SVs fire personlighetstrekk

BOKESSAY: SVs historie er historien om et parti som ikke har store samfunnsendrende prosjekter, og som er langt tydeligere på hva de er mot enn hva de er for. Partiet er i dag et sosialdemokratisk parti preget av intellektuell latskap og troen på sin egen godhet.

Frank Rossaviks bok Fra Kings Bay til Kongens Bord viser at de grunnleggende kjennetegnene ved SV har vært forbausende stabile i 50 år, til tross for vedvarende interne konflikter og en verden utenfor som har endret seg mye.

Rossavik har skrevet en historie med fargerike personligheter og mye  maktkamp. SV er selv resultat av en splittelse og har selv vært utsatt for full splittelse i hvert fall to ganger. I SF i 1969, da maoistene marsjerte ut, og i Sosialistisk Ungdom i 1981, da trotskistene ikke fikk være med videre. Virkelig gode stortingsvalg har SV bare opplevd tre ganger, i 1973, 1989 og 2001. Langt oftere har partiet rotet bort mulighetene når det har sett som best ut. Ofte har krangel mellom høyre- og venstrefløy bidratt til å rive ned det som har vært bygget opp. Det rare er at sakene disse fløyene krangler om er forbløffende stabile.

Forbausende stabilitet

Dette er ikke boken som setter SVs ideologi i et kritisk eller komparativt søkelys. Det er heller ikke boken som knytter sammenhengen mellom hendelser i SV og utviklingstrekk i verden rundt. Tvert imot. Dette er SV sett fra innsiden. Kildene er interne, og begivenhetene boken beskriver er det turbulente partilivet i et parti der normalen er å være i konflikt med seg selv, og folk først blir virkelig bekymret når det er stille.

For en som har vært med på en del av denne historien, og kjenner mange som har vært med i epokene før og etter, var det morsomt å lese om de 50 årene i sammenheng. Jeg er ikke i stand til å peke på noen store feil eller unøyaktigheter i boken, men det er naturligvis mye som ikke får plass innenfor et enkelt bind. Som en beskrivelse av de aller mest sentrale personene og begivenhetene i SF og SV er imidlertid dette en bra oppsummering.

SV har eksistert i 50 år, i hvert fall med en ikke alt for streng definisjon av partiets opprinnelse. Dagens SV ble egentlig stiftet i 1975, for 36 år siden, men hvis man sier at forgjengerpartiene, både Sosialistisk Folkeparti (SF) og Sosialistisk Valgforbund (SV), egentlig er varianter av samme parti, så stemmer det. Og det er all grunn til å være såpass liberal. Dagens SV er forbausende likt det partiet som sprang ut av splittelsen i Arbeiderpartiet i 1961, og kanskje blitt enda mer likt SF etter hvert som det radikale 70-tallet er kommet på avstand.

Det boken først og fremst viser, er hvor forbausende stabil SVs hovedprofil har vært gjennom 50 år, til tross for stadige interne krangler og konflikter som har gitt inntrykk av noe helt annet enn stabilitet. SV er så lite glad i forandring at det er når verden rundt forandrer seg, og krever at partiet må ta stilling, for eksempel i forbindelse med krig og konflikter i verden, at det blir store problemer internt. Man kan ikke akkurat beskylde SV for å ligge i forkant. I en del saker kan man ikke engang beskylde SV for å ligge i etterkant.

Når verden utenfor SV blir tatt inn i boken, så er det i forbindelse med at SV enten ikke har brydd seg om å justere kursen i det hele tatt ‒ til tross for store internasjonale begivenheter, som Berlinmurens fall eller EUs utvidelse østover ‒ eller at ytre begivenheter har påvirket noen i partiet til å ønske handling, mens andre i partiet har strittet imot enhver endring ‒ noe som deretter har ført til store interne konflikter, som under NATOs bombing av Serbia på slutten av 90-tallet.

SVs personlighetstrekk

Men hva er så disse grunnleggende kjennetegnene ved SV som ikke har forandret seg vesentlig i løpet av 50 år, og som forklarer hva partiet egentlig er?

Det man må lete etter når man skal forstå politisk partier, er kjennetegn som har karakter av å være en slags personlighetstrekk, ting som sitter dypt og som man ikke kan endre på så lett. Gjerne ting som har med ideologier og høyre/venstre-aksen å gjøre, men som går dypere enn enkeltvedtak man stemmer over på et landsmøte.

