Snehvits opprør
DEBATT: I en tid der fokus er rettet mot å kopiere identiske kroppsuttrykk, vil jeg slå et slag for retten til å avvike — retten til å ligne på seg selv.
Speil, speil på veggen der…
Hvem definerer hva skjønnhet er?
Speil, speil på veggen der…
Får du prosenter på salg av klær?
Speil, speil på veggen der…
Hvem tjener penger på dem som står her?
Speil, speil på veggen der…
Oppgi på flekken hvem sjefen din er!
Bevisste valg
Kristian Meisingset har kritisert min kronikk ”Uniform av kjøtt og blod” i innlegget ”Kvinner har aldri vært friere” på Minervas nettsider. Meisingset mener det er et uttrykk for frihet når en kvinne i dag ”ødelegger sin egen kropp på nye måter”, og han stiller seg negativ til mitt fokus på struktur.
Hva frihet og fritt valg egentlig innebærer kan diskuteres i det uendelige på et abstrakt nivå. Jeg er mer opptatt av bevisste valg, og hva vi kan foreta oss helt konkret i møte med utfordringer som følger i kjølvannet av forskrudde ideer om skjønnhet. Det første skrittet på veien mot endring er refleksjon rundt våre innforståtte handlinger, og kronikken ble trykket som et bidrag i så måte.
Nytte av struktur
Jeg vektlegger struktur fordi det ofte har vist seg å være en hensiktsmessig tilnærming til skjønnhetsidealer. Det gir for eksempel liten mening å forklare 1000 år med fotbinding som uttrykk for frihet eller personlig smak blant kinesere.
Strukturelle modeller gir derimot et innblikk i hvordan fotbinding kunne oppstå, opprettholdes, videreføres — og avsluttes. Slik kunnskap kan med fordel overføres til vårt eget samfunn, for det gir en inngangsport til konstruktive endringer — og de trengs.
Fokus fremover
Vi er i en situasjon der urealistiske kroppsidealer repeteres systematisk i våre daglige omgivelser. Det er betenkelig at kvinner, menn og barn blir oppfordret til å kopiere en fasit — ofte naturstridig — på bekostning av sitt medfødte utseende. Mange følger oppfordringen på ulike måter. Selv en ekstrem metode som plastisk kirurgi, aksepteres i økende grad som et reelt alternativ for å tilfredsstille kulturelle krav om skjønnhet. Dette må vi ta på alvor.
I stedet for å ignorere eller slå ned på det knyst av motstand som finnes, vil jeg oppfordre Meisingset og andre til å rette fokus mot mekanismene bak idealene, konsekvensene de fører med seg, industriene som tjener penger på dem, og tiltak som kan bedre dagens situasjon.
Utvikling i leker
I kronikken ”Komplekser i gavepapir” gjorde jeg oppmerksom på at dukkene Bratz og Moxie Girlz fra MGA, har kropper som ville tilsvart omtrent 32 cm livvidde på en voksen kvinne. Mange populære leker for jenter har i dag nådd et kroppsforhold der omkretsen på bekkenet er smalere enn hodet. De siste årene har jeg registrert at Disney, som et av verdens mektigste mediekonsern, har produsert en rekke animasjoner der karakterene har samme kroppslige misforhold. Det er snakk om en utvikling fra ille til verre.
I 2000 dokumenterte de tre forskerne Pope, Phillips og Olivardia i boken ”The Adonis Complex” hvordan actionfigurer for gutter har endret seg etter at anabole steroider kom på markedet. Over en 30-års periode gikk lekene fra å imitere vanlige menns fysikk, til å etterligne kropper så store og muskuløse at de er uoppnåelige, selv ved omfattende bruk av doping. Denne standarden er å finne på hyllene i norske leketøysforretninger i dag.
Signaleffekt
Eksemplene over illustrerer at samfunnsstrømninger, og valg kvinner og menn tar i møte med skjønnhetsidealer, gir konkrete utslag for påvirkningen barn utsettes for.
Det bekymrer meg at barn vokser opp i et miljø der tillitspersoner regelmessig serverer urealistiske kroppsidealer gjennom leker, eventyr, kostymer, språk, bøker, og så videre. Budskapet er ofte en direkte oppfordring til å dyrke malen de får utdelt.
Det er ikke tilfeldig at Barbie selges under slagord som ”B who U wanna B”, eller at Depesche velger ”Top Model” som merkevarenavn på sine produkter. Signaleffekten blir ikke mindre av at voksne, som har vokst opp under lignende føringer — gjør bestrebelser for å integrere idealene i sine egne kropper.
Speil, speil på veggen der…
Det er både interessant og trist at spiseforstyrrelser, doping og hverdagskomplekser har blitt et økende problem blant menn — parallelt med utbredelsen av det nye, mannlige kroppsidealet. Særlig overraskende er det likevel ikke, for kvinner har gått gjennom samme prosess, med lignende resultater.
Vi former omgivelsene, men omgivelsene former også oss. I en tid der fokus er rettet mot å kopiere identiske kroppsuttrykk, vil jeg slå et slag for retten til å avvike — retten til å ligne på seg selv. I møte med sterke og forutsigbare føringer for skjønnhet vil jeg oppfordre alle til å gjøre bevisste vurderinger av egne handlinger, erkjenne noen åpenbare sammenhenger, ta ansvar — og ikke minst, stille kritiske spørsmål og krav, som Snehvit gjorde da hun arvet speilet.
Ta del i Snehvits opprør!
- Rannveig Svendby (f. 1981) er masterstudent ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo.
Ingressfoto: «Just Barbie» av Brani’s fashin dolls under CC Commons Attribution 2.0 Generic.
Det er et paradoks her: du og mange andre hevder at urealistiske kroppsidealer er et økende problem. Samtidig hevder andre igjen at overvekt er et økende problem. Vi hører begge påstander ganske ofte nå. Kan begge deler stemme samtidig?
Og retten til å avvike tror jeg er en ganske åpen dør nå. Mitt inntrykk er at det aldri har vært lettere å bygge en identitet rundt det utseendet du har eller ønsker å ha. Det kommer ikke nødvendigvis gratis, men det er jo et ganske høyt krav å stille, at alle bare helt automatisk skal ha et perfekt selvbilde.
