Jan Arild Snoen (f. 1964) er journalist i Minerva. Twitter: @jasnoen
Tusen års stagnasjon
FRA NYE MINERVA: To nye bøker hevder at i begynnelsen av forrige årtusen ble rasjonell og kritisk tenkning forvist til islams ytterkant. Da stoppet både den intellektuelle og økonomiske utviklingen.
Denne artikkelen er hentet fra Minervas siste nummer. Artikkelen ble først publisert på nett 9. juni, og ble republisert i forbindelse med Minervas islamdebatt i september.
I forordet til Robert R. Reillys bok The Closing of the Muslim Mind (ISI Books, 2010) peker den konservative filosofen Roger Scruton på at vestlig sivilisasjon kontinuerlig har eksperimentert med nye institusjoner, lover, politisk organisering, vitenskapelige teorier og kunstformer. Denne tradisjonen ledet i sin tid til opplysningstiden, til demokrati og til en sosial orden der retten til egne overbevisninger og religionsfrihet ble garantert av staten.
Spørsmålet om hvorfor muslimske land, særlig arabiske, ikke opplevde det samme, er gammelt, men fikk ny aktualitet med fremveksten av islamistisk terror og ny legitimitet etter at arabiske forskere kartla hvor dårlig det egentlig sto til med samfunnsutviklingen i arabiske land gjennom utgivelsen av Arab Development Report i 2002 og 2003.
Svaret finnes, ifølge Reilly, i islam selv, eller retter sagt i det faktum at den liberale mutazili-retningen ble nedkjempet av den ortodokse ashari-retningen mellom det niende og tolvte århundret. Fra den første tradisjonen kan en liberal islam igjen gjenoppstå, mens asharittenes etterkommere ikke bare er de saudiarabiske wahhabistene og deres terroristvenner, men utgjør hovedstrømningen innen dagens sunni-islam. (Reillys bok drøfter i minimal grad shia-islam).
Fornuft eller bare tro
Mutazilittene, som dominerte under Abbasid-dynastiet i Bagdad i første halvdel av 800-tallet, særlig under kalif al-Mamun (813-833), fant et rom for fornuften i religionen. De var eksplisitt inspirert av gresk filosofi. Asharittene, med sin ledende tenker al-Ghazali (1058-1111), så derimot fornuften som islams fiende. Bare åpenbaringer kan redde menneskene, ikke fornuften. Mange historikere regner al-Ghazali som historiens nest viktigste muslim. Al-Ghazalis oppgjør med mutazilittene var eksplisitt et oppgjør med Platon og Aristoteles, og dermed med den vestlige sivilisasjons påvirkning på islam. I boken Den manglende logikk hos filosofene tar han et generaloppgjør nettopp med fornuften som en generell tilnærming til religion.
Et siste forsøk på å fremme fornuftens stilling kom omtrent hundre år etter Al-Ghazali, i det muslimske Andalusia. Averroes (en latinisert form av arabisk Ibn Rushd), som symboliserer den muslimske intellektuelle gullalder, tok kampen opp mot al-Ghazali i boken Den manglende logikk i Den manglende logikk. Det endte med at Averroes ble landsforvist fra Andalusia, og tre år før hans død ble hans bøker brent på torget i Cordoba. Averroes, og andre muslimske filosofer som Avicena (Ibn Sina) ble aldri en del av den senere islamske kulturen. De var selv påvirket av den greske kulturen, og endte opp med å påvirke europeisk kristendom mer enn sin egen religion. Mange av Averroes verker overlevde bare fordi de var oversatt til latin eller hebraisk, skriver Reilly.
Før al-Ghazali var tolkningen av islamsk lov åpen for islamske jurister, som kunne tilpasse den til dagens realiteter. Denne muligheten stengte al-Ghazili, og det er her Reilly har hentet tittelen til sin bok. De fire lovskolene innen sunni-islam ble alle etablert i det åttende og niende århundret, men de var fremdeles under utvikling. Innen det tolvte var ijtihad ferdig, og sunnimuslimers valg av tolkning begrenser seg i prinsippet til å velge en av disse fire skolene. Ijtihad — nytolkning — ble i sunni-islam erstattet av taqlid — imitasjon av tidligere religiøse kjennelser.
Ibn Hanbal, stifteren av den mest konservative lovskolen erklærte at ”enhver diskusjon om noe som Profeten ikke diskuterte, er feil”. Hanbal spiste ikke vannmeloner, av den enkle grunn at det ikke finnes beretninger om at Muhammed noen gang hadde gjort det.
Hanbali-skolen er den eneste av de fire sunni-skolene som ikke følger i asharittenes fotefar. Den er enda mer konservativ og bokstavtro, og er i dag mest kjent gjennom den saudiarabiske avleggeren wahhabisme, som igjen influerer (og finansierer) konservativ islam verden over. Andre tradisjonalistiske retninger, som kan plasseres under paraplybegrepet salafisme, har i et par tiår vært på fremgang i en rekke muslimske land.
Den manglende intellektuelle nysgjerrigheten innen islam gjenspeiles i forholdet til bøker. Biblioteket i Cordoba, som på sitt høydepunkt trolig hadde flere bøker enn de fantes i hele Vest-Europa, ble brent i 1013, etter at asharittene hadde kommet på offensiven. I de neste tusen år ble det oversatt like mange bøker til arabisk til sammen som Spania nå oversetter på ett eneste år. Da Taliban tok makten i Afghanistan, beordret de brenning av alle andre bøker enn Koranen.
Moral finnes ikke utenom Allah
Mutazilittene mente mennesket hadde fri vilje. Det gjorde individet til en moralsk agent. Mennesket kan vite forskjellen på godt og ondt, rettferdig og urettferdig, og velge mellom disse. De mente også at mennesket kunne tolke hellige skrifter, og at Koranen var skapt, skrevet på et bestemt tidspunkt. Alt dette gjorde fornuften og rasjonell diskusjon ikke bare tillatelig, men nødvendig.
Asharittene på sin side mente Koran ikke er skapt, men evig — den hadde alltid eksistert, akkurat som Allah. Koranen finnes på steintavler i himmelen, skrevet på arabisk, og har alltid gjort det. Siden Koranen omtaler historiske hendelser, må dette bety at alt som skjer, er predestinert. Følgelig kan det heller ikke finnes noen fri vilje. Dersom mennesket kunne skille mellom rett og galt, ville det kunne vurdere Guds påbud og dette ville innebære blasfemi. Det finnes ingen annen kilde til å skille rett og galt enn Allah. Og det finnes intet skille mellom moral og loven — alt styres av sharia.
Ashari-bevegelsens grunnlegger, Al-Ashari (874-936), lærte at løgn er ondt fordi Allah har erklært det ondt, og dersom han erklærte at løgn var godt, ville det være godt. Al-Nabhani, som stiftet islamististbevegelsen Hizb ut-Tahrir i 1953, holdt fast ved dette synet. Dersom Allah tillot noe, var det moralsk. Forbød han det, var det umoralsk.
Menneskerettigheter blir på samme måte kun en avledning av sharia. Den forrige lederen for det muslimske brorskapet i Egypt, Mohammed Akef, sa klart ifra at han ikke støttet noen form for demokrati som lot folk gjøre som de ville, uten støtte i sharia. Og storsjeiken ved al-Azhar-universitetet, sunni-islams høyeste læresete, erklærte i 2000 at ”Saudi-Arabia er fremst i verden i beskyttelse av menneskerettighetene fordi de beskytter dem i henhold til Allahs sharia.”
Moralfilosofi er overflødig, ja umulig, på slike premisser. Asharittene forbød da også alle bøker om filosofi da de overtok hegemoniet i Bagdad. Det er ikke tilfeldig at ingen filosof av betydning har stått frem innen islam på mange hundre år.
