Tid for tvang
Netanyahu bruker vanskelige regjeringspartnere som unnskyldning for fornyet bygging på Vestbredden. Vesten må gi ham et tilbud han ikke kan motstå: Tving dem i kne, eller kvitt deg med dem.
Denne uken utløp den israelske byggestansen på Vestbredden. Palestinerne har truet med å trekke seg fra de pågående amerikanskstøttede fredsforhandlingene dersom byggingen gjenopptas. Om det skulle skje, vil vi få et svarteperspill om skyld: Israelerne vil si at president Abbas ikke kan mene alvor med sin fredsvilje når han lar en ”bagatell” som litt bosetningsbygging ødelegge, særlig siden palestinerne ventet helt mot slutten av den erklærte byggestansen til å gå med på forhandlinger. Palestinerne vil si at Netanyahu er i lommen på bosetterbevegelsen når Israel fortsetter å bygge bosetninger på områder det skal forhandles om i fredsforhandlingene, selv stilt overfor et palestinsk ultimatum.
Begge vil for så vidt ha rett, men det er en fattig trøst, både for landene i regionen og oss andre. Derfor må aktører som kan påvirke — USA og EU — gjøre alt for å hindre at det skjer. Støtet nå bør settes inn på å forlenge byggestansen.
Flere av partnerne i den israelske koalisjonsregjeringen har gått ut og krevet at Netanyahu erklærer at byggestansen var en feil i utgangspunktet. Netanyahus regjeringspartnere har så sterke bånd til bosetterbevegelsen — og så liten vilje til å gi opp Vestbredden — at et fornyet moratorium kan føre til at de bryter ut av regjeringen.
”Alle” antar at Netanyahu bruker de motville regjeringspartnerne for hva de er verdt i samtaler med USA. Og det er sant at Netanyahu, om han virkelig ønsker å få til en avtale, er i en vanskelig situasjon. Det er en viss grunn til å håpe at Netanyahu vil inngå en avtale. Hans forgjengere som statsministre, Ariel Sharon og Ehud Olmert, begge tidligere fra Likud, kom etter hvert til den konklusjon at fravær av en tostatsløsning innebærer en stor trussel mot Israel som et nasjonalt hjem for jødene. Men det var krevende for begge disse – og enda mer for Netanyahu – å få med seg store nok deler av den nasjonalistiske fløyen på dette. Netanyahus unnskyldning er i noen grad altså reell.
Men denne gangen bør Vesten ikke akseptere den unnskyldningen.
Vanskelige dilemmaer
Jeg har tidligere skrevet kritisk om forsøk på å demonisere Israel, og de stadige forslagene om boikott av den ene eller annen art som preger debatten. Slike forslag er stort sett urimelig. Israel står stort sett overfor dilemmaer og vanskelig valg disse kritikerne bryr seg lite om. En fredsavtale er ikke noe Israel uten videre kan vedta — mange palestinske fraksjoner anerkjenner ikke Israels eksistens — og skyter raketter mot landet fra Gaza. Andre anerkjenner Israel bare av taktiske grunner; og det er stundom uklart hvor sterkt de genuint anerkjenner landet faktisk står internt.
Ingen palestinsk forhandler har foreløpig vært villig til å en løsning der etterkommerne etter palestinere som ble fordrevet i 1948, ikke skal ha rett til å vende tilbake til Israel — noe som ville kunne gjøre Israel til en majoritetsarabisk stat. Også den — i stor grad med rette — kritiserte separasjonsbarrieren, som delvis er bygget på områder øst for 1967-grensen, har vært et svar på en reell utfordring som Israels kritikere i liten grad interesserte seg for: Den dødelige intifadaen som ble igangsatt i 2000. Abbas har skjønt dette — og i den forstand har politikken altså virket.
Kort sagt: Altfor ofte er det uklart akkurat hva Israel skal endre for å oppnå fred, eller om det som kreves, faktisk bidrar til fred, er et rimelig krav eller er forsvarlig fra et israelsk sikkerhetsperspektiv.