Å fokusere på plastisk kirurgi tror jeg er et sidespor, så lenge det er ufarlige inngrep. Jeg ser ikke den store forskjellen mellom å endre på en nese, å tatovere eller pierce seg, og å skifte hår- eller klesstil. Motivasjonen er iallefall omtrent den samme - man bytter til noe man synes ser bedre ut - så argumentet ditt mot plastisk kirurgi passer også i de andre tilfellene. ("Hvorfor kan du ikke bare lære å være fornøyd med den frisyren du har?")
Alle må ta kontroll over sin egen identitet, både på innsiden og utsiden, og ikke la seg presse til noe som bryter med den man er eller realistisk ønsker å være. Det kalles å bli voksen, og det kommer aldri til å bli lett. Løsningen er ikke å bekjempe noen få av de ulike presskildene, men å hjelpe hver og en til å bygge opp en sterk identitet som ikke blåser avgårde ved det første vindkast. Men da kan du ikke etterpå komme og si, "okey, fint at du har lært å tenke selv, så her har jeg noen andre strenge regler for utseende som du nå skal følge i stedet."
Man skal selvfølgelig passe seg for å drive anekdotisk bevisføring, intimitetstyrannidebatten frisk, men mitt inntrykk, ihvertfall for egen del, er at retten til å uttrykke identitet står seg sterkt. Variasjonen av segmenter, subkulturer m.m i dagens Oslo slår mot meg hvergang jeg spaserer gjennom byen.
Jeg tror selvsagt at det er et konformitetspress, både på meninger og identitet. Vi påvirkes selvfølgelig av omgivelsene (og det er ikke bare negativt), men langt på vei, tror jeg vi står friere enn noen gang tidligere til selv å velge vår egen vei. Hvor sterk selvbevissthet som ligger bak det enkelte menneskets faktiske valg (intet valg foregår i vakum) skal jeg si lite om, men det forandrer ei det faktum at ethvert mennesket i et kapitalistisk og konsumorientert samfunn som vårt, faktisk står helt fritt til å velge bort materialismen. Det er faktisk bare å gjøre det.
Jeg tror nok at fokuset på utseende og sunnhet er mer positivt enn negativt. Trening er jo en veldig viktig del av dette, og selvom det for noen fører til alvorlige problemer så er nok det motsatte enda verre, med overvekt, apati og likegyldighet. Se bare på hvilke helseproblemer pakistanske kvinner har i Norge.
Hva menes i grunnen med "konsumorientert samfunn"? Dyresamfunn er nødvendigvis konsumorienterte og de fleste arter bruker relativt mer tid og energi på næringsinntak enn homo sapiens gjør. (Hannløver er notorisk late og klarer seg takket være en snedig tilpasning). Poenget med "konsumorientert samfunn" må vel være at homo sapiens har utviklet et eksepsjonelt variert konsum. Enestående i dyreriket. Det er tale om det unike ved vår art. I utgangspunktet og prinsipielt er dette noe som fremmer, ikke hemmer personlig frihet. (Frihet er det sentrale tema her, "abstrakt" eller ikke.) Hvorfor blir det satt på hodet? Er det slik at et rikt samfunn (et konsumorientert samfunn) i prinsippet gjør menneskene ufrie og mer utsatt for - av alle ting - konformitetspress!? Dette er blitt en intellektuell fiks ide. Mye kan innvendes mot rikdom: bruken av naturressurser, urettferdigheten i verden. Men friheten fremmes for de rike. Frihet er ikke det samme som godhet . Konformitetspresset var vesentlig større i tradisjonsbundne, før-kapitalistiske samfunn. som eksemplet fotbinding illustrerer. Rett og mulighet til avvik står vel noe sterkere blant rike enn blant fattige, altså blant dem som har mulighet til plastisk kirurgi enn blant dem som ikke har det? Bør ikke det være utgangspunktet? At reklame og leketøy etc. utsetter oss for "urealistiske idealer", er sikkert riktig. I hvilket samfunn har ikke menneskene vært plaget av forskrudde idealer? Det er tale om fristelser som bør motstås men som kan være vanskelig å motstå. Elller, for å knytte an til en vektig tradisjon i vår kultur, det er tale om mulighet til synd. Er Snehvits opprør et opprør mot synd eller mot mulighet til synd? Jeg stiller spørsmålet slik, for samfunnvitenskapene bør ikke glemme visdommen i gamle tradisjoner.
Hva foretrekker man helst?
-Jeg er ikke ok, det er ikke du heller.
-Jeg er ikke ok, men det er du.
-Du er ok, men ikke jeg.
-Du er ok, jeg er ok, vi liker noe felles, men er ellers ulike på mange områder.
Tror at det siste er langt nærmere yngres idealer og virkelighet idag, idet jeg tror jeg har rett i at man er såpass nysgjerrige på hverandre at man ikke knytter seg til stereotypiske nettverk, som er mer medieskapt enn reellt,, ofte er det de i generasjoene over som begynner å trekke koklusjoner i vikarierende redsel for å selv å eldes uverdig. Ting er ikke svart hvitt. Jeg er enig i Bjørn Stærks konklusjoner. Og, jeg er mer bekymret for unge kvinners utvikling i lys av deres mødres blanding av formaning og sjalusi. Begge deler fører til en reaksjon hos døtrene. Tør man våge seg ut på en debatt om kvinnelige forbilder og i ly av morskap? Eller mener man at mediene er unge kvinners forbilde, mens mor spiller rollen som heksen, mens man snakker om Snehvit..
>Du er ok, men ikke jeg.
Skal være -Jeg er ok, men ikke du..
I likhet med Bjørn Stærk mener jeg at "retten" til å være annerledes langt på vei er en vid åpen dør.
Men Ragnveig Svendby ser ikke ut til å være fornøyd med at folk kan velge(sic) å være annerledes, Det virker som hun egentlig har forventninger om at alle SKAL LIKE dette annerledes uttrykket.
Cassanders
In Cod we trust
Såvidt jeg vet er det aldri blitt forsket på kvinner/jenter som er fornøyde med kroppene og utseendet sitt! Når det gjelder jenter og kropp, er det alltid problemene man fokuserer på, aldri hvorvidt det å ha en kvinnekropp er en større kilde til nytelse og glede enn bekymring. Jeg er ikke i tvil om at denne problemorienteringen har skapt et overdrevent pessimistisk bilde av hvordan det egentlig står til med selvoppfatningen til norske kvinner.
