Støres største feilvurdering
Enhver videre analyse av situasjonen i Libya er nødt til å ta inn over seg det følgende: Å følge Støres analyse ville gitt Gaddafi-seier. Det ville vært både et humanitært og geopolitisk nederlag.
For nesten en måned siden tok Minerva til orde for flyforbudssone over Libya, først i en artikkel av Jan Arild Snoen; noen dager etter skrev jeg om saken. Jeg gleder meg nå over at FNs sikkerhetsråd — i motsetning til hva jeg trodde da — sterkt på overtid klarte å samles tilstrekkelig til å få en resolusjon vedtatt. Og jeg gleder meg over at forsvarsminister Grete Faremo har annonsert at Norge vil delta militært i operasjonen. Det er ingen grunn til å være naiv: Kampen for å få Gaddafi ut vil antagelig koste både blod og penger, og ingen vet hva som kommer etter ham. Likevel er det riktig av det internasjonale samfunnet å gripe inn, ikke fordi konsekvensene er sikre eller inngripen er enkel, men fordi alternativet er verre, politisk, moralsk og humanitært.
Støre for intervensjon
Den internasjonale diskusjonen om hva som skal gjøres i Libya, er viktig for alle som bryr seg om humanitær intervensjon, folkerett, demokrati og militære spørsmål. Jeg er glad for at Norge nå støtter Sikkerhetsrådets resolusjon. Men for oss som har ønsket humanitær intervensjon, har det vært forstemmende å se på den rollen Norge har spilt i denne diskusjonen. Spesielt forstemmende blir det fordi utenriksminister Jonas Gahr Støre nå tåkelegger hva som har vært Norges rolle og syn, og dermed synes uvillig til å trekke lærdom av de alvorlige feilvurderingene som har skjedd i Arbeiderpartiet og i norsk UD.
Først om hva Støre sier nå: I dag sa han til NRK: ”Jeg er veldig glad for at FN er i stand til å fatte vedtak. Prinsippet om beskyttelse av sivile knyttes til bruk av makt. Det er positivt.” Og i går kveld sa han til Kveldsnytt: ” Nå skjer det som Norge har arbeidet for, nemlig at dette vedtaket skjer i FN. Det skjer en klar referanse til den arabiske liga, nemlig regionen, og det er en helt avgjørende forutsetning for at slik maktbruk kan lykkes.” Det skapes her et inntrykk av at Norge har vært en pådriver for en resolusjon i FN; at vi har vært en pådriver, eller i hvert fall en støttespiller, for det som nå skjer, og for humanitær intervensjon; at Støres analyse har bidratt til denne viktige humanitære intervensjonen.
Støre mot intervensjon
Men dette er i strid med hva som har vært realitetene i saken. Støres analyse har hele tiden vært at en intervensjon er svært risikabel, og han og hans statssekretær, Espen Barth Eide, har hele tiden uttalt seg skeptisk til intervensjon.
25. februar skrev statssekretær i utenriksdepartementet, Espen Barth Eide, i Minerva:
”en eventuell slik beslutning fra FN knyttet til Libya [om flyforbudssone] utvilsomt ville være helt legal, men at jeg ikke anså det som spesielt fornuftig da jeg faktisk tror at dette vil være en bjørnetjeneste til de som ønsker frihet og demokrati i Libya.”
Vi må anta at statssekretæren her var på linje med utenriksministeren. Det var fire dager etter at Libyas FN-ambassadør, Ibrahim Dabbashi, som da hadde erklært sin støtte til opprørerne, hadde bedt verdenssamfunnet om en flyforbudssone.
8. mars sa Barth Eide til Aftenposten:
”Man må også vurdere hva man kan få til med en slik flyforbudssone. For det første er det en direkte militær intervensjon. Så er det et spørsmål om hva man oppnår. Ja, man tar ut jagerflyene, men Gadafi vil fortsatt kunne bruke helikoptre og panservogner. I tillegg vil det å flytte maktbalansen til fordel for opprørerne, innebære å ta del i en borgerkrig. Det er noe man tidligere har vært ganske restriktive med å gjøre.”
Men vi har vært blant dem som har funnet grunn til å advare.
