4. mai, 2009
Thatcher 30 år etter
Jeg har samlet noen nyttige analyser og kommentarer.
I dag er det 30 år siden Margaret Thatcher ble valgt til britisk statsminister for første gang.
De konservative avisene Daily Telegraph og Times har omfattende seksjoner dedikert til emnet, hvorav flere mer eller mindre interessante analyser fra andre politikere.
Som vanlig er Boris Johnson, Londons ordfører, den mest underholdende. Om tiden da Thatcher overtok makten skriver han:
Our children`s teeth were ruined by a diet of Spangles, Curly-Wurlies and Tizer, and our weather was lousy. Mrs Thatcher set about changing virtually everything, except possibly the weather. Now, don`t get me wrong. I was never one of those acnoid Tory boys who had semi-erotic dreams about Margaret Thatcher. She never visited me at night in her imperial-blue dress and bling and magnificent pineapple-coloured hair. I never imagined her leaning over me and parting her red lips to whisper about monetarism and taming union power.
Daily Telegraphs leder har et råd til David Cameron som jeg stiller meg helhjertet bak: Tør å være upopulær!
The huge debts with which the country is now saddled mean that it is simply not going to be feasible for the “spend, spend, spend” policy that has characterised Labour’s 12 years in office to continue. The overwhelming priority has to be the reduction of public sector debt from levels that threaten to destroy the whole economy. That means public spending will have to be drastically cut. Identifying what to cut, and how to replace rigid state provision with alternatives that make more efficient use of taxpayers’ money, represents the biggest political challenge for David Cameron’s Conservative Party.
Times skriver at de nye parlamentsmedlemmene som Tory-partiet ligger an til å få etter neste års valg ikke følger Camerons sentrumskurs, men ligger klart til høyre.
David Cameron will head a party dominated by MPs more socially conservative and less concerned with the environment than their leader, an analysis of Conservative parliamentary candidates suggests….Far from being a group of “Cameron clones” those most likely to be new Tory MPs are, in general, less concerned about climate change than terrorism, oppose green taxes and are hostile to gay adoptions. A majority oppose the party’s official policy of raising green taxes to reduce the taxation burden on families, according to a survey of 148 Tory candidates.
Daniel Finkelstein, en av de mest innsiktsfulle kommentarorene på britisk høyreside, og en såkalt “modernisator”, skriver om hvordan Storbritannia og det konservative partiet har endret seg siden Thatchers tid, men også om mytene omkring Thatcher.
Most Tories recall that the Thatcher Government cut taxes. They do not recall that the first Budget by Sir Geoffrey Howe, her Chancellor, raised taxes to reduce borrowing. When Mr Cameron and Mr Osborne said they would always put stability before tax cuts, a number of Conservatives were angry. Mr Osborne simply replied to them by quoting Sir Geoffrey….Fourth, understand that this is a different era and that the social values of the 1970s and 1980s were different. Margaret Thatcher was modern in 1985, but so was Lionel Richie.
Men konservative parlamentsmedlemmer og aktivister mener fremdeles at Thatcher er den største Tory som noen gang har levd.
Times sammenligner endringer i britisk opinion fra 1989 og til i dag. Her er noen av funnene:
Then, 82% thought there was a big difference between the Conservatives and Labour. Now only 30% do….Perhaps the most surprising change has been in attitudes towards the environment: 1989 was a high-water mark for environmental concerns, the Green party achieving a record share of the vote in UK European parliament elections. Recent years have seen climate change pushed to the very top of the political agenda, with government initiatives such as Lord Stern’s report on the economics of global warming and an apparent consensus on the issue among mainstream scientists. Despite all this, the poll suggests that people are more sceptical about climate change than they were 20 years ago, and less willing to make sacrifices. Twenty years ago fewer than half of the British people, 49%, thought that warnings about climate change were exaggerated; now 57% do. Then, 66% thought more should be done to protect the environment, including higher taxes; now only 45% do.
Financial Times skriver om ferske bøker om arven etter Thatcher.
Jeg tillater meg også å republisere de relevante delene av min kritikk av Naomi Kleins bok Sjokkdoktrinen.
Påstand: Det var Falklandskrigen i 1982 og den uro og de nasjonalistiske følelser som dette førte med seg som gjorde Thatcher i stand til å knuse de streikende kullgruvearbeiderne og å starte den første privatiseringsbølgen i et vestlig demokrati.
Igjen har Klein litt trøbbel med kronologien. Hva Klein mener med ”disorder” som følge av krigen og hvorfor dette skulle styrke Thatcher aner jeg ikke, og det gis heller ikke noen forklaring lenger bak i boken. Sammenhengen mellom Falklandskrigen i 1982 og kullgruvestreikene i 1984-85 er også temmelig spekulativ.