Kravet om byggestans er rimelig
Denne gangen er det annerledes. Bosetningene er i seg selv et vesentlig hinder for en fredsløsning. Jo flere bosettere, jo vanskeligere er det å tegne inn en palestinsk stat, eller å gjennomføre en fredsløsning, og jo sterkere blir bosetterbevegelsens innflytelse i Israel. Kravet om byggestans er rimelig, og det innebærer ingen sikkerhetstrussel. Det er ikke sikkert det fører til fred — men det er nesten helt sikkert at det holder forhandlingene i gang. Forhandlingene kan lykkes — det har partene selv sagt, om enn bare for å gjøre et godt inntrykk på kamera.
Men forhandlingene denne gangen er fullt alvor. Det finnes selvsagt utallige grunner til å være pessimistisk i forhold til pågående forhandlingene. PA og Hamas er splittet. Begge kan foretrekke status quo fremfor en løsning som kan innebære at deres makt trues. Israel er splittet. Men det finnes én god grunn til å være optimist: Denne forhandlingsrunden kan være siste mulighet på lang tid, og slår det feil kan de langsiktige konsekvensene i verste fall være dramatiske — både for partene, men også, og avgjørende, for USA slik Obama oppfatter landets interesser i regionen.
Press fra USA og EU
Det later til at USA og EU er enige om dette. Og USA og EU enige om at byggestans er riktig, og viktig. Det betyr ikke at palestinerne gjør alt de kan for å unngå å avbryte forhandlingene — det er ingen tvingende nødvendig grunn til at Abbas må bryte forhandlingene, selv om også han står svakt internt.
Et begrenset antall nye bygg i eksisterende bosetninger vil ikke være avgjørende for hvor grensene for en ny stat skal trekkes. Og Abbas har ikke uten videre vært villig til å komme med gester som ville gjøre det lettere for Netanyahu å forlenge byggestansen — som å anerkjenne at Israel skal være en jødisk stat.
Men denne gangen er det riktig å legge press i første rekke på Netanyahu, fordi en utvidelse av byggestansen uansett er rett, og fordi Netanyahu har handlingsrom om han tør å velge det. Om forhandlingene overlever kommer det alltids siden en anledning til å legge press på Abbas: Uten en løsning på flyktningspørsmålet som Israel kan leve med, blir det aldri en avtale.
EU og USA har til sammen virkemidler som kan legge et betydelig press på Israel. De viktige områdene er handel og økonomisk og militær støtte. Både pisk og gulrot er mulig å bruke her, og det er mulig å knytte virkemidlene direkte opp mot byggestans: Så lenge byggestansen står ved lag, gjelder et regime. Så lenge den ikke gjør det, gjelder et annet.
Dette er tidspunktet for å benytte de virkemidlene.
EU må gå foran
EUs ”utenriksminister”, Catherine Ashton, dro i dag til Midtøsten for å snakke med partene. EU har hittil vært sett på som en svak, ukoordinert aktør i regionen. Dette er tiden for å koordinere en fast policy på et punkt hvor de fleste europeere er enige. USA står midt i kongressvalg, som i denne sammenheng svekker Obamas evne til å prioritere Midtøsten og å håndtere dette på egenhånd. Det gjør det enda viktigere at EU for en gangs skyld tar seg sammen og kommer Obama til unnsetning ved å projisere den makten verdens største økonomi tross alt besitter.
Ashton og Obama kan sammen stille Netanyahu overfor valget mellom å tvinge sine regjeringspartnere — og sitt eget parti — til å gjøre det som er nødvendig for å fortsette forhandlingene, eller bryte opp regjeringen og danne en ny sammen med Arbeiderpartiet og Kadima, som vil være villige til fornyet byggestans. Og Ehud Barak og det israelske Arbeiderpartiet kan gjøre det klart at de bryter ut av regjeringen, og fremtvinger en krise, om byggestansen ikke forlenges.
