Kyrre Wathne (f. 1978) har mastergrad i evolusjonspsykologi fra Universitetet i Liverpool.
Sokratisk piskesnert
Skolen er en katastrofe, akademia er infisert av antivitenskapelig ideologi, forskningen gjenstand for politisk overstyring. Sokrates og sjøpungen er en sint bok, og med god grunn.
Sokrates og sjøpungen: flukten fra kunnskapen
Av Bjørn Vassnes
MARGbok forlag, 2011
Før jul kom nyheten om at Norges forskningsråd ikke viderefører programmet for kjønnsforskning, noe som innebærer at kjønnsforskningen mister 56 millioner forskningskroner.
Mange spør seg nå hva vi skattebetalere kunne fått igjen for disse pengene, et spørsmål det er verdt å se litt nærmere på. Å kvantifisere dette nøyaktig er naturligvis vanskelig, men hvis vi ekstrapolerer fra Senter for tverrfaglig kjønnsforsknings virksomhet de siste årene, kan vi likevel lage overraskende presise estimater.
Med forbehold om et par prosents feilmargin, kan vi anslå at 56 millioner kjønnsforskningskroner ville gitt oss:
- 9 publikasjoner med ordet “fallisk” i tittelen
- 478 litteraturreferanser til den franske filosofen Michel Foucault
- 650 advarsler om patriarkatets skjulte makt
- 39 setninger som inneholder både “biologi” og “holocaust”
- 571 påpekninger av at kjønn er noe man gjør, ikke er
- 3 splitter nye kjønn (ny total: 10)
- 61 problematiseringer av maskulinitet og det moderne
- 62 problematiseringer av Lady Gaga og det postmoderne
- 1-2 forslag til kreativ bruk av mannlige genitalier
- 0 tester av teoretiske prediksjoner
- 0 kvantitative studier
I stedet må vi altså sitte og se på at kreftforskerne stikker av gårde med disse pengene.
Spøk til side: dette var en seier for kunnskaps-Norge. Hadde denne nyheten kommet mens Bjørn Vassnes la siste hånd på sin nye bok ville han kanskje ha vært en tanke mildere i anslaget.
Kunnskapsråte
Vassnes er vitenskapsjournalist i Klassekampen og er en av Norges mest lesverdige skribenter. At deler av norsk samfunnsforskning etter hvert er blitt gjenstand for et noe mer kritisk søkelys er blant annet en følge av hans innsats — dette er en kamp han har ført lenge. Han var tidlig ute med å rette søkelyset mot “vitenskapelig okkultisme” innenfor kjønnsforskningen. I forbindelse med Hjernevask-debatten fyrte han av en bredside mot norsk samfunnsforskning mer generelt, og beskyldte den for å ha “råtnet på rot”.
I Sokrates og sjøpungen går han et skritt lenger. Norge råtner på rot. Skolen er en katastrofe, akademia er infisert av antivitenskapelig ideologi, forskningen gjenstand for politisk overstyring. Vi har glemt hvordan man bygger veier. Media skjøtter sin rolle som folkeopplyser så dårlig at demokratiet står i fare. Og verst av alt: vi er i ferd med å glemme hva kunnskap betyr.
Vassnes spenner altså opp et bredt lerret. Og mye av dette treffer godt, spesielt analysene av akademia og skole. Med støtte i Sokrates mener Vassnes at vi har glemt forskjellen på kunnskap og informasjon. Han vender stadig tilbake til kunnskapsminister Kristin Halvorsens mantra om at kunnskapen bare er “et tastetrykk unna”. Ergo må data inn i alle fag i skolen. Ergo er det ikke lenger nødvendig å internalisere informasjon. Ergo er vi i ferd med å miste respekten for fag som faktisk forutsetter en stor mengde present kunnskap.