Al-Ghazali fornektet ikke bare fornuften; han dyrket irrasjonaliteten. Pilgrimsreisen til Mekka er det ypperste en muslim kan gjøre nettopp fordi den er så full av irrasjonelle riter og handlinger: ”Pilgrimsreisen er der vi best kan demonstrere vår tro, fordi fornuften ikke forstår noe av dette, og bare troen får oss til å gjøre handlingene. Blind underkastelse under Allah er det beste bevis på vår islam.”
Naturlover finnes ikke
Al-Ghazalis tanker førte også til skepsis mot naturvitenskapelig forskning. Han mente at siden Allah er allmektig, er han ikke bundet av naturlover. Det som for oss ser ut som naturlover, skyldes bare at Allah normalt opptrer konsistent, styrt av vaner. Han kan når som helst sette naturlovene til side. Al-Ghazali avviser at det er ilden som brenner bomullskledet. Snarere er det Allah som gjør bomullen svart og får den til å gå i oppløsning, enten med eller uten hjelp av engler. Setter du fyrstikken til bomullen vil den ikke brenne dersom det ikke er Allahs vilje. Det finnes ingen annen årsak til noe som helst enn Allah.
Følgelig finnes det ingen kausalitet — årsak og virkning. Innen kristendommen finnes også mirakler, der naturlovene settes til side. Men asharittene gikk lenger — mirakler var ikke et unntak som måtte forklares, siden det ikke finnes naturlover. Ikke bare det, men universet er i prinsippet ustabilt, rett og slett fordi Allah i følge asharittene gjenskaper det hvert eneste sekund. Og siden han er allmektig, kan han endre det til det ugjenkjennelige.
Når årsak og virkning er totalt frakoblet, finnes ingen naturlover og ingenting er forutsigbart. Som Averroes skrev, innebærer det å benekte årsaker at man benekter kunnskap — vi kan egentlig ikke vite noe som helst. Al-Ghazali så ikke problemet: ”Den vitenskap som Koran bringer, utgjør all vitenskap. ” Mer har man altså ikke bruk for.
For at ikke alt skal bli det totale kaos, kan vi likevel handle på basis av Allahs vaner, men dette må ikke forveksles med lovmessighet. På dette punktet minner al-Ghazali om David Humes problematisering av kausalitetsbegrepet.
Men der Humes innsikter bidro til en bedre og mer selvreflekterende naturvitenskap, har al-Ghazalis tanker gjort det motsatte. Det går en linje fra Al-Ghazali frem til stormuftien i Saudi-Arabia, som så sent som i 1985 kunne publisere en bok der han påpekte at solen gikk rundt jorden, og at å si noe annet var det samme som frafall fra islam (og vi vet hva straffen for det er i Saudi-Arabia). Det viktige er ikke at en så sentral person kunne mene slikt sludder, men at ingen islamske autoriteter turde å gå i rette med ham.
Vitenskapens status i dag
Det sier seg selv at vitenskapen har magre kår under en slik metafysikk. Den nålevende pakistanske fysikeren Pervez Hoodbhoy sørger over at ikke en eneste viktig oppdagelse eller oppfinnelse har kommet fra den muslimske verden på 700 år. Han viste i en artikkel til at Pakistan hadde produsert åtte patenter på 43 år, og at ni land i Midt-Østen, inkludert Egypt, tok ut 370 patenter i perioden 1980-2000 (Sør-Korea hadde over 16.000 alene).
I moderne tid har likevel muslimske land i stor grad tatt i bruk moderne teknologi av praktiske grunner, og vitenskap læres bort. Men motstanden er stor. Av religiøse grunner droppet pakistanske medier værmeldingene i 1983 og 1984. Været er opp til Allah, og kan ikke forutsis — insha’Allah! Taliban-kontrollerte deler av Pakistan hindret lenge poliovaksinering. Det ville være å forsøke å overprøve Allahs vilje.
Den arabiske pressen fremstilte gjerne orkanen Katrina som Allahs straffedom over amerikanerne, og det var ikke metaforisk ment. Hoodbhoy skriver at da et jordskjelv drepte mer enn 90.000 i Pakistan i 2005, var det ingen vitenskapsmann i landet som våget å utfordre medienes budskap om at dette var Allahs straff for syndefull adferd. Et stort flertall av hans egne universitetsstudenter aksepterte guddommelig straffedom som forklaring.
Reilly viser også til at de som har vært involvert i å trene opp soldater (Irak, Afghanistan), har opplevd at mange har et veldig avslappet forhold til vedlikehold av våpen og skarpskyting. Dersom det er Allahs vilje at de skal treffe fienden, så treffer de. Koranen sier jo: ”Da du skjøt var det ikke du som skjøt, men Allah”. (Sure 8:17).
Hvor er reformatorene?
Ifølge Reilly finnes det altså ikke rom for rasjonalitet og dermed for liberalitet innenfor ashari-tradisjonen. Enhver reformbevegelse må derfor fravike radikalt fra mer enn tusen års muslimsk tradisjon.
Men på slutten navngir han en del nålevende muslimer i mutazili-tradisjonen, som tar til orde for at fornuften igjen kan spille en rolle innen islam. Dørene til ijtihad må igjen åpnes. Noen av dem viser eksplisitt til mutazilismen, selv om de vet at det plasserer dem i utkanten av det muslimske fellesskapet.
De risikerer mye. Amanuensis i arabisk Dr. Nasr Hamid Abu Zayd våget å påstå at Koranen delvis var et menneskelig produkt, siden språket er en menneskelig konstruksjon. Han ble dømt frafallen, og måtte ha skilt seg fra sin kone dersom de ikke hadde flyktet til Europa. En annen, Bassim Tibi som i 2009 skrev boken Islam’s Predicament with Modernity, advarer ny-mutazilitter: De bør vente med slikt til de har kommet seg i trygghet i Vesten. Selv har han i mange år måttet ha livvakter i sitt tyske eksil.
Mitt inntrykk er at Reilly likevel underspiller den nytenkning som finnes innen islam og med fordel kunne ha brukt noen flere sider på å drøfte denne. Her er det for eksempel ingenting om Gamal al-Banna, den yngre og betydelig mer liberale broren til stifteren av det muslimske brorskapet i Egypt. Men Reilly har rett i at reformtenkerne, spesielt utenfor Vesten, har vanskelige kår.
Reillys bok er skrevet fra et tydelig høyresideperspektiv. Han har vært direktør for Voice of America, og var rådgiver for informasjonsdepartementet i Irak i 2003. Det betyr ikke at boken ikke holder faglig mål. Men man kan mistenke ham for å overfokusere på de negative sidene.
En forsteinet økonomi
Slike innvendinger er ikke nærliggende når det gjelder Timur Kurans The Long Divergence: How Islamic Law Held Back The Middle East (2011). Tyrkiske Kuran er professor i samfunnsøkonomi, samfunnsvitenskap og islamske studier ved Duke University. Boken er utgitt av Princeton University Press.
Kuran har et snevrere fokus, nemlig den økonomiske stagnasjonen i Midtøsten, definert som de arabiske land, Tyrkia, Iran og tidligere muslimske deler av Balkan. Omkring år 1000 var den muslimske verden på høyde med det vi i dag kaller Vesten i økonomisk utvikling. Frem til omtrent 1750 dro de vestlige kristne nasjonene noe fra, men det store gapet utviklet seg derfra og frem til omkring første verdenskrig, da det ottomanske riket falt. Deretter har vekstratene vært omtrent like.
Tidspunktet for stagnasjonen — 1750 — gjør den leninistisk inspirerte forklaringsmodellen lite egnet: Vestlig imperialisme slo jo i dette området ikke inn for alvor før etter ottomanernes fall. Kuran mener at koloniperioden tvert imot var tiden da transformasjonen startet, med påfølgende sosiale og økonomisk fremgang.