Dagen etter ba lederen for det rådet opprørerne har opprettet, Mustafa Abdul Jalil om raskt å innføre en flyforbudssone. 12. mars ba den arabiske liga om det samme. I Stortingets spørretime fire dager senere, 16. mars, svarte utenriksminister Jonas Gahr Støre på følgende på et spørsmål fra Erna Solberg:
”Og situasjonen i Libya er den at Gaddafis styrker vinner fram. Det betyr ikke at det kommer til å være en slagen landevei for ham videre, verken på bakken eller i det internasjonale samfunn. Det kan treffes enda sterkere tiltak mot ham. Men fra norsk side vil vi selvfølgelig respektere og stille opp og støtte en enighet i FNs sikkerhetsråd, også om den skulle inneholde en flyforbudssone. Men vi har vært blant dem som har funnet grunn til å advare. Vi skal også huske på at opprørerne øst i Libya i mange dager — faktisk uker — var imot en flyforbudssone og mot intervensjon. Og faren er jo at et bankerott regime, som Gaddafis, plutselig får politisk kapital i sin kasse hvis det kommer utenlandsk intervensjon og han blir stående som den som forsvarer seg mot Vesten. Det er vi heller ikke tjent med, og det forsvarer heller ikke de demokratiske kreftene i Libya.”
Dette var dagen før FN-resolusjonen. Det var da klart at det var regional støtte for intervensjon, det var klart at opprørerne ba om det. Intet av betydning endret seg før avstemningen i FN dagen etter.
Støres analyse
Støres analyse later til å ha vært ganske konsistent hele veien, nemlig at utenlandsk intervensjon vil gjøre at opprørerne ikke lenger ville ”eie” revolusjonen; og at risikoen for at en intervensjon vil bli en langvarig militærkonflikt er så stor at man av den grunn burde betenke seg i alle tilfeller. Mens det er åpenbart at Støre har vært mindre skeptisk til intervensjon når den har FN-støtte og regional deltagelse, er det også klart at Norge har vært blant dem som har vært mer skeptiske til at FN faktisk skulle autorisere bruk av militærmakt.
Å eie en tapt revolusjon er en fattig trøst for døde mennesker.
Støres analyse er ikke ”gal”. Men den vektlegger skjevt, og er bygget på en rekke dogmer i norsk utenrikspolitikk som bærer preg av automatiske reflekser, og nettopp ikke av grundig analyse. Det er åpenbart et hensyn at innblanding fra utlandet kan gjøre noe med eierskapet til revolusjonen og føre til ”rallying around the flag”. Men Støres analyse har åpenbare brister. For det første har det i hvert fall de siste ti dagene syntes klart at opprørerne ville tape uten bistand. Å eie en tapt revolusjon er en fattig trøst for døde mennesker.
For det andre er det slik at omfanget av utenlandsk intervensjon som trengs nå for å fjerne Gaddafi kan vise seg å være usammenlignbart mye større enn det var for tre uker siden. Gaddafi har gjennom sin overlegne militære styrke gjenerobret store områder fra opprørerne. Mens han for tre uker siden var på defensiven, og opplevde daglige desertasjoner fra støttespillere, har hans motstandere og potensielle motstandere de siste ukene blitt reddere og reddere for å gå imot ham. På et tidspunkt kunne vissheten om at verdenssamfunnet var villig til å bruke makt, vært nok til at Gaddafi selv, eller folk i hans nærmeste krets, hadde forstått at spillet var over. For selv om Gaddafi har vist det vi lenge har visst, at han har snakket sant når han har sagt at han er fullt ut villig til å ta livet av sine motstandere, har det hele tiden vært mer uklart om han har snakket sant når han har sagt at han er vil dø som martyr. Nå er situasjonen vanskeligere. Det er nettopp kommet melding om at Gaddafi-regimet nå søker våpenhvile, et halvt døgn etter resolusjonen. Vi får se om det er noen realitet i det, men det viser i alle fall at trussel om militærmakt er det som virker mot Gaddafi, ikke Støres preferte ikke-militære sanksjoner. At opprørerne, som i to uker har vært på defensiven, ”eier” revolusjonen noe mer fordi intervensjonen har FN-mandat og eventuelt vil ha symbolsk deltagelse fra arabiske land, enn de ville gjort om den hadde kommet mens de fortsatt var på offensiven, synes helt urimelig. Det er en konklusjon man bare kan komme frem til dersom man har definert det slik allerede før analysen begynner.