(Selv møtte jeg denne forkvaklede tanken da jeg returnerte til norsk videregående etter å ha gått på skole i utlandet. Jeg hadde måttet pugge sterke franske verb, og kunne etter tre år både snakke og skrive en del. Mine nye klassekamerater måtte imidlertid slå opp verbbøyninger i ordbøker, og manglet dermed grunnleggende verktøy for å utvide språket sitt. Du kommer ikke langt på fransk uten être og avoir.)
Facebook-skolen
Nå er jo den begredelige tilstanden i norsk skole ingen nyhet. Men noe som diskuteres for lite, og som Vassnes gir en god analyse av, er den uvettige satsingen på IKT. I følge Vassnes er nå lærerne pålagt å bruke data i alle fag, inkludert kroppsøving.
Dette betyr at norske skoleelever, i en situasjon der disiplinære virkemidler stort sett er avviklet og der eleven gis stor personlig frihet, har en nettleser som en av sine viktigste arbeidsflater. Man skal ikke ha tilbragt veldig mye tid med 13-åringer før man aner et visst potensiale for konsentrasjonsbrist her. Som Tord Kroknes Berg skriver i Aftenpostens Si;D-spalte, “For at en internettkafé skal fungere er den avhengig av en leder og visse regler.” Metaforen er ikke tilfeldig valgt.
Dette er rystende naiv teknologioptimisme og i realiteten et stort eksperiment med en ny pedagogikk som man i liten grad synes å ha forskningsmessig belegg for (høres det kjent ut?). At barn skal måtte ha selvdisiplin til å unngå Facebook-bruk i skoletiden er en så absurd tanke at man nesten mister pusten. Det betyr ikke at data ikke kan brukes på fornuftige måter i skolen, men stikkordet bør i så fall være spesialiserte læringsverktøy med svært selektiv internettilgang. Å google lærer vi fint hjemme.
Barnet og badevannet
Der Vassnes’ teknologiskepsis på skolevesenets vegne er betimelig er hans generelle internettpessimisme mer diskutabel. Han støtter seg blant annet til Nicholas Carr, hvis tese er at internettbruk ødelegger vår evne til konsentrert arbeid. Hyperlinker, som egentlig skulle gi dybde, er i stedet oppfordringer til stadig å hoppe videre etter bare overfladisk skumlesing. Kraften i Google gjør at vi slipper å huske og tenke selv. I følge denne analysen bidrar Internett, paradoksalt nok, til en global kunnskapskrise.
Noe er det selvsagt i dette; det er et godt kjent prinsipp blant informasjonsarkitekter at vi ikke leser lange tekster på skjerm, vi scanner. For de fleste er det rett og slett ikke særlig behagelig å lese lange tekster på skjerm. Ei er det heller mye tvil om at Internett byr på en kontinuerlig strøm av distraksjoner.
Det er imidlertid i høyeste grad et åpent spørsmål om dette har noen demonstrérbare negative effekter på våre kognitive evner. Forskningen på dette er foreløpig skrinn, og de mer alarmistiske forskerne har lite å vise til. Dessuten ser man ut til å glemme lesebrett, tablets og lydbøker. Dette er formater som legger til rette for den samme dype konsentrasjonen som sine cellulosebaserte konkurrenter, og de selger som kjent i bøtter og spann.
Deltakar eller synsar?
Vassnes er på betraktelig mer fruktbar grunn i sin vitenskapshistoriske gjennomgang. Her er det mye tankevekkende stoff, om grunnlaget for vitenskap og hvorfor den kontinentalfilosofisk inspirerte samfunnsforskningen ikke kan sies å kvalifisere til denne hedersbetegnelsen. Vassnes skriver:
Det er derfor målinger, observasjoner og eksperimenter er så viktige i vitenskap. Ikke fordi man mener at alt lar seg ”redusere” til tall og variabler, men fordi dette er den eneste måten forskningen kan gjøres til et kollektivt prosjekt, og frembringe kunnskap som kan kontrolleres av alle.