Jeg er vokst opp med Barbie, men det var ukjent for meg at Barbie var et uoppnåelig kvinneideal; det var helt enkelt slik en kvinnekropp så ut. Jeg og mine venninner hadde sykt mye gøy med disse Barbie-dukkene, om enn ikke slik produsentene hadde tenkt seg. Jeg reagerer på at jenter fremstilles som automater som ikke klarer å forholde seg aktivt til budskapet fra kommersielle aktører. Barn og ungdommer er mye smartere enn det Svendby fremstiller dem, dvs de forholder seg aktivt til informasjonsflommen de utsettes for.
Det er nok riktig at overflate er blitt enda viktigere enn før (også gutter må vise opp en trimmet og pleid kropp i disse dager), men er det dermed sagt at jenter flest er mer ulykkelig over kroppen sin nå enn på feks 70-tallet? Det er ikke nok å vise til at unge eksponeres for mer ekstreme og "usunne" kroppsideal, en må også sannsynliggjøre at dette faktisk påvirker de unge negativt. At mange ser kirurgi som en mulighet til å fikse på kroppen betyr ikke at nødvendigvis at de har et negativt kroppsbilde. I takt med teknologisk utvikling, flyttes grensene for hva som er normalt. Det må ikke forveksles med at "alt blir verre"; akkurat det er nemlig et empirisk spørsmål. Antropologer har et godt uttrykk for dette: show, don't tell. Så langt har vi bare blitt fortalt hvordan verden ser ut fra Svendbys ståsted. Nå er det på tide å underbygge påstandene med vektig empiri.
Slik jeg forstår det er Svendbys posisjon den utopiske: hun ønsker egentlig å skape et samfunn uten ubehag.
I mine ører er dette et ekko av det eldgamle ønsket om å skape et samfunn uten synd.
Dette er et umodent og i siste instans farlig vei å gå.
Derimot, den langt mer modne vei er å aksepterer synden/undertrykkende strukturer/ubehaget/lave selvbilder som en del av den menneskelige tilstand og premiss.
Det bevisst moralske mennesket vil så nøye seg med å søke å forstå hvordan det kan leve et noenlunde akseptabelt liv, inneklemt som det er mellom denne allestdesnærværende elendigheten.
@Bante:
Her har du Mark Twains karakteristikk av mennesket fra den berømte avhandlingen "What is Man?" fra 1884.
"Mennesket er et alt for stort emne til å kunn bli behandlet i si helhet,- derfor skal jeg nøye meg med å sette fingeren på et par detaljer. Jeg vil gå ut fra dette synspunkt og denne forutsetning: Mennesket er ikke skapt til noe nyttig formål av den enkle grunn at det aldri har tjent et sådant. Mennesket er sannsynligvis ikke skapt med hensikt, og dets utvikling fra østersbankene til dets nåværende situasjon, er trolig noe Vårherre har betraktet med adskillig forbauselse og beklagelse..... For menneskets historie - overalt på kloden, til alle tider og under alle omstendigheter og forhold - stiller til disposisjon uendelige mengder av bevis for at av alle skapninger er mennesket det eneste som er ondsinnet. Ondsinn er det styggeste, det, det mest avsyelige instinkt av alle. Ene og alene onsdinn stiller mennesket under rottene, larvene og trikinene. Mennesket er den eneste skapning som tilføyer andre skapninger smerte - for sin fornøyelse skyld og med kjennskap til at det er smerte. Alle skapninger dreper - det finnes åpenbart ikke unntakelser. Men av hele rekken av skapninger er mennesket det eneste som dreper av lyst, det eneste som dreper av ondskap og den eneste som dreper for å heve seg.....
Mennesket er ikke engang vakkert hvis man sammenligner det med fuglene, eller den smidige leoparden, eller den bengalske tiger, eller løven. Mennesket - den ynkelige skapningen- dyret med parykk, hørerør, briller, porselenstenner, treben og luftrør av sølv - en skapning som er lappet sammen fra topp til tå! Og hvis denne skapnigen ikke kan få sin hjelpemidler fornyet i sin neste verden, hva så?- - -."
Mark Twain mente at mennesket ofte handlet og satte seg selv i håpløse situasjoner, for han var i utgagspunktet et humoritisk og glad menneske.
Til Bjørn:
At plastisk kirurgi sammenlignes med å klippe håret mener jeg er et utrykk for nettopp hva Svendby skriver om i sine tekster. Dessuten er ingen kirurgiske inngrep uten risiko. Komplikasjoner som kan oppstå er blødninger, infeksjoner, nerveskader, arr, og allergiske reaksjoner. Dødsfall er alltid en risiko ved alle former for bedøvelse og narkose. Å sammenligne dette med å gå til frisøren er helt ufattelig.
Til Bjørn, Erik og Cassanders:
Jeg tolker budskapet i Svendbys tekst som at det ikke handler om retten til å avvike i en bokstavelig, nesten juridisk forstand, men at det handler om å bryte ut av flokken og ta et reflektert bevisst valg.
Til KJ:
Å sette trening som en motstående kategori til apati, og likegyldighet, er helt urimelig.
Til Mina:
"Jeg er vokst opp med Barbie, men det var ukjent for meg at Barbie var et uoppnåelig kvinneideal; det var helt enkelt slik en kvinnekropp så ut."
- Med andre ord beviser du at Svendbys søkelys på dette er høyst nødvendig.
Til Bante:
Din modenhetsvurdering er høyst subjektiv. Det er også høyst subjektivt når du later som om du har innsikt i skribentens ønsker, selv om det ikke finnes dekning for dine formuleringer i teksten.
Til Svendby:
Du skriver gode og viktige tekster, som jeg kommer til å følge med på.
Stå på!
Ole Harald: "At plastisk kirurgi sammenlignes med å klippe håret mener jeg er et utrykk for nettopp hva Svendby skriver om i sine tekster."
Ja, det er det jo, men hva er egentlig forskjellen? Ser du noen forskjell ut over faren du nevner, f.eks. en moralsk forskjell? Og faren, hvor stor er den i forhold til andre valg vi normalt overlater til hver enkelt å ta? Det er heller ikke ufarlig å begynne å kjøre motorsykkel, drive med ekstremsport - eller skaffe seg en tatovering. Ingen av disse valgene man kan ta er "nødvendige" eller "viktige", men jeg ser ingen som skriver om hvor fælt det er at menn føler seg presset til å ta risikoen ved å kjøre motorsykkel.
Jeg mistenker at den opplevde forskjellen for mange først og fremst er moralsk, at det er noe galt i seg selv å endre på ting man er "født med". Og det er det jo greit å mene, men da snakker vi ikke om ofre for sosialt press, men om mennesker som - fra dette perspektivet - oppfører seg umoralsk. Det er en annen debatt enn denne.
