Kommentarer: 3
9. september, 2012

Eline Storeide

Eline Storeide (f. 1989) er journalist i Minerva

Til de voksne

INTERVJU: – Verden gir overhode ingen grunn til å bli mindre radikal, sier Kari Anne Moe. «Til Ungdommen» er den tidligere SU-lederens hyllest til ungdommelig engasjement. Og kanskje en vekker for de voksne.

- FpU er uformelle, guttete og trivelige. Unge Høyre er høflige, velkledde og flinke. AUF er velorganiserte, mangfoldige og sterke; og SU er oppriktige, energiske og inkluderende, sier filmregissør Kari Anne Moe.

Hennes tredje og seneste dokumentarfilm «Til Ungdommen», vises i disse dager på kinoer landet over. I filmen følger vi fire politisk engasjerte sjeler i tiden før og etter skolevalget 2011. Det mange kanskje ikke vet, er at regissøren selv har bakgrunn fra ungdomspolitikken. Moe satt fra 1999 – 2002 som leder av Sosialistisk Ungdom og er kjent for å ha dratt partiet til venstre.

- I ungdomspartiene har man ektefølte og ærlige diskusjoner, mens man i moderpartiene må veie alt på gullvekt fordi man hele tiden kan risikere å få et oppslag som får konsekvenser på neste meningsmåling.

- Så engasjementet var drivkraften og ideen bak filmen?

- Ja, én ting er jo at jeg har vært SU-leder, men mer viktig er at jeg har bakgrunn som ung og glødende aktivist. Min plan var å lage en film med utgangspunkt i norske skoledebatter, hvor man krever mye og legger stort ansvar på unge mennesker. Der har man et ganske nådesløst og ærlig publikum, som til tider kan være ufiltrerte i sine tilbakemeldinger. Når det går dårlig i debattene så går det ordentlig dårlig, og når det går bra så går det veldig bra.

- Resultatet i skolevalget blir fulgt av mange øyne, både i mediene og innad i partiene. Det er et helt fantastisk og unikt fenomen, hvor det legges til rette for at alle norske elever får øve seg på å stemme.

Det er jo et faktum at det er flere i skjorter og slips i Unge Høyre enn det er i SU. Og det er flere Palestinaskjerf i SU enn i Unge Høyre. Stereotypier er jo der fordi de kommer fra et sted.

Så kom 22. juli
Men filmen fikk brått en annen dimensjon i fjor sommer. Kamerateamet hadde vært på Utøya med AUF for å gjøre opptak, og nådde Oslo Sentralstasjon for å møte Sana fra SU da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Midtpartiet i filmen vies til Johanne fra AUF som får fortelle om dét hun opplevde på Utøya den 22. juli. Sjelden har en sett noe så sterkt og brutalt bli formidlet på lerretet. Dokumentaren som helhet gir en unik innsikt i ungdomspartiuniverset både før og etter det utenkelige hendte. Og den viser solidariteten som oppstod i etterkant.

- På grunn av det som hendte har filmen fått et annet følelsesregister. Nå oppleves ungdommene vi portretterer som enda viktigere. Jeg fikk tilbakemelding fra en kollega som sa til meg: «Du har laget en film som handler om det 22 juli ville ødelegge. At man kan ha sine politiske uenigheter, men likevel ha respekt for hverandre som mennesker».

- Filmen viser at det finnes grunnleggende menneskelige verdier som samler oss. Det var en sorg som gikk på tvers av alle ungdomspartiene etter 22. juli som var veldig ekte. AUF ble rammet, men også i de andre partiene var det en veldig spesiell stemning. Her var det ungdommer som ble angrepet fordi de hadde reist flagg for et synspunkt, og det tror jeg alle ungdomspartiene kunne identifisere seg veldig sterkt med. Det rørte meg veldig.

Hun håper «Til Ungdommen» kan gi fremtidshåp og inspirere til økt engasjement.

- At filmen kan fortelle ungdom at de er viktige og at det er mulig å gjøre en forskjell, selv om man «bare» er en tenåring.

Spilles på stereotypier?
Filmen har dog fått noe kritikk for ikke å gå dypt nok inn på hvilke motivasjoner de fire ungdommene har for eget partivalg. Skal en tro regissøren, ligger svarene mellom linjene. Henrik fra FpU forteller hvor viktig det er for ham at hans mor får oppleve en god eldreomsorg når den dag kommer, og opplever at Frp har mest å tilby på dette området. Sana fra SU er opptatt av hvilke problemstillinger mennesker med minoritetsbakgrunn kan oppleve, og har dermed funnet veien til SV.

