Bjørn Stærk (f. 1978) er fast spaltist i Minerva. Han blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.
Trygghetsnarkomani
Historien har spilt oss et puss: Vi lever tryggere enn noensinne, men er stadig reddere for de farene som er igjen. Tidligere var vi redde fordi vi hadde noe å være redde for: Tuberkulose, lungebetennelse, underernæring. I dag er vi redde fordi redselen vår mater seg selv. Den livnærer seg ikke på ekte farer, men på selve muligheten for at noe kan gå galt.
Svineinfluensa kan bli den neste spanskesyken. Influensavaksinen kan ha bivirkninger. Terrorister kan sprenge feriestedet ditt. Pedofile kan kidnappe barna dine. Mobilstrålig kan skade hjernen din. Og om du ikke følger med når du krysser den usikrete jernbaneovergangen kan du bli påkjørt av et tog.
Det er ingen grunn til å være redd for disse tingene. At slike ting er mulige, er noe annet. Men bare det å se muligheten klart for seg, slik du gjør du når du leser dette, er nok til å mate redselen. Med redselen følger forargelsen, og behovet for å gjøre noe.
Dette er vår tids redsel, redselen som bunner i vår egen forestillingsevne. Frikoblet fra virkeligheten på denne måten er redselen vår ubundet i omfang og konsekvenser. Alt kan være skummelt, og alle mottiltak kan vurderes.
Problemet forverres på den ene siden av at Gud er død, og dette livet alt vi har, og på den andre siden av at vi tror at det perfekte livet er mulig. Den mentale og materielle fullkommenhet dingler som fem millioner gullrøtter foran fem millioner nordmenn. Da er det en uutholdelig tanke at vi skulle kunne miste det hele på grunn av en ren tilfeldighet. At terningene i blant plasserer oss, eller noen vi er glad i, i veien for en trailer eller en alvorlig sykdom, er ikke bare fryktelig, det er uakseptabelt. At terningene i blant samler seg om å kverke oss i større kvanta, eller på spektakulære måter, det er et brudd på selve samfunnskontrakten. Noen må stilles til ansvar, og gjøre noe med det.
Den svenske psykiateren David Eberhard kaller dette for trygghetsnarkomani. I boken I trygghetsnarkomanernas land fra 2006 diagnostiserer han det han kaller det svenske folkets nasjonale panikksyndrom og trygghetsnarkomani.
I likhet med ekte narkomane trenger den trygghetsnarkomane økende doser av trygghetsfølelse for å oppnå den samme rusen som tidligere.
Med nasjonalt panikksyndrom mener Eberhard panikken som oppstår når mennesker som lever i den nær fullkomne trygghet konfronteres av motgang, uhell og katastrofer. Panikken oppstår i spenningen mellom det nullrisikosamfunnet vi forventer, nærmest som en fødselsrett, og de små men reelle risikoene vi faktisk omgir oss med. Til daglig slipper vi unna med å late som om nullrisikosamfunnet er virkelig, for det er sannelig ikke langt unna, men det gjør panikken desto større når vi opplever, hører om eller forestiller oss en katastrofe.
Panikksyndromet fører til trygghetsnarkomani, som er å være avhengig av det å føle seg trygg. Etter et liv levd i trygge omgivelser, uten motgang eller lidelse, blir følelsen av trygghet et mål i seg selv, noe vi tror vi ikke kan leve uten. I likhet med ekte narkomane trenger den trygghetsnarkomane økende doser av trygghetsfølelse for å oppnå den samme rusen som tidligere. Det er ikke nok å vite at faren du fryktet i fjor har blitt mindre enn den var. Det hjalp en stund, men effekten har gitt seg. Nå truer nye farer, og de fremstår større nettop fordi de er færre.
I likhet med andre narkotiske stoffer er også trygghetsfølelsen syntetisk: Den bunner ikke i ekte trygghet. Samfunnet gjøres gradvis om til en eneste stor flyplass, styrt i henhold til ritualer som ikke nødvendigvis har noen nytteverdi, men får oss til å føle oss trygge, føle at frykten vår tas på alvor.