"Jeg tolker budskapet i Svendbys tekst som at det ikke handler om retten til å avvike i en bokstavelig, nesten juridisk forstand, men at det handler om å bryte ut av flokken og ta et reflektert bevisst valg."
Jeg tolker det slik: Å være selvstendig er flott, men de som ikke gjør opprør mot skjønnhetstyranniet tenker per definisjon ikke selvstendig, og bør derfor læres opp i den riktige måten man skal være selvstendig på.
Dere som skriver at retten til å være annerledes står sterkt - jeg bare gjetter at dere ikke har døtre i barneskolealder (hvor de fleste jentene ser på Hanna Montana og har rommet fullt av Bratz etc.)?
Retten til å være annerledes står virkelig ikke sterkt blant dem. Og dessverre er det lite hjelp i å forby møkk som Hanna Montana osv. hjemme når alle andre er storforbrukere.
Det jeg reagerer på her, er det potensielle overformyderiet som denne teksten oser av. Hvem skal bestemme hva som er "usunt" og "unaturlig"?
Og en naturlig følge av det Svendby ønsker seg er vel et statlig organ som skal sette yttergrensen for hvordan man kan se ut?
Jeg minnes med vemmelse på en artikkel fra norske nettaviser om statlig godkjente hårfrisyrer fra Iran. Vil Svendby med sitt overformynderi innføre det motsatte, frisyrer og kroppsfasonger som IKKE er tillat?
Selv om jeg åpnet litt krasst var dette for å illustrere hva jeg ser for meg at Svendby (med meningsfeller) i ytterste konsekvens kunne innført. Usunne kroppsidealer har eksistert i alle år, og jeg opplever at man i vår tid står friere til å velge sitt "eget" utseende/stil enn tidligere. At jenter i barneskolen ikke ønsker å skille seg ut er vel et faktum, og det å hindre dem i å gå i like klær/ se like ut ville vel ført til større psykiske senskader enn om man lar de gjøre det.
Når det kommer til Barbie/Bratz diskusjonen tror jeg ikke at småjenter ser på disse dukkene og danner seg et bilde av hvordan de MÅ se ut om 10-15 år. Utgangspunktet for hvordan disse dukkene ser ut vil jeg tro er et subjektivt bilde på hva som er vakkert. Det blir litt som at de fleste menn klarer å samle seg om en gruppe på ca 10kvinner som dominerer kåringene over verdens vakreste/sexy kvinner, men de foresker seg, gifter seg og lever hele livet sammen med (norske) jenter som har hva jeg tror Svendby vil karakterisere som normale kropper. Det er ikke noe galt i det, og løsningen på problemet er ikke å sensurere Kate Moss vekk fra samfunnet.
Are: "Dere som skriver at retten til å være annerledes står sterkt — jeg bare gjetter at dere ikke har døtre i barneskolealder (hvor de fleste jentene ser på Hanna Montana og har rommet fullt av Bratz etc.)?"
Og se hva som skjer med dem etterpå. Først splittes de opp i subkulturer, som gir identitet men samtidig har strenge interne regler. Så splittes de opp utifra interesser og utdanning. Underveis klarer mange å bygge en egen identitet, en evne til å ta valg utifra hva en selv ønsker. Andre klarer ikke, men det er det som er poenget mitt: Dette handler om å bli voksen, om å bli et individ. Det er ikke lett. Men det har neppe noen gang vært flere som klarer det.
http://www.spiked-online.com/articles/0000000CADA2.htm
http://www.guardian.co.uk/books/2009/may/11/susie-orbach-interview-women-books
angående den første kommentaren:
Selvfølgelig kan vekten i befolkningen øke samtidig som idealene er tynne, det ene utelukker da ikke det andre.
At vi har så store vektproblemer i samfunnet enda idealene har vært sykt tynne i årevis beviser heller det motatte. At tynne idealer ikke fungerer for å få ned vekta til tjukke folk. Det ser heller ut som det blir verre av det.
@Kristoffer:
Klart at jentene blir påvirket av dukkene og idealet i dem. Ser mange hver dag som prøver å ligne. Er ikke bare 10 åringer blant dem heller. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at mange jenter sliter med kroppen sin fordi de ikke ser ut som dønn like modeller og dukker og skuespillere når de blir voksne.
Må da være flere menn enn jeg som har fått med meg at damer er på slankekurer konstant og ikke ser ut til å ha det bra med seg selv nakne. Klager over at det er tjukke og ikke har fine nok pupper og mage, enda det bare er tull.
Hva er det med dere folka? Skjønner ikke hvorfor det skulle være overformynderi at noen skriver at opplegget rundt dette ikke er bra. Trekker inn statlige organer og synd og Mark Twain og annet tull. Snakk om å overdrive. Ta det for det er, et råd om å lage mer normal kropp på dukker til kidza og roe ned kroppshysteriet.
Jeez.
Tjukke folk og tynne ideale: "Selvfølgelig kan vekten i befolkningen øke samtidig som idealene er tynne, det ene utelukker da ikke det andre."
Nei, det er ikke en motsigelse, men det er et paradoks. Et mysterie det kan være verdt å grunne over. Kan det hende at skjønnhetsidealet først og fremst handler om noe estetisk, mens vi i det daglige faktisk synes det er viktigere å spise godt enn sunt? Mange liker å se på sport. Desto mer ekstrem innsatsen er, desto mer uoppnåelig for oss andre, desto mer imponerende er det. Men det betyr ikke at vi selv forsøker å bli toppidrettsutøvere, og gråter oss i søvn over at vi ikke er som dem. Kan det rett og slett hende at samtidig som _kroppsidealet_ blir mer uoppnåelig, så synes mange at når det gjelder _en selv_, så er det faktisk ikke så veldig farlig å gå opp noen kilo?
"At vi har så store vektproblemer i samfunnet enda idealene har vært sykt tynne i årevis beviser heller det motatte. At tynne idealer ikke fungerer for å få ned vekta til tjukke folk. Det ser heller ut som det blir verre av det."
Det høres ut som en fordømmelse av overvekt? At i den grad man kan styre det selv, så er det "verre" å være overvektig enn å være tynn?
Herr Hansen: "Må da være flere menn enn jeg som har fått med meg at damer er på slankekurer konstant og ikke ser ut til å ha det bra med seg selv nakne. Klager over at det er tjukke og ikke har fine nok pupper og mage, enda det bare er tull."