- Det er også et portrett som går inn i sosiologiske fremstillinger, fordi vi vet at valg av parti har kulturelle sider. Noen partier er dyktigere til å nå frem i visse segment av samfunnet enn andre. For eksempel er det jo slik at Fremskrittspartiet har overraskende stor apell på Østkanten i Oslo.

Hva er så overraskende med det?

- Dette er jo en politisk uenighet selvsagt. Jeg synes det er overraskende på den måten at de ikke representerer en politikk som vil komme folk med mindre økonomisk evne spesielt til gode. Men det er jo min personlige mening.

Jeg har opplevd at folk fra venstresiden har kommet til meg etter å ha sett filmen og sagt at de ikke ante man kunne ha så store personlige utfordringer på høyresiden.

- Men her er det jo spilt på stereotypier?

- Jeg synes både ja og nei. Det er jo et faktum at det er flere i skjorter og slips i Unge Høyre enn det er i SU. Og det er flere Palestinaskjerf i SU enn i Unge Høyre. Stereotypier er jo der fordi de kommer fra et sted. Kanskje ved første øyekast kan man tenke at vi har spilt på stereotypier, men samtidig så har de jo veldig spesielle historier alle sammen. Haakon fra Unge Høyre vil jeg si er veldig lite stereotypisk. Han utfordrer fordommene våre om Høyre-folket. Jeg har opplevd at folk fra venstresiden har kommet til meg etter å ha sett filmen og sagt at de ikke ante man kunne ha så store personlige utfordringer på høyresiden.

- Er ikke dét ganske fordomsfullt – vi er da alle mennesker uansett partitilhørighet?

- Jo, det kan du si. Men det handler vel om at høyresiden kanskje har en mer polert fasade i utgangspunktet? Hvordan du opplever filmen vil nok variere veldig ut i fra hvordan du er selv. Man tar med sin egen bagasje, og når din egen bagasje møter filmen, så oppstår din opplevelse av den. Folk vil legge merke til ulike ting utifra hvem man er selv.

- Et ideal at alle partier møtes med samme respekt
Selv tror regissøren at enkelte ungdommer på høyresiden kan møte fordommer på bakgrunn av sine politiske meninger. Hun ser en stigmatisering og forskjellsbehandling av Frp som hun mener er urettferdig.

- Det er en klassedimensjon i måten journalistene møter Frp på. Når media møter Per Sandberg blir han snakket til på en annen måte enn Jonas Gahr Støre, som kanskje møtes med større respekt. Man må ha et ideal om at alle partier skal ha rett til å bli møtt med samme respekt i utgangspunktet, også kan man heller være kjempeuenige på sak og diskutere så busta fyker. Ellers får man helt klart et demokratisk problem.

- Film er jo også et medium. Du mener fremstillingene i denne filmen er rettferdig?

- Jeg føler jo at filmen er veldig representativ for disse ungdommene. Men det er jo klart, dette er en liten bit av deres hverdag, og det er mye som inngår i deres personlighet som ikke portretteres. Filmen er jo litt urettferdig på den måten at man filmes i ulike settinger.

Moe nevner hvordan Sana deltar på en skolering som Oslo SU organiserer for sine jenter, mens Haakon filmes på et nasjonalt arrangement i regi av Unge Høyre, uten at den forskjellen blir gjort rede for.

- Da ser kanskje SU litt mer uproffe ut, men samenhengen er jo ulik. Til syvende og sist har jeg valgt de settingene som er sterkest for karakterutviklingen.

Jeg håper jo at «Til Ungdommen» er en film som også voksenpartiene ser, og tar med seg.

Uventet kassegitar
Vi har alle våre fordommer. Var det noe du selv måtte ta inn over deg underveis da du skapte filmen?

- FpU snakker ofte om alkoholpolitikk da. Er de bare en gjeng med bråkete gutter som er opptatt av billig alkohol og liberalisering av prostitusjon? Heldigvis er det jo ikke sånn. Jeg husker veldig godt et øyeblikk fra da vi var på sommerleir i Sverige med FpU i utviklingsfasen av prosjektet. Det var en veldig fin og varm sommerkveld tidlig i august. Jeg kom gående bortover mot leirplassen da jeg plutselig hørte gitarspill. Der var det en kar som heter Herman, som er trubadur i FpU, som satt og spilte én eller annen sommerleirlåt. Og det var tilløp til allsang med grilling rundt bålet. Da fikk jeg ordentlig leirfølelse – og det trodde jeg vel kanskje ikke på forhånd at jeg skulle få.

- Du trodde ikke man spilte kassegitar i FpU?

