Eirik Løkke (f. 1980) er rådgiver i Civita og medlem av Minervas redaksjonsråd.
Syria og venstresiden
Den overdøvende stillheten omkring Syria illustrerer at norsk venstreside opererer med forskjellige moralske standarder; en for Israel (og USA) og en for resten.
Man skal være under gjennomsnittet interessert for ikke å ha fått med seg Assad-regimets nedslaktning av egen befolkning i Syria. Daglige reportasjer vitner om groteske overgrep, hvilket gjør det mer presist å beskrive situasjonen i landet som ”en krig mot borgerne” heller enn en regulær borgerkrig. Kina og Russland har foreløpig blokkert Sikkerhetsrådsforslaget om å fordømme Assad-regimets massakre, til tross for høylytt kritikk fra blant annet USA.
Det er mulig det ikke kommer som noen overraskelse, men stillheten fra norsk venstreside er mer enn påfallende. Ingen raseriutbrudd fra Erling Borgen. Intet forsøk fra legene Fosse og Gilbert på å hjelpe ofrene i Syria. Ingen moralsk fordømmelse fra Hallgeir Langeland (vel — han har så langt ikke foreslått fredsprisen til Assad — det er i hvert fall noe). Faktum er at hele den norske venstresiden er tyst! Ikke en lyd å høre!
Et raskt søk på Sosialistisk Ungdom sine nettsider om Syria viser kun en fordømmelse av USAs (sic) ”terrorangrep” i 2008. Man kunne jo mistenke ungsosialistene for å følge sitt politiske forbilde, Hugo Chavez, i sin beundring av Basar Al-Assad. Ei heller på Rødt/Rød ungdom eller Arbeiderpartiet/AUF sine nettsider er det spor av Syriakritikk. Det kan hende jeg har lett dårlig, men fraværet av kritikk er iøynefallende. Man kan jo spørre seg om dette er tilfeldig?
Et lite tankeeksperiment.
Hva tror dere hadde skjedd om Israel hadde vært involvert i konflikten? Jeg tror Oslos gater hadde vært fylt til randen av såkalte fredsaktivister, hvorpå Erling Borgen med flere hadde servert edder og galle om Israel og deres ”forkastelige” oppførsel. Men vi ser altså ingen kritikk av Assad, til tross for at mediene renner over av reportasjer som viser regimets brutalitet. Den overdøvende stillheten synes jeg illustrerer tydelig at norsk venstreside (ja, jeg maler med bred pensel og det finnes unntak) opererer med forskjellige moralske standarder; en for Israel (og USA) og en for resten.
Plassen tillater ikke en inngående analyse av utfordringen i Syria. Personlig mener jeg at argumentene for en begrenset intervensjon er gode. Utfordringen med en eventuell intervensjon, er at man ikke vet hva som følger i kjølvannet. Men det man derimot vet, er hva som skjer hvis verdenssamfunnet ikke gjør noe. Assad vil i så tilfelle fortsette nedslaktningen av sitt eget folk. Det kanskje vi må leve med, men om ikke annet kunne det være en start om norsk venstreside brøt sin selvvalgte taushet.
- Eirik Løkke (f. 1980) er rådgiver i Civita og medlem av Minervas redaksjonsråd.
Nå er ikke jeg på den norske venstresiden, men det er vel ikke unaturlig at vi holder våre aller nærmeste allierte som USA og Israel til en høyere standard enn et diktatur?
Når det er sagt så er det som du skriver påfallende stille blandt "the usual suspects".
Klassisk. Venstresiden er rett og slett ikke interessert med mindre USA eller Israel er involvert. Vi så det samme to måneder etter Gazademonstrasjonene fylte landets gater, da opp til 30 000 ble slaktet på Sri Lanka.
Jon-Halvor har et viktig poeng: Israel og USA er demokratier og rettsstater - ikke bare kan man stille høyere krav, men man bør også regne med at kritikk har effekt.
