men nå nærmer vi oss tvert i mot en tragedie, og den er til og med tofoldig. For dette er en historie både med en ulykkelig begynnelse og, så langt, en ulykkelig slutt. Jeg innså nå at begynnelsen på min skolisseknytningskarriere, den gang jeg var barn, hadde vært feilaktig og ulykkesbringende, og at jeg hele livet hadde levd i en løgn. Men i det jeg så skulle finne lykken og sannheten ved å lære hvordan det egentlig skulle gjøres, gikk alt galt: Da jeg begynte å knyte opp knuten, fomlet jeg slik at lisseendene falt fra hverandre uten at jeg fikk oversikt over hvordan de hadde vært knyttet sammen. Min nyoppdagede mulige lykkelige framtid oppløste seg som en drøm. Dermed ville jeg heretter bli dobbelt ulykkelig hver gang skolissene løsnet, først ulykkelig over selve hendelsen, og deretter over at den kunne ha vært unngått. At jeg skulle slumpe på å treffe den samme heksa på nytt og få en ny leksjon, virket ikke sannsynlig. Noen adresse hadde hun ikke oppgitt.

Imidlertid er dette ikke slutten på historien, som altså likevel ikke er en tragedie. Den fører oss riktignok mot en avgrunn, men i det vi skal falle utfor, spennes det ut en bro over til den andre siden. For vi som lever i dag har en god erstatning for gode hekser, nemlig internett. Det er også fra nå av at politikk gjør sitt annonserte, men overraskende inntog i denne agurkiske skolissehistorien.

Jeg tenkte: Hvis det virkelig finnes en overlegent riktig måte å knyte skolisser, er den sikkert kjent på internett, slik alt annet er kjent der, og derfor skrev jeg inn sannsynlige søkeord på Google, og begynte å bla i de sidene jeg ble henvist til. En av disse forespeilte en videodemonstrasjon, og da jeg gikk inn på den, fant jeg ganske riktig svar på mitt fortvilte spørsmål.

Leseren kan der bedre enn mine ord selv se hvordan dette skal gjøres, men jeg skal likevel oppsummere slik at de politiske poengene kommer tydelig fram: Den riktige, sterke skolisseknuten knytes ved at man tar de to løse skolisseendene, en i hver hånd, og først lager en enkel knute. Deretter lager man en løkke av den ene enden med venstre hånd, og så tar man den andre løse enden med høyre hånd og svinger den rundt løkken, men ikke til venstre og med solen, men motsatt, til høyre og mot solen, før den puttes under løkken slik at en ny løkke blir dannet, og til slutt dras begge løkkene slik at de strammer seg til en knute. Det avgjørende er at man følger anbefalingen fra den gamle svenske kampanjesangen fra den gang svenskene skiftet fra venstrekjøring til høyrekjøring: ”Hold deg til høger, Svenson!” Og ganske riktig: Neste dag, med høyreknyttede skolisser, kunne jeg gå rundt med rak rygg, uten en eneste gang å måtte bøye meg i asfalten.

Så et slikt rakrygget liv hadde jeg altså gått glipp av! Ikke rart jeg ble fylt av bitterhet, og etter hvert hevntanker. Hvem var ansvarlig for dette? Allerede hadde jeg begynt å ane visse underliggende politiske forhold som forklaring både på den gale skolisseknuten og den riktige. Men nå ble jeg klar over hvilken internettside jeg hadde havnet på som formidler av videoen: Paul Chaffeys bloggside! Tilfeldig? Neppe! Det kunne neppe være noen tvil om hvorfor akkurat han hadde lagt ut denne videoen. Chaffey, for øvrig i likhet med meg, hadde opprinnelig tilhørt venstresiden i norsk politikk, om enn noe mer enn meg, og til og med, men helt i motsetning til meg, representert SV på Stortinget. Men nå var han på sine gamle dager, og i sine gamle kretser, i likhet med meg, beryktet for å være en massiv høyreavviker. Det var dette Chaffey ville vise med videoen: Før hadde han svingt skolissen til venstre, men slik at han laget en dårlig knute. Nå, derimot, hadde han lært å svinge skolissen til høyre, og da får man en sterk knute!

For meg var dette imidlertid bare begynnelsen på en reise inn i mørkets hjerte, og det er resultatene av denne jeg til slutt skal legge fram her, hvis leseren da våger å bli med:

Jeg oppsøkte de mørkeste historiske arkiver; jeg snakket med ansiktsløse kontakter i overvåkingspolitiet.