Kjønnsforskningen har fått et velfortjent skudd for baugen, men metodologisk skiller den seg ikke nevneverdig fra mye annen samfunnsforskning ved landets universiteter: mange teoretiske abstraksjoner, få forsøk på å teste gyldigheten av disse i den virkelige verden. Resultatet er ofte forskning som har null prediksjonskraft, lav anvendbarhet og liten intuitiv plausibilitet. Fordi begrepene ikke forankres empirisk er den også bare begrenset kumulativ, og man begynner mer eller mindre på nytt når de intellektuelle motene skifter.
Filosofen Hans Skjervheim, den faktafrie forskningens høye beskytter, får også noen velfortjente spark av Vassnes. I sitt innflytelsesrike essay Deltakar og tilskodar fra 1957 satte Skjervheim opp et motsetningsforhold mellom det å være deltager og tilskuer. Den som måler gjør seg selv til tilskuer, i følge Skjervheim, og mister dermed sin evne til å engasjere seg i individets problemer. Dette innlegget i den såkalte positivismedebatten skulle få stor innflytelse på samfunnsforskningen.
Men utover at deltagelse og observasjon åpenbart er en falsk dikotomi, er det store uløste problemet hvordan man bygger opp varig kunnskap uten en mekanisme for ekstern validering. I det man velger bort tallene får prestisje, mote og språklig obskurantisme fritt spillerom. Man snakker da kanskje fortsatt om forskning, men man snakker på det mest bestemte ikke lenger om vitenskap.
Alt i alt er Sokrates og sjøpungen en tankevekkende bok som reiser en rekke spørsmål som fortjener debatt. La oss håpe at den inspirerer til kapping av flere råtne greiner på kunnskapens tre.
- Kyrre Wathne (f. 1978) har mastergrad i evolusjonspsykologi fra Universitetet i Liverpool. Twitter: @kydra.
Er lektor (realfag) i videregående skole og kan underskrive på at skolen er på ville veier med sin ukritiske IKT satsing. Dessverre er det ingen som hører på oss som kjenner dette på kroppen i skolehverdagen. IKT er et ypperlig verktøy hvis det brukes fornuftig, men slik utviklingen er i skolen i dag så minner skolene mer om en internettkafé. Ikke skyld på oss lærere. Vi har sagt ifra,men skoleeierne (fylkeskommunene) ignorerer i stor grad våre råd.
Hatten av for Vassnes, en av de få som fremdeles holder fornuftens fane høyt. Vi lever tross alt i en tid der det er mulig for en helseminister å åpenlyst reklamere for Snåsamannen, og kunnskapsdepartementet tror at IKT fører til pedagogiske mirakler.
Boken er dårlig, anekdotisk og pessimistisk. Startet lesingen med optimisme, men raste gjennom alle sitatene og alle påstandene for å bli fortest mulig ferdig. Hvor er forslagene til hva som skal gjøres? Hvor er Vassnes egen vitenskapelighet?
Det er tydelig at Wathne har liten erfaring med "cutting-edge" nettbruk i utdanningen. Et poeng er at elevene, fra så snart de er gamle nok til å bruke datamaskiner i det hele tatt, bør gjøre all sin skriving i "skyen". Og elever bør få undervisning fra en blanding av lokale lærere og lærere som befinner seg andre steder i landet og andre steder i verden. Altså er kontinuerlig nett-tilgang uansett nødvendig. Og spesifikt om språk: Med dagens nettsteder og app'er har elevene alle muligheter til å bli mye _bedre_ til å "bøye être og avoir" enn elever var før. Og "satsingen på IKT" har så langt kommet svært kort - en halv generasjon elever får av denne grunn en mye dårligere utdanning enn den kunne fått.