Et annet aspekt er at den væpnede konflikten i Syria (borgerkrigen) er mer sammensatt, det er mange sider og det er uklart hvor linjene går.
Når det er sagt:
Jeg er enig i at kritikken mot Israel (spesielt fra venstresiden) ofte er asymmetrisk og ute av proporsjoner. Dessuten blir Israel-Palestina konflikten framet og forenklet på en bestemt måte slik at den blir veldig svart-hvit, det gode mot det onde.
Konrad & Jon Halvor: Så skal man bare kunne kritisere rettsstater og allierte?
I følge deler av den mer ekstreme venstersiden er vel hverken USA eller "apartheidstaten" Israel rettsstater, så da blir jo dobbeltmoralen egentlig bare enda tydeligere..
Jon-Halvor:
Det forandrer ikke antall døde i Homs gater. Det er i det lengste irrelevant om USA og Israel er demokratiske stater. Eirik Løkke er "spot on" og dette er noe mange av oss har observert. Den øredøvende stillheten fra den norske venstresiden angående Syria er avslørende. De ville gått mann av huse hvis det hadde vært Israel som drev på dette her.
Hører ofte "høyere standard" argumentet. Jeg synes det er litt nedlatende.. Som om Syriske myndigheter (og andre "barn") ikke er nok utviklet til å forstå rett og galt.
Nero:
Nå mener jeg generelt at kritikken mot Israel ofte er fullstendig ute av proporsjoner, og til dels misforstått. Deler av kritikken mot Israel har preg av ren antisemittisme. Men Israel og USA er i det minste påståtte demokratier og rettsstater.
Neida, man skal ikke bare kritisere allierte, men det kan altså være mer effektivt å kritisere allierte. Det er antakelig også moralsk riktig å kritisere allierte. At mine uvenner gjør noe galt er et mindre moralsk problem enn at mine venner gjør noe galt. Norge har alltid vært en Israel-venn, blant annet på bakgrunn av krigen, og da er det særlig opprørende at vår venn gjør slemme ting.
Generelt er jeg altså enig i at det er mye dobbelmoral og prinsippløshet ute og går.
Personlig synes jeg forøvrig det er problematisk å blande seg inn i Syria. Det samme mente jeg om Serbia/Kosovo og om Libya, selv det nok var enklere saker.
Her har du en av de mange reaksjonene fra norsk venstreside, tross ingen stor fisk, men likevel en liten sosialdemokratisk kvise som ønsker en gjennomtenkt strategi for Syrias nåværende situasjon:
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1020/subcat1020/thread241093/
Ingen grunn til å overdrive denne observasjonen fra min side. I så måte ikke veldig uenig med kommentarene her. Jeg synes bare stillheten fra "the usuall suspects" er særs illustrerende.
Altså, har egentlig høyresiden vært så mye mer aktiv i denne saken? Og hvorfor dette plutselige kravet om en tydeligere stemme fra Hallgeir Langeland i norsk offentlighet? Regjeringen, der tross alt ganske store deler av norsk venstreside deltar, har fordømt volden i Syria i ganske klare ordelag.
Hvis vi først skal telle artikler på nettsider, så ser det ut til at FpU har vært like tause som Rød Ungdom. Men der Rød Ungdom kanskje har prioritert Israel-kritikk over Syria-fokus, har FpU prioritert en kritisk artikkel om Nord-Korea (viktig prioritering av et land som generelt slipper altfor billig unna i norsk medieoffentlighet - vi snakker faktisk om et diktatur som media bør slutte å rosemale!!)
Bjelken i eget...?
Andreas:Mulig at ikke høyresiden har vært så aktiv i forhold til Syria, men poenget her er jo at venstresiden har et enormt engasjement i èn bestemt internasjonal konflikt, nemlig Israel-Palestinakonflikten, mens andre konflikter og overgrep blir mer eller mindre ignorert. Det er her dobbeltmoralen ligger. Vi så det under Gazakrigen, da var det store demonstrasjoner over hele landet, i Oslo med landets daværende finansminister i spissen. Noen måneder senere fant det sted et adskillig større blodbad på Sri Lanka. De eneste som demonstrerte da var norsktamiler og en håndfull etnisk norske støttespillere. Hva er grunnen til at det kun er Israel-Palestinakonflikten som kan tenne venstresiden?
