Socialdemokraterna taper grepet om Sverige?

Alliansen har ført en ansvarlig økonomisk politikk, og det ble viktig for velgerne da krisen rammet verden. Blokkene tilbyr denne gangen omtrent samme politikk, og da kan det bli avgjørende hvem som er mest troverdig.

For bare et halvår siden ledet Mona Sahlins rødgrønne regjeringsalternativ med 12 prosent på den borgerlige regjeringen i flere meningsmålinger. Men siden i sommer har statsminister Fredrik Reinfeldt tatt tilbake ledningen, om enn med liten margin. Valget er fremdeles et åpent spørsmål, men hvordan kunne Socialdemokraterna tape et slikt forsprang, så raskt?

Man begynte å miste oppslutning da de tre opposisjonspartene la frem sitt felles forslag til statsbudsjett. Da kunne ikke velgerne lenger koble sine egne personlige ønskedrømmer til de rødgrønne. Da man ble tvunget til å bli konkret, oppdaget mange velgere at alternativet ikke var svært annerledes fra den sittende regjeringen.

I fire år har Socialdemokraterna med svært harde ord kritisert den reduksjonen av inntektsskatten som regjeringen gjennomførte ved hjelp av det man kaller jobbskatteavdrag. De som har inntekt fra arbeid får et ekstra fradrag før skatten beregnes.

Dette fradraget er rettet særlig mot lav- og mellominntektsgruppene. Og det er nå blitt så stort at det gir en hel månedslønn ekstra per år for en sykepleier, en lærer eller en bygningsarbeider.

Socialdemokraterna har byttet fot. Fra kritikk av dette jobbskatteavdraget til i hovedsak å akseptere skattesenkningene. Dermed har jo opposisjonen gitt regjeringen rett — og seg selv feil.

Det handler om troverdighet
Effekten har blitt at regjeringens troverdighet har økt, og forsterket de aspekter som lå bak seieren i riksdagsvalget 2006: De borgerlige ble ansett å ha en mer robust politikk for å få flere i arbeid. Nå anses de borgerlige også å være best i den økonomiske politikken.

Denne effekten er forsterket med den finansielle uroen ute i Europa. Ikke minst har Hellas-krisen vært et hardt slag for Mona Sahlin. Hun har tidligere krevd at den svenske regjeringen burde gjennomføre store stimulanspakker, blant annet ved å kjøpe konkursboet til bilprodusenten Saab, og andre kriseselskaper.

Regjeringen sto imot kravet om store og små utbetalinger. Industriminister Maud Olofsson sa at staten ikke er god til å selge biler og ikke har tenkt å legge skattebetalernes penger i ulønnsomme utenlandskeide bilprodusenter.

Det ble åpenbart at dette var en klok politikk da statsgjeldkrisen holdt på å kjøre Hellas konkurs. Mona Sahlin framsto som uansvarlig med skattepengene, en politikk som skulle føre Sverige inn i samme krise som Hellas.

Sosiale innstramninger virker
Det virker også som om flere velgere begynner å akseptere innstramninger i bidragssystemene, særlig ved arbeidsledighet og sykdom. Da innstramningene ble gjennomført gikk regjeringens popularitet ned. I mediene sto tungt kreftsyke frem og var redde for at de skulle tvinges til å arbeide selv om legene sa at de bare hadde noen måneder igjen å leve. Regjeringen fremsto som hjerteløs.

Mye av kritikken viste seg å være grunnløs. Det skapes alltid uro i overgangen fra en strategi til annen i store bidragssystemer. Så ille ble det ikke for de alvorlig syke.

Men virkningene ble store likevel. Antallet sykemeldte har blitt halvert, fra omkring 200.000 i april 2006 til 100.000 i april i år. Antallet førtidspensjonister (altså personer som ikke er tilgjengige for arbeidsmarkedet, men lever på statlige bidrag) har gjennom flere tiår økt i stadig raskere takt. Trenden er brutt. På fire år minsket antallet fra 555.000 personer til 470.000 i juni i år.

Flere har kommet i arbeid, slik regjeringen lovet. Antall sysselsatte har økt med omkring 110.000 personer siden juni 2006, på tross av at vi har gått fra høykonjunktur til lavkonjunktur. Arbeidsledigheten ligger på 8,1 prosent av de yrkesaktive (15-74 år, sesongjustert). Det er høyt, men mindre enn prognosene da krisen slo inn.

Og nå som verdensøkonomien er i krise har de nye, hardere bidragsreglene betydd at Sverige har unngått de store budsjettunderskuddene som for eksempel Storbritannia rammes av. Den svenske statsgjelden er lavere nå enn da Alliansen tiltrådte for fire år siden.

