Sosialisme i liberalismens språk

INTERVJU: Hvordan står det til med sosialismen i dag — og hvorfor er den ikke mer relevant? Minerva i samtale med Bård Vegar Solhjell og Bjørgulv Braanen.

Denne artikkelen er opprinnelig publisert i Minerva papirutgave nr. 3, 2o11. Du kan bestille abonnement på Minervas papirutgave her.  

På veien mot en forklaring, har ulike miljøer på venstresiden gitt ulike svar. Uenigheten dreier seg først og fremst om en ulik forståelse av hva sosialisme er, hvordan den skal balanseres mot liberalismen og hva dette betyr for realpolitikken.

Det har vært en kamp for å skape en moderne sosialisme, en liberal sosialisme. En kimærisk begrepskonstruksjon, har noen ment. Parallelt med forsøkene på å gjøre sosialismen relevant, har høyresiden sust frem i valg etter valg, i land etter land. Verken en global finanskrise eller press for å kutte lands offentlige utgifter har stagget utviklingen.

I Europa er det høyresiden som vinner frem både ved regjeringsmakt og generell oppslutning. De tradisjonelle sosialdemokratiske partiene går klart tilbake. Den borgerlige regjeringen i Sverige beholder solid støtte i befolkningen på tross av utfordrende økonomiske tider, Angela Merkel befester sin posisjon i Tyskland og toryene vinner frem i Storbritannia. Den samme tendensen ser vi i Norge, høyresiden går klart frem. SV går tilbake, og svært lite skjer med Rødt og den radikale venstresiden.

Bjørgulv Braanen

Minerva intervjuer to av de sentrale figurene i norsk sosialisme: Bård Vegar Solhjell nestleder og parlamentarisk leder i Sosialistisk Venstreparti har, blant annet i arbeidet med partiets nye prinsipprogram, tatt til orde for en frihetlig sosialisme med grunnlag i de liberale verdiene. Bjørgulv Braanen er redaktør i Klassekampen og har tatt til orde for at moderne sosialisme og venstreorientert tankegods først og fremst må ha en folkelig forankring.

Sosialisme som paraply
Minerva: Hva har skjedd med sosialismen?

Solhjell: Det jeg mener er den mest hensiktsmessige innfallsvinkelen til sosialismen og liberalismen, som i en periode fra den franske revolusjonen til den industrielle revolusjonen nærmest er det samme, er å se på dem som paraplyer av ideretninger og standpunkter. Du kan peke ut noen kjennetegn, men også betydelige forskjeller. Den første venstresidens kamp er først og fremst å slåss for individets friheter og rettigheter, at man ikke skal styres av en liten adel og overklasse, for eiendomsrett, og retten til å være et fritt menneske. Det mener jeg fortsatt er en viktig kjerne i sosialismen i dag, selv om utfordringene knyttet til dette er annerledes.

Den andre retningen i sosialismen vokser frem med arbeiderbevegelsen. Den handler om spørsmålet om økonomisk og sosial likhet, som vokser frem gjennom industrialiseringen. Det tredje er sosialisme som er i opposisjon til det enhetlige samfunnet, forstått som meningsmangfold. Mer aksept for ulikhet for kultur, at enkeltmenneske skal kunne realisere seg selv. Det fjerde mener jeg må være å sikre varig bruk av natur for menneske, forvaltning av naturmangfoldet. Det går inn i en forebyggingstradisjon som venstresiden må ta opp i seg.

Braanen: Sosialisme er for meg først og fremst en retning for samfunnsutviklingen. Det er en retning som tar utgangspunkt i det brede lag av befolkningen. Retningen er diskutabel selvfølgelig, men likhet og frihet og en slags ide om at samfunnet kan styres demokratisk av folk i fellesskap. Den folkelige deltakelsen og muligheten for å bestemme direkte er helt avgjørende. Det peker på politikkens avgjørende betydning. Sentralt i en radikal sosialdemokratisk ideologisk tradisjon er fellesskapet helt avgjørende. Jeg mener det er viktig å hente inspirasjon og lærdommer av den historiske tradisjonen. Men det er klart at dette er utfordrende spesielt etter den sovjetiske erfaring.