Slike grunnleggende personlighetstrekk kan man nøste opp ved å stille spørsmål som: Er partiet en pådriver for store reformer, eller stritter det i mot forandring? Er det opptatt av å forske og utrede for å skaffe seg ny kunnskap som kan brukes i det politiske arbeidet, eller er partiet mest oppatt av å holde fast ved det man allerede tror man vet? Og hvordan analyserer partiet sin rolle når det gjelder ulike interesser som skal veies opp mot hverandre i samfunnet? Velger man side ut fra en interessegruppe, klasse eller ut fra et verdigrunnlag?

Jeg vil argumentere for at det i hvert fall er fire personlighetstrekk i SV som har vært rimelig uforandret gjennom 50 år. Mulig det fjerde personlighetstrekket ikke har vært med fra begynnelsen, men det har i hvert fall vært der i 30 år. De fire personlighetstrekkene forklarer noen av SVs utfordringer med å ha relevante svar på de utfordringene Norge og verden står overfor i dag.

– SV er et sosialdemokratisk parti

Det blir noen ganger luftet bekymringer fra liberale og konservative miljøer om at SV utgjør en ”rød fare” i den forstand at SV egentlig er for revolusjon, egentlig er for planøkonomi, egentlig kan tenke seg å avskaffe eiendomsretten osv. Det stemmer jo også at SV kan ha et ukritisk og naivt forhold til partier i andre deler av verden som har en slik politisk plattform, men i den norske konteksten er SV trygt plassert på reformistisk sosialdemokratisk grunn.

I sosialismens historie var det en helt avgjørende splittelse mellom revolusjonære og reformister rundt første verdenskrig; et vannskille så dypt at sosialister og kommunister i lange perioder har betraktet hverandre som hovedfiender. Mens reformistene har ønsket å bygge videre på dagens parlamentariske demokrati og blandingsøkonomiske systemer i vesten, har de revolusjonære ønsket å bytte ut det politiske og økonomiske systemet med noe annet, og tenkt som Lenin at det ikke er noen annen vei til makt enn å bruke vold og våpen. SF ble grunnlagt på en såkalt ”tredje vei” mellom sosialdemokrati og kommunisme, men i praksis er dette også en reformistisk vei. De som har ment noe annet har tilpasset seg eller forsvunnet ut av partiet når det har vært splittelser.

Om folk havner i SV eller Arbeiderpartiet er i praksis lite avhengig av graden av revolusjonært sinnelag. Det handler mer om hvor man bor og hvor man jobber, og kanskje hvor negativ man er til USA. Det som kan skape forvirring er at venstresidens museumsvoktere stadig har en merkelig dragning i retning av å ønske å programfeste en mer dogmatisk og revolusjonær ordbruk. Men fordi musemsvokterne i praktisk politikk er de som vil forandre aller minst i Norge, er det ikke akkurat noen stor fare for at de vil gripe til våpen. Dessuten trives de best når de taper de interne maktkampene.

I kampen mot kommunistiske strømninger i Norge har SF og SV i perioder også deltatt aktivt. Kampene mot revolusjonære og autoritære drømmere i NKP og AKP er en del av SVs personlighet, og selv om de ytterliggående drømmeriene med jevne mellomrom smitter over på enkelt i SV, har man aldri forandret den grunnleggende reformistiske kursen. De som har ønsket et annet system enn det norske parlamentariske, har alltid tapt.

- SV er ikke glad i forandringer

Et sted i Frank Rossaviks bok er det en fantastisk god formulering om forholdet mellom venstre- og høyrefløyene i SV, som stadig er i konflikt med hverandre:

”Enhver som i en diskusjon sitter igjen med høyrestempelet, har tapt. Ingen aktører med ambisjoner om innflytelse har noensinne inntatt rollen som høyreside frivillig.”

Avsnittet er hentet fra et sted i boken som omhandler kampen mot ml-erne og splittelsen på slutten av 60-tallet, men det kunne stått hvor som helst. Det har vært slik i 50 år, at et høyrestempel betyr at man er ute. Da Raymond Johansen, på det tidspunktet byråd i Oslo for SV, snakket på landsmøtet i Ålesund i 1995 om hvorfor venstresiden burde ta ledelsen i å sette preg på EU og utforme en offensiv europapolitikk, tror jeg det var tre personer som klappet etter innlegget. I SV finnes det bare en venstrefløy og folk som kaller seg sentrum.