Syring
Finnes det noe som helst forskningsbasert belegg for at IKT-bruk øker læringsutbyttet i forhold til mer tradisjonelle undervisningsmetoder? For ordens skyld så mener jeg at pc absolutt kan ha sin funksjon i mange fag, men det er neppe helt tilfeldig at Europas beste nasjon på Pisa-rankingen, Finland, nesten ikke bruker pc i undervisningen. Likeledes er de fleste eliteskoler i Europa og USA meget restriktive med bruk av pc. Norge er på den andre siden verdensledende i IKT i verden, uten at det på noen måte har ført til spektakulære faglige resultater.
Jeg sliter også med å se at man blir flinkere til å bøye franske verb med "nettsteder og app'er". Skal du virkelig stå og slå opp på mobiltelefonen din når du prøver å kommunisere med en franskmann på gaten?
nero - hvem er du/hva er din bakgrunn?
Å lese om Vassnes gjør at man ikke føler seg så alene i verden.
Aporpos skolen, hvorfor finne opp kruttet?
Finsk skole er best i OECD-klassen. Norge er på 15-20. plass.
Videre, Norge har grense med Finland.
Løsning: sende nordmenn over for å kopiere finsk skole - i Norge!
Case closed!
Unnskyld, jeg glemte meg.
Nordmenn er fornøyd så lenge skolen kan formes av meningen i ordet koselig. For guds skyld, ikke ta kosen fra en nordmann.
Det noe med selvmedlidenheten i mørketida. Livet er hardt nok.
Hvorfor plage seg selv med hard kunnskap, når du kan gi deg hen til myke drømmer.
Se alltid lyst på livet — med trivsel i bunn går alt lettere:
http://www.utdanningsnytt.no/4/Meny-A/Debatt/Debattinnlegg-2012/Se-alltid-lyst-pa-livet--med-trivsel-i-bunn-gar-alt-lettere-/
Knut Michelsen
Erik Syring: Det er ikke god kommentarskikk å be om navn og CV på motdebattanter i stedet for å imøtegå deres argumenter. Om nero så skulle hatt nobelprisen i pedagogikk er det uten relevans i denne sammenhengen.
Erik Syring: Jeg bestrider ikke at data kan være et nyttig verktøy i undervisning. Poenget mitt er at man i så fall bør bruke spesialiserte læreverktøy, ikke bare gi mer eller mindre fri tilgang til Internett. Mer data er ingen magisk formel for bedre skole. (Skulle jeg gjette ville jeg til og med driste meg til å spå en invers korrelasjon mellom Facebook-tilgang i klasserommet og akademiske resultater, alt annet holdt likt.)
Utdanning er hardt arbeid og krever konsentrasjon og utholdenhet. Alt som virker distanserende og ødelegger konsentrasjonen reduserer læringsutbyttet. Forskingen er etterhvert blitt temmelig entydig; bruk av bærbar PC i klasserommet reduserer læring.
http://voices.washingtonpost.com/college-inc/2010/03/laptops_in_class_have_we_creat.html
Helt enig med nero og Kyrre i denne saken. Utdanningspolitikk må bære forskningsbasert. Og for å gjenta:forskingen er etterhvert blitt temmelig entydig; bruk av bærbar PC i klasserommet reduserer læring.
Hvorfor kan ikke vi lære av andres feil?
Michelsen.
utrolig nok så oppgir finske elever en lavere trivsel på skolen enn norske.
Allikevel scorer de faglig laaangt høyere.
Akkurat det er ikke så lett å forstå om man tilhører trivsels-pedagogikkens falang.
Tror nok Michelsen var noe ironisk i sin hyllest til trivselskolen.
En undersøkelse fra noe år tilbake viste at omtrent 90 % av lærerne mente elevene generelt var umotiverte. Samtidig trivdes de aller fleste lærene i jobben. Hvordan er det egentlig mulig? Er selv lektor i vgs og trives forsåvidt i jobbes, men tenker ofte: trives jeg fordi jeg har resignert og bare har godtatt at middelmådighet er normen. Eller........? Har en ubehagelig følelse som sliter på meg og vet ikke hvor lenge dette kan fortsette.....