Men det er jo akkurat den innstillingen som provoserer: At fordi noen ønsker å ta kontroll over sitt eget utseende, så betyr det nødvendigvis at de er svake, at de lider under et fryktelig press. Det er en stakkarsliggjøring som både er feil, for mange, og virker mot sin hensikt for de som faktisk har et dårlig selvbilde. Hvis noen går rundt og virkelig er ulykkelige pga kroppen sin, (og ikke bare småklager litt i blant), så handler jo ikke det om dukker, det handler om en selv. Løsningen ligger i deg, ikke i kronikker om urealistiske dukker.
Og kanskje er en del av løsningen nettop det å ta kontroll over de delen av en selv som lar seg kontrollere. En av de viktigste faktorene i lykke er følelsen av å ha kontroll over sitt eget liv. Hvis du hater jobben din, er løsningen å bytte jobb, ikke å lære seg å "like den jobben du har", mens du holder stand mot samfunnets urealistiske jobbideal. Resten av løsningen er å akseptere det man ikke kan kontrollere. Men det å forsøke å ta kontroll er like gjerne et tegn på _styrke_, og om ikke hele løsningen så iallefall en del av den.
@Bjørn Stærk:
Jada, løsningen ligger i oss selv og bla bla bla. Jeez. Filosofi er gøy, men la oss holde beina på jorda her. Du snakker om å ta kontroll over hvordan vi føler oss som om det kan sees uavhengig av det som skjer rundt oss. Vi lever i et fellesskap og klart at det som skjer rundt oss har noe å si for hvordan vi har det. Mener du at forholdene rundt oss er uten betydning eller?
t.x: Kommer en i krigstid og sier at det ikke har noe med krigen å gjøre at befolkningen føler seg dårlig, men at de må ta kontroll over deler av seg selv for løsningen ligger i deg selv, så ville det ikke bli tatt seriøst og burde ikke bli det heller.
Klart vi må legge opp forhold rundt oss så vi styrer det i en bra retning. Du kan snakke om løsninger som ligger i en selv og anna filosofisk svada så mye du orker. Jeez. Høres ut som starten på en selvhjelpsbok, og dem er det nok av.
Enig med Bjørn Stærk i at det helt fint kan gå bra med småjentene som utsettes for slike impulser og merkelige ideer om kroppsproposjoner. Og det hjelper neppe stort om staten blander seg inn. Men jeg synes likevel foreldre kunne vært mer bevisste på hva slags ideer og idealer ungene presenteres for. Én barbiedukke (med kroppsproposjoner fra verdensrommet) er ikke problemet - problemet er at slikt er så allestedsnærværende at det blir normalt.
Artikkelforfatteren peker på et problem, og det er helt ok.
Jentene vil ha Bratz fordi alle andre har det, og "alle andre" har det fordi de har sett bratzreklame. Disse dukkene har ingen verdi for andre enn dem som tjener penger på dem, og ingenting positivt å lære ungene, så det er ganske frustrerende at klassevenninnenes foreldre gir f. Særlig fordi noen av jentene helt sikkert ikke kommer til å bygge opp en sterk identitet som beskytter dem mot selvforakt osv.
Men igjen, de aller fleste kommer seg gjennom denne og de andre utfordringene barndommen gir dem. Trist for dem som ikke gjør det, bare.
"Du snakker om å ta kontroll over hvordan vi føler oss som om det kan sees uavhengig av det som skjer rundt oss. Vi lever i et fellesskap og klart at det som skjer rundt oss har noe å si for hvordan vi har det. Mener du at forholdene rundt oss er uten betydning eller?"
Mye betyr noe, men noe er viktigst, og det er det jeg snakker om. Problemet er: Du kan umulig gjøre noe med _alle_ kildene til urealistiske idealer. Si at vi kjører en diger kampanje for realistiske dukker, og at den lykkes, og nesten alle dukker du får kjøpt i Norge fra nå av er realistiske. Men så har du TV, og film, og blader, og mote, og hun som kommer hjem fra utlandet med en urealistisk dukke og viser den til venninnene sine, - og ikke minst slankeeksperter og offentlige helsekampanjer. Deretter kommer selvsagt alle menneskene en møter til daglig.
Siden de vi snakker om er de som ikke er i stand til å motstå et slikt press, skal det ikke mer til enn _en_ kilde til urealistiske kroppsidealer før det går galt. Og de finner du overalt. Alle folk til alle tider har hatt idealer det er vanskelig å leve opp til. Dette er ikke noe en slem fyr i en slem industri har funnet på, og presser ned over hodene våre, det springer naturlig ut fra din og min og alle andres personlige smak.
Fokuserer du derimot på å hjelpe frem den enkeltes evne til å tenke og oppføre seg selvstendig, så har det ikke noe å si hvor mange urealistiske idealer man omgis av. Er du selvstendig, så håndterer du det uansett. Det er tross alt ikke mye som skal til, de fleste av oss greier det utmerket.
"Høres ut som starten på en selvhjelpsbok, og dem er det nok av."
Jeg er redd du ikke slipper unna selvhjelpsaktige ideer når vi snakker om ting som selvfølelse og lykke. Hvis det gjør deg ukomfortabel å snakke om hvorfor noen lar seg diktere av andres idealer, mens andre tar kontroll over sitt eget liv, tror jeg egentlig hele dette temaet er et minefelt du bør styre unna.
Are: "de aller fleste kommer seg gjennom denne og de andre utfordringene barndommen gir dem. Trist for dem som ikke gjør det, bare."
Du snakker som om dette er uunngåelig. Det er det jo ikke. Det handler bare om at det ikke finnes noen magiske løsninger, hvor vi kan vedta eller diskutere oss fram til en verden uten dårlige selvbilder.
Denne debatten er egentlig litt som fortellingen om Balder: Gudene trodde de kunne beskytte ham best ved å avtvinge en ed fra alt i hele verden. De kunne jo bare gitt ham en ålreit rustning.
Bjørn Stærk skriver: "Det er et paradoks her: du og mange andre hevder at urealistiske kroppsidealer er et økende problem. Samtidig hevder andre igjen at overvekt er et økende problem. Vi hører begge påstander ganske ofte nå. Kan begge deler stemme samtidig?"
Bjørn har naturligvis helt rett. Dette dreier seg om helt banal logikk.
Å slanke seg er en vinn-vinn-situasjon. Man sparer penger fordi man ikke kjøper like mye mat som før. Man kvitter seg med, eller unngår å utvikle, fedmerelaterte sykdommer/plager som høyt blodtrykk, sukkersyke og belastningsskader. Man får (ofte) en kropp som både en selv og andre anser for å være mer attraktiv.