Velferdsstaten leverer trygghetsfølelsen de trygghetsnarkomane forlanger, og trygghetsnarkomaniet gjenyter ved å legitimere velferdsstatens økende omfang. Alle vinner, men alle taper.
Eberhard stiller sine diagnoser på Sverige, men anslår at alle velstående land lider av dem i ulike former. Den norske formen er nok ikke så forskjellig fra den svenske, og, lik som i Sverige, er det umulig å lese I trygghetsnarkomanernas land som noe annet enn et angrep på den sosialdemokratiske velferdsstaten. I Skandinavia, i det minste, slynger trygghetsnarkomaniet og velferdsstaten seg tett om hverandre, i skjønn symbiose: Velferdsstaten leverer trygghetsfølelsen de trygghetsnarkomane forlanger, og trygghetsnarkomaniet gjenyter ved å legitimere velferdsstatens økende omfang. Alle vinner, men alle taper.
Sosialdemokratiet i denne sammenhengen omfatter riktignok også det meste av den norske høyresiden. Å utfordre det nasjonale panikksyndromet når det reiser seg opp som et såret villdyr og brøler i smerte, det tør de færreste, og iallefall ikke sindige politikere som sikter mot gjenvalg. »Ja selvsagt er det en skandale. Ja selvsagt må vi gjøre noe med det. Vi foreslo allerede i forrige stortingsperiode tiltak som kunne forhindret dette, og at vi ikke ble hørt må den sittende regjering ta ansvaret for.»
På kritikken om at en utøylet velferdsstat kan skade det samfunnet det er ment å beskytte, svarer dets forsvarere at det tross alt er bedre med trygghet enn utrygghet. Det er bedre at du tas imot av et sikkerhetsnett når du snubler, enn at du ikke blir det. De positive effektene av å ha et sikkerhetsnett overskygger bieffektene. Det er mulig, men det er isåfall en annen debatt. Eberhards bok handler ikke om trygghet i seg selv, men om følelsen av trygghet, og om vår urealistiske forventning om at samfunnet skal servere oss denne følelsen i de mengder vi forventer, uansett hva det koster, eller hvilken skade det gjør på andre viktige verdier.
Ved å beskytte barn mot all motgang gir voksensamfunnet dem et løfte virkeligheten ikke kan overholde.
Eberhard oppfordrer oss til å erkjenne at prisen for å redusere risikoene vi omgir oss med til null er uendelig. Du lever ikke om du ikke daglig utsetter deg for faren for å dø. Trygghetsfølelsen har alltid en pris, og panikksyndromet Eberhard beskriver gjør oss blinde for denne prisen.
Eberhard mener at det nasjonale panikksyndromet begynner i barndommen. Barn må lære å håndtere motgang i det små, ved å tape eller ikke strekke til i blant, for å være forberedt på den store motgangen som kan møte dem som voksne. Den som har fått noen skrubbsår er ikke redd for å falle. Ved å beskytte barn mot all motgang gir voksensamfunnet dem et løfte virkeligheten ikke kan overholde.
Slik skapes en ny generasjon trygghetsnarkomane som tror at smerte, død og lidelse ble avskaffet etter krigen, og at det å kunne leve det perfekte liv siden har vært garantert ved lov. De oppdager fort nok at det ikke er slik, og da er løsningen å be om flere lover, flere garantier, mer trygghetsfølelse. Å akseptere alternativet, at livet til viss grad er et sjansespill, er uutholdelig.
Om det er hold i Eberhards psykologiske vinkling legger jeg meg ikke opp i. Filosofisk er dette en fulltreffer. I trygghetsnarkomanernas land er en bok våre mindre formynderske politikere burde slå i bordet og si «dette, det er dette vi står for». Om de tør.
- Bjørn Stærk blogger på Bjørn Stærk’s Max 256 blog, der han garanterer at postene er på maks 256 ord. Han jobber til daglig som programmerer.
Veldig bra, det er viktig å bekjempe frykten. Det er imidlertid verdt å merke seg at dette er et tverrpolitisk, store deler av høyresiden - selv dem som ikke er særlig sosialdemokratiske - deler samme tankesett. Det manifesterer seg som oftest som anti-islam og anti-annerledeshet og kuren er ikke velferdsstatstrygghet, men en kombinasjon av ensretting, forbud og vilje til å bruke rettighetskrenkelser home and abroad for å bekjempe truslene.