Jeg vil det aller beste for mine elever, men føler virkelig skolen er på ville veier...
Gjør vi de en tjeneste med å heldigitalisere skolen slik Udir pusher på idag?
Minerva bør ha en fullt navn-policy.
@Erik Syring,
ang. fullt navn-policy.....
Det var et puslete forsvar for ditt utidige krav om meritter.
Foreløpig har Minerva tydeligvis valgt å beholde mulighetene for å poste anonymt. Jeg kan ikke se at dette fører til spesielt mye (behov for) snipping (heller ikke sammenlignet med andre medier son har fullt-navn policy).
Hvis du foretrekker mer eller mindre dannet ad hominem (under fullt navn) fremfor argumenter, finnes det sikkert andre fora du kan få dekket dine behov på. :-)
Cassanders
Half the lies they tell about me are true
S.Gorn's Compendium of Rarely Used Clichés
@Bjørn Ove Sætre:
"Utdanning er hardt arbeid og krever konsentrasjon og utholdenhet. Alt som virker distanserende og ødelegger konsentrasjonen reduserer læringsutbyttet."
Jeg vil definitivt kategorisere meg selv som teknologiskeptiker i denne sammenhengen, men bare for å nyansere bildet litt (om enn på høyst anekdotisk grunnlag):
Den perioden i min egen utdanning som jeg hadde størst utbytte av - enten man maler i trivsel, motivasjon, studieprogresjon eller eksamensresultater - var det første semesteret på universitet, og noe av det mest avgjørende her var friheten til å styre læringsprosessen helt selv. Med forelesninger på 200-300 studenter var det deilig å kunne velge selv om man skulle følge med intenst på foreleser, konsentrere seg halvveis mens man spiste matpakken sin, lese avisen mens man ventet på at foreleseren skulle komme til de punktene jeg følte behov for å følge med på - eller bare liste seg ut og istedet sette seg på bibliotek, lesesal, kantine eller terminalstue.
Facebook-tilgang: selv om _gjennomsnitts_perspektivet i Norge på web-integrering i utdanning er langt mindre utviklet enn "cutting edge" i USA (http://www.setda.org/web/guest/leadershipsummit, www.isteconference.org/, osv.) er "cutting edge" i Norge, representert ved bl.a. http://ingunnkjolwiig.no/ , http://arnek.wordpress.com/ og http://junebre.blogspot.com/, mye mer sofistikert enn en diskusjon om tilgang til Facebook eller ikke.
Elevene trenger kontinuerlig web-tilgang, fra _tidlige_ skoleår (ikke først på vgs), for å gjøre sitt arbeide, å administrere sitt arbeide, og å kommunisere med de av sine lærere som ikke befinner seg lokalt. Vi skriver 2012; på universitetsnivået ble jo 1-til-1 (hver student sin datamaskin) innført for ca. 26 år siden, med spontan web-bruk fra ca. 1995.
Elevene utvikler ikke sin "infotention" (Rheingold) ved at lokale skoler later som om elevene ikke trenger å gjøre det.
"Slå opp på mobiltelefonen din når du prøver å kommunisere med en franskmann på gaten": machine-based translation (her norsk tale inn, fransk tale ut) kommer som en kule (merk at tidligere Harvard-President og Treasury Secretary Larry Summers av denne grunn ikke lenger synes at å lære fremmedspråk er verdt tidsbruken http://www.nytimes.com/2012/01/22/education/edlife/the-21st-century-education.html). Men foreløpig gjelder teknologibruk i språkutdanningen 1) kontakt med språklærere (og jevnaldrende) som ikke befinner seg der elevene er (elever i Norge vil få det meste av fremmedspråkundervisningen av lærere som befinner seg i landene der språkene er morsmål) og 2) administrasjon av arbeid/progresjon og tilgang til oppslags/pugg-stoff som ikke er mulig uten web eller som er mye mer effektiv med web.