Det finnes fremdeles problemer. Ungdomsarbeidsledigheten er høy. Det er vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet, siden oppsigelsesvernet er svært sterkt for dem som allerede har en jobb. Det innebærer at bedrifter ikke tør ansette unge og uerfarne. Næringslivet kritiserer regjeringen fordi den ikke har liberalisert arbeidsmarkedets kronglete regler.   Men særlig Moderaterna vegrer seg for å ta kampen med fagforeningene på dette punktet. Moderaterna ser det som et viktig signal till fagorganiserte. De kan trygt stemme på Moderaterna, som nå for tiden ser seg selv om det eneste arbeiderpartiet i Sverige.

Rød passivitet — og panikk
Socialdemokraterna har samtidig vært overraskende passive. Man har sagt nei til forandringer, men ikke vist til egne løsninger. Den troverdigheten som partiet tidligere hadde når det gjaldt å skape jobber og holde orden på statlige finanser har glidd over til Moderaterna. Finansminister Anders Borg er svært populær og respektert.

I denne situasjonen har Socialdemokraterna fått panikk. Man gjør grove feil i valgkampen. De vil gjeninnføre formueskatt og eiendomsskatt, men endrer hele tiden på forslagene for at færre skal rammes av dem. Man kaller det ”lugnande besked”. Men hvem er det som gjør mennesker urolige gjennom forslag om nye skatter?

I Stockholm ligger Socialdemokraterna riktig ille til. Man er så ivrig etter å nå ut i mediene at man legger frem forskrekkelig useriøse forslag, som krav om kjønnsnøytrale offentlige toaletter, og foreslår at de som reiser med T-banene skal få tilgang til butler som tar hånd om klesvasken. Jo visst gir utspillene oppmerksomhet i mediene, men da mer som et tegn på at Socialdemokratin kanskje ikke lenger er det toneangivende partiet i Sverige.

Mens de rødgrønne gjerne presenterer mer eller mindre vidtløftige valgløfter, maler Alliansen et bilde av tilbakeholdenhet i etterdønningene av den vanskeligste krisen i verdensøkonomien siden 30-tallet.   Slik statsmannsaktighet vinner respekt hos velgerne.

Selv da meningsmålingene var dårlige for de borgerlige partiene, nøt statsministeren og de ledende statsrådene godt av betydelig høyere personlig tillit enn opposisjonens partiledere. Velgerne stolte mest på Fredrik Reinfeldt, men sa at de skulle stemme på Mona Sahlins parti.

Denne selvmotsigende beskjeden fra det svenske folket, frem til i sommer, tror jeg kan forklares med Socialdemokratins flotte historie. Da velgerne svarte at de skulle stemme på Socialdemokraterna, tenkte man på tidligere tidsepoker i partiets historie, ikke på dagens politikk. Men nå som det begynner å nærme seg valg, er det ikke historiske skikkelser man stemmer på, men Mona Sahlin pluss Vänsterpartiet og Miljöpartiet.

Stø kurs
Med andre ord: Den borgerlige Alliansen har egentlig ikke gjort noe merkeligere enn at de har ført en ansvarlig økonomisk politikk. Og da krisen rammet vår omverden, har denne egenskapen blitt viktig for velgerne. På visse saksområder har Alliansen også kommet i samtakt med velgerne, som når det gjelder høyere krav om orden i skolen. Også her har Socialdemokraterna flyttet seg nær de borgerlige.

Utenom den ansvarlige økonomiske politikken kan man ikke si at regjering har laget noe stort avtrykk i svensk politikk (med de unntak jeg har pekt på ovenfor). Man forvalter den politikken som er ført i årtier.

Det er kanskje også forklaringen på at vi ikke har sett noen virkelig glød i valgkampen enda, på tross av det bare er fire uker til valgdagen. Når det gjelder målsettinger og prioriteringer ligger de to blokkene svært nære hverandre. Alle vil skape nye jobber og bevare velferden. Snarere enn ideologi, handler forskjellene om hvem som er mest troverdig.

Valgvinden synes å styrke regjeringsalliansen, om man føler på stemningen, men i meningsmålingene er det svært jevnt. Begge alternativene kan vinne. Det gjør alle svært nervøse.

• Dick Erixon (f. 1962) er tidligere ansatt i tankesmien Timbro, lederskribent i Finanstidningen og aktiv i Centern — nå uavhengig debattant og konsulent. Han blogger på finansnettstedet Dagens PS.

Oversatt av Jan Arild Snoen. Ingressfoto: CC.