- Jeg hadde nok ikke tenkt over det på forhånd, men jeg husker det slo meg at: «jøss, er det slik her også». Jeg husker også at jeg ble helt sjokkert over at FpU ikke hadde noe opplegg for fellesmåltider på leir. Alle måtte ordne maten sin selv. Er ikke det litt rart? Men jeg har jo arrangert leir selv, så jeg vet hvor mye styr det er å lage mat til alle og det har FpU løst enkelt med å be folk fikse det selv.

Moe blir så spurt om hun fikk noen politiske tankevekkere ved å være flue på veggen hos høyresiden.

- Jeg synes jo for så vidt at en del av de diskusjonene som handler om hvordan det offentlige møter enkeltmennesker, fra og med skattekontoret til NAV-systemet, er interessante. Der er det sikkert en hel del som kan forbedres. Det er nok nyttig å høre diskusjoner i ulike leire.

- Ingen grunn til å bli mindre radikal
Som ung blir en ofte fortalt at dét å være radikal, er noe som hører ungdommen til. Moe var selv revolusjonær og rød i sin ungdom, og ser ingen grunn til å forandre videre på egne meninger i voksen alder.

- Verden gir jo overhode ingen grunn til å bli mindre radikal. Jeg tenker at når man blir eldre og opplever i enda større grad hvor brutal verden faktisk er, så synes jeg overhode ikke det er noen grunn til å bli mer moderat.

- Så det er ikke sant som de sier at en må bli mindre radikal med alderen?

- Nei, jeg håper ikke det. En farlig ting som skjer er at hverdagen din blir mer preget av praktiske problemstillinger når du blir eldre. Du må huske på foreldremøter, tannlegetimer, regninger som må betales og organisering av denne familieinstitusjonen som mange inngår i. Og oppi alt dette kan det gjerne bli mindre plass til de glødende og oppriktige følelsene om hvilken vei vi synes verden skal gå. Og det er dét som er så utrolig fint med å være tenåring. Det er rom for å fordype seg i disse tingene.

Moe sier den mediestyrte, politiske offentligheten kan utgjøre et demokratisk problem. For å eksemplifisere nevner hun hvor lett det er å bli latterliggjort dersom en ønsker å diskutere alternative måter å organisere Norge på, det være seg økonomien eller demokratiet.

- Men det er jo viktig å ha de diskusjonene. Høyresiden har jo lykkes på mange måter gjennom for eksempel frokostmøtene til Civita, og venstresiden med frokostmøtene til Manifest Analyse. Den oppriktigheten, hvor politisk arbeid handler om politisk engasjement og ikke bare om gjenvalg, den er veldig viktig. Jeg håper jo at «Til Ungdommen» er en film som også voksenpartiene ser, og tar med seg.

- Kan du forøvrig legge til i intervjuet at folk må huske å gå inn på Facebook-siden vår og skrive om filmen, eller twitre om den? Det er veldig viktig og da blir jeg veldig glad! Hashtag: #TilUngdommen.

Kommentarer: 3

Annonse til hjemmesiden 580x201

  • Tom K

    «Verden gir jo overhode ingen grunn til å bli mindre radikal. Jeg tenker at når man blir eldre og opplever i enda større grad hvor brutal verden faktisk er, så synes jeg overhode ikke det er noen grunn til å bli mer moderat.»

    Ja for når man innser at verden er brutal så liker man å trøste seg med ønsketenkning slik som radikale og mange liberalister gjør. Julenissen for voksne kalles det.

    Mer realpolitikk, takk.

  • Andy

    «Verden gir jo overhode ingen grunn til å bli mindre radikal.»

    For det første kan man vel spørre seg hvor «radikale» Sv’ere er. Fjerne? Ja. Uti tåkeheimen? Ja. Museumsvoktere? Ja. Avslørt som dobbeltmoralister av verste skuffe? Ja, så til de grader! Men radikale? Nei. Ikke det minste.

    For det andre kan jeg ikke se at verden gir noen som helst grunn for å bli noe _mere_ «radikal».
    «Verden» har nå utallige ganger fastslått at sosialismen er utdatert. Den virker mot sin hensikt. Det funker rett og slett ikke!
    Gamle Albert hadde helt rett da han beskrev sinnssykdom som det å gjenta samme handling igjen og igjen og forvente et annet resultat. :-)

    • Kåre Hyllen

      Sosialismen, både som idé og som en bevegelse, har vært sentral for å skape gode samfunn. Dette er tydelig i så godt som alle vest-europeiske land for eksempel.

      Dette har ikke sosialismen gjort alene, og det spørs vel om en total sosialisme hadde fungert like godt som den blandingen av sosialisme og kapitalisme vi har hatt de siste 100 årene. Men, jeg er også ganske overbevist om at systemer basert på en total (økonomisk) liberalisme heller ikke hadde hatt de samme resultatene.