Hele livet mitt hadde altså hittil blitt oppstykket fordi jeg ustanselig måtte stoppe opp og knyte skolissene. For eksempel hadde jeg i min ungdom vært en lovende sprinter: Men hvem kan vinne en 100-meter når han allerede etter 20 meter må knyte skolissene? Forbitret begynte jeg å grave meg gjennom lag på lag av desinformasjon. Jeg oppsøkte de mørkeste historiske arkiver; jeg snakket med ansiktsløse kontakter i overvåkingspolitiet; jeg oppsøkte arvinger etter eierne av den nå nedlagte norske skoindustri. Gradvis begynte et uhyggelig bilde å tegnes opp: Det viste seg at man i Norge fram til andre verdenskrig faktisk hadde blitt opplært i den sterke skolisseknuten, den med høyredreining. Men etter krigen, da Arbeiderpartiet fikk makten, ble det i et hemmelig sentralstyremøte i et kott på Youngstorget fattet flere uhyggelige beslutninger om nyordninger i Norge: Samnorsk skulle tvangsinnføres, tatere skulle tvangssteriliseres, alle skulle tvinges til å skrive såkalt formskrift, og altså den venstredreide svake skolisseknute skulle tvangsknytes. Det ble også foreslått å tvinge alle barn til å bli venstrehendt, og legge om til venstrekjøring, men dette ble heldigvis oppgitt. Men den nye skolisseknuten ble innført, skjønt riktignok ikke blant medlemmene i Arbeiderpartiets sentralstyre, som tross alt var likere enn alle de andre like ”landsmennene”. Men hvorfor? For det første fordi den gamle skolisseknytingen ble vurdert som borgerlig, innlært i grosserersønner på Frogner av barnepiker fra Risør som den opprinnelig hadde blitt. For det andre er det utvilsomt enklere å knyte med venstredreining. Dermed ville man unngå at det ble skolisseknutetapere, og slik fremme likhetstenkningen i landet: Alle ville like mye mislykkes som skolisseknytere. Og kanskje aller viktigst: En skolisseknute som ustanselig går opp vil tvinge folk til flere ganger om dagen å måtte bøye nakken. Dette er et naturlig virkemiddel for underdanighet (her: overfor statsadministrasjonen), slik man har forstått i islam (der: overfor Allah).

Heldigvis gikk det slik det i følge moderne psykoterapi skal gå: Når man forstår årsakene, oppløses hevnlysten. Og min positive gjengjeldelse blir i alle fall at jeg hermed har formidlet det glade budskap til leserne: Nå kan de også lære å knyte skolissene med høyrevri: Dette vil omforme deres politiske tenkesett. Jo mer man kan gå rakrygget over lengre tid, jo mer fri vil man føle seg, og jo større sjanse blir det for at man til høsten [nå: neste år] foretar et fritt valg av frihet! Allerede har jeg opplært flere av mine venstreorienterte venner i høyreknyting, og har registrert de første tegn til endring. Kanskje noe forhastet har jeg tenkt å feire valgseieren ved lage meg en agurksalat!

Inntil da: God snublefri sommer!

Kommentarer: 6
  • arild nordby

    Normalt ville jeg forlangt dokumentasjon av historien(e) Pedersen forteller.
    Men, denne var for velskrevet og underholdende til å avkreve slikt.
    Takk skal du ha, Pedersen!

    PS:
    Jeg er selv en håpløs skolisseknyter, de går opp hele tiden.

  • Ottar Birkeland

    Den viktigste grunnen til skolisser som åpner seg er nok likevel for lange skolisser. I så fall hjelper bare en ting: Dobbeltknute! Den kan utføres både med sterk og svak skoknyting, bare knyt de ferdige løkkene sammen med en enkelt knute. Uelegant, men virkningsfullt.

    De politiske implikasjoner av dobbelknute er jeg mer usikker på, men kanskje det kan vise til løsninger som ikke er perfekte, men som virker på sitt vis. I så fall er dobbelknuten konservatisme.

  • Seth Bullock

    «It is not a question about left or right, but right from wrong».
    Fri konservativ individualisme er alltid det beste.
    Som Hr. Pedersen i praksis sier, en kan ikke tvinges inn under en statskontrollert livs-stil uten og fjærne all form for menneskelighet.
    Ut med sosialismen og inn med menneskelig individualisme.

  • Petter

    Men dagens ungdom bruker dessverre borrelås i stedet for skolisser…….

  • Eystein Halle

    Fantastisk – som vanlig fra den eminente skribenten. Og at denne måtte legges på is i et år, sier vel alt om hvilken mooralsk definisjonsmakt venstresiden fortsatt har ( moralsk = relatert til grunnleggende verdier, i motsetning til andre ideologiske felter, der venstresidens/arbeiderpartistatens meningsmonopol for lengst er blitt utfordret.)

    • http://konradstankesmie.blogspot.com/ Konrad

      Ja, men Pedersens fabel har kanskje en dobbelbunn som Halle ikke har oppdaget?