Kristendommen inneholder i likhet med islam sterke konserverende elementer som kan være ødeleggende for økonomisk vekst. Så hvorfor lykkes den kristne kulturkretsen i å overvinne disse, mens den islamske ikke klarte det? Dette er Kurans tema. Han avviser, i motsetning til Reilly, at det islamske lovverket var statisk. Det kunne tilpasses og endres, noe som på det økonomiske området blant annet ble gjort i forhold til skatter og arv av land.
Men på noen viktige punkter forble lovverket nærmest uendret gjennom nesten hele det andre årtusenet. Det skyldtes ifølge Kuran ikke i første rekke at islams dogmer og tradisjoner ikke kunne utfordres, men at det ikke vokste frem organiserte interesser som så seg tjent med å fremtvinge endring.
I begynnelsen av forrige årtusen, der småskalahandel dominerte den økonomiske virksomheten, egnet islam seg godt. Religionen var langt fra anti-kommersiell eller anti-materialistisk. Muhammed var selv handelsmann, basarene blomstret og araberne var sentrale i internasjonal handel. Pilgrimsreisene til Mekka var store kommersielle happeninger.
Men den islamske verden fulgte ikke etter da det i Vest-Europa ble etablert langt mer potente organisasjonsformer som egnet seg for stordrift og industriell og annen aktivitet som fordret betydelige langsiktige investeringer. Svært lite endret seg fra omkring år 1000 til midten på 1800-tallet. Resultatet var, dersom vi skal tro den mest autoritative kilden til slike beregninger, Angus Maddison, at Midtøstens andel av verdens BNP falt fra over 10 prosent i år 1000 til drøye 2 prosent i 1700.
Smått forble smått
For Kuran er det helt sentralt at det innen islamsk rett ikke eksisterte juridiske personer, altså selskaper og organisasjoner med eget ansvar, men bare faktiske, levende personer. Dette hadde riktignok ingen eksplisitt begrunnelse i Koranen, men var likevel en seiglivet tradisjon.
All samhandling var derfor organisert som personlige partnerskap. De var av kortsiktig karakter, typisk knyttet til en lengre handelsreise. De måtte oppløses og eventuelt etableres på nytt dersom noen døde, eller ønsket å trekke seg ut. Dette ga liten forutsigbarhet og store transaksjonskostnader.
Det fantes ingen selskapslovgivning og dermed ingen selskaper (corporations) i muslimske land før omkring 1850, og dermed heller ingen måte å begrense ansvar på, eller institusjoner der ressurser kunne samles og risiko spres, slik som i aksjemarkedene som vokste frem i Vesten. Inntil det tyvende århundret fantes det ikke et eneste eksempel i hele regionen på at noe større forretningsforehavende ble satt i gang uten offentlige eller utenlandske midler.
Islamsk arverett, som fordeler arven jevnt og uten valgmuligheter for avdøde, kombinert med flerkoneri som fører til mange arvinger særlig blant de formuende, førte til at formue ble spredd. Med meget få unntak ble det ikke bygget opp familiefirmaer som varte mer enn en generasjon. Intet adelskap oppsto og rike familier forble sjelden rike mer enn et par generasjoner. For å hindre for stor fragmentering var mesteparten av den dyrkbare jorden eid av staten, noe som medførte egne problemer.
Forbudet mot renter og forsikring var en mindre alvorlig hindring i seg selv, siden man alltid, akkurat som innen kristendommen, har funnet måter å omgå dette på. Grunnen til at banker eller andre former for upersonlig og storskala kreditt ikke oppsto før et halvt årtusen etter at de ble etablert i Vest-Europa, skyldtes i større grad forbudet mot juridiske personer og at finansielle partnerskap kunne oppløses på kort varsel, noe som gjør langsiktig bankvirksomhet nesten umulig.
Ingen institusjonell innovasjon
Siden den økonomiske aktiviteten i så stor grad forble personlig, var loven basert på muntlige avtaler og tillit mellom parter som kjente hverandre. Institusjoner og metoder som håndterte langvarige og upersonlige økonomiske forbindelser ble ikke etablert. Skriftlige kontrakter var overflødige, siden alt baserte seg på personlige forbindelser og rykte. Regnskapsføringen var rudimentær og ikke standardisert. Det oppsto ingen forretningspresse slik som i Vesten, der forretningspressen senere utviklet seg til allmenne dagsaviser.
Konserverende stiftelser
Delvis som et svar på behov for kontroll med egen formue og arv ble den islamske stiftelsen — waqf — en dominerende samfunnsinstitusjon. En rik mann kunne ikke starte et firma, eller overlate brorparten av sin formue til sin eldste sønn og dermed sørge for at aktiviteten overlevde ham, men han kunne etablere en stiftelse med evighetsperspektiv, og faktisk kontrollere den fra graven.
En waqf er ekstremt konserverende. Formål og regler må stipuleres svært nøye ved etableringen, og deretter er de i prinsippet ikke mulig å endre. Når verden omkring endres, forblir waqfen den samme. Et eksempel er koranskolene, madrassaene, som ofte er waqf-finansiert. De er fremdeles bundet av sin stifter og har derfor kunnet tilpasse sitt pensum og arbeidsform langt mindre enn tilsvarende vestlige utdanningsinstitusjoner som opprinnelig ble organisert som stiftelser.
Et viktig motiv for å opprette en waqf var å skjerme formue mot skatter og ekspropriasjon, og den formuende kunne både oppnevne seg selv som styrer og heve lønn. Dermed strømmet store deler av formuen i muslimske land inn i slike stiftelser. Kuran peker på at rikfolk ”overførte verdier fra en sektor der ressurser kunne disponeres fleksibelt til en sektor der deres anvendelse var grunnleggende fastlåst.”
Muslimer ble utkonkurrert
Det var ikke bare i forhold til andre land at denne manglende institusjonelle innovasjonen hemmet muslimene. De ble også utkonkurrert i sitt eget land. Ulempene med lover og tradisjoner som stammer fra islam ble særlig tydelig gjennom institusjonell konkurranse.
De styrende i islamske land tillot nemlig utenlandske selskaper å etablere seg og bli styrt av eget lovverk. De hadde også lovpluralisme, som gjorde det mulig for ikke-muslimske borgere å velge å gjøre opp innenfor sitt eget lovverk, forutsatt at transaksjonene ikke involverte muslimer. Ettersom vestlige institusjoner og praksiser viste seg mer og mer overlegne, ble denne muligheten i økende grad tatt i bruk fra det attende århundret, og jøder og kristne armenere og grekere fikk et forsprang på muslimene.
Via disse to kanalene kom vestlige institusjoner inn på islamsk territorium, men muslimer nøt i liten grad godt av det. Ved starten av det forrige århundret var så godt som alle kommersielle selskaper av noen størrelse i Midtøsten eid enten av utlendinger eller religiøse minoriteter.
Kuran peker på det paradoksale i at dette skillet mellom en lov for muslimer og en annen for minoriteter egentlig hadde som formål å favorisere muslimer, men resultatet ble det motsatte. Muslimenes ulempe ble forsterket av at de heller ikke kunne ”melde overgang” på grunn av forbudet mot konvertering.
Dette skapte sosial uro og fordommer overfor minoritetene, noe som fikk katastrofale følger da Det ottomanske riket falt, og som har vedvart. Jøder, grekere og armenere forlot de muslimske land, frivillig eller ufrivillig, og dermed forsvant også mesteparten av human- og finanskapitalen som var akkumulert gjennom de foregående tiårene.
