Tunander gjemmer seg bak kildene — og hva får vi se?

Ola Tunander baserer seg på høyst tvilsomme kilder, og driver med rent fusk.

Les også Øyvind Strømmen kritikk:  Konspirasjoner om Israel og 22/7.  Ola Tunanders artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift kan leses  her. Cathrine Holsts  (redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift)  svar på kritikken kan leses  her.

Ola Tunander har kommet med et tilsvar på min kritikk mot hans konspiratoriske artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift. Der skriver han blant annet:  «Jag insinuerar inte att Israel skulle vara involverat og jag tror heller inte at Israel skulle ha legat bakom Breiviks angrepp om man nu ska spekulera ».

Da er det mildt sagt underlig at Tunander velger å bruke store deler av sin artikkel på nettopp å spekulere i at Israel skal ha spilt en rolle i 22. juli-angrepene. At en forsker med en omfattende CV  «för ett resonemang om alternativa tolkningar av vad som kan ha skett » kan neppe sies å unnskylde at han i sin opprinnelige artikkel for eksempel skriver:

«Vi har diskutert den høyreekstreme israelske og jødisk-kristne siden av Breiviks nettverk, israelske interesser i å disiplinere Norge og israelsk feiring av bombeattentater. Breiviks angrep fremstår her som en ny King David Hotel-operasjon: den 22. juli.»

Dersom dette ikke skal tolkes som insinuasjoner om en israelsk rolle, kan man jo lure på hva som ville være slike insinuasjoner. Som Johannes Due Enstad påpeker i et tilsvar til Tunander i Aftenposten, er imidlertid den logiske sammenhengen i Tunanders artikkel fraværende. Tunander hopper — som jeg skrev — som en Snurre Sprett fra et punkt til det neste. Etter å ha fokusert betydelig på Israel, men med avstikkere til en rekke andre land, lanserer Tunander også en annen forklaring enn  «den israelske », nemlig at 22. juli-angrepene skulle være en del av et saudisk spill for å diskreditere kontrajihadistene. Denne muligheten — som Tunander bare  «för ett resonemang » rundt, antar jeg — forklares med en mulig saudisk hevn mot at israelerne angivelig har infiltrert  «vesentlige deler » av al Qa’ida for å bruke terrornettverket til å  «diskreditere islam ».

Igjen kan Tunander sikkert gjøre et forsøk på å gjemme seg bak kildene han bruker, og svare — som rimelig ordinært er når konspirasjonstenkning utfordres — at han bare resonnerer eller bare stiller spørsmål. Det er imidlertid noe påfallende at de alternative  «tolkningene » rundt 22. juli Tunander velger å lansere alle har en sterkt konspiratorisk karakter, og alle involverer enten USA, Israel eller begge landene i avgjørende roller. Uten dette ville det være ganske vanskelig å trekke linjer fra 22. juli til Iran/Contras-affæren og Shimon Peres!

Bør studere kildene nærmere
Det er ikke underlig at PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken reagerer slik på Tunanders artikkel:

«Grunnleggende krav om solid og etterprøvbar dokumentasjon er ikke oppfylt. Det er etisk dypt problematisk når artikkelen indikerer at ansvaret for 22. juli-terroren ligger hos navngitte stater og enkeltpersoner. Tunander vektlegger at dette bare er mulige forklaringer, men implisitt levner artikkelen etter mitt syn liten tvil om hvor han mener søkelyset bør rettes.»

Fordelen med at Tunander forsøker å gjemme seg bak kildene sine er imidlertid at det gir oss en anledning til å studere disse kildene nærmere. Da finner man at Tunander for det første baserer seg på høyst tvilsomme kilder, og for det andre driver med rent fusk.

Et eksempel på det sistnevnte er Tunanders påstand om at PLOs sikkerhetstjeneste på 2000-tallet fant at al-Qa’idas kontaktoffiser for aktivister i Palestina tilhørte Shin Bet — den interne, israelske sikkerhetstjenesten. Her viser Tunander til en artikkel i Middle East Online fra 2002, men de som leser artikkelen vil oppdage at den forteller en ganske annen historie. Her hevder Rashid Abu Shbak, kjent som en av Mahmoud Abbas’ allierte, at et israelsk plott har blitt avslørt, og dette plottet skal ha gått ut på å sette opp en falsk al Qa’ida-gruppe, under dekke av å være tilknyttet nå avdøde Osama bin Ladens terrornettverk. Israelerne avfeier på sin side anklagene som absurde. Det interessante er imidlertid at heller ikke Abu Shbak påstår det Tunander påstår. Han avfeidde tvertimot at det ekte al Qa’ida skulle være aktive i de palestinske områdene.