Skivebom fra Løkke. Syns det er synd ay Minerva fortsetter å trykke sånne innlegg, vanligvis syns jeg at Minerva holder en høy standard, selv om jeg står svært langt fra redaksjonen politisk sett.
Syria er vanskelig. Den syriske stat er ikke bygd på en nasjon, Syria inneholder en rekke folkegrupper delt etter etniske og religiøse skillelinjer som så mange andre stater i Midt-Østen. Ut i fra min begrensede forståelse så betyr det at det er viktig å tra varsomt, og dermed unngå bombastiske uttalelser den ene eller andre veien. Dessverre faller Løkke for akkurat den fristelsen. Jeg ser at konklusjonen allerede er klar, det er en "krig mot borgerne", og ikke borgerkrig. Jeg tipper det er begge deler, og det store spørsmålet er hva som er det dominerende aspektet.
Assad-regimet er et knallhardt diktatur, og det er sjelden et godt tegn at sønnen arver makten når faren dør. Det tror jeg alle er enige om. Det betyr ikke at den norske venstreside eller høyreside for den saks skyld trenger å støtte motstanderne av regimet. Det rimelig kravet er å holde kravet frie og demokratiske valg. Resultatet blir etter min gjetning et parlament dominert av partier basert på etniske og religiøse skillinjer, men det er bedre enn dagens situasjon.
Sosialistisk Ungdom har noen utenrikspolitiske bommerter på samvittigheten, men de handler for det meste om Latin-Amerika og den naive troen på at Latin-Amerika er sentralt for verdens utvikling. Når det gjelder Syria så har de sitt på det rene. For øvrig har faktisk Sosialistisk Ungdoms leder skrevet om Syria, allerede 29. april 2011 i Dagsavisen, jeg antar at flere leser Dagsavisen enn SUs nettsider.
Anders VR:
"Israel er vanskelig. Den israelske stat er ikke bygd på en nasjon, Israel inneholder en rekke folkegrupper delt etter etniske og religiøse skillelinjer som så mange andre stater i Midt-Østen. Ut i fra min begrensede forståelse så betyr det at det er viktig å tra varsomt, og dermed unngå bombastiske uttalelser den ene eller andre veien."
Det er du som bommer på skiven, og veggen skiven er festet til.
Leif Knutsen:
Har jeg uttalt meg om Israel noe sted eller antok du bare at jeg har en del meninger?
Til Eirik Løkke:
Jeg var på en demonstrasjon imot Syrias regime på lørdag i Oslo utenfor stortinget. Av samtlige bidragsytere kunne jeg ikke se en eneste representant fra høyresiden. Derimot hadde man representanter fra venstresiden; deriblant SV og SU. Når skal høyresiden demonstrere imot Assad sitt regime? Eller går all kritikken kun ut på at venstresiden ikke er flinke nok, hvor er ditt engasjement.
Jeg har ingen tiltro til at høyresiden har noen som helst medfølelse med befolkningen i Syria. Hvis så var tilfelle ville man sett høyresiden i demonstrasjoner imot regimet i Bahrain, Yemen og Egypt også. Syria er bare et enkelt land å gå imot for høyresiden fordi landet blir støttet av Iran og støtter Hamas og Hezbollah og derfor er en del av fienden.
Anders, du får kanskje lese Eirik Løkkes kommentar en gang til.
Dette snakket om "høyere standarder" er hyklersk og på grensen til rasisme i ordets egentlige betyding. Hvorfor skal det gjelde andre standarder for amerikanere og israelere enn for arabere?