Det som uansett er litt ironisk, er jo at de som taler for de store fordelene med et risikopreget samfunn er nettopp de gruppene som selv ikke utsettes for denne risikoen! Dere snakker om hvor flott det er om man får seg en på trynet om man snubler, samtidig som dere har en bakgrunn og yrke hvor sjansen for å falle og tryne er mildt sagt minimal. De som taler for godene ved et risikopreget samfunn er jo ikke KIWI ansatte, renholdere eller industriansatte på 45 år, men ressurssterke menn og kvinner med svært trygge og godt betalte jobber.
Mange gode poenger. Og en av konsekvensene av dette er en stadig byråkratisering av alt som kan medføre risiko eller utrygghet - et kraftig overdrevet system for interkontroll, risikovurdering, etc. I skole/barnehage skal alle lekeapparater følge et detaljert regelverk, slik at ingen kan slå seg. Men dermed lærer barn heller ikke å vurdere og håndtere risiko. Og hver gang det skjer en ulykke (det skal jo aldri skje) roper man på et bedre (les: mer detaljert) regelverk - for når ulykker fremdeles kan skje, er det selvsagt pga manglende regler og kontroll. Jf helikopterulykken i Hardanger nettopp. Politikere (i alle partier) følger villig opp, for å vise handlekraft. Men - livet er et usikkert prosjekt uten noen garantier, og det vil det alltid være. Og i følge Keynes er vi alle døde på lang sikt..
Er det ikke kanskje heller slik at vi har en viss mengde frykthormon i hjernen. Frykten er følgelig relativt konstant, når de reelle farene i samfunnet blir færre kanaliseres frykten heller mot mindre farlige ting?
Det er jo vår velsignelse og svøpe som art at vi alltid streber mot det perfekte. Har vi funnet opp bilen, vil vi finne opp flyet. Reduserer vi antallet som dør av sykdom med 50% vil vi fortsette og jobbe for å redusere antallet som dør med nye 50%, selv om oppgaven nå objektivt sett er blitt mindre viktig.
Er vi ikke lenger redde for at barna skal bli drept av en krigersk nabostamme så fokuserer vi på farene ved lekeapparat og pedofile, vi slår oss ikke til ro, det er ikke menneskelig.
Bent Johan: Ja, boken er et angrep på sosialdemokratiet i den betydningen alle norske partier er sosialdemokratiske, dvs formet av en historie som er langt bredere enn de partiene som i dag identifiserer seg som sosialdemokrater.
Eberhard skriver også at han selv ikke anser dette som et angrep fra høyre mot venstre, og han mener at sosialdemokratene fra et par generasjoner siden ville vært enige i det han skriver.
PeeWee: Dette handler ikke om trygghet som sådan, men om trygghetsfølelsen. Hvorvidt man trenger sikkerhetsnett for renholdere er en annen debatt. Det Eberhard påpeker er at trygghetsdebatter er løsrevet fra virkeligheten, og at mange tiltak enten faktisk ikke gjør oss tryggere, eller har høye kostnader ingen har brydd seg med å tenke på.
Torkil Åmland: "Jf helikopterulykken i Hardanger nettopp." Ja, den ble jo fulgt opp i mediene nettop på denne måten, at her har vi et manglende regelverk, noen må gjøre noe. Det kan jo hende at det stemmer, det. Poenget til Eberhard er ikke at det er galt å regulere f.eks. helikoptertransport. Problemet er den automatiske koblingen fra "noe fryktelig har skjedd" til "regelverket er for dårlig".
Pravda: "Er vi ikke lenger redde for at barna skal bli drept av en krigersk nabostamme så fokuserer vi på farene ved lekeapparat og pedofile, vi slår oss ikke til ro, det er ikke menneskelig."
Om det stemmer at vi har en innebygget tendens til å fylle opp en slags fryktkvote, så betyr ikke det at vi er prisgitt denne tendensen. Vi kan til en viss grad styre hvordan vi tenker på farer, ved å erstatte dårlige modeller og tankemønstre med gode.