Til tross for alle fordelene (og ingen ulemper) ved å unngå fedme, melder helsemyndighetene at landets damer blir stadig tjukkere.
Spørsmålet til sosiolog Ranveig Svendby blir da logisk nok: - Hvorfor lar ikke de feite damene seg påvirke av den gigantiske slankeindustrien og deres aldri hvilende påvirkingsagenter, ukebladene?
Svaret er like enkelt som det er logisk: Norske kvinner styres mer av sine medfødte indre behov og lyster, enn av hva andre måtte mene. I klartekst: Disse kvinnene velger bort en "skjønnhetsideal" kropp, til fordel for lystfølelsen og tilfredsstillelsen god mat og drikke gir dem.
Sosiolog Svendby og hennes trosfellers forestilling om at moderne frigjorte norske kvinner er noen stakkarer som lar seg manipulere av "skjønnhetsidealer", er åpenbart en vrangforestilling.
http://www.berkeley.edu/news/media/releases/2004/06/09_fatdieting.shtml
http://obesitytimebomb.blogspot.com/2009/07/rad-fatty-hannele-harjunen.html
@Bjørn Stærk: Hvis du ser i den opprinnelige teksten "uniform osv.", så er et av poengene at det ikke finnes noen objektiv personlig smak. Hva som folk synes er pent varierer. Hvordan det pene ser ut formes av det store apparatet som du opsummerer sånn:
"Men så har du TV, og film, og blader, og mote, og hun som kommer hjem fra utlandet med en urealistisk dukke og viser den til venninnene sine, — og ikke minst slankeeksperter og offentlige helsekampanjer. Deretter kommer selvsagt alle menneskene en møter til daglig".
@irk: Kan du ikke heller skrive hva du vil fram til? Tror ikke så mange gidder å gå inn på alle de linkene for å finne det ut.
@Misforståelser? Hei! Klart folk gidd. Dei er då engasjerte i saka dei debatterer, håper eg. Og mht eiga skriving og dette med å komma fram til noko, vel, så kjenner eg mi eiga begrensing. Ein må gjerne takka meg for det :-) Men altså, saka er viktig og lenkene mine er gode.
@irk: Det vil hjelpe mye hvis du skriver en setning om hvorfor du legger dem ut. Du linker til undersøkelser om overvekt og fett. Studiene er interessante nok de, men hva slags relevans mener du de har i denne debatten?
@Misforståelser: Hva slags relevans! Beklager, men eg velger å sjå det der som eit - gjerne vennleg - lurespørsmål som forgjeves prøver å lokka meg til å gjera noko som eg nyss har sagt at eg ikkje skal gjera.
"Til tross for alle fordelene (og ingen ulemper) ved å unngå fedme, melder helsemyndighetene at landets damer blir stadig tjukkere."
Cristian, har du sett deg rundt i det siste? Det er neimen ikke bare kvinnene som blir tjukkere, det er svært langt mellom de mannfolka som har en "sunn og normalt trent kropp" Innen de passerer 25 år har de fleste tatt steget over i Pondusstilen. Hvis de ikke har tippet over i muskelmonsterstilen, da.
"Svaret er like enkelt som det er logisk: Norske kvinner styres mer av sine medfødte indre behov og lyster, enn av hva andre måtte mene. I klartekst: Disse kvinnene velger bort en “skjønnhetsideal” kropp, til fordel for lystfølelsen og tilfredsstillelsen god mat og drikke gir dem. "
Genialt. Kvinner som er tjukke, er det fordi de ikke gidder å slanke seg. Tror du helt seriøst at det er så enkelt? Svært mange av dem som ikke klarer å slanke seg, sliter jo nettopp fordi de hopper på "slankekjøret" og begynner med den ene kuren sykere enn den andre som de har lest om, eller kjører pulver og pillekurer som ikke gjør annet enn å ødelegge kroppen. Klart, det er noen som er fornøyd med kroppen sin uansett hva den veier, men de fleste er det ikke, og bruker både krefter og energi på å prøve å gjøre noe med det. Dessverre lærer man jo ikke noe på skolen lenger, bl.a. at den beste måten å holde vekta på, er å ikke innta mer enn man forbruker. Men det største problemet er jo ikke at folk spiser for mye, men at de sitter for mye i ro. Hvor mange går sine 10 000 skritt om dagen? Skal la seg godt gjøre slik som samfunnet blir innrettet for at vi skal røre oss minst mulig.
Jeg syns det er usaklig å sammenligne plastisk kirurgi med piecing og tatovering. De som opererer seg, gjør det jo for å FORANDRE på noe de ikke er fornøyd med, mens en som piercer eller tatoverer seg gjør det "to make a statement", som et uttrykk for holdninger og meninger. Man skal faktisk være temmelig fornøyd med seg selv for å gå rundt med en svær tattis seg.
Det virker som de fleste som kritisere Svendby her, er mest irritert over at hun i utgangspunktet sier noe i det hele tatt, i stedet for å holde fred og være likeglad og apatisk i forhold til ting som skjer rundt henne. Er det så ille å ønske å forandre på noe man mener ikke er bra? Svendby gir ikke uttrykk for at hun ønsker å forby folk å gjøre noe som helst, men hun peker på at vi hele tiden bare vises ét sterotypt bilde på hva som er ønskelig og normalt, et bilde som faktisk ikke er normalt i det hele tatt. Ta en tur i en lekebutikk og se om du finner en eneste figur der som har noe som ligner på et normalt skapt menneske. Men det det handler om er ikke at det er så forferdelig at Barbie og Bratz finnes, men at dette syke idealet pushes på oss overalt hvor vi går, fra TV, leker, ukeblader, filmer, reklamer osv osv. Det er jo ike mulig å unngå med mindre man flytter langt inn i skogen og kutter all kontakt med omverdnen, og hvor mange vil vel det? Det hadde vært så utrolig fint å gå gjennom byen eller sitte foran TV'en uten å hele tiden bli fortalt at man ikke er bra nok som man er. Og det gjelder jo ikke bare kroppen, men huset, bilen, hytta, båten, hagen, jobben, utdannelsen, ferien og til og med bikkja og ungene. Hvis ikke man pusser opp og innreder og har strøm og innlagt vann på hytta, og reiser til utlandet minst tre ganger i året, eller har bil som er mer enn to år gammel, eller tøffer rundt i ei gammal plastsnekke med akkurat nok hester til at man kommer dit du skal, så er man HELT UTE! Det er ikke snakk om å ikke ha frihet til å prøve å oppnå det "perfekte", men at det er faktisk ikke noe særlig frihet til å la det være, til å være fornøyd med den man er og det man har. Det er dette konstante gnålet om at man stadig skal søke forandring til noe som ikke nødvendigvis er bedre, men nyere , større og flottere. Nærmest olympisk, egentlig.