Jeg savner også et sterkere og tydeligere engasjement fra større deler av venstresida. Et tydeligere engasjement mot den opptrappinga av krigen som særlig kongediktaturene på den arabiske halvøya ønsker å få i stand, gjennom våpenleveranser til opprørerne og kontant avvisning av forhandlinger med regimet.
Prosedyren følger samme "oppskrift" som krigen for regimeskifte i Libya. Den seila også under falsk flagg med retorikk knytta til "beskyttelse av sivile" sjøl om NATOs bomber og den opptrappinga av krigen som den massive bombinga førte med seg, endte med å drepe mangfoldige ganger flere enn det som med noen sannsynlighet ville blitt resultatet uten bombekrigen. Og resultatet?
I Libya befinner det seg flere politiske fanger i fengsler og fangeleire i dag enn under al-Qadhafi. Tortur og utenomrettslige henrettelser er omfattende. Leger uten grenser har trukket seg ut fordi de ikke vil bli misbrukt til å behandle pasienter som har blitt utsatt for tortur slik at de skal kunne gjennomgå nye runder med tortur. Det nye regimet baserer seg utelukkende på noen bestemte stammelojaliteter, akkurat som Qadhafiregimet.
I Syria er den saudiarabiske strategien, som trolig er diskutert med deres nære allierte og våpenleverandører i Washington, å trappe opp konflikten dramatisk gjennom å fremme helt urealistiske "løsningsforslag" og samtidig levere våpen til opprørsstyrkene, som skyter på regimets soldater fra sivile hus. Når Taliban eller Hamas gjør det samme, og USA eller Israel skyter tilbake, kaller høyresida det å bruke "sivile som skjold". Når syriske styrker skyter tilbake, kalles det at de "myrder sin egen befolkning". Det er sjølsagt sant, men er det noen som anvender en dobbeltstandard i retorikken her, så er det høyresida. For det er jo like sant at Israel myrder den palestinske befolkninga, når de skyter mot hus som Hamas skyter fra, og at USA og NATO myrder den afghanske befolkninga, når de bomber landsbyer som Taliban oppholder seg i (Det siste er de for øvrig i ferd med å slutte med, ikke fordi de har fått nok av å myrde afghanske sivile, det kunne de gjerne holdt på med en stund til, men fordi USA forhandler med Taliban i håp om å få de tilbake i regjeringsposisjon om med i en ny antiiransk allianse, som er den altoppslukende utenrikspolitiske prioriteringa nå.)
Hovedpoenget er uansett at for å oppnå det ønska regimeskiftet i Syria, vil en bredt internasjonalt press for å gjennomføre demokratiske valg fungere. Det ville IKKE etablere et nytt syrisk regime som med noen sannsynlighet ville spille mer på lag med Saudi-Arabia og de andre kongediktaturene i Gulfen enn det nabolandet Libanon, som HAR demokratiske valg, gjør. Et regimeskifte som skal kunne gi det ønska resultatet, må skje som følge av en blodig borgerkrig hvor sekterisk sjåvinisme piskes opp i det sunniarabiske flertallet. Først slik vil de saudiorienterte reaksjonære islamistiske kreftene som er Vestens nye frihetshelter i Syria kunne sikre seg en stabil politisk dominans. Og først når borgerkrigen blir virkelig skitten og blodig, vil det være mulig å argumentere for at NATO skal gripe "humanitært inn" med bombing av regimet, uten noen form for FN-mandat. Og først med massiv NATO-bombing vil disse kreftene til slutt komme seirende ut militært.
De kreftene som høyresida i Vesten heier på nå, anført av de antidemokratiske regimene i Gulfen, styrer altså helt bevisst mot et massivt blodbad i Syria av minimum bosniske proporsjoner. Det hadde det vært all grunn for venstresida å være mer opptatt enn vi til nå har vært, ja.
Eirik Løkke skriver: "Plassen tillater ikke en inngående analyse av utfordringen i Syria. Personlig mener jeg at argumentene for en begrenset intervensjon er gode. Utfordringen med en eventuell intervensjon, er at man ikke vet hva som følger i kjølvannet."
