Kommentarer: 3
28. april, 2011

Leif Knutsen

Leif Knutsen (f. 1961) har vært bedriftsrådgiver i 20 år med spesialisering innen flokete (”wicked”) problemer.

Tenker Jostein Gaarder nok etter?

Jostein Gaarders beklagelser og ettertanker om tvetydighet blir “too little, too late”.  Gaarder kan gjerne fjerne seg fra debatten nå og har lov til det, men han kan i stedet velge å gjøre noe storartet, nemlig å ta et fullt oppgjør med sin egen kronikk og reaksjonene den avstedkom.

Man kan trygt si at Jostein Gaarders kronikk “Guds utvalgte folk” i Aftenposten 4.8.2006 er en rival med “Sofies verden” for å være hans mest kjente skrift. Siden jeg var en av dem som gikk hardt ut mot Gaarder den gangen, får jeg være redelig nok til å imøtegå hans siste innslag i denne tråden, nemlig hans “Ettertanke” i Aftenposten 20.4.2011.

La meg først si dette: jeg tviler ikke på at Gaarder var oppriktig i 2006 og er det nå. Jeg tror på at han aldri hadde jødefientlige intensjoner, og jeg tror også gjerne at han forståelig nok ble forferdet og fortvilet over krigens realiteter slik de utspilte seg for åpen scene på begge sider av Libanons sydlige grense.

La det også være klart at om Gaarder på noen måte følte at han ble truet på liv, helse, eller privatliv, skal jeg være den første til å beklage det og fordømme dem som eventuelt kom med slike trusler.

Gaarders synder…

Men når Gaarder har høstet anerkjennelse for sin forfattergjerning, som attpåtil bygger på en søken etter sannhet og klarhet, og når han attpåtil sa at kronikken i sin tid var godt gjennomtenkt og -diskutert i forveien, blir hans ettertanker om tvetydighet, på godt norsk, “too little, too late”.

Men hvis han bør beklage mer enn det han allerede har gjort, hva er egentlig hans synder?

Det er to: aggressiv uvitenhet og naiv kynisme.

Aggressiv uvitenhet: I sin kronikk satte Gaarder en rekke grovt feilaktige antagelser som premiss for utfallene hans ellers. De dreier seg i hovedsak om jødisk religiøs lære – hva som ligger i det å være “utvalgt”, hva “et øye for et øye”, betydningen av åpenbaringer (http://bit.ly/g4zAPf), og av de ti landeplagene. Det var intet forbehold i disse løgnaktige påstandene, de var fremlagt som om de var normative og selvsagte. Det hadde ikke vært vanskelig for Gaarder å sette seg inn i dette før han skrev kronikken, men det var moralsk nødvendig av ham å gjøre det etterpå. Når han kun betegner sin kronikk som “tvetydig” har han åpenbart ikke gjort det, selv flere år etterpå.

Det andre var naiv kynisme, altså viljen til å ukritisk tilskrive andre – i dette tilfelle Israel og de jødene som støtter Israel – de verste motivene. Gaarder er godt kjent med krigens grusomheter, gjennom historien, men i sin kronikk ville han ha det til at forferdelsene i Libanon ene og alene skyldtes israelsk grusomhet, med grunnlag i en “krigersk” religion. Så blottet var denne retorikken for enhver nyanse at Gaarder ville frata Israel all legitimitet, sogar sin eksistensberettigelse. Hvis alle land i verden skulle dømmes etter samme standard, ville det ikke vært mange igjen. For å sitere Gaarders favorittrabbiner, det var dette med å kaste den første sten.

Argumentasjonsrekken var anvendelig den gangen som nå fordi denne aggressive uvitenheten og naive kynismen (blant annet) om jødedommen og Israel er så utbredt i norske debattfora. Uansett hva Gaarders intensjoner var, fordummet de en viktig debatt og forsterket destruktive fordommer. En såpass ressursterk og profilert person som Gaarder må påta seg en del av ansvaret for virkningene av det han skriver, og ikke bare intensjonene.

…utbredte som de er

Jeg er glad for at Gaarder har tenkt etter og tviler ikke på at han oppriktig er lei seg. Og tar til etterretning at han vil legge dette bak seg. Jeg hadde ønsket at jeg simpelthen kunne respektere det.