Dette er ikke en tid for norske initiativ for boikott eller fordømmelse — de fører ingen steder. Som utenforland har Norge heller ingen rolle i EU. Men om norske politikere har noen bånd til aktører i EU eller til Ehud Barak eller andre politikere i det israelske Arbeiderpartiet, er dette tidspunktet for å bruke dem.
Det var aldri sannsynlig at denne forhandlingsrunden ville gli av seg selv. Og en endelig avtale kan kanskje ikke tvinges på partene. Men aktørene kan tvinges til å fortsette prosessen, Netanyahu kan presses, regjeringspartnerne kan tvinges til å velge mellom å miste makten eller fortsette byggestansen. Fredsprosessen må tvinges videre.
- Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Han kan følges på Twitter.
Dette høres vel noe dramatisk ut, men mitt helhetsinntrykk av problemet er
at det kun er EN mulighet for og skape fred i dette området - og det er at
den ene av partene blir utslettet med en atombombe.
Det er ikke dermed sagt at jeg foreslår dennne løsningen
Den eneste løsningen er en trestatsløsning. Tostatsløsningen er dømt til å feile. En mini-palestinsk stat, overbefolket, fattig og styrt av religiøse fanatikere kan ikke føre til fred i midtøsten. Den eneste holdbare løsningen er å gjenforene Gaza med Egypt og trekke nye grenser mellom Jordan og Israel. Denne løsningen burde vesten gå for både gjennom å presse araberstatene til å akseptere en innlemmelse av disse områdene i Jordan og Egypt, og gjennom å gi dem økonomisk støtte.
Syntes kronikken bader seg i det typiske - Israel skal gjøre x og y, osv, ellers blir det ingen fred. Problemet i hele konflikten ligger ikke hos Israel, men hos palestinerne. De er enten ikke i stand til å oppfylle sin del av et fredsforslag, eller så er de rett og slett ikke interessert. Begge er selvsagt riktig. Et ytterligere problem er at palestinerne ikke har effektive demokratiske metoder for å løse opp i sine egne problemer.
Det virker for meg svært åpenbart at det er palestinerne som må gjøre det neste trekket, og vise at de faktisk kan holde det de forplikter seg til - ellers er all annen forhandling bortkastet. Israel har allerede hatt en byggestans over en lang periode, og til hvilket utfall? Et nytt krav om en enda lengre byggestans? Si meg, hva har palestinerne noensinne gjort for fred i midtøsten? (Fredsdemonstrasjoner og andre useriøse "virkemidler" er såklart ikke inkludert).
For all del, det kan jo være mulig å få Israel til å utvide byggestansen, men hvor fører det hen? Det er ingen grunn til å tro at det vil ha noe som helst annen innvirkning enn en kortsiktig forlengelse av forhandlingene.
Selv syntes jeg det ville vært interessent om Netanyahu forlenget byggestansen, for så å kaste ballen tilbake til palestinerne. Men som vi alle vet av erfaring - det øyeblikket palestinerne mottar ballen, vil de ikke leke mer.
Martin: Problemet i konflikten ligger selvsagt ikke bare hos Israel - skjønt litt for enkelt er det vel å si at det BARE ligger hos palestinerne, synes du ikke?
Det er riktig at de palestinske forhandlerne kan ha problemer både med å godta (og å implementere) viktige deler av en fredsavtale. Det vil siden bli nødvendig å legge press på dem, som jeg også skriver. Du spør hva palestinerne noen gang har gjort for fred. PLO har altså anerkjent Israel, og med det ligger forholdene til rette for å kunne fremforhandle en fred. Arafat gjorde mange feil, både på 90-tallet og i 2000/2001, den andre intifadaen osv. - men Abbas og Fayyad har de siste årene satset å bygge opp en palestinsk infrastuktur og å sikre ro og orden. Det bidrar også til bedre muligheter for fred.