Siste setning i sitatet kan vanskelig betraktes som annet enn en innrømmelse fra Løkkes side av at situasjonen i Syria er kompleks, og at det ikke finnes enkle løsninger. Likevel kaster Løkke bort omtrent all den spalteplass han har til rådighet på å kjefte på "venstresiden"s taushet – istedet for å belyse de reelle dilemmaene et vestlig engasjement i den ene eller andre formen medfører.
Intet i teksten tyder på at Løkke ville likt hva han hørte hvis Borgen, Langeland, SU eller Rødt hadde engasjert seg. Man må altså konkludere med at Eirik Løkke her bruker syrernes lidelser kun som et springbrett til å rette et eselspark mot sine politiske motstandere i Norge. Denne provinsielt- partisane formen for "engasjement" kan i beste fall karakteriseres som tidtrøyte. I moralsk henseende hever den seg uansett ikke en millimeter over motpartens angivelige taushet, selv om han selvfølgelig har rett i at venstresiden sett under ett har et høyst selektivt engasjement – hvilket innebærer at de som oftest har engasjert seg i saker høyresiden har valgt å overse, og vise versa.
Regelen med nettartikler er at artikkelforfatteren tar opp en sak, og så skjer det før eller senere en tåpelig og forutsigbar avsporing i kommentarfeltet. Her er vi ironisk nok vitne til det motsatte: Eirik Løkke starter friskt med en avsporing – idet han renner inn åpne dører (angripe den norske venstresiden på et konservativt nettsted) med syrernes lidelser som påskudd – mens flere av kommentatorene gjør sitt beste for å bringe samtalen på rett kjøl igjen, ved å snakke om Syria.
Ære være dem for det.
Eirik Løkkes standpunkter er helt på sin plass.
Hver gang Israel/Palestinakonflikten blusser opp, har vi et kobbel med venstresidefolk som mer eller mindre i klartekst sier at staten Israel er illegitim, en rasiststat, en aparteidstat osv. Flere mener at staten Israel ikke har noen eksistensberettigelse, ofte også at den må erstattes med en stat med både jøder og palestinere. Hva slags flerkulturell heksegryte det ville blitt kan folk selv tenke seg.
Hører vi noensinne slikt om de arabiske nabostatene? Pakistan? Iran? Alle disse statene har brutt nærmest samtlige menneskerettigheter, behandler sine minoriteter tildels meget ille, flere har dødsstraff for blasfemi og sharialover.
Venstresiden sier jo såklart at de er imot dette, men indignasjonen deres ser ut til å være minimal. Nesten ingen (selv på høyresiden) sier at disse statene ikke har rett til å eksistere.
Det er vanskelig å se noen annen forklaring på slike dobbeltstandarder enn reinhekla antisemittisme.
A skrev: "Det er vanskelig å se noen annen forklaring på slike dobbeltstandarder enn reinhekla antisemittisme."
Og er ikke det nettopp underteksten i Løkkes artikkel – at han bruker Syria-konflikten til å insinuere at venstresiden en bloc er antisemittisk?
Det er på høy tid med en begrepsavklaring her. For den israelske regjeringen samt mange av dens støttespillere i USA har vært så freidige at de har redefinert begrepet antisemittisme til hovedsakelig å innebære enhver kritikk av hva den israelske regjeringen måtte finne på.
Slik forsøker de å immunisere seg overfor all kritikk av deres handlinger, samtidig som denne redefineringen uthuler begrepets historiske dimensjon (noe som også gjør millioner av utenforstående, kritiske eller ambivalente jøder som ikke bor i Israel til potensielle gisler). Denne redefineringen er selvsagt også mildest talt provoserende. Å politisere et historisk fenomen som antisemitismen på dette viset er intellektuelt uredelig, og før Israel gir avkall på denne manipulerende strategien, er det faktisk umulig å skjelne mellom reell antisemittisme og legitim kritikk av den israelske regjeringens aktuelle politikk.