At en intervensjon kan bli langvarig og omfattende, er selvsagt mulig, selv om vi må håpe at det skal gå raskest mulig. Men dette endrer seg ikke verken ved FN-mandat eller regional deltagelse. Imidlertid er sammenligningen Støre har gjort med Irak, misvisende. Både Iran, sunniregimene i regionen, Al-Qaida, vestlige makter og store deler av den libyiske befolkningen har aktivt gitt uttrykk for at de ønsker Gaddafi fjernet. Mens tanken om at man skulle ønskes velkommen som frigjørere i Irak, alltid var naiv, er ideen om at en flyforbudssone ville bli godt mottatt av mange, mange libyere, ikke en spekulasjon, men et empirisk faktum. Og selv om det er mye som kan bli vanskelig i Libya fremover, er muligheten for at Libya skal bli et samlingspunkt for antivestlige islamister så å si ikke til stede. Igjen er Støres ”analyse” en stereotypi som bygger på forestillinger om ”Vesten”, ”araberverden” og ”islam” som ikke er relevante for Libya.
Al Jazeera — ingen naturlig alliert av USA — intervjuet i går mange analytikere. Én av dem snakket om hvordan USA i araberverden er blitt kritisert for ikke å gjøre mer, ikke være mer proaktive. Selv om man nå har fått et vedtak, er USAs omdømme svekket, mente han. Heldigvis bryr få seg om hva Norge har ment; vårt omdømme ville ikke klare seg noe bedre.
Støres non-sequitur
Etter at det ble klart at det ville bli en resolusjon, har Støre vært positiv til intervensjon. Som et lite land har Norge selvsagt en egeninteresse av en FN-basert verdensorden; og også jeg er svært glad for at FN fungerte i denne saken. I noen grad gir det derfor mening for Norge å være agnostisk til hva FN vedtar, men positiv til at de vedtar. Dette er i så fall det eneste som kan forklare forskjellen på Støres uttalelser om formiddagen 16. mars og om kvelden 17. mars.
Saken her er ikke bare at FN-sporet raskt, og uten grundig analyse, tillegges for stor vekt for Norges syn i spørsmål som dette. For det libyiske folk er det ganske klart at det hadde vært bedre med inngripen nå, også om Russland og Kina hadde sagt nei; og det hadde sannsynligvis vært bedre tidligere. Betydelig lokal, regional og internasjonale støtte har vært et faktum i flere uker. Mer alvorlig er det at Støre fullstendig har endret argumentasjon etter at det ble klart at det ville bli et vedtak. Han har tilsynelatende glemt sine egne argumenter fra tidligere: Eierskap til revolusjonen, usikkerhet om hvor langvarig intervensjon blir, og om hva som følger etter. På samme måte synes det som Støre av 16. mars ikke visste å glede seg over prinsippet om beskyttelse, som han nå gleder seg over at FN har benyttet for å autorisere militærmakt.
Det verste er at Støre selv ikke synes å se det åpenbare poenget: Nemlig at hans analyse av situasjonen frem til 16. mars ikke naturlig ville lede til det vedtaket som faktisk kom, selv om Norge neppe aktivt motarbeidet det. Støre bør stille seg spørsmålet: Hvis Frankrike og Storbritannia hadde delt Støres superbe analyse av situasjonen: Hadde vi da fått en resolusjon? Og hvis vi ikke hadde fått en resolusjon i går kveld (med mindre USA, Storbritannia og Frankrike likevel hadde grepet inn unilateralt), hva hadde da skjedd?
Svarene på begge spørsmål er krystallklare: Om andre ledende nasjoner hadde delt Støres analyse, ville det ikke blitt noen resolusjon, og intet militært press mot Libya. Og uten militær intervensjon, hadde Gadaffi høyst sannsynlig angrepet Benghazi i dag, mange menneskeliv hadde gått tapt, og den gale obersten hadde sannsynligvis vunnet frem i løpet av ganske få dager.
Det verste er at Støre selv ikke synes å se det åpenbare poenget: Nemlig at hans analyse av situasjonen frem til 16. mars ikke naturlig ville lede til det vedtaket som faktisk kom
Støre på feil side av historien
Når intervensjon nå er et faktum, later Støre til å glede seg over at scenariet som ville vært den åpenbare konsekvens av hans egen analyse, forhåpentligvis kan unngås, uten helt å skjønne hva det var ved hans analyse som var galt. Det siste døgnet har han derfor gjort et forsøk på å havne på rett side av historien, ved å fremstille seg som nærmest en pådriver for resolusjonen, for prinsippet om FNs ansvar for å beskytte, og for militær intervensjon.