Selv om Tunander velger å konstruere en stråmann i sitt tilsvar mot undertegnede, og å påstå at undertegnede har  «svårt att tro at underrättelsestjänster deltar i et smutsigt spel som terrorism », kan jeg ikke avvise at palestinernes påstander i denne sammenheng er korrekte. At det foregår skittent spill fra fleres side i Midtøsten er en kjent sak, og slett ikke noe man trenger å gå til Tunander for å lese om. Det er imidlertid interessant at de palestinske påstandene — som hos Tunander har blitt til en uomtvistelig sannhet — i seg selv sier noe annet enn det Tunander påstår.

Dette kalles sitatfusk. Man bør imidlertid merke seg at en del nettsider som jevnlig forfekter konspirasjonsteorier av det heller outrerte slaget har forfektet en tolkning som ligner Tunanders. Jeg skal derfor ikke hevde at sitatfusket et resultat av hans egen kreativitet.

Flere av Tunanders kilder hører selv til i dette universet. Blant dem han refererer er — som nevnt i min forrige artikkel — Peter Dale Scott, en forsker som mener at Dick Cheney må mistenkes for å hatt noe med al-Qa’idas angrep mot WTC og Pentagon den 11. september 2001 å gjøre. Fem artikler av Scott er referert, inklusive en artikkel der Scott hevder at Breiviks terrorangrep kan være det han kaller en deep event,  «attributed to marginal outsiders, but intersecting with large and powerful but covert forces having the power and the intent to influence history », i dette tilfellet spesifikt  «the dark quadrant of systemic destabilization [...]and the milieu of the international drug traffic », som knyttest til  «the illicit shadow elites that are part of the world’s elite superclass ».

Tunander kan selvsagt  «resonnere » rundt dette, men det er verdt å minne om at Scott er en forfatter Tunander tidligere har funnet det verdt å anbefale, og da i form av en varm omtale av Scotts konspirasjonsteoretiske verk The Road to 9/11. Tunander kan heller ikke akkurat sies å forkaste Scotts noe spesielle fortolkninger i sin artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift; han argumenterer ikke imot dem. Han simpelthen gjentar dem.

Konspiratorisk
Men det stopper ikke der. Tunander refererer også til en artikkel på nettstedet Wayne Madsen Report. Artikkelen er skrevet av Wayne Madsen selv og har den fengende tittelen  «After Oslo: Time to Crack Down on Mossad Terrorism ». Man må være registrert bruker for å lese artikkelen der, men den er (u)heldigvis å finne andre steder — og man vil da oppdage et konspiratorisk makkverk av de sjeldne, der skylden for 22. juli-angrepene helt spesifikt legges på den israelske etterretningstjenesten Mossad. Det er imidlertid ingen grunn til nordmenn å føle seg som spesielt utvalgte for Mossad-terror: Israelerne får også skylden for terrorangrepene 11. september 2001, samt for terrorbombene i Madrid i 2004 og i London i 2005. Madsen konkluderer med at målet for angrepet var å ryste den norske befolkningen, samt å skade statsminister Jens Stoltenbergs omdømme. For å si det på en annen måte: I Madsens verden er ikke Mossad bare ubeskrivelige onde, men også ubeskrivelig dumme.

I sitt  «resonnement » – der han blant annet inkluderer en  «tidslinje » som er påfallende lik en tilsvarende hos Madsen – velger Tunander å omtale denne amerikanske konspirasjonsteoretikeren som en av flere  «observatører » som spør om Israel lå bak angrepene. Det ser ikke ut for at kildekritikk er fredsforskeren Tunanders sterkeste side.

Dessverre ser ikke Nytt Norsk Tidsskrifts redaktør Cathrine Holst ut til å forstå problemet. I et tilsvar til flere kritikere av tidsskriftets publisering skriver hun at artikkelen  «har en spekulerende karakter » og at den  «introduserer og diskuterer en del hypoteser og mulige forbindelser ». Javisst, den introduserer og diskuterer en del hypoteser og mulige forbindelser fra ikke ubetydelige konspirasjonsteoretikere; uten å si hvor de kommer fra og uten å avvise dem som det de er, nemlig ubegrunnet tøv. Holst skriver også at det var viktig for redaksjonen  «å åpne opp for ulike og til dels sterkt avvikende syn », og at beslutningen om å publisere Tunanders artikkel i et velrenommert vitenskaplig tidsskrift var  «et resultat av ordinære redaksjonelle prosedyrer ».

Jeg må innrømme at jeg er usikker på hvor ordinært det er å slippe til et sammensurium av dårlig funderte påstander — med utgangspunkt i konspirasjonsteorier som verserer på nett — i vitenskaplige tidsskrift. Jeg tillater meg imidlertid å spørre om redaksjonen også ville ha sluppet til et  «resonnement » rundt en annen  «alternativ tolkning » av 22. juli, en tolkning som også verserer på nettet — nemlig at det var Arbeiderpartiet selv som stod bak.

Svaret er antagelig nei. Takk for det, Holst, om ikke annet.

• Øyvind Strømmen (f. 1980) er journalist, oversetter og forfatter.
  Ingressfoto: Øyvind Strømmen. Av Thor Brodreskift / Cappelen Damm.