Det er riktig at deler av venstresiden, såvel her hjemme som f.eks. i USA, er ute etter å ta Israel. Men før Israel og dets støttespillere restaurerer den opprinnelige betydningen av begrpet "antisemittisme", istedet for å manipulere det i henhold til den til enhver tid aktuelle konteksten, blir det meningsløst å anklage enkelte dem som kritiserer Israel for antisemititsme, fordi Israel selv har fjernet de historisk-ideologiske kriterier som skulle kunne gi grunnlag til å skjelne mellom snørr og bart.
Israel har uthult begrepets historiske betydning, og det er opp til Israel selv å restaurere begrepet på en redelig måte som er mulig å forholde seg til for en kritisk offentllighet.
Norheim: OK, greit, la oss legge bort antisemittismekortet for en stund. Hva er så forklaringen på venstresidens doble standarder? Hvorfor får Israel-Palestinakonflikten så uforholdsmessig stor oppmerksomhet fra venstresiden i forhold til andre etnisk-religiøse konflikter som Sudan, Sri Lanka, Syria eller Tsjetsjenia?
Pål Norheim har mye rett. Situasjonen i Syria er kompleks og det finnes ikke noe enkelt svar. Men det er vel vitterlig situasjonen i Israel/Palestina også? Jeg kan være enig i at det ikke er spesielt konstruktivt å bruke masse tid på å skjelle ut politiske motstandere for hva de burde og ikke burde gjøre - derfor har jeg ikke for vane å gjøre det heller. Men akkurat nå synes jeg det var svært påfallende med hensyn til all den oppmerksomheten Syria har fått - at det er fullstendig taust fra "the usuall suspects". Faktisk så taust at det var verdt å gjøre et poeng ut av. Men jeg har intet behov for å overdrive observasjonen.
Det er en uting å generalisere Israelkritikk som anti-semitisme, og intet i min tekst antydet noe i den retning. Mitt poeng er at staten Israels politikk ser ut til å tiltrekke seg mye mer fordømmelse til tross for at det er mye mindre grunnlag for slik fordømmelse, enn sine arabiske/persiske naboland.
Pål Nordheim: Det er fullt mulig at den israelske regjering og støttende lobbygrupper i USA drar antisemittisme-kortet i utide, det skal jeg ikke protestere på.
Resten av innlegget ditt er jeg ikke enig i. Det at noen bruker et begrep i utide, betyr vel ikke at andres bruk av begrepet nødvendigvis er feil? Rasismekortet dras f.eks så ofte at det er uinteressant å bry seg om, men det finnes jo fortsatt reell rasisme.
Jeg synes Eirik Løkke gjør helt rett i å sette lyset på den norske venstresides meget selektive moral og kritikk av politiske begivenheter i MØ.
Alt hva Israel gjør er fælt, spesielt hvis venstresiden kan konstruere forbindelser mellom Israel og den store satan USA.
Alt hva palestinere gjør er bra.
Her er det ikke rom for mange nyanser.
Den norske venstreside synes ikke nevneverdig hindret av kunnskaper om situasjonen i MØ. Kritikken mot Israel og israelsk politikk synes fundert på både anti sionistiske holdninger , men dessverre også anti semittiske holdninger.
Venstresiden har et relativt enkelt utgangspunkt: staten Israel er primært et vestlig koloniprosjekt, og her kan man male det store lerret med Israel som den store imperialistiske undertrykker og palestinerene som den undertrykte minoritet , som med alle midler har rett til å kjempe for frihet og selvstendighet.
Man ser på mange måter en klassisk norsk utenrikspolitisk debatt her. Det viktigste er ikke hva som skjer på stedet, men hvordan norske politiske aktører opplever dette sett med norske briller.
Dess mer man kan raljere over motpartens håpløse synspunkter, dess bedre er det. Sannsynligvis er det bedre å kritisere USA og Israel da man i disse land kan finne grupper som både kan lese og skrive og i tillegg også skjønne den kritikk som fremholdes.
