Sosial verdiskaping

Sosiale entreprenører er velferdsstatens reddende engler.  

- ”Det skulle noen ha tenkt på!”. Det var alltid svaret vi fikk da vi etterspurte et tilbud i kommunen. Da bestemte vi oss for å bli ”noen”.

Etter at faren til Heidi Wang fikk demens i 2003 startet hun opp bedriften Noen AS, der hun ansatte tre personer som kunne hjelpe til med å holde faren i aktivitet. Navnet var inspirert av reaksjonen hun fikk fra kommunen da hun søkte etter og foreslo tilbud og aktiviteter til faren. Noen AS har spesialisert seg på behov blant eldre som opplever fysisk eller kognitiv funksjonssvikt. Deres fokus er mestring og motivasjon til dagliglivets gjøremål, fysisk aktivitet og deltakelse i samfunnet. Målet er økt livskvalitet gjennom en mer aktiv hverdag.

- Sosiale entreprenører er et element for å løse en del av velferdsstatens utfordringer, men vil ikke klare dette alene. Sosiale entreprenører er et supplement til tilbudet fra kommunen. Det sier seg selv at en kommune med 30  000 innbyggere ikke har et bredt nok tilbud til å dekke alle behovene til innbyggerne, sier Wang.

- Vi har en dobbel misjon. Vi har erfart at kjernekompetansen for å utvikle nye aktiviteter og tilbud gjerne ligger hos pensjonerte og eller folk som selv har vært syke. Vi klarer dermed å tilbakeføre ressurspersoner til arbeidsstyrken da disse ofte kan og vil jobbe deltid.

Noen AS ble kåret til Årets sosiale entreprenør og mottok en halv million kroner for å utvikle driften videre av Ferd Sosiale Entreprenører våren 2011. De er nå er et økonomisk selvbærende kommersielt foretak med 15 deltidsansatte i 9 kommuner.

Bedriftens historie er ikke unik. Svært mange sosiale entreprenører i Norge er direkte berørt at det problemet de ønsker å løse, enten som pårørende eller som tidligere bruker av sosiale tjenester som ikke har fungert.

Velferdsstatens reddende engler
Allerede i 2009 skrev MandagMorgen om sosialt entreprenørskap som velferdsstatens redning. To år etter er fortsatt ikke begrepet godt innarbeidet i det politiske Norge, og få politikere snakker om sosialt entreprenørskap som en del av velferdssamfunnet.

Tidligere helsebyråd for Høyre i Bergen, Christine Meyer, forsøkte i sin tid å koble sosialt entreprenørskap med konkurranseutsetting, og ble raskt satt på plass av administrerende direktør i investeringsselskapet Ferd, Johan Andresen, som er en av de som har markert sterkest engasjement for sosialt entreprenørskap. Han sa den gang at ”du kan ikke privatisere noe som ikke finnes”.

Sosialt entreprenørskap handler altså ikke om at en privat aktør kan drifte et sykehjem eller nødvendigvis levere tjenester til det offentlige. Det handler om å løse problemer og utfordringer på en annen måte, gjerne med mål om å være økonomisk selvstendige.

Ett eksempel er det amerikanske bakeriet som er underleverandører til Ben & Jerrys iskrem. Grayston Bakery ansetter hjemløse og andre som sliter med å få jobb andre steder. Slagordet er ”We don’t hire people to make brownies, we make brownies in order to hire people”. Målet er å levere gode nok produkter til å være økonomisk bærekraftige og samtidig ha en sosial bunnlinje. Firmaet bruker deler av overskuddet til å reinvesterer i tiltak i nærmiljøet.

Fra spesiell til spesialist
Da sønnen til danske Thorkil Sonne som treåring fikk en autismediagnose sa han opp jobben som teknisk direktør i et av Danmarks største telekommunikasjonsselskap, pantsatte huset og startet opp selskapet Specialisterne. Bedriftens mål er å endre hvordan verden rundt ser på mennesker med autisme. Specialisterne konkurrerer om oppgaver som testing og kvalitetssikring av forretningskritiske IT-systemer, registrering av data eller logistikkoppgaver.

— Vi er generalistenes motsetning. Våre folk er mennesker med spesialistkunnskaper. De er perfeksjonister og blir ikke lei rutinemessige oppgaver slik mange av oss andre blir. Vi vet vi leverer kvalitet. Det skal næringslivet betale for, sa Sonne til Aftenposten i 2009.