Etter hvert skjønte de ottomanske herskerne at de måtte importere en del av de vestlige institusjonene og gjøre dem tilgjengelig også for sine muslimske borger. Først og fremst gjaldt det den juridiske person, som ble akseptert i forbindelse med at sultan Abdulmecit etablerte det første ikke-vestlige aksjeselskapet, et rederi, i 1851. Men firmalovgivningen kom på plass først i 1908, og før den tid ble nesten ingen muslimsk-eide selskaper etablert.
Vestlige institusjoner nå akseptert …
Kuran poengterer at islam nå i stor grad har akseptert og overtatt Vestens nyttige institusjoner, uten at det oppfattes som en utfordring for islam. Selv ikke de mest reaksjonære salafister motsetter seg i dag selskapslovgivningen.
Gjenværende restriksjoner fra islam er ikke lenger særlig skadelige, siden de ikke samvirker med andre. Eksempelvis er ikke lenger islamsk arverett noen viktig hindring, siden det allerede er etablert et system med juridiske personer og dermed firmaer og aksjeselskaper med bred spredning av eierskapet. Om en eier dør og sprer sine aksjer på ti arvinger behøver det ikke få noen betydning for firmaet, mens det i tidligere tider, da det personlige partnerskapet var eneste organisasjonsform, var ødeleggende. Den tradisjonelle omgåelsen av renteforbudet foregår nå langt mer effektivt gjennom banker og finansieringsselskaper.
…men historien hemmer fremdeles
Dette gir grunnlag for optimisme. Men ikke bare har de muslimske landene mistet flere hundre års utvikling; historien kaster lange skygger. Å låne institusjoner fra andre tar tid, både fordi de er avhengige av lokale normer og måter å forstå ting på for å fungere godt, og fordi de krever ferdigheter som det tar lang tid å perfeksjonere.
Et samfunn som er bygd på personlige forbindelser gir grobunn for korrupsjon, lenge etter at juridiske personer og skrevne lover og kontrakter formelt sett har overtatt. Waqfene skapte en kultur der nepotisme, bestikkelser og omgåelse av loven ble dagligdags. Tilliten til fremmede, som er grunnleggende for at en moderne økonomi skal fungere, er underutviklet i Midtøsten.
Da statene i Midtøsten ble formet etter Det ottomanske rikets sammenbrudd, hadde altså deres islamske historie medvirket til at de hadde svake private institusjoner og kommersielle aktører. I pakt med tidens strømninger var det derfor naturlig at de søkte seg til statssentrerte utviklingsmodeller. Også denne arven bidrar til dagens problemer. Statsbyråkratiet er for stort, korrupt og ineffektiv, privat sektor underutviklet og sivilsamfunnet for dominert av lite fleksible stiftelser.
Kuran avslutter med å peke på enda en hindring, nemlig den han har hatt som ambisjon å avhjelpe med sin bok: Innbyggerne i muslimske land mangler forståelse for hvorfor de henger etter økonomisk. De tyr da til sin favorittforklaring, nemlig at det er Vestens skyld. Dette gjelder også sekulære miljøer, som gjerne anvender marxistiske og leninistiske forklaringer.
Men han holder også fast ved at det ikke er islam i seg selv som i dag hindrer økonomisk utvikling. De nødvendige institusjonene er allerede akseptert. Nå gjelder det å ta dem i bruk, på tross av alle hindringer som vaner og tradisjoner legger i veien.
Kurans budskap er derfor mer optimistisk enn Reillys. Hos ham er det lettere å tro at muslimske land er på rett vei, de trenger bare tid. Reillys innvendinger er mer fundamentale: Islam trenger en grunnleggende reformasjon — åpnes opp for kritisk tenkning, og det er alt for få muslimer i den islamske verden som vil, eller tør, ta del i denne reformasjonen.
Publisert første gang 9. juni 2011.
Twitter: @jasnoen
Nr 2 - 2011
| 002 | Nils August Andresen: Mer katolsk enn paven |
| TEMA: Islam | |
| 009 | Olav Elgvin: Privatiseringen av sharia |
| 017 | Mohammad Usman Rana: Vestlig islam er ingen selvmotsigelse |
| 022 | Uzma Rana: Individets åndelighet |
| 026 | Jan Arild Snoen: Tusen års stagnasjon |
| 034 | Kristian Meisingset: Guds sanne ord |
| 048 | Enquete: Islam og demokrati |
| 050 | John Peter Collett: Historisk sideblikk |
| MINERVASAMTALEN | |
| 052 | Robert Dahl i samtale med Stig Arild Pettersen |
| IDEER: Levinas | |
| 063 | Torbjørn Røe Isaksen: Den annens etikk |
| 064 | Eskil Skjeldal: «Abel, hvor er din bror? » |
| 070 | Samtale mellom Asbjørn Aarnes og Emmanuel Levinas |
| 078 | Jan-Olav Henriksen: Facebook: Et skall |
| KULTUR | |
| 085 | Kristian Meisingset: Makten er lydløs |
| 086 | Anonym: Den iranske filmens død |
| 092 | Barbara Vetland: I modernitetens skygge |
| 100 | Nicolai Strøm-Olsen: Politisk styrt eller frihet til kulturen? |
Interessant å lese Jan Arild Snoens oppsummeringer av to amerikanske bøker om utviklingen av islam i vår tid.
Jeg funderer på om muslimer i vesten er mistenksomme til likestillingen i dagens Norge: Oppgir man sin (konservative) islamske tro, oppgir man samtidig sin patriarkalitet, man underkaster seg kvinnen. Jeg lurer på om mange muslimske menn tenker at det er bedre å rå over kvinnen enn å være underlegen kvinnen. At denne frykten hindrer modernitet i muslimske samfunn i vesten? Mange norske menn er hva jeg vil kalle "feckless men", forsagte, svake og kuede. Jeg tenker i min banalitet at noen muslimske menn tenker at muslimske menn kan være så reaksjonære og konservative som bare det (underutviklet, om man vil), bare man ikke blir herset med av kvinnen. Det er en tanke jeg hadde nå på morgenen?
@Olav Grøttum
Det er ingen automatikk i at en "underkaster seg kvinnen" om en oppgir sin "patriarkalitet". Jeg oppfatter sistnevnte begrep som en institusjonalisert / kulturell sementering av at menn SKAL ha forrang og være ledende.
Jeg har ingen problemer med å beholde en maskulin selvfølelse selv om jeg synes patriarki er en forholdsvis dårlig ide.
Cassanders
In Cod we trust
Fremragende artikkel, Snoen! På tide at noen skriver om dette her.
Jeg har bare en liten bemerkning. Døren er ikke helt stengt - men ijtihad har blitt monopolisert og avgrenset idag. Det vil si det er BARE islamske jurister/lærde eller de som kalles mujtahid som kan foreta ijtihad og ikke den gjengse mannen eller kvinnen eller andre teologer. Dette er en slu måte på å igjen gi makta til de teologer (jamfør mitt punkt nr 2 under Olav Elgvins artikkel her på Minerva).
Dette er problemet. Uansett hvordan man vrir og vender på det så er det de lærde som sitter igjen med havresekken. Og disse lærde er mesteparten av tiden - tradisjonalister (uavhengig om de er "vestlige" eller "østlige").
Men ja. Al Ghazali kan på sett og vis sies å være mannen som stagnerte rasjonaliteten og den intellektuelle nysgjerrigheten i den muslimske verden. Men grunnen til at Ibn Sina, Ibn Rushd og de andre tapte er fordi islam tilrettela for tankene til Al Ghazali mer enn deres. Det finnes et vers i Koranen som for eksempel sier at man skal være forsiktig med å spør ( kan tolkes som filosofere) eller tvile for mye fordi det har ledet mennesker før dere ut av religionen.