En del av dette er det Eberhard skriver om at det å møte motgang i det små som barn eller ungdom, gjør deg bedre forberedt på motgang i det store som voksen.
En annen del er å ikke gå rundt med bildet av et nullrisikosamfunn i hodet, men en modell hvor alt har en risiko, en risiko vi kan ta hensyn til og til en viss grad påvirke, til aldri eliminere.
bjørn Stærk: Ja, jeg missforsto vinklingen noe. Uansett, så synes jeg at et felles tema mot de som kritiserer dagens ordninger, være seg sikkerhetsregler, "Federal reserve", "bailouts" og lignende kan være rimelig historieløse. Mye av grunnen til dette overdrevne fokuset på sikkerhet stammer helt tilbake til liberalismens gullalder på attenhundretallet. Da var jo samfunnet mye mer preget av ulykker, være seg ulykker i fabrikkene eller gruvene, eller ulykker i skipsfart og annen transport hvor i værste fall flere hundre døde helt unødvendig. Titanic kunne ha vært en langt mindre katastrofe om rederiene hadde vært pålagt å ha nok livbåter til alle. Folk ble rett og slett lei av alle disse unødvendige dødsfallene og ødelagte livene, og begynte derfor å prege mer og mer reguleringer og tiltak for å bedre sikkerheten. Er virkelig "cowboy" tilstandene på attenhundretallet noe å trakte etter?
PW: Federal Reserve var da aldri noe "folket" etterlyste, men heller en institusjon banksjefene på Wall Street med J.P. Morgan i spissen trumfet gjennom etter mange års hardt arbeid med å overbevise opnionen.
Les "The Case Against the Fed".
Jeg mener at Milton Friedman ofte utelater så mye av historien at det er på grensen til historisk revisjonisme. Nei, folket krevde ikke å få federal reserve som sådan, MEN det var en veldig utstrakt krav å få en endring av det eksisterende finansielle systemet, og det var også en ganske stor folkebevegelse på 1890-tallet mot gullstandarden. Det var også en ganske utstrakt missnøye med alle de finansielle krisene og økonomiske depresjonene som forekom utover attenhundretallet. Det at hele folket var grusomt fornøyd med det eksisterende systemet, at økonomien var helt stabil og at folket som helhet elsket gullstandarden men at en liten elite klarte å fortrenge den mot folkets vilje er tull som grenser til historierevisjonisme.
Jeg synes egentlig det er på grensen til sjokkerende at så mange får hele sin forståelse av historien fra noen få korte artikler skrevet av personer med en mildt sagt betydelig ideologisk vinkling på det som de skriver. Da får man også slike tragikomiske påstander som at amerikanere var grusomt positive til innvandrere på attenhundretallet.
Denne artikkelen handler ikke om Federal Reserve. Ytterligere avsporinger blir slettet.
PeeWee har et interessant poeng når han i sitt første innlegg skriver at kritikk av trygghetsnarkomani artikuleres av de tryggeste, "ressurssterke menn og kvinner med svært trygge og godt betalte jobber." Ja, kanskje det, men poenget ikke særlig godt. Det er jo slike menn og kvinner som artikulerer det meste. De er utdannet til å artikulere. Så alle mulige synspunkter på trygghetsnarkomoni vil i hovedsak komme fra den kanten. For det andre, det handler ikke her om "trygghet for arbeid og inntekt" (Ap-slagord på Brattelis tid). Det handler, dersom jeg forstår Bjørn Stærk rett, om en tillært indignasjon (ikke raseri, sorg, fortvilelse, men nettopp indignasjon) når verden viser seg mindre kontrollerbar enn antatt. Noe den stadig gjør og kommer til å fortsette med. Sant nok, hadde de ansvarlige for Titanic vært mer opptatt av trygghet DERSOM det utenkelige skulle skje, kunne katastrofen blitt vesentlig mindre. Så ingen beklager at det ble stilt strengere krav til livbåtkapasitet etter Titanic. Men trygghetsnarkomoni har vi når nevnte indignasjon skyldes en forventning om at staten nå har vedtatt og bevilget (eller SKAL vedta og bevilge) en trygghet som ikke hører denne verden til. Faktisk kan også vi med sikre og gode jobber rammes av verdens uberegnelighet. Dermed kan også vi bli trygghetsnarkomane, for holder med arbeid og inntekt? Stadig kan skumle sykdommer slå til - hva? i vårt hygieniske, vaksinerte samfunn, hvordan er det mulig??! Slikt fortoner seg liksom politisk uakseptabelt. Som om man er blitt snytt av myndighetene. I ettertid bør vi nok innrømme at vår første reaksjon på aids-epidemien bar et visst preg av trygghetsnarkomani. Straks ble problemet tolket som et politisk ansvar. Mer forskning, javisst. Og etter hvert oppdaget vi homser - da forskning hadde klargjort smittefarene - at det faktisk var et personlig ansvar også. Ja, faktisk primært det. At man deretter praktiserte mer safe sex, vil i hvert fall ikke jeg kalle trygghetsnarkomani.