Da skulle man jo kanskje tro at denne slagsiden mot venstre gjør at det i partiet finnes et sterkt ønske om å drive fram store forandringer i samfunnet; store reformer som på grunnleggende vis omformer landet. For det er vel de til venstre som vil ha de største forandringene? Dette er imidlertid helt feil. Tror man det, har man fundamentalt misforstått hva en venstrefløy i SV står for. Rossaviks bok beskriver på en utmerket måte hvordan SVs historie er historien om et parti som ikke har store samfunnsendrende prosjekter, man er langt tydeligere på hva man er mot enn hva man er for. Og mens ledelsen ikke vil ha så mye forandringer, er den interne partidebatten preget av en venstrefløy som er enda mer mot forandringer enn partiet ellers. Da måler man ikke resultater i form av hva man får til, men i form av hva man klarer å stoppe. For eksempel kan man prøve å stoppe åpningen av et nytt oljeleteområde, prøve å stoppe oppheving av kringkastingsmonopolet eller prøve å stoppe konkurranse mellom flyselskaper.

Den ytterste venstrefløyen har fått den svært gode merkelappen museumsvoktere. De skal ikke bare passe på historien ‒ de skal praktisere den. Partiet skal være et museum, og da er det viktigere å være i pakt med sin egen historie enn å tilpasse politikken til dagens samfunn. De som har grunn til å føle seg støtt av at SV bruker betegnelsen museumsvoktere, er de som faktisk jobber i museer i Norge, for moderne museer er langt flinkere til nytenking enn museumsvokterne i SV.

Et glimrende eksempel på hvordan konfliktlinjene går innad er beskrevet i noen avsnitt som omhandler diskusjonen på 1960-tallet om bosettings- og næringspolitikken i Norge. De opprinnelige stifterne av SF var ganske like Arbeiderpartiet når det gjaldt synet på modernisering gjennom industribygging. Det ville føre til en viss sentralisering og tilrettelegging for regionale sentra og næringmessig omstilling av Norge ble sett på som positivt.   Men det kom nye strømninger inn i SF som ikke ville modernisere eller sentralisere. Etter hvert fikk disse flertall, og de fikk programfestet at SV nå skulle satse på småkommuner, småbruk og kystfiske. Et parti dominert av høyt utdannede mennesker i byene vedtok at andre ikke burde gjøre som dem selv.

– SV er for det gode og mot det onde

En av venstresidens store fordeler i den norske politiske debatten er at den er bærer av et ”godhetshegemoni”. Venstresidens politikk, litt uanhengig av hva de egentlig foreslår eller om det virker, er i manges øyne et utrykk for at noen er bærere av de gode hensiktene i samfunnet. Hvis høyresiden foreslår noe, må det, i følge mange medie- og akademikermiljøer, være opplagt at det ligger egeninteresse og økonomiske motiver bak. Forslag om lavere skatt kan umulig skyldes at man vil bedre økonomiens virkemåte og oppnå bedre velferd, i følge disse analysene, det må skyldes at man vil gi mer til de rike.

Det venstresiden foreslår er derimot motivert av idealisme og godhet, det handler om solidaritet med svake grupper. Derfor kan for eksempel NRK finne på å invitere ledende folk på venstresiden i studio både når de selv legger frem sin politikk og når for eksempel Fremskrittspartiet legger frem sin politikk. Trenger man en nøytral dommer, kan man alltids spørre Martin Kolberg eller noen fra SV.

Et problem med godhetshegemoniet på venstresiden er imidlertid at det alltid er noen lenger til venstre. Noen som er usmittet av kompromisser og av praktisk politikk. Max Weber skrev i sin tid at ”det er mer felles mellom to parlamentarikere der en av dem er sosialist enn mellom to sosialister der en av dem er parlamentariker”. Det er mye riktig i en slik beskrivelse av politiske kulturer, og derfor vil små partier utenfor maktens korridorer ha et slags moralsk forsprang i møtet med de som vil styre landet og derfor må finne praktiske løsninger.

Når SV til alle tider har brukt uforståelig mye tid på partier lenger til venstre for seg selv, som AKP, NKP og enda mindre sekter, er det ikke primært på grunn av støtte til det revolusjonære eller autoritære, og bare delvis på grunn av det planøkonomiske. Det er fordi disse gruppene fremstår som et slags ideal for mange som vil leve i pakt med at man står for det gode i kampen mot det onde. Jo mindre makt man har, jo renere er man.