Så er det naturligvis trist at venstresiden må streve med en konflikt som er så uoversiktlig, fragmentert og mangfoldig som situasjonen i Syria.
Det er litt som å være tilbake i apartheid kampens skytterlinjer: "black on black violence" snakker vi ikke så meget om, så la oss heller konsentrere oss om "white on black violence".
Jeg kan naturligvis ha en viss sympati for ønsket om en ny R2P humanitær intervensjon a la Lybya. Jeg håper ikke dette skjer. Libya var nok. La oss heller se hvor langt man kommer med en sanksjonslinje i SR, og EU tiltak vi kan henge oss på. En intervensjon i Syria bør eventuelt skje på arabiske bajonetter.
Problemet med humanitære intervensjoner er naturligvis at man ikke vet hva som kommer etterpå. Situasjonen i Libya i dag kan være et eksempel her.
Den flora av militante grupper som man i dag ser kan inneholde et utall islamske jihad grupper.
Den samme tendens ser vi nå i Syria.
Al Qaeda uttalte nylig at de støtter det folkelige opprør mot det nåværende regimet. Dette kommer like atter at vestlige rapporter (Mc Clatchy rapporten) hevdet at irakske jihad grupper hadde utført oppdrag mot syriske etterretningsinstallasjoner i Damascus.
En melt down i Syria kan dessverre lett utarte til en regional konflikt.
Damascus støttet i sin tid sunni opprørerene i Irak før shia bevegelsen konsoliderte seg. Det kan kanskje nå være sunni grupper som er i ferd med å vende tilbake til Syria.
De syriske sunnier som kanskje utgjør ca. 75% av befolkningen kan være i ferd med å alliere seg med jihad grupper for å knekke det bestående alawitt regimet.
Sunni grupper i Jordan, Libanon og spesielt Saudi Arabia kan også ha en interesse av å intervenere.
Saudi Arabia har egne sikkerhetspolitiske interesser å pleie og kan ønske en intervensjon for å svekke et regimet som er alliert med hovedfienden Iran.
Iran har på sin side et ønske å fortsette alliansen med alawitt regimet i Syria og opprettholde kontrollen med Hezbollah i Libanon.
Hvis regimet i Damascus faller kan dette bidra til å konsolidere sunni bevegelsen og oppmuntre disse grupper.
Det kan også åpne mulighetene for en ny regional konflikt.
Men i den norske venstre politiske verden er antakeliog dette småtterier sammenlignet med den israelsk -palestinske konflikt og det som foregår
på Vestbredden, Gaza og Jordan bredden.
@Tormod:
Mener du på ramme alvor at det er UTILBØRLIG overfor Assad-diktaturet å si at man ikke er forbauset over deres brutalitet???
Selvfølgelig bør man løfte frem også de verste aktørenes overgrep.
Selvfølgelig bør kritikken av de aktører som tross er bedre enn mange andre settes inn i nettopp denne konteksten - noe som det særlig syndes mot ift. USA og Israel.
Men å si at alle stater skal *diskuteres* på nøyaktig samme vis blir som å si at man ikke skal bruke tid på å kritisere politiet for maktmisbruk fordi det fins kriminelle gjenger som gjør mange verre ting.
@Pål Norheim:
Jeg synes det blir litt merkelig å kritisere Løkke for å ha skrevet om det han skriver om og ikke om det han ikke skriver om. Verken han eller du eller jeg bruker noe av vår "spalteplass" på å skrive om sultkatastrofen som truer i Sahel-regionen - er dét også galt?
Her er forøvrig en annen artikkel over samme tema fra en forfatter med noe mer venstreside-kred:
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2012/feb/10/syria-not-iraq-wrong-intervene?cat=commentisfree&type=article
"Men å si at alle stater skal *diskuteres* på nøyaktig samme vis blir som å si at man ikke skal bruke tid på å kritisere politiet for maktmisbruk fordi det fins kriminelle gjenger som gjør mange verre ting."