Nå innrømte jeg forsåvidt at jeg missforsto noe av Bjørn Stærk sitt poeng. Når jeg tenker tilbake så rotet jeg fordi jeg tidligere hadde hørt om ideene gjennom en liberalistisk artikkel om det.
Absolutt alle tanker er heller ikke formulert av personer som er trygge i sine posisjoner. Mye av sosialdemokratiet ble jo i sin tid formulert av aktivister og fagforeningsfolk som slettes ikke satt så trygt i det og ikke hadde posisjoner på universiteter, tankesmier eller inntekter fra boksalg å falle tilbake på. Det gjelder dessuten også de som støtter tankene, der veldig ressurssterke er i klart flertall blant de som støtter slike tanker blant voksne.
Det skal også nevnes at offentlig innsats mot sykdom HAR ført resultater med seg. Dette begynte så tidlig som med svartedauen hvor det var byråkrater i Venezia som først gjennomførte karanteordninger for å bremse spredningen. I senere tid har politikerne sin innsats mot spredning av sykdom ført til at flere sykdommer så både fører til lidelse og inntektsstap har blitt nærmest utryddet fra den vestlige verden.
Ja, forventningene er nok urealistisk, men de fører også til at noe blir gjort med problemene, og når noe blir gjort blir også problemene redusert selv om de ikke blir fjernet helt. Å lindre et problem er bedre enn å ikke gjøre noe i det hele tatt mener ihvertfall jeg.
En kontrast til dette har man der hvor problemene faktisk rammer de ressurssterke! Her har vi problemet med kriminalitet, hvor også de rike sin eiendom kan bli stjålet, deres døtre voldtatt og person ranet. Her skriker høyresiden på mest mulig stat og støter også gjerne en nullvisjon. Det er aldri snakk om at litt kriminalitet hører samfunnet til og at de rike bare får godt at et par av deres eiendommer blir okkupert av blitzere! Dette mener jeg klart viser de ressurssterke på høyresiden sin dobbeltmoral. De er for mindre stat når problemene ikke rammer dem selv, men sterke tilhengere av stat når problemene faktisk rammer dem selv!
Viktig teamtisering fra Stærk.
Og man spør seg: hvorfor har det blitt sånn? Kan det ha å gjøre med vår suverene evne (vi i vesten) til å regulere våre samfunn, kropp og stat?
Det øyeblikk du som norsk setter din fot i India for første gang, vil du gjerne sjokkeres av, vel, det overveldende kaoset. Den totale mangel på regulering og kontroll - slik vi ser det. Man føler umiddelbart en utrygghetsfølelse.
Så kan man spørre seg om hvem som er mest trygg? Han som har skapt seg et gjennomregulert samfunn eller han som må leve i kaoset?
Jeg undret meg til stadighet over at inderne kunne være så stabile. Selv fattige indere virket tilsynelatende balanserte. De skulle da i henhold til norsk forståelse av tingene være fullstendig traumatiserte, bor i en jordhytte som mange gjør, uten alle rettigheter vi har vendt oss til.