Det er ganske enkelt ikke riktig at Thatcher startet privatiseringene etter 1982. De første store privatiseringene — av forsvarsselskapet British Aerospace, telekomselskapet Cable & Wireless og Amersham International (kjemisk industri) var allerede gjennomført. Det var solgt tilstrekkelig aksjer i British Petroleum til at staten ikke lenger var majoritetseier. Mange flere salg hadde kommet langt i planleggingsprosessen.
Dessuten må vi ikke glemme Thatchers privatisering av offentlige boliger, en av hennes viktigste, der nesten halvannen million boliger ble solgt til beboerne under hennes styre. Allerede i 1980 kom loven som ga leieboerne rett til å kjøpe med rabatt, og innen 1982 var nesten en halv million boliger solgt. Klein er klar over denne privatiseringen, som hun omtaler på s. 135.
Men det er riktig at de største privatiseringene skjedde i andre halvdel av 1980-tallet. Thatcher var godt i gang. Hvorvidt det hadde blitt et annet forløp uten Falklandskrigen må forbli spekulasjon.
Kleins omtale av Thatcher-perioden inne i boken er ikke mer presis. For å få historien om Falklandskrigen til å henge i hop, må hun plassere alt som kan ligne på sjokkterapi etter denne hendelsen. For å underbygge dette bedraget, siterer hun fra et brev Thatcher skrev til Friedrich Hayek i februar 1982, der hun slår fast at noen av de tiltakene som ble brukt i Chile ikke kunne anvendes i et demokrati som Storbritannia, (naturlig nok), og Kleins store clue: ”Noen ganger vil prosessen synes plagsomt treg”.
Ja, ting tar tid i et demokrati. Men Thatcher hadde allerede langt tidligere, nærmere bestemt i budsjettet som ble lagt frem i juli 1980, satt i gang sjokkterapien i britisk økonomi, også kjent som monetarisme. Ved siden av sine generelle frimarkedsideer er det først og fremst denne doktrinen Friedman er kjent for — troen på at man må kontrollere pengemengden for å bekjempe inflasjonen. Thatcher satte altså bekjempelsen av inflasjonen øverst på sin økonomiske dagsorden, og for å ta knekken på den, sultet hun den rett og slett ut av systemet.
Mens Klein skriver at Thatcher i februar 1982 ikke ville risikere å gjøre noe radikalt og upopulært, er sannheten at da hadde hun allerede forlengst gjort det. Også noen av hennes beundrere mener at hun tok for hardt i, og at den etterfølgende nedgangen i økonomien og kraftige økningen i arbeidsledigheten ble større enn nødvendig.
Klein er enten ikke er klar over denne sjokkterapien (pussig nok mangler begrepet monetarisme i stikkordsregisteret), eller hun velger å hoppe over den, for bedre å få historien til å passe med sin kronologi. Akkurat som monsteret Maos død passet henne mye dårligere som opptakt til liberaliseringen i Kina enn massakren på Den Himmelske Freds plass, passer det dårligere at det var den økonomiske krisen Thatcher arvet etter Labour, og ikke Falklandskrigen, som utløste hennes virkelige sjokkterapi.
Inflasjonsraten er nøkkelen til å forstå Thatchers første år ved makten (figur 1). Vi ser at den var svært høy på midten av 1970-tallet, under Labour-statsminister Harold Wilson (topp-punktet på årsbasis var 24,2% i 1975). Deretter falt den noe, men var på vei opp igjen da Thatcher kom til makten i mai 1979. I 1980 økte den ytterligere, men dette skyldtes at Thatcher gjorde to ting samtidig. Hun reduserte pengemengden, men vred også skattesystemet fra inntektsbeskatning til forbruksbeskatning for å stimulere arbeidstilbudet. Denne kraftige økningen i momsen hadde en betydelig effekt på prisene, og gjorde sitt til at det tok tid før inflasjonsforventningene falt. Det tok derfor nesten tre år før inflasjonen var nede igjen på omkring 10%, der den lå da Thatcher overtok.
Men fra 1982 var inflasjonen på rask vei ned igjen. Innen valget i 1983 var den rundt 4% og problemet var mer eller mindre løst. Ifølge det britiske statistiske sentralbyrået krympet den britiske økonomien på grunn av sjokkterapien med 2,1% i 1980 og 1,5% i 1981, mens veksten var tilbake med 1,9% i 1982 og 3,5% i 1983.