Syring: Et meget orginalt standpunkt: "Det er ikke lenger verdt å lære fremmedspråk på grunn av tidsbruken"! Er det da i det hele tatt noen grunn til å fortsette med den totalt unyttige tidssysselen som kalles "skole"? Ett av de mer ekstreme eksemplene på teknologioptimisme jeg har sett.
"Machine-based translation" vil nok være til stor hjelp hvis du vil studere i Frankrike eller forhandle om en kontrakt med et fransk firma.
Lykke til!
Erik Syring:
Anonymitet er en del av det demokratiske ordskifte.
Morsom og god anmeldelse, Kyrre! Jeg kommer til å låne denne boka i morgen. Jeg vet ikke så mye om hvordan det undervises i de fleste faga på videregående, men jeg har skjønt at PC er mer og mer på vei inn i matematikkundervisningen. Og den har jo vært infisert av kalkulatorer lenge. Det er noe de virkelig bør slutte med! Det er ganske ille at en fint kan fullføre videregående _med realfagskompetanse_ uten å kunne regne ut 4/(5/4) uten å bruke kalkulator/PC.
Det er antakeligvis sant at fremmedspråk unntatt engelsk er unyttig for de fleste nordmenn, og jeg synes det hadde vært helt greit å fjerne det fra skoleverket - men forandrer det Kyrres poeng om sterke verb? Det er ikke bare språk dette dreier seg om. For å kunne vise en matematisk sats må du kunne alle reglene i algebra og hvordan de brukes! Det holder ikke å kunne slå dem opp på nettet, eller å vite at det finnes en knapp i programmet på PCen din som heter "simplify" som du kan trykke på. Dette er unyttige "ferdigheter" når det gjelder å få en ordentlig jobb gjort.
(Dette betyr ikke at det nødvendigvis bare er dumt å bruke IT i matematikken. For eksempel kunne en lært å programmere i 1. eller 2. klasse i et ordentlig programmeringsspråk, og brukt det til å lage løkker for numeriske løsninger av differensiallikninger i 3. klasse. Sånn som det brukes nå, så vidt jeg har skjønt, dreier det seg om å klikke med musa her og der og skrive inn funksjonsuttrykk for å løse likninger, forenkle algebraiske uttrykk, regne ut 4/(5/4) og se på grafer. Men det finnes neppe noe snarveier til reell matematisk forståelse via datamaskin.)
Erik Syring, har du tenkt over hvordan man skal få konstruert denne oversettelsesmaskinen? Hvis alle bare skal bruke slike oversettelsesdingser, vil det jo ikke bli noen igjen som har kunnskap i flere språk, i deres struktur og grammatikk, og dermed ingen som kan konstruere dem....
Jeg har vært på begge sider av kateteret på både universitet og videregående skole. Jeg kan love at den eneste måten å forstå et fag skikkelig, enten det er matte, språk, samfunnsvitenskap eller realfag (har begge deler) er å jobbe hardt for å sette seg inn i det, metoder, begreper, modeller. Man er nødt til å få det under huden for å kunne bruke det som et skikkelig verktøy. Uten skikkelig kunnskap, og forståelse av metode, vil man ikke kunne gjøre kildekritikk av informasjon fra nettet, og man kan ikke bruke det til å sette det sammen til en helhet - det forblir fragmentert.
For ikke så snakke om hvilken tidstyv nettet er når man skal jobbe. Elever er ikke bedre enn voksne sånn sett - har de som vil ha IT inn i alle fag fullstendig glemt hvordan det er å være barn eller ungdom?
Jeg vil faktisk gå så langt som at internett, og PC til alt annet enn notatskriving, bør være bannlyst i klasserom og forelesninger - så kan man ta den frem igjen for prosjekter og oppgaver når man har fått nok kunnskap til å bruke den på en god måte.
Syring: Håper jeg ikke er urettferdig hvis jeg oppsummerer med at dine påstander ikke ser ut til å ha bestått syretesten ;)