Poenget er at Al Ghazali vant fordi han hadde overtaket - og overtaket er islams fundamenter. Jeg skulle selv ønsket at de andre vant - men akk ve. Løsningen idag eller hvis man skal tro på en del muslimer er mer islam. Og med mer islam så mener de at man skal blande religion og politikk. Dette er ifølge en del muslimer botemiddelet mot det du nevner: vestlig intervensjon og sekulære despoter.
Jeg tror ikke Mutazilitt-bevegelsen slik den var før i tiden har en sjanse i dagens muslimske verden. I så fall så må det bli en Ny-Mutalizitte som Bassam Tibi snakker om. Når ens meningsmotstandere forandrer argumenter og premisser så må man tilpasse seg. Redskapet man brukte i 900-tallet eller 1100-tallet funker ikke lengre. Man har idag mennesker som kan godt kalles ny-asharitter som argumenterer ved hjelp av vestlig filosofi (!) som Kant og til og med Hume. Men som fortsatt dyrker det irrasjonelle og blind tro. Da må man også forandre seg.
Et klart skille mellom religion og politikk er bare den eneste måten å bygge de institusjonene som vi har her i Vesten. Man må bare parkere Allah og profeten til siden. Dette er hvis man ikke vil tilpasse en religion som er 1400 år til vår tid.
Olav Grøttum:
Det du tenker på er sikkert menn som bygger sin maskulinitet ved å framstille kvinnen som underdanig? Det vil si ens maskulinitet er framtredende når kvinnen er underdanig?
Jeg tenker at religionen fremmer patriarkens (menns) interesser. "Muslimer" fører anti-likestillingsarbeid, men blir ikke kritisert for det (fordi venstresiden er "kultur-snille"). Hvis "muslimer" skal bli som "oss", tenker jeg, jo, da frykter mange av disse tradisjonalistene at de må oppgi sitt hegemoni (og bli kuede menn). Og derav at det er bedre å være fattig patriark med masse barn (som en slags "realkapital") enn rik, hvit, ensom og frustrert mann. Ergo er der en innebygget motstand mot moderniteten som vi ser blant muslimer i vesten i dag. Jeg synes det er et pardoks at "muslimene" aksepterer godene den moderne økonomien skaper, men avviser moderne kultur. Bl.a. at pakistanere kom til UK i dress på 70-tallet, og at jeans var vanlig i Mogadishu for 30 år siden. Men vestens materielle goder og kommunikasjonssamfunnets åpenhet er åpenbare utfordringer for tradisjonalistene. Håper liberal rettsstat "vinner" over sharia.
Men dette er jo en avsporing av Snoens gjengivelser av amerikanske forskeres påpekninger innledningsvis.
Når det gjelder genuin reform innenfor islam, og som samtidig har en betydelig tradisjon innenfor kulturkretsen, ja så ser jeg lite annet enn sufismens mystiske og allegoriske fortolkning av Koranen som kan stå for dette.
Innen sufismen har detvært rom for den PERSONLIGE fortolkning, og det å knekke de skriftlærdes hegemoni er helt avgjørende. Og disse har, både i sunni og shia en bokstavtrohet som er svært så konsekvent, men nettopp derfor nifs.
Problemet er vel at sufiene i sunni og ishmaelitter innen shia har alltid vært svært så marginale bevegelser i politisk betydning og hegemoni (uavhengig av deres folkelige appell), og det er sørgelig få tegn på at de er i ferd med å bli sterkere...
Islam: den ellevte landeplage, Vegard Martinsen
http://vegardmartinsen.com/islamdenellevtelandeplage.htm
På et perverst vis finner nordmenn Islam tiltrekkende. Grunnen er trolig denne: En kvinne som konverterte til Islam sa følgende "Jeg er nå fri, jeg slipper å tenke." Litt som å kommer i millitæret altså, bortsett fra at i millitæret er det grenser på hvor mange som kommer inn, men hos muslimene setter ikke inntakskrav bortsett fra å akseptere Allah og profeten Muhammed.
Jeg tror at det er ekstremrasjonalismen i Norge, og som folk tvingen til å forholde seg til, som tærer på nordmenn. Derfor skal man ikke se bort fra at folk konverterer om.
Det er altså slettes ikke sikkert at det blir "gode" sosialdemorater av muslimene. Det kan godt være at det blir muslimer av sosialdemoratene.
Snoen gir en utmerket og presis gjengivelse av hovedpunktene i to viktige bøker.
Det kan legges til at Abu Zayd (i likhet med Bassam Tibi) er svært pessimistisk når det gjelder utsiktene til at Mutazilit-teologien kan være en plattform for å gjenintrodusere fornuft og kritisk tenking i Islamsk teologi. I en artikkel fra 2010 vektlegger han at Mutazalit-teologien fortsatt har status som blasfemisk i hele den sunnimuslimske verden. Perioden hvor Mutazilittene hadde politisk støtte fra Abbasidkaliffene og andre teologiske retninger ble utsatt for forfølgelser omtales som ”mihna-perioden”, og oppfattes som er mørk periode hvor de ”rette troende” ble forfulgt. Zayds egen skjebne som forfulgt i eksil illustrerer hvor sensitivt dette fortsatt er i den muslimske verden.
Snoen tar imidlertid ikke opp spørsmålet om hvordan vi skal bedømme for eksempel Ramadan i forhold til dette bildet. Ramadan løftes jo opp av kjente vestlige liberale som Ian Buruma, av norske muslimer og for eksempel Elgvin som en ”liberal fornyer”. Det er gode holdepunkter for å hevde at Ramadan i all hovedsak står på den konservative, tradisjonelle plattformen. Meg bekjent har han aldri omtalt mutazalittene positivt. Tvert i mot har Ramadan eksplisitt fremhevet de historisk sett to viktigste reaksjonære teologene, Al-Ghazali og Ibn Taymiyya som sine største forbilder.
Al-Ghazali gjorde som Snoen påpeker en formidabel innsats for å utrydde alle spor av ratio og gresk filosofi i Islamsk teologisk tenkning. Videre er hans avvisning av naturlover som en ontologisk mulighet en vesentlig teologisk forutsetning for å erklære vitenskap og forskning for blasfemisk. Hvilket fortsatt er et problem i den islamske verden (svært mange forskningsarbeider er forbudt av teologiske årsaker).
Ibn Taymiyya (1263-1328) sitt prosjekt var å sikre at sharia ble innført konsekvent i alle samfunnslag og i alle avkroker av den muslimske verden. Spesielt kritisk var han overfor de nye mongolske herskerne som styrte i den arabiske verden på hans tid. De hadde riktignok konvertert til Islam, men i praksis videreførte de sin hedenske livsstil. Kjernespørsmålet var — er det tilstrekkelig om en islamsk statsleder påberoper seg å være muslim, dersom han ikke følger Sharia? I dagens politiske debatt svarer Islamistene, med eksplisitt referanse til Taymiyya, at dette selvfølgelig er uakseptabelt. Derfor må alle elementer av sekularisme i statsapparatet utryddes. Det er heller ikke uinteressant at i følge Abu Zayd så er Taymiyya en av de 2-3 viktigste teologiske inspirasjonskildene til Wahabismens grunnlegger Abd al-Wahabs. Hvilken statsdannelse denne retningen inspirerer ser vi i Saudi-Arabia.