Men mediene bør ikke gi ham muligheten til å havne på rett side av historien ved å omskrive sin egen historie. Det ødelegger nemlig muligheten for at Støre, Barth Eide, og resten av det utenrikspolitiske establissementet lærer av sine svært, svært alvorlige feil i denne saken.
Enhver videre analyse av situasjonen er nødt til å ta inn over seg det følgende: Å følge Støres analyse ville gitt Gaddafi-seier i Libya. Det ville vært både et humanitært og geopolitiskt nederlag.
Støre innledet sin redegjørelse i Stortingets spørretime ved å si: ” I denne saken må jeg si at jeg tror det er viktig at man forankrer en beslutning i analysen. Og det å tro at man skal ta standpunkter i dette uten analyse, tror jeg fører galt av sted.” Det er vanskelig å være uenig i akkurat dét; imidlertid er den underliggende arrogansen — et taust premiss om at nettopp Støre har analysert og analysert, mens hans meningsmotstandere tar standpunkter uten analyse — ganske spesiell, ikke minst i lys av Støres verbale kuvending i løpet av det påfølgende døgnet.
Enhver videre analyse av situasjonen er nødt til å ta inn over seg det følgende: Å følge Støres analyse ville gitt Gaddafi-seier i Libya. Det ville vært både et humanitært og geopolitiskt nederlag.
Jeg skrev for tre uker siden at det ville vært ”noe å tenke tilbake på for norsk utenrikspolitikk siden, om det var Jonas Gahr Støre som tok telefonen til Obama for å gi ham mot til å rette ryggen og handle raskt og besluttsomt i denne saken.” Ikke på noe tidspunkt senere har Norge spilt en aktiv rolle for intervensjon, FN-ledet eller ikke. Spørsmålet er om Støre vil forstå, eller vil tvinges til å forstå, at det var David Camerons analyse, ikke Støres, som var den riktige i denne situasjonen; og om han, når historien om Libya skrives, vil skjønne at de to faktisk var forskjellige, og at Støre og Norge havnet på feil side av historien i spørsmålet om verdenssamfunnets ansvar for å beskytte.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug
Ingressfoto av Støre: GAD. Commons/GNU.
Nå er det litt tidlig å bedømme hvem som havnet på feil side av historien. La oss vente og se hva som kommer ut av dette. Militære aksjoner kan lett få uforutsette og uønskede konsekvenser. Det er grunnen til at også Obama var skeptisk til å intervenere i en situasjon hvor USA ikke har klare interesser å forsvare.
Ellers har kanskje Norge vært skeptiske til en FN-resolusjon om flyforbud, men jeg tviler på at det har vært drevet meget aktiv lobbyvirksomhet mot det. Det er jo et ganske historisk øyeblikk for FN, en organisasjon hvis Norges støtte til knapt kunne vært klarere.
Prinsippløst? Nei, men kanskje feil prinsipper for din smak.
Sterke argumenter, Andresen. Her kan det virke som om regjeringen har villet forsvare et sedvanlig slapt og halvpasifistisk FN, men skynder seg over til "the winning side" naar FN til manges overraskelse faktisk viser litt handlekraft. Det som skinner igjennom er at FN normalt mangler denne viljen og makten presis pga "vente-og-se-holdninger" hos smaa land som ser seg tjent med ikke aa vaere uenig med FN i noe som helst. Realpolitisk forstaaelig, kanskje, men svaert lite aererikt. Utenriksministeren fortjener absolutt kritikk for vinglete prinsipper.
Når konsekvensene er uoversiktlige betyr ikke dette at vi ikke bør handle. Det er akkurat i slike tilfeller vi bør handle, handle med bakgrunn i intensjon og idelisme. Å ikke handle er også en handling!
Støre, får jeg spørre om litt mer idealisme og litt mindre realisme.
En balansert og saklig gjennomgang. Det tjener åpenbart ikke Støre til ære hvis han nå forsøker å framstå som en pådriver for FN-resolusjonen. Men når det gjelder bedømmingen av hvilken analyse som var den riktige, så tror jeg det er klokt å avvente noen måneder med denne. Historien har alltid rett.