@irk: Du får et drops i bytte mot noen ord om relevansen...
@Sabine:
"Jeg syns det er usaklig å sammenligne plastisk kirurgi med piecing og tatovering. De som opererer seg, gjør det jo for å FORANDRE på noe de ikke er fornøyd med, mens en som piercer eller tatoverer seg gjør det “to make a statement”, som et uttrykk for holdninger og meninger. Man skal faktisk være temmelig fornøyd med seg selv for å gå rundt med en svær tattis seg".
ENIG!
@Misforståelser?: Takk for forståing. Drops er bra.
Å skriva krevjer tid, ikkje minst å skulla skriva om eit omfattande kompleks som dette Svendby forsøksvis sirklar inn/belyser, og jo, det er bra og viktig at ho gjer det.
Eg tenker imidlertid - ikkje minst ved lesing av ordskiftet/ordskifta her - at vår alles mangel på innsikt/oversyn/kunnskap, kobla med fordommar/vranglære (ikkje minst om fedme og det å vera feit og/eller å ikkje vera "slank") og frykt (feks for sjølv å leggja på seg, eller å aldri få til å gå ned i vekt, eller å vera latterleg, usexy, uskjønn, og å bli kroppsleg eldre) i seg sjølv er ein vesentleg del av årsaka til - det forsøksvis innsirkla - problemet som er meint å debatterast her, og at ein ved å delta i debatten dessverre fort kan komma til å bidra til oppretthaldinga av desse fordommane, denne frykten, å! og desinformasjonen, maset, apatien etc. som ein/eg jo så frykteleg gjerne vil til livs.
Eg anbefaler å ta ein kikk på oss sjølv og vår kultur gjennom brillene til Fat-aktivistar og -forskarar, heilt enkelt. Det kan vera jæskla frigjerande. Sjølv for ei tynn flis som meg. Og ja, me treng frigjering. Me vil alltid trenga det. Derfor altså, posta eg mine lenker :-)
Alt godt!
I R Kausland
@irk: Du verda. Beklager at ordet "vranglære" har forvirra seg inn i kommentaren der. Vennlegst stryk det. Ordet "fordommar" er elles meir enn utfyllande nok for kva som meinest.
Sabine: "Det er ikke snakk om å ikke ha frihet til å prøve å oppnå det “perfekte”, men at det er faktisk ikke noe særlig frihet til å la det være, til å være fornøyd med den man er og det man har."
Neivel? Jeg har den friheten. Fordi jeg tar meg den friheten. Det er ikke lett, men det lar seg iallefall ikke gjøre det hvis vi tror at løsningen ligger utenfor oss selv, hvis vi sitter og venter på at alle andre skal slutte å stille krav til oss.
Det er ingen her som mener at vi omgis av realistiske kroppsidealer, som det er viktig at vi alle følger. Spørsmålet er om vi best beskytter Balder ved å avkreve en ed fra alt i hele verden om å ikke skade ham, eller ved å gi ham en ålreit rustning.
"De som opererer seg, gjør det jo for å FORANDRE på noe de ikke er fornøyd med, mens en som piercer eller tatoverer seg gjør det “to make a statement”, som et uttrykk for holdninger og meninger."
Jeg har ikke gjort av delene, men det høres rart ut. Før var nok piercing og tatovering et statement, en markering av tilhørighet. I dag tror jeg det er mest estetisk. De som gjør det mener det ser bedre ut. Og det dreier seg om å forandre kroppen, ofte langt mer drastisk enn ved plastisk kirurgi. Det er ordkløyveri å si at plastisk kirurgi handler om å være "misfornøyd", mens tatovering og piercing ikke gjør det. Er ikke en som tatoverer seg "misfornøyd" med huden sin slik den var? Det mest dramatiske inngrepet jeg gjør til vanlig er å klippe håret. Jeg gjør det når jeg er "misfornøyd" med det slik det er. Jeg ønsker å forandre det. Det forteller deg ingenting om hvorvidt håret mitt gjør meg usikker og ulykkelig, eller om jeg bare liker det bedre slik enn slik. Å fokusere på selve handlingen, løsrevet fra motivasjonen, er meningsløst.
"Klart, det er noen som er fornøyd med kroppen sin uansett hva den veier, men de fleste er det ikke, og bruker både krefter og energi på å prøve å gjøre noe med det."
Husk å skille mellom "det hadde vært fint hvis jeg var 10 kilo lettere, så kanskje jeg skal prøve den dietten der" og "jeg er stygg og feit og verdiløs". Det første synes jeg ikke er et problem i det hele tatt. Iallefall ingenting å bruke krefter på. Når vi snakker om urealistiske kroppsidealer snakker vi om noe som for de fleste bare er en irritasjonsfaktor.
Det er ikke sikkert at alle som drar opp vektstatistikken synes det er greit. Men det er en ganske fornuftig hypotese at de ikke synes det er _veldig_ ille. Vi handler ikke alltid i egen interesse, men valgene vi tar til hverdags gjenspeiler allikevel noe reelt. Hvis noen sier "jeg veier for mye", men hver eneste dag velger å sitte i ro og velger å spise mye og godt, så skal du ikke umiddelbart avvise at dette _faktisk_ er viktigere for dem enn å gå ned i vekt. Kanskje gjenspeiler det modenhet og trygghet, ikke viljeløshet.
@irk: Du skal få en hel pose for at du tok deg tid til å svare. Skal se nærmere på linkene dine med "brillene til Fat-aktivistar og -forskarar" i bakhodet.
Sabine skriver: "Genialt. Kvinner som er tjukke, er det fordi de ikke gidder å slanke seg. Tror du helt seriøst at det er så enkelt?"
Ja, Sabine. Så enkelt er det. Med det forbehold at endel tjukke kvinner er fornøyd med sin kropp, og derfor ikke ser noe poeng i å slanke seg.
Det handler ganske enkelt om å ta ansvar for sitt eget liv. Og slutte å legge skylden for personlige svakheter på alle andre enn seg selv. Slik du og sosiolog Svendby ser ut til å foretrekke.
Bli voksen og begynn å ta ansvar for ditt eget liv!