Bård Vegar Solhjell

Solhjell: I forhold til den kommunistiske tradisjonen mener jeg det spesielt er tre idéer det er viktig å sette en mur mot for den sosialistiske tradisjonen. For det første er det ideen om at det finnes et slags endelig mål, der målet helliger midlene. Det andre er ideen om at dersom en klasse får makten så har vi løst alle problemene, da kan det styresettet bli målet og forsvare overgrep. Det tredje er ideen om at noen skal styre på vegne av andre som står sterkt i den kommunistiske tradisjonen. Jeg er enig i at demokrati er en sentral del av sosialismen, men sosialisme kan ikke reduseres til det.

Braanen: Jeg bare understreker betydningen av delaktighet i demokrati fordi markedsliberalismen i dag utfordrer det politiske folkestyre. Det samme gjør den teknokratiske siden ved den sosialdemokratiske tradisjonen etter krigen, med ønske om å overstyre befolkningens ønsker. Ottar Brox for eksempel var en viktig del av diskusjonen rundt dette på 60 og 70 tallet og er også relevant i dagens debatt om moderne sosialisme. Brox var kritisk til sosialdemokratenes skrivebords plan for hvordan etterkrigstidens Norge skulle være.

Sentralt der var hvordan befolkningen formulerte sine egne problemstillinger og interesser. Jeg ser samme type diskusjon i dag, alt fra lokalsykehus til kommunesammenslåing. Mange av de samme ideene er levende i dag, men venstresiden må komme på banen. Samtidig føler jeg at rene klassestyrte modeller ikke er svaret for samfunnet, jeg finner ingen annen vettug løsning på det annet enn et demokratisk folkestyre. Problemet er også at vi alle må snakke liberalismens språk.

Minerva: Hvordan skal et moderne sosialdemokratisk prosjekt formuleres i en tid der  «alle må snakke » liberalismens språk?

Braanen: Det er det som står og dirrer litt på venstresiden, det liberale, individet kontra fellesskapet. Jeg er opptatt av Quentin Skinner, som snakker om republikanisme, den radikaldemokratiske tradisjonen for 16.hundretallets England. Hvordan kunne liberalismen bli så seierrik?

Solhjell: Skinner er en veldig inspirerende britisk idehistoriker. Han bruker begrepet vilkårlig makt. Eksempelvis hvis du er i en situasjon der du i teorien kan gjøre som du vil, men realiteten er at din arbeidsgiver, eller staten vilkårlig kan overvåke deg uten dom eller vilkårlig kan bestemme at du må jobbe en time ekstra, så vil det ramme din frihet selv om de ikke faktisk gjør det. At du virkelig ikke kan gjøre det du vil er avgjørende.

Moderne sosialisme er et frihetsprosjekt mener jeg og moderne sosialisme må også formuleres som et frihetsprosjekt. Det første venstreorienterte slagordet verden kjenner til er frihet, likhet, brorskap. Frihet fra undertrykkelse har vært og er den dag i dag sosialisme i store deler av verden.

Minerva: Og hendelsene som bryter med det sosialistiske frihetsprosjektet er?

Solhjell: Det skjer to ting i vår del av verden som bryter med det, det ene er kommunismen som i en lang periode er den sterkeste venstrebevegelsen. Det andre er at den sosialdemokratiske tradisjonen som har utviklet seg i Norge og mange andre vestlige land, etter mitt syn kraftig syn undervurderer menneskets behov for spillerom, autonomi, ønske om mangfold. Det har vært et for ensidig fokus på økonomisk frihet.

Jeg synes det er alvorlig at venstresiden, ikke bare i Norge men i den vestlige verden, nærmest har gitt opp kampen for likhet som en viktig kamp for dette århundret. Nesten alle land i den vestlige verden har det blitt mindre likhet og større forskjeller, og det er det vi ser konsekvent i USA, i Storbritannia, og Tel Aviv. Det har koblinger til ufrihet. Venstresiden må diskutere likhet på en annen måte enn det høyresiden har gjort, og det kan ikke være et ensidig fokus på økonomisk frihet.