Den sjokkterapien hun satte i gang, økte også arbeidsledigheten kraftig. Det er ikke merkelig at de kortsiktige utslagene av den beske medisinen gjorde Thatcher upopulær i 1981 og 1982.
Klein plukker (s. 135) akkurat de tallene som passer henne best, når hun skriver at andelen som var fornøyd med Tory-regjeringen hadde sunket til 18% og at Thatchers personlige popularitet var nede i 25%. I fotnotene viser hun til meningsmålingsinstituttet Mori. Disse målingene er heldigvis lett tilgjenglige.
Andelen som var fornøyd med regjeringen nådde sitt lavmål i mars 1981, med 16%, og en ny nestenbunn i desember 1981 med de 18% som Klein viser til. I februar, før krigen, var den imidlertid opp igjen til 23%. Falklandskrigens opptakt var argentinernes okkupasjon av Sør-Georgia 19. mars 1982, etter at forhandlinger om Falklandsøyenes fremtid ble brutt 1. mars. Selve invasjonen skjedde 2. april. Det er rimelig å regne med en positiv effekt av Thatchers avvisende holdning fra og med mars.
Thatchers personlige popularitet nådde bunnen i desember 1981, men var oppe igjen i 32% i januar og 30% i februar 1982. Høsten 1981 nådde det konservative partiet sitt lavmål med 27% oppslutning. I februar hadde dette steget litt til 30%, tre prosent bak Labour.
Falklandseffekten er klar og sterk på de konservatives oppslutning sommeren 1982. Det skyldes ikke minst at Labour-ledelsen var sterkt uenig med sine egne velgere i denne saken. Det springende punktet er at denne effekten sannsynligvis ikke hadde kunnet vare helt til valget sommeren 1983 dersom ikke Thatchers monetaristiske sjokkterapi hadde begynt å vise resultater. Det er faktisk grunn til å tro at Thatcher vurderte det slik at kjempefremgangen like etter krigen var flyktig, og at hun derfor måtte vente på den økonomiske oppgangen. Hvorfor skulle hun ellers vente med valget et helt år, og ikke holde det på toppen av en popularitetsbølge sommeren eller høsten 1982?
Det hjalp også at Labour valgte den stakkarslige gammelsosialisten Michael Foot til leder (sjekk hans personlige popularitet hos Mori — den ligger betydelig lavere enn Thatchers gjennom hele kriseåret 1981). Partiet gikk også til valg i 1983 på en plattform som sikkert ville ha gledet Klein, men som lå alt for langt til venstre for det britiske folk. Thatchers oppslutning i 1983 var ikke uvanlig høy for de konservative. Hennes kjempeseier skyldtes at Labour gjorde et katastrofevalg og ble utfordret av sosialdemokratiske utbrytere som stjal stemmer til sin sentrumsallianse med det liberale partiet.
Falklandskrigen styrket Thatchers gjennomføringsevne, ikke fordi den var en stor krise eller katastrofe, men tvert imot fordi den ga britene troen på seg selv, og på at de hadde en handlekraftig leder. Hva Thatcher hadde kunnet gjøre uten denne vitamininnsprøytningen er ikke lett å si. Slik kontrafaktisk historieskrivning er artig, men knapt nok noen vitenskap. Det vi vet er at økonomien etter er kraftig sjokk var i ferd med å snu, og de konservative lå bare tre prosent bak sine fremste rivaler måneden før Falklandskrisen tok av. Vi vet at Ronald Reagan, med en lignende politikk og med lignende økonomiske problemer i starten av sin periode, vant med et valgskred i 1984, helt uten noen populær krig å surfe på. (For å komme i forkjøpet eventuelle kleinitter som drar frem den ubetydelige invasjonen av Grenada som en paralell til Falklandsøyene, er det verdt å minne om at Reagan ble direkte ydmyket i Libanon i 1984). Vi vet også at seier i krig og mobilisering av nasjonalistiske følelser ikke er noen sikker vei til seier i Storbritannia. Det er nok å vise til Winston Churchills valgnederlag i 1945.
I Argentina er det imidlertid ingen tvil om at Falklandskrigen fikk stor betydning, og var med på å berede grunnen for gjeninnføringen av demokratiet i 1983.
Daniel Hannan eller Nigel Farage er den nye Margaret Thatcher - iallfall kommer aldri David Cameron til å bli det.
http://www.youtube.com/watch?v=94lW6Y4tBXs&feature=player_embedded
http://www.youtube.com/watch?v=XDwQEEAZhWM&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=pw7XwexR2ec
Se også Hannans leseverdige blogg hos The Daily Telegraph: http://blogs.telegraph.co.uk/Daniel_Hannan