Specialisterne motstykke i Norge, Unicus, har i dag 11 ansatte, der åtte har Asperger syndrom.

- Jeg var imponert av den spesialiserte kunnskapen som noen med Asperger syndrom har, og fikk ideen om å matche disse egenskapene med IT markedet, sier daglig leder Lars Johansson-Kjellerød.

- Muligheten til å gjøre en forskjell var viktig for motivasjonen og så liker jeg utfordringer og entreprenørskap, og med Unicus fikk jeg dette. Vi har ambisjoner om å vokse og ansette flere konsulenter.

Også han mener at det offentlige bør se på reglene rundt offentlige anskaffelser for å samarbeide med sosiale entreprenører. I tillegg mener han at såkalt ”såkornfinansiering” er viktig.

- Såkornfinansiering er rettet mot sosial entreprenørskap og knyttet nært opp mot fagkompetanse innen oppstart og drift av selskaper. Det optimale hadde vært om man ikke trenger noen spesiell støtte, men i noen tilfeller tror jeg sikkert at det trengs støtte fra myndighetene og at man kan ”spille på lag” og få til nye tjenester som ikke eksisterer i dag.

Kompletterer det offentlige
Johan Andresen har tidligere beskrevet det offentlige som selve stammen i den norske velferdsmodellen, mens sosiale entreprenører er grenene. Han mener sosiale entreprenører ikke konkurrerer med det offentlige, men snarere kompletterer det sosiale tilbudet.

- Offentlige systemer er av nødvendighet laget for å håndtere og fokusere på volum. Sosiale entreprenører fokuserer på individ og effekt. I et velferdssamfunn fokuserer sosiale entreprenører på de som har falt utenfor systemene fordi systemene ikke tar hensyn til deres spesielle utfordringer og muligheter.

Andresen mener det gjerne er metodevalg som skiller tjenester og produkter levert av sosiale entreprenører og tjenester fra det offentlige.

- Offentlige systemer klarer sjelden å ta i bruk forretningsmessige metoder for å få størst effekt hos dem de forsøker å hjelpe. Sosiale entreprenører vet at de må vise at de skaper verdi, en verdi som noen, privat eller offentlig, er villig til å betale for. Det blir derfor viktig for sosiale entreprenører å kunne vise og helst dokumentere at ressursbruken er effektiv og at de oppnår varig virkning. Noen AS er et eksempel på dette.

Svært mange sosiale entreprenører skaper økonomisk bærekraftige bedrifter som ikke har behov for offentlig støtte, men mange leverer også tjenester som burde være interessante for det offentlige.

- Det hadde vært fint om noen sa: «Vi må tørre å ta i bruk nye løsninger. Dette betyr at vi må tørre å feile. Det må bli lov for offentlige ansatte å ta risiko på sosiale entreprenører for å hjelpe mennesker de selv ikke klarer å hjelpe i dag», sier Johan Andresen.

Også Heidi Wang i Noen AS mener det offentlige har mye å hente på samarbeid. Hun sier det ikke nødvendigvis er politikk som står i veien for samarbeidet.

- Vi trenger egentlig en ny samhandlingsreform. Bruk av sosiale entreprenører krever en ny måte å tenke på, og ofte er ikke kommunene vant til å bruke for eksempel kontrakter som samarbeidsverktøy.

Varige verdier
Gjennom Ferd Sosiale Entreprenører jobber Johan Andresen med bedrifter som ønsker å etablere seg og drive virksomhet med en sosial bunnlinje.

- Vår visjon er å «skape varige verdier og sette tydelige spor», og mener dette også gir oss mulighet til å ta et ansvar for sosiale entreprenører. Vi har kompetanse på det de trenger for å skalere sin virksomhet for å nå flest mulig, som forretningsutvikling, budsjettering, rekruttering og strategi.

Ferd Sosiale Entreprenører investerte ifjor bare 7,5 millioner av de 20 millionene som var avsatt årlig til arbeidet, men har tro på at interessen rundt og muligheten for fremvekst av flere sosiale entreprenører vil øke. Andresen har tidligere sagt at det ikke er mangel på vilje til å investere mer, men mangel på gode, skalerbare, bærekraftige prosjekter. Disse vil komme, mener han.