Mysteriet blir da hvordan Ramadan kan klare å fremstå som liberal med slike filosofiske forbilder. Elgvin er i et annet bidrag her på Minerva begeistret for Ramadans ”Radical Reform” fra 2009, som han ser på som et eksempel på liberal reformtenkning. Etter mitt syn viser en kritisk lesning at boken i hovedsak befinner seg innenfor det reaksjonære, ortodokse teologiske perspektivet på Islam. I motsetning til hva Elgvin synes å hevde inneholder også denne boken de obligatoriske hyllestene til den reaksjonære Qaradawi som vi også finner i tidligere bøker. Elgvin viser til at Ramadan åpner for at vestlig filosofi og vestlig vitenskap kan bidra til en refortolkning av et moderne Islam. Det Elgvin ikke nevner er den pussige måten dette gjøres på, som svekker Ramadans troverdighet kraftig. Inngangen til Ramadan er et av Al-Ghazalis verker fra hans sufi-mystiske periode, ”The niche of lights”. I denne boken gjør Al-Ghazali rede for sine mystiske erfaringer, og hvordan man gjennom opplevelser som mer er å ligne på Prinsesse Martha Louises samtaler med engler, kan innhente eksakt kunnskap om universet (merk at Al-Ghazali først har avvist muligheten for naturlover bla. gjennom boken The incorherence of the Philosophers — og altså velger sufimystikken som alternativ erkjennelsesvei). Gjennom søkte argumenter prøver Ramadan å benytte Al-Ghazalies to områder for erkjennelse ”World terrestrial” og ”World Celestial” som utgangspunkt for å etablere en komite av eksperter som kan bringe Islam videre i vanskelige spørsmål.
For å ivareta ”world celestial” bør komiteen inneholde ”fremragende islamske teologer”. Her nevnes Qaradawi som en naturlig kandidat på grunn av sin eksellente kompetanse innenfor flere av de viktigste temaområdene for en slik komite, for eksempel kvinnespørsmål! Videre nevner han den egyptiske teologen Muhammed al-Ghazali som ekspert på Islam og økonomi (ikke å forveksle med navnebroren fra 1000-1100 tallet), som i New York Times ble omtalt slik ”He also called on the Government to appoint a commitee to measure the faith of the population and give wayward Egyptian Muslims time to repent. Those who did not should be killed, he said”.
For å ivareta ”world terrestrial” løftes bla. postmordernistiske samfunnsforskere og filosofer frem, som gitt deres relativistiske posisjoner vel kan forventes å være velvillige til de reaksjonære teologene Ramadan foreslår. Uansett fremstår det som et mysterium at teologene som Ramadan drar frem, som står solid plantet i tradisjonene til al-Ghazali og Ibn Tamiyya hvor filosofi og fornuft anses blasfemisk, skulle tillegge disse forskernes synspunkter noen vekt.
Å antyde som Ramadan gjør at Al-Ghazali foregriper Hume og Descartes, er bare mulig dersom man vektlegger og blåser opp perifere likheter. Disse ”likhetene” fungerer som et ferniss og et retorisk konstrukt som skal gi inntrykk av at Ramadan moderniserer Islam ved å inkorporere elementer fra europeisk filosofi. Underliggende står den reaksjonære teologien i sitt fundament i hovedsak fast. Så vidt jeg vet har Ramadan heller ikke trukket tilbake tidligere uttalelser om at Islamsk rett er den naturlige basisen for styresettet i stater med muslimsk majoritet (men kanskje Elgvin har annen dokumentasjon?)
Alt i alt er det grunn til å være pessimistisk når det gjelder utsiktene til radikal teologisk reform i den sunnimuslimske verden. Plassen for ekte fornyere finnes knapt, og de som omtales som fornyere som Ramadan, er ved nærmere kritisk granskning reaksjonære med et ferniss av modernitet. Slik sett slutter jeg meg til Mohamed sine pessimistiske kommentarer.
Pessimistiske kommentarer? Ja, men er det snakk om pur pessimisme? Tvert imot. Man har kanskje ikke Abu Zayd blant oss lengre. Eller noen av hans kaliber. Eller Taha Hussein eller Naguib Al Mahfouz. Men man har Bassam Tibi, Asma Barlas, Abdullahi Ahmed An-Na'im, Nawal El Saadawi, Gamal Al Banna og Amina Wadud for å nevne noen få - og dette er de EGENTLIGE nytenkerne. Ikke folk som prøver å rasjonalisere og gjøre steining mer spiseligere å akseptere. Eller som mangler solidaritet ovenfor de menneskene som blir utsatt for disse barbariske straffemetodene. Eller mennesker som ønsker dødsstraff for blasfemiske ytringer.
Snoen og N.A nevner hva som skjedde Abu Zayd - det at han ble straffeforfulgt for hans forskningsarbeid. Når det å tenke og snakke høylydt om noe som er kritikkverdig er å regnes som straffbart - da vet man at man har med å gjøre et usivilisert samfunn. Men til og med i de mer usiviliserte samfunnene så finnes det mennesker som vil si ifra at nok er nok - og dette har en del av dem betalt dyrt for.
Når det gjelder frie samfunn: Så er Amina Wadud et eksempel. Hun er den kvinnen som ville arrangere en bønn som skulle bli ledet av en kvinnelig imam. Det var nok til å skape furore. Al Qaradawi reagerte med å kalle handlingen for uislamsk og kjettersk - Gamal Al Banna på sin side sa at dette er støttet av islamsk skrifter. Så denne diskusjonen bunner ikke ut på hvilken tolkning som er riktig eller ei - men hvilken tolkning som er bærekraftig. Som fungerer - som er i henhold til vår tid. Den reaksjonære og bokstavtroende tolkningen gagner ingen annen enn de som foretar den - det vil si heteroseksuelle praktiserende muslimer som har allierte seg selv med patriarkalske kulturer. Og i det lengste så er det islam og muslimer som taper på det (jamfør det Hamed Abdel-Samad har sagt).
Her er et kort klipp fra et intervju med Abu Zayd fra 2009:
http://www.youtube.com/watch?v=0By9HNeYvAE&feature=player_embedded
Mohamed, jeg håper du har rett i at det finnes grunn til noe optimisme. Hva tror du som sitter tett på disse miljøene om støtten for "reelle fornyere" blant norske muslimer?
N.A
Det finnes norske muslimer som støtter tankene og ideene til en del av de nytenkerne som jeg nevnte. Men det er også en god del som ikke har hørt om dem. På den måten så "vinner" Ibn Taymiyyah og Al Ghazali.
Mohamed, jeg synes du burde sende innlegg til Aftenposten, Dagbladet, Arbeiderbladet o.l. Den norske offentligheten trenger flere kunnskapsrike muslimer, som kan fremstå som alternativer til Usman Rana og Islamsk råd.
Det er positivt at Reillys bok endelig kommenteres i Norge. Når det er sagt, synes jeg ikke Snoen yter Reillys usedvanlig velargumenterte og, i hvert fall langt på vei, overbevisende studie rettferdighet.
Snoen har inntrykk av at Reilly "underspiller den nytenkning som finnes innen islam og med fordel kunne ha brukt noen flere sider på å drøfte denne". Rent bortsett fra at Reilly behandler flere muslimske reformtenkere enn Snoen nevner, må man spørre seg: Hvor mye nytenkning foregår egentlig innen dagens islam? Snoen nevner kun al-Banna, har han ingen andre eksempler? Dette er en svakt fundert innvending mot boken.
"Reillys bok er skrevet fra et tydelig høyresideperspektiv", noe som gjør at "man kan mistenke ham for å overfokusere på de negative sidene" av islam, fastslår Snoen. Kan han gi eksempler på dette "høyresideperspektivet"? Det eneste han nevner, er at forfatteren har en høyreorientert politisk bakgrunn. Reilly er ganske riktig assosiert med republikanerne. Det betyr imidlertid ikke at boken hans må være spesielt farget av detteståstedet. Her synes jeg Snoen faktisk ikke er helt redelig som anmelder. Han bør begunne sin kritikk.
Carolus beskylder meg for å være uredelig. Dersom du står frem med fullt navn, skal jeg gi deg et svar.
Du svarer altså kun på kritikk fra personer som skriver under fullt navn. Er dette et prinsipp du har? Isåfall viser du manglende respekt for spillereglene som gjelder på nettstedet hvor du selv bidrar. Noen ønsker å operere med pseudonym på nettfora, jeg er altså blant dem. Er dette en praksis du virkelig ønsker å delegitimere?