Hvis du uansett ikke har tro på at fred er mulig, har vi ulike utgangspunkt. Jeg mener både partene og Vesten har så stor interesse av fred at de som støtter det må gjøre alt for å få det til. Men også om du tror palestinerne egentlig ikke vil, er det avgjørende for Israels både moralske standing i verden, inkludert det langsiktig båndet til USA og resten av Vesten, og sikkerhetspolitiske interesser at Israel ikke på urimelig vis hindrer muligheten for fred. I denne saken ser det altså ut som jeg er nogenlunde på linje med gamle likudniker i Kadima: http://www.jpost.com/Israel/Article.aspx?id=189929
In short gentlemen: Området er ikke klart for fred. Palestinerne må ordne opp i egne rekker før en eller to palestinske stater kan diskuteres.
Petter H:
Jeg tenkte å okkupere stua di er det greit eller? Hva med deg Martin?
Eller hvorfor spør jeg dere? Jeg gjør det og når jeg har gjort det så vil jeg begynne å bosette meg der og jeg håper at vi fortsatt kan "forhandle" slik at du eventuelt kan få stua di tilbake. Men dette er bare kanskje.Comprendre?
Problemet - og dette er opplagt for enhver som vet noe om konflikten - er at Israel støttet av USA bevisst har motarbeidet en løsning på konflikten de tredve siste årene. Imotsetning til resten av verden som faktisk støtter en totslatsløsning. De som finner dette lite troverdig kan bruke google. For hvert eneste år i november så stemmes det i FN om opprettelsen av en palestinsk stat på vestbredden og Gaza med øst-Jerusalem som hovedstad. Hele verden stemmer for mens Israel, USA og stormaktene Palau, Mikronesiaføderasjonen og Marshalløyene stemmer imot.
Uansett hva palestinerne gjør så vil ikke de greie å skape den løsningen som hele verden støtter. Alle - og jeg mener alle - de viktige problemene (bosetninger, grenser, muren, øst-jerusalem, flyktninger) er det bare Israel og USA (det er noen ganger vanskelig å skille dem fra hverandre) som har mulighet til å fikse.
Det ærligste ville være å innrømme at mange konflikter, sannsynligvis inkludert denne, ikke HAR noen løsning. Ialfall ikke av den siviliserte sorten.
Jeg klarer ikke unngå å more meg når arabere deltar i debatten om Israel. Med ukrenkelig autoritet og total moralsk overlegenhet definerer man rett og galt. Det første som faller meg inn; er dere alle Palestinere? Og dersom ikke; hvordan finner dere det da naturlig å klage på Israels og USAs uhellige allianse? Palestina har jo fra starten av hatt hele ummaen i ryggen. For ikke å snakke om Russland gjennom den kalde krigen. Jeg mistenker at det hele er en unnskyldning for at dere ettertykkelig har fått baken levert til dere av en nasjon på noen fattige millioner innbygger, gang på gang vel å merke.
Her er et lite eksempel fra det daglige livet. Jeg husker når jeg først begynte med kampsport, og hvor vanskelig det var å lære seg å ta juling med en viss verdighet. Første gang jeg ble grundig banket opp i sparring, nektet jeg å innse at jeg tapte, og ble istedet mer aggressiv for å kompensere. Det endte selvfølgelig med knockdown. Siden har man lært, og når jeg idag som mosjonist står femfor en proff, eller merittert amatør så gjør jeg der utrykkelig klart at jeg ikke er en trussel. Jeg gjør ihvertfall ikke som Palestinerne. Hvis gloriøse frigjøringskamp i de termer jeg her har fremstilt ville tilsvare å bite motstanderen i leggen etter at man er nedslått.
Jeg husker da jeg først leste om seksdagerskrigen i 67. Hvordan alle Israels naboer hadde mobilisert troppene langs grensene. Hvordan Israel var i undertall, og umulig kunne forsvare seg effektivt ved fronten mot Egypt, Syria og Jordan gjennom Vestbredden samtidig. Jeg leste om at Egypt hadde fått 170 mig jagerfly levert av Russland. Som de, dyktige strateger som de var, hadde plassert på en enkelt flyplass, uten hangarer. Og hvordan Isrtael i løpet av krigens to første timer hadde destruert alle flyene før de engang hadde tatt til luften. Hvordan Israel deretter med totalt luft-herredømme slo fienden tilbake på alle kanter og vant massive landområder, som de siden for det meste ga tilbake frivillig.