Braanen: Det Res Publica, som publiserer Skinners bøker, diskuterer er at den frigjøringen fra politisk tvang, som liberalismen representerer, til en viss grad skifter karakter når det er et velutviklet folkestyre denne kampen pågår i. Da vil deler av den kampen formelt sett, handle om å frigjøre seg fra demokratisk makt. Enten det er snakk om at kapitaleieren vil gjøre det eller andre. Der føler jeg at venstresiden bør bruke denne tiden til å diskutere det liberale. Det betyr ikke at jeg er mot individets frihet eller det liberale, men jeg mener at her er det viktige erkjennelser som vi må ta opp.

”Tilbake til røttene”
Minerva: Betyr det at sentralt i et moderne sosialdemokratisk prosjekt er en ny politisering av forskjeller og likhet i samfunnet?

Solhjell: Det britiske og amerikanske venstresiden har helt klart avpolitisert spørsmålet om at små klasseforskjeller og inntektsforskjeller i seg selv er viktig. Det gjør ikke noe at vi har store forskjeller så lenge vi ikke har fattigdom. De har dermed avlyst klassekamp og ideen om likeverd og likhet. Det mener jeg har vært avgjørende for at høyresiden har fått hegemoni på dette.

Braanen: Jeg mener at også spørsmålene om alt fra utdanning til økonomi i større grad må kobles til et klasseperspektiv.

Minerva: Dette må ha basis i noe mer enn rene politiske konstellasjoner?

Solhjell: Mange nordeuropeiske land diskuterer muligheten for samarbeid utover rene politiske konstellasjoner. Et sentrum – venstre samarbeid som også kan være et varig politisk prosjekt. I Norge er det for eksempel en allianse mellom venstrepartiene, akademikerne, og så videre. Det virkelig interessante er om denne type politiske krefter klarer å dra i samme retning i større grad enn de gjorde på 60- og 70- tallet. For å endre samfunnet politisk over tid, må man ha makt over tid. Jeg mener at venstresiden må appellere kulturelt til ulike venstreorienterte i sum. Det gjøres best gjennom ulike partier og ulike miljøer.

Braanen: Jeg mener det norske sosialdemokratiet var farlig nær det i 2001, men det er klart at høyrepartiene har kunnet gå inn i et rom som sosialdemokratiene har gått ut av eller forlatt, som vanlige arbeidende mennesker. Det så vi nesten karikert av de svenske Moderaterna. De kalte seg det nye arbeiderpartiet, og det fungerte fordi sosialdemokratiet hadde blitt for knyttet til en elitepolitikk. Jeg håper at sosialdemokratiet bevarer lærdommen fra 2001: tilbake til røttene!

Comeback for motkonjunktur
Minerva:-Dere er enige i at det idemessige innholdet i sosialismen er en pågående diskusjon, men med likhet og frihet som en slags kjerne. Hva med moderne sosialdemokratisk metode?

Braanen: Jeg mener det rødgrønne samarbeidet er et forsøk på å hindre en utvikling som går i feil retning. Retorikken går fremdeles på fellesskapsløsninger og større likhet. Men jeg mener vi bør gå mye lenger i at samfunnet skal gå fortere og raskere mot større likhet og grunnleggende reformer som sikrer sosial likhet. Du kan ikke gjøre mer enn det du har politisk støtte for. Men jeg mener at Jens Stoltenberg opinionsmessig har støtte for å gjennomføre mer radikal politikk som gjelder sosial likhet, enn det som føres i dag.

Solhjell: Hvis den rødgrønne prosjektet ryker så er det ikke på grunn av indre spenninger men på grunn av mangel på politisk fornyelse. Sosialismen og liberalisme dominerte det forrige århundret, men venstresiden har hegemoniet når de kommer til de største samfunnsutfordringene for fremtiden. Det gjelder først og fremst klima. Det andre er likhet. Det tredje er en mer frihetlig sosialisme, som vektlegger muligheter for alle, og er mot overvåking. Dette siste er et tema som ikke nødvendigvis har en bred folkelig appell i dag, men jeg tror samfunnsutviklingen kan gi denne type spørsmål en større plass. Hovedbildet er etter min mening at de dominerende kreftene både på høyresiden og venstresiden ikke er spesielt opptatt av denne type spørsmål.

Minerva: Samfunnsutviklingen la nærmest til rette for et sosialistisk inntog etter finanskrisen. Hva var grunnen til at det ikke skjedde?