"Når konsekvensene er uoversiktlige betyr ikke dette at vi ikke bør handle. Det er akkurat i slike tilfeller vi bør handle, handle med bakgrunn i intensjon og idelisme".
Vi trenger ikke å gjøre noe som helst, siden dette er utenfor vårt ansvarsområde.
Bakgrunnen for at du vil det du vil er at du ønsker å skade folk, siden du ikke får utløp for dette i det fredelige, sosialdemokratiske Norge. "Idelisme" indeed.
Jeg skjønner godt de vurderinger du baserer din artikkel på. Men jeg vil likevel anta at din kritikk av Victoria Terasse er noe krass og kanskje noe urettferdig.
Det står ikke helt klart for meg hvilken analyse utenriksministeren har hatt, og kan derfor ikke helt vurdere om hans analyse ville gitt Gadaffi seieren.
Jeg tror heller ikke at jeg ville klistret etiketten "forstemmende" på den norske rolle.
En del av det norske dilemma ligger ikke å være medlem av EU samtidig som Washington ligger langt unna. Man ble neppe klok av å følge de mumlinger som ble gjort ved NATO hovedkvarteret i Brussel.
Jeg gir Minerva credit for å ha gått inn for forslaget om en NFZ, som jo flere kommentatorer tok til ordet for.
Victoria Terasse var lenge skeptisk til en væpnet intervensjon i Libya.
Men det var også lenge hele det amerikanske sikkerhetspolitiske establishment.Man hadde to uavsluttede kriger i Afghanistan og Irak, et Iran som var ute og fisket i urent vann i Gulfen og Bahrain samt frykten for at en væpnet vestlig intervensjon kunne i siste instans favorisere kretsen rundt Gadaffi.(vestlig imperialisme)-
Jeg tror den feil som kanskje ble gjort på Victoria Terasse var at de noe for lenge ble sittende fast i denne tenkemodus etter at man både i Washington og andre hovedsteder samt i de arabiske naboland hadde begynt å tenke i andre baner. og vurdere militære virkemidler ettersom situasjonen i Libya ble mer alvorlig.
I tillegg ble den amerikanske president utsatt for et hardt press fra innflytelsesrike demokratiske politikere.
Det er på dette grunnlag jeg kan dele din vurdering av de uttalelser som senest 16 mars kom fra Victoria Terasse.
På dette tidspunkt syntest man i UD fremdeles å ha en viss skepsis til bruk av makt også i SR regi.
På den annen side vil jeg likevel advare mot å legge for mye vekt på hvordan en hardt presset norsk utenriksminister ordlegger seg i en situasjon som er uklar og hvor Norge kun har tilskuerplass i de fora som bestemmer den videre utvikling.
Man var tydeligvis ikke villig til å sette makt bak kravene om en robust R2P aksjon/handling i multilateral regi.
Jeg tror likeledes man kan si at Victoria Terasse både undervurderte og underkommuniserte den verdi og effekt som en troverdig trusel om militær bruk innebærer. Jeg synes kanskje det i ettertid ble lagt noe overdreven vekt på konseptet om "libyisk eierskap til revolusjonen" Dette er jo en tenkemåte som primært hører hjemme i NORAD og i utviklingspolitikken.
Jeg viser i denne sammenheng til det libyiske tilbud om en innstilling av fiendelighetene som kom etter den siste resolusjon i SR.
Jeg tror det ellers kan bli interessant om det ble utarbeidet en vurdering hvordan UD så utviklingen i SR , internasjonalt og i Libya etterhvert som situasjonen utviklet seg.
Så takk for en interessant artikkel.
La meg også si at jeg ikke deler de negative vurderinger av den amerikanske president som er fremkommet.President Obama valgte riktig, og det er ikke nødvendigvis noen grunn til å kritisere at avgjørelsene ikke ble tatt i noen ekspress fart.
Henger meg på de andre som har kommentert. Dette er en saklig og bra artikkel. Dette er også berettiga kritikk av både Støre og UD.
Det triste med den norske regjeringa, er sjølsagt ikke at den ikke opptrer som de største retoriske krigshisserne i en tidlig fase, men at den konsekvent hopper når USA sier hopp. Det er en tragedie at det er den liberal-konservative tyske regjeringa som representerer fornuften i denne saka, og ikke den rødgrønne regjeringa i Norge.
TSH
Jeg opphører aldri å forundres over den entuasiasme med hvilken elementer på den norske venstreside spiller den gamle forslitte melodi om Norge som en amerikansk båndhund.