Poenget mitt er at Israel når som helst kunne avlevert banesåret til en nedslått fiende som uopphørlig forsøker å gnage løs på Israels legg. Men de gjør det ikke.
De har vunnet gjennom strategisk dyktighet og samfunnsmessig organisering, men de avstår fra å kreve den ultimate premien.
Hvem er vi da til å kaste vår moralske dom over dem, som om vi skulle være bedre enn dem?
De arabiske nabostatene behandler forøvrig palestinerne som dritt selv. Dette hører man sjelden noe om i pk-media.
Hei Sheikh. (igjen)
At FN vedtar å opprette en stat, er vel ikke så mye mer enn det Israel selv har vært inne på, f.eks i Osloavtalen. Derifra til ha fastlagte grenser er en helt annen sak, og ikke minst trygghet. Nå skal det jo sies at jødene aksepterte FNs delingsplan i sin tid, mens araberne heller ville ha krig.
Og i mine øyne bruker de fleste andre arabiske land palestinerne som brekkjern mot Israel. spør deg selv hvorfor ikke Jordan og Egypt vil ha tilbake henholdsvis vestbredden og Gaza og hvorfor vil ikke Saudi Arabia tillate palestinere å bli borgere i landet, når de nå nylig har åpnet for at andre kan bli det?
At det er vedtatt noe er langt fra løsningen og å prøve å plassere ansvaret utelukkende hos Israelerne blir for dumt. Altfor dumt. På den annen side skal jeg gjerne medgi at Netanyahu ikke akkurat gir et godt bidrag når han nekter å utsette byggestansen.
Mohamed har et godt bidrag som alltid:
"Jeg tenkte å okkupere stua di er det greit eller? Hva med deg Martin? "
Ja, det kan du si... Da er det vel på sin plass å hive ut alle som har tatt seg til rette?? Kanskje araberne skal hives ut av Egypt og gi landet tilbake til kopterne? Kanskje Israel skal jage vekk palestinerne fra Gaza også, for hvis jeg ikke tar feil var dette en del av et historisk jødisk land? (Judea?)
Og vi kan innvadere svenskene for å få tilbake jämtland og et par andre steder, mesteparten av UK og en liten stripe av Frankrike, altså Normandie?? Ånei, jeg glemte at det var vi som var okkupantene på den tiden.
Genialt bidrag, Mohamed. Kanskje vi bør prøve å tenke litt nytt, for av og til gjennom historien må man erkjenne at man må starte på nytt. Det er det Israelerne venter på, og i mellomtiden gnager de seg lengre inn på vestbredden og når man en dag forstår at man må bare sette en strek, så er Israel enda bedre posisjonert. Om palestinerne forstod at tiden arbeider mot dem, så ville de kanskje vært mer motivert til å starte på nytt og ta det de kan få mens det enda er noe å ta av. Det betyr ikke at jeg synes Israelerne gir noe godt bidrag når de nå nekter byggestansen, men de sitter her med relativt gode kort på hånda. Og palestinerne, jo de har svarte per (les: islam) som hindrer dem i å være realistiske og tror de kan hive jødene på havet.
Jeg er enig med at alle de arabiske landene er forferdelige. Så og si all kritikk som kan brukes mot dem vil jeg være enig i.
Det er likevel et lite unntak: Alle de arabiske landene og til og med Iran har godtatt en tostatsløsning. Uansett hvordan du vrir og vender på det så er Israels offisielle posisjon at de ikke støtter opprettelsen av en palestinsk stat. For alt hva jeg vet er du imot det. Det er helt greit, jeg bryr meg egentlig ikke så mye om hva folk som ikke kan noenting av Israel/Palestina-konflikten sier. Så fra nå av trenger ikke vi å diskutere den konflikten med hverandre lengre.
Takk for komplimentet, Spacemann Spiff. Men du er nok ikke min type. :)
"Alle de arabiske landene og til og med Iran har godtatt en tostatsløsning."