- Vi har ingen ambisjon om økonomisk avkastning for vår egen del — til det er dette for lite. Dessuten ville et slikt formål gjøre at vi ikke tok nok risiko. Derimot tror vi at for samfunnet er det menneskelige og økonomiske besparelser i milliardklassen. Ingen har gitt Ferd dette ansvaret, det er et ansvar vi tar.

Andresen bruker programmet Trivselsleder som eksempel, der elevvalgte trivselsledere legger til rette for aktiviteter i friminuttene på skoler. Det er ikke et anti-mobbeprogram som sådan, men effekten er der. Svensk forskning viser at et mobbetilfelle (en mobber og ett offer) koster samfunnet 24 millioner i utgifter og tapte inntekter i individenes levetid.

Tilrettelagte arbeidsplasser
Løxa Utvikling er en av de bedriftene som folk tidligere ville kalt ”vernet bedrift”, men tidligere statsråd Victor Normann påpekte at det er de ansatte i bedriftene som har et ekstra vern, ikke bedriften i seg selv. Løxa er ikke en sosial entreprenør, men drives som kommunalt aksjeselskap der de tilbyr det som kalles varig tilrettelagt arbeid, tiltak for folk som har fått innvilget uføretrygd.

- Vi er flinke til å tilrettelegge, og vet hvordan man kan gjøre det, sier daglig leder Cato Skeie.

De 65 yrkeshemmede arbeidstakerne hos Løxa er primært psykisk utviklingshemmede eller har en tung psykiatrisk diagnose.

- Dersom alle arbeidstakere i Norge hadde hatt samme arbeidsmoral som mange av våre ansatte, hadde Norge sett annerledes ut. Men det ser til tider ikke helt bra ut å ha tre-fire psykisk utviklingshemmede som står utenfor porten med snø på lua og venter på å slippe inn. De møter gjerne en time før for å være sikre på å rekke jobben.

Løxa startet sin virksomhet allerede i 1977 og har siden da levert tjenester innen pakking, utsendelser, ferdiggjøring,  montering og mekanisk arbeid.

- Vi konkurrerer i liten grad med ordinære bedrifter. Tidligere konkurrerte vi ofte med idrettslag som gjorde lignende pakkearbeid på dugnad, men i dag er hovedkonkurrentene tilsvarende bedrifter og i økende grad outsourcing til Øst-Europa.

- Utfordringen er at mange av de enkleste jobbene forsvinner, enten til maskinelt behandling eller til utlandet. Etter at e-post ble vanlig, har også mange av pakkejobbene forsvunnet.

Kreativ arbeidsplass
Hos Løxa Utvikling ser de etter nye måter å snu en bakdel for sine arbeidstakere til å bli en fordel.

- Vi har flere ansatte som ikke kan lese. For kunder som har behov for eksempelvis sikkerhetsmakulering burde jo det være en fordel. De kan gjøre jobben, samtidig som kunden ikke risikerer at de får tak i informasjon som skal makuleres.

Noen tror en bedrift som Løxa er det samme som å få billig arbeidskraft, forteller Skeie.

- Den store forskjellen på oss og en ordinær bedrift er at de ansetter folk etter de oppgavene de skal løse, mens vi må skaffe oppgaver tilpasset de menneskene vi har ansatt. Det er stort spenn mellom arbeidstakerne våre, fra de som har sterkt behov for tilrettelegging og oppfølging, til de som er så godt som selvgående. Det er ikke billig arbeidskraft, og vi må konkurrere på både kvalitet og pris. Vi har vunnet oppdrag på at vår kvalitet har vært høyere enn en som slo oss på pris.

Kommer flere
Johan Andresen mener det vil komme flere sosiale entreprenører i Norge og at markedet for disse er stort.

- Ferd har fokusert på barn og ungdom fordi vi tror effekten er størst her og fordi vi har forutsetninger for å jobbe med disse gruppene. Men det vil komme et enormt behov i eldresektoren. Noen AS har fokusert på Demens. Det vil komme andre, sier han.

Andresen poengterer at hjulet ikke må finnes opp på nytt hver gang.

- Det finnes allerede mange bra sosiale entreprenører i Norge, men de har ofte kun lokal tilstedeværelse. Det å spre disse til nye kommuner, og byer er prioritet nummer en, avslutter han.

• Heidi Nordby Lunde (f. 1973) er skribent og samfunnsdebattant. Hun blogger på Vampus Verden.