USA er vår største og viktigste allierte. Det er klart vi legger vekt på amerikanske vurderinger.
Du har tydeligvis ikke registrert de ganger hvor Norge av forskjellige årsaker ikke alltid har fulgt den amerikanske politikk.
I Libya saken var lenge USA ingen pådriver for en NFZ i Libya, da de mente at en slik sone ville være vanskelig å håndheve uten robuste maktmidler
mot libyiske militære bakkefasiliteter.
Det var først da det viste seg at det ville være mulig å få Sikkerhetsrådets tilslutning til en kap.VII tekst som åpnet for innsats av kraftige militære virkemidler for å forsterke en NFZ , at de amerikanske militære og politiske myndigheter støttet og stemte for en slik tekst.
UK. og Frankrike var lenge mer "hawkish" når det gjaldt Libya enn USA, som ble kritisert av sine europeiske allierte for å reagere for sent.
Rolf:
Den norske venstresiden (hvem enn det er) har rett denne gangen. Det interessante er at det er en rødgrønn regjering som sitter på makta. Det er en vesenforskjell mellom det å være allierte og det å være en "slave". UD er i realiteten en amerikansk etat (mange tilfeller) - en megafon for Washington.
Når dette er sagt så er jeg uenig med TSH syn på intervensjonen i Libya. Men det er viktig å merke seg som du selv sikkert vet at libyere er delt i synet på Gaddafi. Han har en betydelig støtte hos en del stammeledere og en del av den libyske befolkningen. Det gir ikke han legitimitet - men ulikt en del vestlige som roper ut at han har mistet legitimitet - så er virkeligheten at Gaddafi mistet legitimitet lenge siden. En despot har ikke legitimitet i utgangspunktet - uavhengig om han sitter ved makta 10 år eller 41 år for den saks skyld. Uavhengig om 51 % av befolkningen støtter han eller ei.
Støtten fra den arabiske liga blir flere ganger nevnt i artikkelen. Hva tenker Nils August Andresen om at den arabiske liga har kritisert bombingen?
Rolf O Berg:
Det du skriver underbygger bare poenget mitt. Det er korrekt at det ikke var Obamaadmininstrasjonen som var de politiske pådriverne for denne intervensjonen, men heller den ekstremt usympatiske neocon-presidenten som de stakkars franskmennene har pådratt seg. (Ja, han som i en tidlig fase i demokratiopprøret i Tunisia tilbøy fransk hjelp for å knuse opprøret, så når mannen nå snakker med patos om å støtte demokratiet i den arabiske verden, har han trolig satt ny verdensrekord i hykleri.) Poenget er at så lenge det så ut til at Obamaadministrasjonen ville holde seg til fornuften, så det også ut til at den rødgrønne norske regjeringa ville det. Men i det øyeblikket USA bestemte seg for at krig likevel er løsninga, tok det bare noen få minutter før Støre og Faremo var ute og lova norske kampfly til bombekrigen.
Premisset som den norske regjeringa i utgangspunktet satte for å delta i krigen, er imidlertid i ferd med å fordampe. Den afrikanske Union har tatt klar avstand fra bombekrigen, og det samme har generalsekretæren i Den arabiske Ligaen, som for øvrig også er den som foreløpig ligger best an til å bli Egypts første demokratisk valgte president. Bare det eneveldige sjeikdømmet Qatar vil sende noen symbolske kampfly for å delta i det som i realiteten er nok en NATO-krig mot et muslimsk land.
TSH
Hm,
Jeg er ikke helt sikker hvorvidt jeg klarer å holde med i svingene lenger.
Først.
Norge følger ikke slavisk USA i all utenrikspolitikk.
Dette så man også klart i norsk politikk i opptakten til den annen Irak krig i mars 2003.
Norge støttet da ikke den amerikansk ledede intervensjon i Irak, da regjeringen mente at intervensjonen manglet folkerettslig legitimitet grunnet ikke-vedtak i SR.
Deretter,
Forskjellen denne gang er at man har et klart vedtak i SR under kap.VII som hjemler bruk av "alle nødvendige midler" for å gjennomføre vedtaket som i første rekke sikter mot å beskytte den libyiske sivilbefolkning.
Man fikk et gyldig vedtak i SR fordi
)SR klarte å enes om en SR som ikke bare etablerte den "passive" NFZ, men tilfredsstilte amerikanske krav om at en NFZ skulle gjennomføres med robuste militære midler.