Hvordan er en analogi mellom politiet og kriminelle gjenger overførbart til nasjonalstater? Finnes det folkegrupper som må ses på som "kriminelle gjenger" - umoralske, voldelige og uten evne til å oppføre seg?
Løkke skriver:
"Situasjonen i Syria er kompleks og det finnes ikke noe enkelt svar. Men det er vel vitterlig situasjonen i Israel/Palestina også?"
Det er riktig, selv om media og venstresiden i Norge ynder å fremstille/vinkle situasjon i Israel/Palestina på en veldig forenklet måte, det er bare sort-hvitt, det er bare kampen mellom de(t) onde og de(t) gode.
"Men akkurat nå synes jeg det var svært påfallende med hensyn til all den oppmerksomheten Syria har fått — at det er fullstendig taust fra “the usuall suspects”. Faktisk så taust at det var verdt å gjøre et poeng ut av. Men jeg har intet behov for å overdrive observasjonen."
Enig. Samtidig tror jeg det er verdt å understreke at moralsk engasjement er bra, men når situasjonen skal analyseres og løsninger skisseres bør det moralske engasjementet vike for kjølig nøkternhet. Det moralske engasjementet har en tendens til å forkludre den nøkterne analysen slik at man i panikk ender opp med å gjøre noe dumt.
@A (som en digresjon - kan ikke folk velge seg litt mer hensiktsmessige alias?):
"Finnes det folkegrupper som må ses på som “kriminelle gjenger” — umoralske, voldelige og uten evne til å oppføre seg?"
Selvfølgelig ikke. Derimot finnes det mange *regimer* som det er relevant å se på som "kriminelle gjenger" (noen av dem *er* til og med kriminelle gjenger).
I motsetning til situasjonen i Syria, er situasjonen i forhold til Palestina temmelig enkel: Israel har folkerettsstridig annektert Øst-Jerusalem og har de facto annektert store deler av den palestinske Vestbredden gjennom folkerettsstridige bosettinger på okkupert territorium. FN har fatta gjentatte resolusjoner som krever at Israel avvikler de illegale bosettingene og trekker seg ut av okkuperte områder. Det er bare gjennomføringa av disse resolusjonene det skorter på.
En rekke land bryter menneskerettighetene overfor egne innbyggere. Folkeretten gir imidlertid ikke FN noe grunnlag for å intervenere i slike situasjoner. Dette i kontrast til situasjonen når et land bryter Folkeretten gjennom å bosette eget lands innbyggere på okkuperte områder, slik Israel gjør, eller når et land folkerettsstridig intervenerer i et annet lands indre politiske forhold, slik Saudi-Arabia gjør når landets okkupasjonssoldater holder demokratibevegelsen i Bahrain nede.
Det ekstremt hykleriske er Vesten som hyler opp om at noe "må gjøres" i Syria, på tross av at intervensjon der til støtte for opprørerne vil bryte Folkeretten, mens de ikke løfter en finger for å støtte demokratiaktivistene som samtidig fengsles, tortureres og drepes i et annet arabisk land, på tross av at FN her har all mulig legitimitet til å intervenere med sanksjoner mot Saudi-Arabia for folkerettsstridig inngripen i et annet land. Vesten hadde ikke heller trengt å gå til FNs Sikkerhetsråd om man ønska å stanse den militære knusinga av demokratioppstanden i Bahrain. Det hadde holdt lenge å true kongediktatoren i Saudi-Arabia med å stanse våpenleveransene han er så avhengig av for å undertrykke ikke bare sitt eget, men også nabolandets folk. Det er altså ingen som helst tvil om hvem som er hyklerne her: Det er Vestens ledende politikere og alle som forsvarer deres politikk i Midtøsten.
Kommentaren bryter med Minervas policy og er slettet (red.)
Denne debatten er sitert på lederplass i DN....
Det ble notert Konrad :)