Gaarder kan gjerne fjerne seg fra debatten nå og har lov til det, men han kan i stedet velge å gjøre noe storartet, nemlig å ta et fullt oppgjør med sin egen kronikk og reaksjonene den avstedkom.

Et slikt oppgjør ville ikke minske krigens redsler eller Israels ansvar for å bidra til disse. Men det ville gjort oss alle – ikke minst Gaarder selv – en god del klokere.

 

 

Kommentarer: 3

Annonse kulturredaktør

  • Tom K

    «gjennom historien, men i sin kronikk ville han ha det til at forferdelsene i Libanon ene og alene skyldtes israelsk grusomhet, med grunnlag i en “krigersk” religion»

    Her fikk jeg kaffe ut av nesen og utover hele keyboardet grunnet latter. Jostein Garder mente altså at Jødedommen i motsettning til Islam var en krigersk religion? Islam, fredens religion hehe.

  • Odin

    En annen en kan spørre om han tenkte godt nok etter er debattredaktøren i Aftenposten.
    Med disse og flere åpenbare feil i kronikken, hvorfor ble den liggende helt fremst på Meninger langt over den tiden som er normalt for kronikker.
    En liten refleksjon fra debatterdaktøren om hvilke meninger dette legitimerte hadde gjort seg.

  • Bante

    Gaarder er etter min menig en sentimentalist. Denne kulturelle, mediale og litterære pest som har herjet vår vestlige havn de siste 40 år og som derfor har infisert mangt et hode.

    La oss sitere en av de store: «Rhetoric is fooling others. Sentimentality is fooling yourself» Yeats.

    Gaarder var helt åpenbart henført av sin egen indignasjon og hvitglødende raseri da han satt og prentet jødehatet på papiret. At en presumtivt rasjonell og kunnskapsrik mann klarte å begå så mange antisemttiske klassikere i et så lite innlegg, blir forståelig når vi tar høyde for sentimentalistens tiltrekning til emosjonelt selvbedrag.

    En annen fremtredende sentimentalist med antisemittisme i bagasjen er forøvrig Vibeke Løkkeberg.

    Eller hva med denne beskrivelsen: «A sentimentalist is one who desires to have the luxury of an emotion without paying for it.» Passer ikke den på Gaarder?

    Det er nedslående å se at Leif Knudsen vil legge vekt på folks intensjoner når han vil bedømme deres handlinger: «Jeg tror på at han aldri hadde jødefientlige intensjoner, og jeg tror også gjerne at han forståelig nok ble forferdet og fortvilet over krigens realiteter slik de utspilte seg for åpen scene på begge sider av Libanons sydlige grense.»

    Gode intensjoner, sterke følelser (som gjerne tenderer mot å være personlig krenket som om det er en selv som var skamfert) og selektiv logikk preger den sentimentale.

    Man blir dypt krenket av IDFs drap på 1500 arabere, hvorav halvparten var militante. Men den samme indignasjon uteblir absolutt og etthundre prosent når den sigalesiske regjering dreper rundt 40 000 mennesker i den avsluttende delen sin kampanj mot Tamitigrene. Var det noen som nevnte om behovet for «proposjonalitetet»?

    Når sentimentalister blir konfrontert med denne logiske brist, blir de irritert og svarer at det ikke kan forventes at de skal engasjere seg i alt. Nei, men det hadde vært lettere for oss andre om det var mer konsistens i sentimentalistens reaksjonsmønster.

    Når så krigen i Gaza har lagt seg, er noe av roen kommet tilbake – selv til sentimentalistens hode, slik at også denne kan, i øyeblikk av klartenkthet, se ting fra to sider. Overgangen er brå og minner ikke lite om den avstanden man finner mellom den kåthet en kan føle rett før orgasmen, og den undrende likegyldighet som gjerne følger rett etter: «hvorfor var det hele så viktig?»

    «Sentimentality is the expression of emotion without judgment. Perhaps it is worse than that: it is the expression of emotion without an acknowledgement that judgment should enter into how we should react to what we see and hear. It is the manifestation of a desire for the abrogation of an existential condition of human life, namely the need to always and never unendingly to exercise judgment. Sentimentality is therefore childish and therefore reductive of our humanity».

    Ja, det stemmer, de fremste sentimentalistene er barn.