Det var det klare folkerettslige grunnlag for den militære intervensjon som muliggjorde det norske standpunkt om delta, ikke noe amerikansk press. SR resolusjoner under kap. VII (trusler mot den internasjonale fred og sikkerhet) forplikter medlemslandene til å følge opp og gjennomføre.
2)nærstående arabiske land og organisasjoner gav sin tilslutning og sikret den politiske legitimitet ved å forankre vedtaket i Paktens kap. VIII, som omhandler forholdet mellom FN og de regionale organisasjoner.
At den arabiske Liga senere har fått kalde føtter, endrer i og for seg ikke dette grunnleggende forhold.
Mindre land som UAE og Quatar deltar militært. Dette riktignok ikke organisasjonens militære tungvektere, men la gå med det.
Det synes imidlertid ikke krystallklart at alle land i den Arabiske Liga har fått med seg hva Sikkerhetsrådets resolusjon innebar når det gjelder bruk av makt. Det kan i ettertid være politisk gunstig å nyansere
sine synspunkter.
3) Så enkelte andre punkter , som ikke står i folkeretten, men som likevel gjelder for all utenrikspolitikk:
I FN er det et akseptert prinsipp at det ikke bare er vedtaket som gjelder, men det er like avgjørende i hvilket selskap du havner. I følge mitt syn har Norge denne gang valgt å gå med i det rette selskap, sammen med våre allierte for å gjennomføre tiltak for å beskytte en lidende sivilbefolkning.Dette er i samsvar med et prinsipp som i internasjonal humanitær rett og sedvane er blitt mer akseptert etter hvert, og som i kort- tekst omtales som "responsability to protect".(R2P)
Dette gjelder de såkalte "humanitære intervensjoner"
Så aksepterer jeg naturligvis at selv om SR 1973 er et gyldig vedtak under kap VII kan det naturligvis reises innvendinger mot det.
Kap VII formuleringer var opprinnelig ment å omhandle situasjoner man vanligvis klassifiserer som "stat til stat" aksjoner.
I dag er imidlertid interne stridigheter mest vanlig. Denne utvikling er imidlertid ikke fanget opp av folkeretten.(jfr. diskusjonen om å være i krig eller ikke.)
Dette henger sammen med FN`Paktens klare vedtak om ikke innblanding i interne saker. Pakten etablerer imidlertid et klart undtak her, og det er at i alle saker som berører spørsmålet om gyldige vedtak under paktens kap VII(trusler om den internasjonale fred og sikkerhet), så kan ikke medlemslandene påberope seg paktens bestemmelser om ikke innblanding i interne anliggender.
Det ligger imidlertid et problem i at FN for å legitimere folkrettslig tvangstiltak under kap.VII, må organisasjonen kunne påberope seg at det foreligger en trusel mot den internasjonale fred og sikkerhet.
De humanitære intervensjoner reiser derfor enkelte spørsmål, som må avklares i hvert enkelt tilfelle. For det er også klart at i enkelte tilfeller vil interne stridigheter med flyktningestrømmer etc kunne spille over til andre land i regionen.
Aner vi kva vi driv med når vi tar side i ei væpna konflikt, ein borgarkrig? Kva om dei væpna demonstrantane er verre diktatorar enn Gadaffi & co? Kven skal følgje opp ved ein eventuell våpenkvile og bygge nasjonen/rettstaten/demokratiet Libya?
Profeti: Vesten får skulda, Europa får nye bølgjer med muslimske flyktningar , som , by the way, -hatar oss. For Vesten er jo skuld i alt.
Det er verdt å merke seg at den kritikken som her blir framført mot Støre er heilt lik, om enn noko mildare, den kritikken som opposisjonen i Sverige har kome med mot utanriksminister Carl Bildt. Der har venstresida skulda den borgarlege Bildt for å vere ein nølande og oljesmurd Gaddafi-ven som ikkje bryr seg om å støtte Libyas folk. Ã’g i Danmark var det alt for fleire veker sidan folk frå venstreopposisjonen som kritiserte høgreregjeringa for ikkje å presse på for flyforbodssone. Det er jo interessant at ein ser akkurat den same dynamikken mellom opposisjon og regjering i alle desse landa, sjølv om det er ulik politisk farge på opposisjon og regjering.