Braanen: Det er ikke sånn at en krise nødvendigvis gjør at venstresiden går frem. Men det som er oppsummeringen blant mange sosialdemokratiske partier er at i en periode hvor venstresiden hadde makten i mange europeiske land, så evnet de ikke å sette en annen politikk ut i livet.

Minerva: Fordi de ikke hadde en?

Braanen: Enten så hadde de ikke en annen politikk, eller så evnet de ikke å sette den ut i livet. Jeg synes det er tydelig at europeisk sosialdemokratisk politikk i for stor grad har vært knyttet opp mot elitepolitikk. Det har ikke vært forståelse for den sosiale basisen som hadde muliggjort en annen politikk. For meg så har dette som nevnt sammenheng med en manglende folkelig forankring.

Solhjell: Finanskrisen førte jo til det virkelige comebacket for tradisjonell motkonjunkturpolitikk. Fredrik Reinfeldt og Angela Merkel gjennomførte tradisjonell sosialdemokratisk politikk, sprøytet penger inn i økonomien, satte ned renten kraftig, og den skilte seg ikke vesentlig fra hva en venstreorientert regjering ville gjort. En del av den nye høyresidens suksess er at den har akseptert noen sentrale sosialistiske eller fremganger som tilhører venstresiden, som velferdsstaten.

Minerva: De lærde strides…

Solhjell: Den moderate høyresiden har ihvertfall kjøpt dette i retorikken. Det andre er at finanskrisen i for liten grad ble forstått som en likhetskrise i samfunnet der venstresiden kunne komme på banen og ta tak i de groteske forskjellene mellom folk, som i eksempelvis land som USA.

”Folk har følt en viss nostalgi”
Minerva: Høyrepopulismen vinner terreng i møte med totalitære, ikke-liberale verdier. Hvordan møter moderne sosialisme totalitære krefter? Og er dette sentralt i debatten om moderne sosialisme?

Braanen: Jeg mener at det er reelle ting som foregår i samfunnet som høyresiden kan utnytte. Folk frykter for arbeidsplassene sine, det er enkelt å skylde på polakken som nettopp har kommet til landet. Folk er redde for pensjonen sin, de er redde for ikke å få sykehjemsplasser. De har følt en viss nostalgi, den gamle velferdsstaten, nasjonalstaten, har sikret den type rettigheter. Så føler de at dette er truet, at eliten ikke tar deres bekymringer på alvor.

Svaret på et overordnet plan er at venstresiden må være tettest mulig på vanlige folk ved å formulere deres interesser, ønsker og drømmer. Jeg har vært veldig opptatt av dette med integrering i Groruddalen, det holder ikke bare å si at nå er det blitt flere rasister der. Det må også være et venstreorientert svar. Det er måten å møte totalitære krefter på.

Solhjell: Jeg vil advare litt mot å tro at klasse ligger som et enerådende premiss. At arbeidere ut fra klasse alltid skal stemme venstreorientert. Kultur og ulik religion og verdier har alltid ligget der som konflikter i europeisk og amerikansk politikk. Kristne partier henter velgere fra alle samfunnslag, for eksempel. Du må vinne den verdikampen over tid og generasjoner. Ellers mener jeg at venstresiden har kommet veldig langt på integrering de siste årene, med å ta tilbake igjen en fornuftig debatt og akseptere problemene. I spørsmålet om hvordan venstresiden, og spesielt den radikale venstresiden kan gjenreises, er nettopp en verdikamp om likhet er helt sentral.

I Norge så har vi vel hatt en den største venstrebølgen siden 50-tallet hvis det defineres ut fra politisk makt. Men sett på en annen måte, for eksempel ut fra definisjonsmakt, mener jeg at det er viktig å gjenreise likhetskampen, mange sosialdemokratiske partier i Europa har enten sittet alene eller i sentrumskoalisjoner. De trenger politiske prosjekter og ideer fra fagbevegelse, sosiale organisasjoner og grønne partier.

Braanen: Vi må styrke den folkelige forankringen, og være litt mer modig på de politiske prosjektene. Min mening er at konkret, pragmatisk moderne sosialdemokratisk politikk vil vekke entusiasmen på venstresiden.

• Amara Butt (f. 1988) er journalist i Minerva. Studerer til daglig jus ved Universitet i Oslo, og sitter i landsstyret i Unge Høyres Landsforbund.