Kommentarer: 4
8. juni, 2010

Som om pengene vokser på trær

Arne Strand liker ikke prioriteringer. Vi har råd til alt, så kast økonomene ut.

Helsedirektør Bjørn-Inge Larsen har trukket frem igjen behovet for prioriteringer i helsevesenet. Resultatet er forutsigbart og trist. Selv om alle vet at ressursene er begrenset og at det faktisk foretas prioriteringer basert på økonomi i helsevesenet hver eneste dag, nekter politikerne å forholde seg til dette. Uttrykket ”verdens rikeste land” er et mantra som undertrykker enhver ærlig debatt.

Det er pressens oppgave å peke når keiseren ikke har klær på. Det er derfor beklagelig når redaktøren i Dagsavisen isteden inntar rollen som keiser.

Strand ønsker ikke å prioritere i det offentlige helsevesenet, fordi det vil føre til at noe ikke skal dekkes og dette skaper et marked for ”rikfolk”, som han kaller det. Men realiteten er en vanskelig motstander. Siden ikke alt er tilgjengelig for alle, helt gratis, i dag heller, har vi allerede et slikt marked. Det vil helt sikkert vokse, uansett hva Strand måtte mene og hans økonomvenn Jens Stoltenberg gjør. Strand har muligens fått med seg at hans egen partifelle Karita Bekkemellem med mann betalte kreftundersøkelsen selv for å slippe og vente.

Jeg tror jeg kjenner svaret: Slik skal vi ikke ha det i verdens rikeste land! Slik må nødvendigvis Strand svare hver eneste gang noen står i kø eller ikke får den aller beste behandling som finnes i verden.

Men det er en grunn til at vi har det slik. I den virkelige verden finnes knapphet, og der det finnes knapphet trengs et system for å prioritere hvem og hva som skal få ressurser, og mekanismer for å styre ressursene på en måte som fremmer effektivitet — ”mer for penga”.

Intet sted er knapphetens realitet mer akutt enn i helsevesenet. Helsevesenet trenger så absolutt økonomisk styring. I motsetning til de aller fleste andre områder, gir utviklingen av den medisinske teknologien samlet sett høyere og ikke lavere utgifter. Noe teknologi er riktignok innsparende, men den viktigste effekten er at mer kan behandles, og livet forlenges ytterligere ved hjelp av nye medisinske prosedyrer og medisiner. Derfor stiger helseutgiftene i de aller fleste land, ikke bare absolutt, men som andel av BNP.

Og samtidig finnes det ikke noe land i verden som ikke rasjonerer tilgangen til helsevesenet, enten gjennom kø, pris eller en kombinasjon av de to. Nordmenn får ikke tilgang til samme spisskvalitet som i USA. Mange amerikanere har begrenset tilgang til helsestell og betaler mye fra egen lomme. Dersom vi virkelig skal ta Strand på alvor — alt det beste til alle, uten enhver prioritering, og helt eller nesten gratis, finnes det nesten ingen grense for hvor mye helsestellet vil absorbere av det vi skaper her i landet. En stadig eldre befolkning bare forsterker denne utviklingen.

Men Strand går lenger enn dette. Det er ikke bare helseøkonomenes makt som skal begrenses:

Økonomisk tenkning har i for stor grad fått prege samfunnsdebatten de siste årene. Pensjonsreformen var lenge en diskusjon om å spare penger. (…) Debatten om sykefraværet ble også lenge redusert til et spørsmål om hva staten kan spare på at sykefraværet går ned. (…) I stedet for en debatt om hva vi ikke har råd til ved norske sykehus, trenger vi en debatt om hvordan vi gjør det offentlige helsevesenet bedre.

Ja, men trenger virkelig Strand en slik debatt? Han har allerede svaret — pøs på med mer penger, slutt å tenke økonomi og ”la behovene styre” som det heter.

Det er merkelig å lese dette på samme tid som praktisk talt alle vestlige land er på vei inn i en  offentlig slankekur. Det er fremdeles uvisst om de nedskjæringer som annonseres vil være tilstrekkelige, og om politikerne faktisk er i stand til å prioritere, men i de fleste land har det i hvert fall skjedd et betydelig stemningsskifte.  Ikke i Norge.

En saklig grunn er selvsagt vår olje og vår gass. Men selv Norge er ikke immune. En ting er at oljeproduksjonen er på rask vei ned, og at gassprisene på grunn av endringer i markedet og utvinningsteknologien synker kraftig. En annen er at svakere vekst internasjonalt vil kunne få meget kraftig innvirkning på disse prisene og dermed Norges nasjonalformue.

Petroleumspopulismen har fått full gjennomslag hos Dagsavisens redaktør. For Strand kan jo si: Nei, pengene vokser ikke på trær, men de spruter opp av borehullene!

Men tør vi satse på at vi har nådd Nirvana, og at overfloden vil rekke inn i evighet? Strand synes å mene det: ”Nå, som før er det ingen grunn til å engste seg til døde over framtida”.

Enig i det, men det er forskjell på å engste seg til døde og gjøre ansvarlige grep for å sikre en bærekraftig økonomi.

Jeg legger også merke til at på samme side som hans kommentarartikkel står, går avisens lederartikkel (sannsynligvis skrevet av samme Strand) inn for å stoppe planene om oljeboring i Lofoten. Dette er et klassisk SV-resonnement: Mot oljeutvinning, men for en ubegrenset bruk av resultatene av oljeutvinningen.

Twitter: @jasnoen

Kommentarer: 4

Vi forventer en sivilisert debattform uten personangrep. Minerva forbeholder seg rettent il å fjerne upassende kommentarer.

XHTML: Tillatte tag'er: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>

4 kommentarer

  1. avatar
    Bante skrev

    Strand snakker som de han elsker å hate: Frp.
  2. avatar
    Frode Møretrø skrev

    Hei,

    Jeg er ikke enig i at vi trenger flere økonomer i helsevesenet. Det er ikke slik at penger er et mål slik disse tror, penger er en måleenhet. Enhver fagperson i helsevesenet klarer fint å bruke denne måleenheten uten Justervesenets hjelp.

    De politiske prioriteringenr bør anbefales av fagpersonellet, ikke deres administrative assisententer siviløkonomene.