Så er det nok slik at SV har gjennomgått mye slitasje på dette området de siste årene. Det å sitte i regjering betyr jo at man per definisjon befinner seg i den praktiske virkeligheten. Men også i regjering lever retorikken opp til den historiske arven. Det sies gjerne fra partiledelsen og statsråder at vel har de ikke fått gjennomslag for sin politikk, men de har i hvert fall hindret at det ble gjennomført noe som var enda verre. Slik sett seirer det gode fortsatt, i hvert fall betraktet som en form for defensiv kamp der man sitter i regjeringskontorene for å hindre at noen andre skal gjennomføre forandringer i samfunnet.

- SV er intellektuelt late

Jeg tror ikke den intellektuelle latskapen har vært der helt fra starten. I hvert var den ikke like dominerende på 60- og 70-tallet som i dag. Det vil sikkert overraske mange at et parti med så mange akademikere ikke bruker forskning og akademisk kunnskap til å analysere samfunnet, finne bedre politiske svar og til å begrunne de politiske svarene man har programfestet. Siden 80-tallet har SV vært blant de minst kunnskapsbaserte politiske miljøene i Norge. Det finnes ingen tenketank som hjelper SV med å fornye politikken, ikke noe tidsskrift, ingen avis og det produseres ikke annen politisk litteratur enn partiledernes nokså overfladiske bøker om seg selv.

Med kunnskapsbasert og forskningsbasert politisk arbeid tenker jeg på særlig to faser i det politiske arbeidet der man kan oppnå langsiktige resultater, og der det historisk er utvilsomt at politiske miljøer som har investert i denne type aktivitet har vunnet både velgere og makt ved å etablere en ny politisk dagsorden. De har også hatt et politisk program å gjennomføre. Eksempler på dette er den norske høyrebølgen på 80-tallet og Tony Blairs New Labour på 90-tallet, som begge var fundamentert på et solid utrednings- og utviklingsarbeid.

Første fase er forskning og utredningsarbeid for å identifisere problemer, analysere virkemidler og utvikle bedre politiske svar. Dette er oppgaver som partier kan gjøre, og som i økende grad tenketanker har kastet seg over når partiene ikke får det til. Årsaken er ganske åpenbar: Den som definerer hvilke spørsmål vi stiller, og i tillegg finner noen gode svar på de nye spørsmålene, vil i mye større grad kunne sette dagsorden. Partier som vil forandre samfunnet har dessuten behov for å analysere konsekvensene av det de foreslår. Men det er ikke SV som er i førersetet når det gjelder å sette denne type dagsorden for samfunnsdebatten. På venstresiden er det Fafo som er det fremste kunnskapsmiljøet. Og borgerlig side har et meget aktivt Civita, som stadig viser hvordan en tenketank kan være relevant og sette dagsorden. Ikke bare rundt høyresidens egne hovedsaker, men også ved å avlive noen myter om noen av venstresidens saker.

Neste fase er formidling av utredninger og kunnskap om politisk relevante problemstillinger via bøker, tidsskrifter, seminarer, debattmøter og andre egnede kanaler. Også her har SV blitt ganske fraværende. Det er mulig man fortsatt kan gå på studiesirkler om grunnleggende sosialisme i SV. Jeg vet ikke. Det er vanskelig å finne dette tilbudet på websidene. Det var ikke slik i starten. Interessant nok hadde SV-bevegelsen en avis først og laget et parti etterpå. Orientering ble etablert før partiet, nettopp for å nå ut med informasjon og kunnskap til et bredt publikum når en ikke kom igjennom i de eksisterende mediene.

I dag er det ikke lett å finne spor etter slike investeringer i langsiktige aktiviteter i SV. Mens Civita lager bøker, skriver kronikker, sprer utredninger og arrangerer frokostmøter, og i tillegg har et Minerva i nærheten som skriver prinsipielt og ideologisk om verden omkring oss, er det veldig stille fra SV på dette området. Kanskje er det fordi man føler at det ikke trengs? Man har jo NRK, hegemoniet i akademia og flere av de største avisene med seg. Og partiets ledere har alltid vært gode til å snakke direkte til folket i TV. Men det blir ikke skapt ny politikk på denne måten. Det mobiliserer ikke til debatt rundt temaene man har pekt ut og det gir oss ikke ny kunnskap, slik Civitas utredninger og frokostmøter gjør.

Hvis Norge blir borgerlig i nær fremtid, og utsettes for en liberal politisk reformbølge som flytter makt fra staten til individene, er jeg sikker på at noen i ettertid vil spørre om hvorfor akademikerpartiet SV ikke bygget opp utrednings- og skoleringsaktiviteter, men sov da det skjedde.

Paul Chaffey er leder i Abelia og tidligere stortingsrepresentant for SV