@irk: Glemte denne: http://www.firma-gaver.no/4S%C3%98T/BILDER/Drops%20enkeltinnpakket.JPG
@Misforståelser?: Den er god. Sjølv gløymte eg mulegens å ha på meg denne: http://www.binbin.net/photos/sleeba/rio/riot-not-diet-t-shirt.jpg
Hei! Her er eit PS som eg har skrive med den der T-skjorta på meg (ikkje nødvendigvis for å få fleire drops):
Min kropps tynnhet er like lite eit statement om "det sunne kostholds og den aktive livsstils velsigningar" som ein annan persons tjukkare kropp er hans/hennar statement om noko som helst. Og det er trist at det er naudsynt å påpeika dette.
Den runde kroppen som sjølvaste karnasjonen av hhv "latskap" og "fråtsing" er ei urgammal og dritseigliva myte som ein ser reprodusert igjen og igjen overalt, og også her.
Alle veit at det er grenser for kor mykje det går an å omforma ein gitt levande, virkande kropp - grenser som er sette av/i den einskilde kroppen, samt av livssituasjon, økonomi etc - men det ser ut til at folk trass denne vissa er komfortable med å tenka ganske anleis om endringspotensiale når det kjem til det å vera rund eller tjukk eller ikkje-tynn. Dvs eg trur ikkje ein nødvendigvis er så veldig komfortabel med slik tenking, men ein gjer det like forbanna fullt.
Og i tillegg blir ein gitt høvet til å tenka at ein har helsemyndigheters og sin eigen personlege fastleges velsigning for sine fordommar og myter og sine falske forventningar og urealistiske krav og frykt kva "fedme" angår, for har dei ikkje sagt at tjukk=livsfarleg, tjukk=økonomisk belasning for samfunnet og at me har ein heil jævla feittepidemi like om hjørnet.
Og så manglar ein kunnskap og guts og oppmuntring til å spør seg om det verkeleg er rimeleg å bedriva moralistisk "slutt med det"-kampanjar og -retorikk mot "fedme" som om det dreide seg om røyking eller liknande.
Å vera tjukk er ikkje noko ein DRIV med, det er ikkje ein uvane eller ein avhengighet, det er noko ein ER. Det er noko ein er når ein går til Dyvekes for å såkalt "ta ein øl", det er noko ein er når ein står under dusjen heime, og når ein ventar på bussen (altfor) tidleg om morgonen, når ein underviser sine elevar, når ein brøler til sine barn, når ein joggar heimover langs Store Lungegårdsvann, når ein omfamnar kjærasten sin (hardt, lenge) og når ein et iskrem med jordbær på.
Kan ikkje bli sagt for ofte dette.
Irk skriver: "Den runde kroppen som sjølvaste karnasjonen av hhv “latskap” og “fråtsing” er ei urgammal og dritseigliva myte som ein ser reprodusert igjen og igjen overalt, og også her."
Myte? De aller fleste har vel nå fått med seg at dersom man fyller mer energi på kroppen enn kroppen forbruker, så får man en rundere kropp. "Fråtsing" kombinert med "latskap" fører altså til fedme. Personlig ville jeg imidlertid valgt mindre moraliserende begrep som "overspising" og "fysisk inaktivitet" for å beskrive dette.
Irk skriver videre: "Å vera tjukk er ikkje noko ein DRIV med, det er ikkje ein uvane eller ein avhengighet, det er noko ein ER."
Å være tjukk er naturligvis noe man driver med. Hvis man ikke stadig sørger for å etterfylle minst like mye energi som kroppen forbruker, er det fysisk umulig å fortsette å være like rund. Da vil kroppen uunngåelig bli slankere.
Mange ekstremt overvektige mennesker mener også at de er sykelig avhengig av overspising, og føler at psykologisk hjelp og støtte er vel så viktig som veiledning om et sunnere kosthold. Disse menneskene har ingen som helst nytte av at noen, som IRK, forsøker å alminneliggjøre og bagatellisere en fysisk tilstand som ofte har bivirkninger i form av alvorlige og livstruende sykdommer.
@Christian: Du har rett i at eg ikkje tenkte noko vidare på dei ekstremt overvektige då eg skreiv min PS. Og det er i og for seg fint at du tenker på dei. Ikkje tenkte særleg på dei ekstemt undervektige heller. Men kven veit, kanskje tar eg meg tid ein dag til å skriva ein PPS.
http://www.fatshionista.com/cms/index.php?option=com_mojo&Itemid=69&cat=25
Interessant og underholdende blogg. Godt eksempel på det Ibsenske ordtak om at tar du livsløgnen fra et menneske, tar du også livsgleden fra det.
Fatshionistas/Lesley Kinzels påstand om at hun alltid har vært tjukk, og ikke blir verken tjukkere eller tynnere, samme hva hun gjør, er nesten på standupkomiker-nivå. Det kunne vært morsomt, dersom Kinzel hadde servert påstanden på en selvironisk måte. Imidlertid virker det som hun faktisk tror på sin egen påstand. Da er det bare tragisk.
Livsløgner er ikke noe godt grunnlag å bygge sine oppfatninger på, IRK.
Hvorfor er ikke lisvløgner et godt grunnlag å bygge sine oppfatninger på, hvis de som fratas livsløgnen også foratas livsgleden?
@Christian: Så lenge du ikkje sjølv innser din eigen fedmefobiske livsfjernhet og faktisk ønsker å bli kvitt den, så kan dessverre heller ikkje eg hjelpa deg. Anbefaler livserfaring, dog. Masse av det. Og glede. Snakkast om 20 år :-)
http://www.fatshionista.com/cms/index.php?option=com_mojo&Itemid=69&p=362
@irk: Tankevekkende blogg.
@Bjørn Stærk:
"But with time I came to realize that it wasn’t my fatness that made me hate exercise; it was the social expectations associated with being fat that did so. It wasn’t my fatness that made me feel inferior to and isolated from most people I met; it was the cultural ideology which dictated that fat people are lonely, miserable, and broadly unpleasant".
Jadda skrev: "Hvorfor er ikke lisvløgner et godt grunnlag å bygge sine oppfatninger på, hvis de som fratas livsløgnen også foratas livsgleden?"
En livsløgn som kan føre til invalidiserende sykdom og død, er vel ikke særlig smart å bygge sine oppfatninger på?
Da får det heller våge seg at man fratas livsgleden den tiden det tar å bygge opp et nytt og bedre liv basert på ærlighet.