Hvis du kan begrunne innvendingene mot Reillys analyse, er det fristende å spørre: Hvorfor gjorde du ikke det allerede i anmeldelsen? Ser du ikke at påstandene dine fremstår som uredelige når du beskylder en bok for å være politisk skjev uten å nevne et eneste eksempel, men kun ved å vise til forfatterens politiske bakgrunn?
Jeg svarer som regel på saklige spørsmål fra anonyme, selv om jeg mener at bare ytterst få har en saklig grunn til å opptre anonymt.
Derimot vil jeg ikke gå i debatt med personer som kommer med beskyldninger om uredelighet og lignede dersom de selv forsøker å gjøre seg usårlige bak en virtuel burka. Det er et prinsipp, ja.
Det offentlige ordskiftet forsøples av folk som slenger rundt seg med karakteristikker og påstander uten å selv vise ansikt.
Du må gjerne mene at de færreste (inkludert meg) har en saklig grunn til å opptre anonymt - men det er en rent subjektiv oppfatning fra din side og er ikke spesielt interessant i denne forbindelse.
Jeg er overrasket over måten du takler kritikken min på. Du antyder at jeg bidrar til forsøpling av offentlig debatt fordi jeg, under pseudonym, har beskyldt deg for å være uredelig i anmeldelsen din. Hvorfor kan du ikke heller benytte anledningen til å begrunne påstanden om at Reillys bok har "et tydelig høyresideperspektiv"? Er dette virkelig for mye forlangt, om man opptrer anonymt eller ei?
Nok et innlegg som forsøker å gjøre religion til uavhenigig variabel. Jeg gleder meg til Minerva gir en definisjon av religion. Vil anbefale alle å lese Hegghammers siste bok om radikal islamisme. Her gies det gode illustrasjoner på hva religion er og hva det kan og ikke kan forårsake.
Jeg er også noe forundret over at Snoen stiller seg kritisk til en gitt forfatters analyse av islam (eller hva som helst annet) med det argument at vedkommende forfatter er på høyresiden. I så tilfelle skulle alt av norske islam-eksperter kunne avvises med den begrunnelse at de, relativt sett, er på venstresiden.
Det er også rart med tanke på at Snoen selv er på høyresiden. Jeg hadde lettere skjønt det om Snoen var på venstresiden. Man kan forstå det som at Snoen i endel ikke-økonomiske perspektiver ikke står særlig nært den amerikanske høyresiden.
Eller er dette en måte for Snoen å ville signalisere til verden at han kan forholde seg kritisk?
Flott at flere trekker fram slike bøker som viser hvor viktig virkelighetsforståelser er for samfunn!
Da jeg kommenterte boken for en stund siden (http://dekodet.blogspot.com/2011/05/nar-teologien-dreper-tanken.html) var ett av poengene at selv om "Historien handler sjelden om noe svart-hvitt eller noe som lett lar seg tilpasse våre formler" eller "Reillys skisse ikke sier alt eller er hundre prosent rettferdig, understreker han dilemmaet som den muslimske verden fortsatt befinner seg i".
Dermed er spørsmålet hvilken virkelighet hovedstrømmen av islam vil forholde seg til (jeg antar de ikke blir kristne eller ateister med det første). Skal ledesnoren være troen på en rasjonell Gud som handler ut fra sin natur, eller på at Guds vilkårlige vilje står over hans vesen? Og kan man avlede etiske prinsipper utfra fornuft- og naturretten?
Hva som skal til for at de etter tusen år snur og lander på samme konklusjon som i Vestens brede kristne tradisjon (selv om vi har hatt unntak), er vanskelig å si - og kanskje ikke spesielt lett å tro at de vil greie.
Noe som i såfall vil fortsette å gi store utfordringer ikke bare for dem selv, men for verdenssamfunnet.
Vi bør vel også bruke denne type bøker til å tenke over om det kan være trekk ved vår egen kultur som kan lede i samme pasifiserende eller lammende retning.
At Snoen ser likheter mellom al-Ghazali og Hume - men samtidig hyller sistnevnte - antyder en mulighet for at vi selv kan undervurdere de hyperskeptiske trekkene som ligger latent hos Hume og senere tenkere (inkludert Marx og Freud og andre som hevder at vi er styrt/forklart (i prinsippet) av biologi/biokjemi, produksjonsforhold og/eller det underbevisste - for ikke å si den usikkerheten som ligger i det som ofte kalles "Darwins dilemma"). Og som på sikt (hvis de tas på alvor eller får en enda bredere kulturell innflytelse) muligens kan underminere vår egen tro på naturlover, årsak-virkning, ekte bevissthet og rasjonalitet, for å nevne noe.
Det kan kort sagt være vel så fruktbart at vi også benytter anledningen til å se etter fliser (for ikke å si bjelker) i våre egne øyne i møte med denne type bøker.
Det er absolutt viktig å være klar over den brede understrømningen av skeptisisme i nyere vestlig tenkning, noe du gir flere interessante eksempler på. Du nevner bl. a. Snoens påpekning av likheter mellom al-Ghazali og Hume (dette er forøvrig ikke Snoens originale observasjon, kun noe han har hentet fra Reillys fremstilling - hederlig sitering eller parafrasering er dessverre en mangelvare hos enkelte skribenter).
Du antyder at tenkningen til Hume, Marx, Freud og Darwin disponerer for den samme type kulturelt lammende skeptisisme som man finner i islams voluntaristiske teologi. Dette er er en interessant (og selvsagt kompleks) problemstilling. Men jeg vil spørre: Er det ikke en relevant forskjell mellom vestlig og islamsk skeptisisme at ingen av de nevnte vestlige tenkerne, i motsetning til de islamske, ga avkall på sin intellektuelle virksomhet?
Paradoksalt nok har en rekke vestlige tenkere gitt bidrag som i realiteten har underminert forestillingen om menneskets intellektuelle autonomi, men likefullt har de fortsatt å bedrive sin intellektuelle virksomhet - fornuftens metode er stadig blitt anvendt uavhengig av om dens resultater har rammet fornuftens egen erkjennelsesmessige status. Islamsk teologi synes derimot å ha beveget seg i en helt annen anti-intellektuell retning.
Likhetene mellom Al Ghazali og Hume, Descartes, Marx, Freud etc. er overflatiske, og primært introdusert av tenkere som Ramadan for å skape et inntrykk av at han moderniserer Islam ved å inkorporere innsikter fra europeisk filosofi. Bjørn Ares problemstilling er derfor lite annet enn en distraksjon og avsporing, som birar til å gi Ramadan m.fl. et skinn av legitimitet.
Poenget er at Al Ghazali benektet muligheten for menneskelig erkjennelse, og la alle hendelser inkludert menneskers handlinger i hendene på en allmektig gud. I sin konsekvens benektet han ontologisk muligheten for at mennesket kan akkumulere ny kunnskap om verden. Samtidig postulerer al Ghazali eksistensen av en voluntaritisk, allmektig gud - og skeptisismen ligger i at denne gudens handlinger er helt uforutsigbare. Skeptisimen til Hume m.fl. må heller forstås som en påstand om menneskelig kunnskaps feilbarlighet og begrensninger i tid og rom, og nødvendigheten av alltid å anta at det kan utvikles sikrere kunnskap. Humes bidrag har vært viktig for å akseptere all kunnskaps forløpige status og dermed gitt legitimitet til å kontinuerlig utfordre etablerte vitenskapelige sannheter, og han har bidratt til forståelsen av statistikk som vitenskapelig verktøy. Videre har hans skeptisisme vært et nyttig instrument for å utfordre påståtte religiøse sannheter, mens Al-Ghazalis skeptisisme har eksakt motsatt konsekvens.