Greia er vel den at den følelse av trygghet vi har skapt oss her i Norge, er nettopp det, en følelse av trygghet. Det skal uhyre lite til for å velte vårt lass. På den måten var nok nordmenn anno 1800 langt mer realistisk i sin tilnærming til tilværelsen. Noe med "Gud tar og Gud gir". Mens et barns død i dagens Norge utløser førstesideoppslag i Dagsrevyen og heksejakt på "den ansvarlige". Gjerne et sykehus.
Det er som man sier om dagens amerikanske mentalitet: i konstitusjonen står det skrevet at alle har rett til å SØKE lykken, mens amerikanerne i dag misforstår det dithen at de har retten til å VÆRE lykkelig.
Det endelig svaret på om du er et trygt menneske, får du i møtet med utrygge situasjoner. Hvordan reagerer du da? Og hvor mye skal til før man føler utrygghet? For nordmenn er det relativt mindre enn for mange andre folkeslag, vil jeg tro, trygghetsforanstaltningene til tross.
"Jeg undret meg til stadighet over at inderne kunne være så stabile. Selv fattige indere virket tilsynelatende balanserte."
Vel, voldelige sammenstøt mellom muslimer, hinduer og kristne samt en aktiv maoistgerilja skulle vel tyde på noe helt annet. Det kan jo også være så enkelt som at når man ikke er sikret egen overlevelse så har man ikke overskudd til å tenke på så mye annet. Det at det ikke forekom flere folkeopprør tidligere i historien har jo blitt forklart ved at de fattige rett og slett ikke hadde nok energi grunnet underenærning til å gjøre noe opprør.
#legg"alarm"tilhvilketsomhelstordogfåendagbladetoversrift
En interessant artikkel og en interessant debatt.
Men jeg synes nok det generaliseres vel mye om ting vi kanskje ikke har så meget eksakt viten om.
Jeg er enig i "at vi lever tryggere enn noensinne" men kanskje noe uenig i fortsettelsen " men er stadig reddere for de farer som er igjen"
Men hva vet vi egentlig om hva mennesker tenkte før?
Man har nok fått ryddet vekk gjennom utdanning og medisin meget av den frykt som tidligere mennesker levde under, blant annet som resultat av den massive overtro
Men kanskje er det naturlig for mennesket å ha en frykt for noe. Det ligger kanskje nedarvet i vårt historiske arvestoff, jfr. forestillinger om verdens undergang og klimakatastrofer.
Våre foretillinger og oppfatninger ligger kanskje noen århundrer tilbake for dagens realiteter.Akkurat som vårt daglige kalori inntak fremdeles er preget av fortidens forestillinger om at når man først har fått tak i mat, ja så skal det spises til magen nær sprekker.
Dessverre har sosialdemokratiet gjennom sin satsing på den permanente velferdsstat næret opp under forventningene om at intet menneske ideelt skal utsettes for noen frykt og at behovet for trygghet skal tilfredsstilles maksimalt.
Dette bidrar naturligvis til å skape en usunn avhengighet av den alltid tilstedeværende stat.
Kanskje tidligere generasjoners mennesker var bedre rustet til å håndtere
egne problemer, og å akseptere at usikkerhet og et visst element av frykt var noe man måtte best mulig leve med?
Egentlig ikke galt å bruke en god del av våre ressurser på sikkerhet. Men jeg tviler mer på om pengene i dag går til RIKTIG sikkerhet. Ta f.eks. ras-sikring langs veiene som det hyles så mye om. Hvor mange dør egentlig i ras pr år? Kunne de samme pengene reddet flere liv om de i stedet gikk til avansert utstyr på sykehusene? Jeg tror FØLELSEN av trygghet for mange er viktigere enn å tenke gjennom hva som er de reelle farene.
Om du gillade David Eberhards bok tror jag att min bok Glädjedödarna - en bok om förmynderi är något för dig. Den kom i maj i år och är en genomgång av historiken kring moralpaniker och hotbilder samt av förmynderiets förhållande till vetenskap, ideologi och politik.
Den finns att köpa här:
http://www.capris.no/product.aspx?isbn=9175667762
Här är en intelligent recension:
http://www.spetsig.se/?p=3549
Och här en till:
http://www.spiked-online.com/index.php/site/reviewofbooks_article/10939/