Så vidt meg bekjent, så har de relativt nylig, dvs de siste årene, akseptert at Israel får eksistere innenfor 67-grensene. For øvrig, så har jo de "folkevalgte" i Palestinske områder et overordnet mål om å fjerne hele Israel og de har vel ihvertfall i utgangspunktet mer legitimitet i befolkningen, i og med at de ble valgt, enn Fatah.
Poenget var dessuten ikke at arabiske land var forferdelige, men heller at de bruker palestinerne.
Fint å slippe å diskutere denne konflikten med deg, for det er en konflikt som jeg egentlig ikke helt veit hva jeg mener noe om. (I motsetning til hva du sikkert tror, så er jeg ingen utpreget Israelvenn.)
Det er ikke nok ressurser til alle som lever på jorda - denne darwinistiske sannhet kan ikke alltid forklare menneskelig historie, men når det gjelder israelere vs. palestinere er den mer aktuell enn de fleste andre steder. Håpløst bare av den grunn, og hadde det bare vært så enkelt. Religiøs fanatisme bidrar med en ny dimensjon av håpløshet. Tilbake til redaktør Andresens innlegg. Ja, det er på tide med tvang, som også virker utopisk. Religiøse fanatikere i Israel blokkere i dag mer effektivt enn fanatikerne på den andre siden. Bernt Hagtvet skriver i siste nummer av Dag og Tid at vi burde forvente MER av israelere, som vet hva undertrykking er. Men et folk som har vært forfulgt i årtusener og forsøkt utryddet i moderne tid, blir ikke av den grunn mer fornuftig og innstilt på kompromiss. Så kanskje bør man forvente mindre. I dag forventes praktisk talt ingenting.
I alle diplomatiske prosesser kan et være rom for tvang/press for å bevege en av partene.
USA har en sjelden gang anvendt press mot Israel og vunnet frem, men dette er langt fra vanlig.
EU har i motsetning atskillig færre muligheter til tvang/press.
I nåværende situasjon har jeg ingen tro på at USA/EU vil være i stand til å anvende noen form for koordinert eller samstemt press mot Israel.
Det Vesten som artikkeleforfatteren kaller det, eksisterer i dag ikke.
For hele fredsprosessen er det idag et problem at hverken Israel eller palestinerene er interessert i en fred ,hvor begge parter vil måtte komme med seriøse innrømmnelser.I dag trenger ingen av partene fred.
Den israelske økonomi er rimelig bra, og den såkalte sikkerhetsmuren beskytter mot arabisk/palestinsk terrorisme.Hizbollah og Hamas representerer er problem, men ikke større enn at IDF kan hamle opp med dem.
For Fatah delen av palestinerene representerer forhandlingsprosessen
et enda større problem. Uansett hvilke innrømmelser Israel vil være i stand til å gi, vil dette aldri være nok for de radikale og ytterliggående palestinske grupper. Hamas ønsker ikke forhandlinger om en tostatsløsning, men ønsker primært at hele det gamle britiske mandatområdet skal omgjøres til en muslimsk stat, hvor israelerene kanskje kan få en liten flik .
En forhandlingsløsning som vil bringe fred til Israel ,vil de fleste israelere ønske velkommen.Men den israelske erfaring tilsier at israelske landavståelser/tilbakelevering av erobret territorium ikke nødvendigvis bringer fred, men mer uro og konflikter. Gaza og Libanon er de fremste eksempler på dette. Hvorfor gjenta det hele på Vestbredden og igjen risikere nye arabisk/palestinske terrorangrep fra ytterliggående muslimer?
Det vises til at PLO har anerkjent Israel. Dette er riktig nok, men sier ikke så mye likevel.
Israel krever at palestinerene skal anerkjenne den israelske stats jødiske karakter. I den nåværende situasjon er det ingen palestinsk forhandlingsleder som vil tore å innta et slikt standpunkt da dette vil kunne prejudisere spørsmålet om fri retur av de palestinske flyktninger.
Men den israelske stats jødiske karakter ligger til grunn for FN`s delingsresolusjon fra 1947, og PLO anerkjente dette i sine kontakter med Israel fra 1989/90.
De stadige omkamper er et tilbakevendende problem i fredsforhandlingene.
Jeg er naturligvis i favør av at Israel bør motiveres til å gjøre innrømmelser i bosettingsspørsmålet. Men det er naivt å tro at Israel vil
demontere alle sine bosettinger på Vestbredden.
I den nåværende situasjon synes omverdenen å ønske fred mer enn de impliserte parter selv.
Man kan forestille seg at de påbegynte forhandlinger vil humpe videre tilskyndet av USA/EU.Begge parter vil orkestrere forhandlingssammenbrudd
når det er i deres interesse å gjøre dette.
Så lenge det ikke inntreffer en kritisk ekstern situasjon som vil kunne true den regionale fred og stabilitet, vil den påbegynte forhandlingsprosess gå videre. Det virker ikke som om de arabiske naboland akter å intervenere robust på den palestinske side.
Slike forhandlinger vil - naturligvis - alltid før eller senere produsere noen resultater.
Jeg beklager at denne kommentar nok ble noe forlang.
Ser enkelte her snakker om vedtak i FN som hele verdens stemme/vilje/ønsker. Hvem er FN? Jo ca 50 demokratier og 150 diktatur! Hva foregår av "kjøpslåing" bak fasaden når slike avstemminger avholdes? Det er det interessante. Ikke at de stemmer over noen tomme forslag som OIC pluss the non-aligned-movement som har flertall i generalforsamlingen setter frem. Israel er alltid dømt til å tape avstemminger med denne konstellasjonen. FN burde reformeres og alle diktaturene, arabiske og muslimske, burde kastes ut!Det er kun en trestatsløsning som vil bringe fred. En fattig ministat ledet av Hamas gir ingen fred.
Og å si at Israel er de som ikke vil ha noen løsning er for dumt og jeg vil anbefale vedkommende som hevder dette å se på kartet. Israel har reelle sikkerhetsbehov og burde ikke være de som skulle gitt mest. Araberlandene dominerer voldsomt både i landareal, ressurser og befolkning og burde selvfølgelig komme Israel i møte. Om de da ikke har andre hensikter med sine "fredsfremstøt" overfor Israel. Gjør trusselen fra Israel minst mulig, begrens deres territorium og befolkning og isoler dem internasjonalt kan vel oppsummeres som den arabiske strategien.
Det er noe i denne debatten som jeg ikke har skjønt. Hvis en palestiner frivillig selger en tomt til en israeler eller to som bygger en villa; er det da "bosetting" i strid med folkeretten ? Driver Norge med bosetting rundt Strømstad i Sverige ?
Idelt sett burde det være helt fritt for palestinere å bosette seg i Israel og motsatt så lenge ervervelsene skjer i lovlige former og i et fritt marked. Med dette er vel drømmetenkning.
Kapitalisme, mer handel mellom folkegruppene som igjen fører til mer velstand og ikke minst mer utdannelse, er veien til fred i dette området. Det hadde heller ikke vært dumt med mindre religion på begge sider. Så har Willoch et godt poeng når han mener at Israel bør trekke seg tilbake til 1967-grensene.
1967-grensene?? The auschwitz-borders???? Det tror jeg israelerne ikke vil være så interessert i. Arve du vet vel at det er dødstraff for en palestiner å selge land til jøder? Men det er ikke dødsstraff for arabere å kjøpe eiendommer i Israel. For en stund tilbake kom det rapporter om at arabiske investorer kjøpte opp eiendommer i Tel Aviv. Veien til fred Arve er fortsatt trestatsløsningen.
Israel er en lovstyrt, demokratisk rettsstat, så Netanyahu har ikke anledning til å diktere en byggestans, i motsetning til Abbas som kan diktere at den antisemittiske oppviglingen i palestinske medier må opphøre.
Uansett så skjer de nåværende utvidelsene innenfor byggefeltgrenser som ble anerkjent av arafat i forbindelse med Oslo-avtalen.