Når det gjelder Descartes så er påstanden at Al-Ghazali foregriper hans dualistiske perspektiv (ånd - materie vs. den himmelske verden og den jordiske verden). Dette er igjen en overflatisk likhet. Mens Descartes ga et avgjørende bidrag til å frigjøre naturvitenskapen fra kirkens innflytelse, så har Ghazalis perspektiv vært helt og holdent et mystisk perspektiv. Det er ingen ting i Ghazalis tenkning som tilsier muligheten for naturlover som kan erkjennes av mennesket (tvertimot - ref. også Snoens gjennomgang), mens Descartes tilnærming direkte bidro til å gi også en teologisk aksept for at naturlover kunne avdekkes gjennom fornuftsbasert, empirisk vitenskap (samtidig som kunnskapen om det åndelige fortsatt kunne være reservert for teologien).
Humes, Marx og Freuds skeptisisme har aldri representert en trussel mot fornuften per se. I den grad vi har en trussel mot fornuftens fundament kommer den fra relativitisk, postmodernistisk tankegods. Der er inspirasjonskilden i siste innstans heller romantikken og reaksjonene mot der moderne prosjektet, med forbindelseslinjer tilbake til middelalderen og den tidlige renesanses mystikk. Slik sett er jeg mer villig til å kjøpe en idehistorisk forbindelse mellom Al-Ghazalis sufi-mystisisme og postmodernismen ... Sagt på en annen måte: Martha Lousises engler er vel prinsippielt like sanne som naturvitenskapen i det postmodernistiske perspektiv. I det postmoderne, relativistiske perspektiv snakker vi kun om alternative sosiale konstruksjoner.
N.A
Al Ghazali foretok også takfir (det å erklære en muslim for å være kafir) på Ibn Sina, Al Farabi og en rekke andre muslimske filosofer/vitenskapsfolk. Dette underbygger bare hvor mye Al Ghazali bokstavelig talt mislikte ikke bare neoplatonsk filosofi (vestlig filosofi), men rasjonaliteten generelt.
Ibn Taymiyyah på sin side foretok takfir på Ibn Sina og Ibn Arabi. Ser ut som Ibn Sina gjennomgikk en del.
N.A: Du har nok helt rett i at postmoderne relativisme, i form av gjennomført irrasjonalisme og vitenskapsfiendtlighet, representerer et langt større problem for fornuften enn den formen for vestlig skeptisisme som alt er nevnt. Likevel synes jeg du avfeier litt vel kategorisk sammenligninger som mellom al-Ghazali og Hume; her det helt klart visse analoge argumentasjonsformer.
Spørsmålet som ble reist her, om den kulturelle betydningen av nyere typer "skeptisisme" (Humes kritikk av kausalanalyse, Marx' materialisme, Darwins og Freuds biologisme), har sammenheng med reduksjonismens problem og er i mine øyne absolutt interessant med tanke på fornuftens kulturelle prestisje. Du har nok rett i at tenkning av den nevnte typen ikke utgjør den samme trussel som asharittiske teologer har gjort innen islam, mot fornuften. Likevel overser du i hvert fall én konsekvens av vestlig skeptisisme/reduksjonisme, nemlig av marxismen. Marxister har ved en rekke anledninger avvist bestemte former for tenkning som "borgerlig", "reaksjonær" o.l. (ikke glem at Marx plasserte tenkningen i overbygningen). Denne marxistiske avfeiningen av andres argumenter minner mistenkelig om religiøse dogmatikeres (som de islamske voluntaristene) fordømmelse av det de ser som kjettersk, syndig, gudsbespottende osv.
Hvorfor har filosofisk skeptisisme fått helt andre følger for kulturutviklingen i den musliske verden enn Vesten? En del av svaret kan være den spesielle intellektuelle dynamikken og vitaliteten som på mange måter kjenntegner vestlig kultur.
Det er forøvrig en gledelig overraskelse at en såpass lite penetrerende bokanmeldelse som Snoens, har generert en så interessant debatt som denne.
@Mohamad:
Unnskyld at jeg om mulig sporer litt av her, men
1. Er du religiøs muslim?
2. Isteden for å forandre islam innenfra slik at ma nfortsatt tror på islam, men forkaster de "kjipe" tingene med islam, hvorfor ikke heller bli ateist? Ateister har fantastiske liv, spør du meg....
Tareq:
1) Hvis du mener med veldig praktiserende - så må jeg nok svare nei.
2) Fordi selv om jeg er veldig pessimistisk - så tror jeg en reform kan være mulig. Kanskje ikke i vår levetid - men i fremtiden. Det er først og fremst muslimer som vil tjene på en reform.
Takk for svar.
1. Jeg mente om du tror på religionen. Altså om du tror at det finnes en gud og at Mohamad er hans profet, det har du ikke svart på.
2. Angående reform, så kanskje du lever i en litt annerledes verden enn meg. Eksempelvis: I går satt jeg på en makedoner som jeg har kjent i et par måneder. Det viste seg at vedkommende var albaner fra makedonia; altså muslim. Dette overasket meg litt, siden vedkommende drikker alkohol og fester og har kjæreste osv. Han sa han trodde på gud og at hans moral kom fra gud. Jeg tror et en mengde muslimer i Norge og resten av verden er som ham. Istedenfor å reformere islam på en eller annen intellektuell måte, hvorfor ikke bare leve som han albaneren? Jeg tviler sterkt på at de fleste muslimer i det hele tatt aner hvem de folkene du og Snoen etc prater om.
Seriøst, hvordan går det an å ha så lite å gjøre i livet sitt at man sitter å fordyper seg i islamsk teologi fra 1100-tallet? For det første må islam være den kjedeligste religionen jeg noensinne har sett, og for det andre er koranen en utrolig kjedelig bok. Hva med å bedrive noe viktig på fritiden? Eksempelvis lære om vitenskap, jus, musikk etc....
Sukk....
1) Du spurte meg om jeg er religiøs - med andre ord om jeg er praktiserende eller ei. Jeg svarte på spørsmålet ditt ut ifra det du skrev.
2) Du har rett. De fleste muslimer vet ikke hvem disse menneskene som Snoen, N.A eller jeg nevner er. Men det er ikke heller poenget. Det er at disse menneskene har eksistert og selv om de representerer en minoritetsmening så er deres meninger og standpunkter interessant å se på.
Du tilnærmer deg dette her på en annen måte. Faktumet er at det jeg eller Snoen skriver for den saks skyld har ikke noe å si for de fleste muslimer i Norge eller den muslimske verden - men det er således viktig å få det fram.
Rettelse: Ibn Taymiyyah og Al Ghazali er veldig kjent blant muslim.
De som er mindre kjent er de andre som har blitt nevnt og Mutazilittene.
1. Nei
2. Les heller bøkene til Amin Maalouf. Og denne intelektuelle øvelsen du og Snoen osv foretar dere er helt meningsløs.
Tareq, tankegodset til Al Ghazali,Ibn Taymiyyah m.fl. er svært aktuelt fordi main-stream Islamsk teologi slik den formidles idag i moskeer i hele verden (inkludert Norge) bygger på disse teologene. Qaradawi er et godt eksempel. Islamsk Råd her i Norge har Qaradawi som et av sine store forbilder, Qaradawis bøker selges i opplag på 10-talls millioner, og hans TV-programmer sees årlig av flere hundre millioner mennesker. Disse teologene fra 1100 tallet har de-facto praktisk betydning for muslimer idag, og bidrar til sterkt antidemokratiske stemninger og til en infantil innstilling til etiske og moralske spørsmål hos millioner av muslimer i dagens verden (de spør teologer som Qaradawi til råds om alle mulige idotiske dagligdagse gjøremål).
Du er tydeligvis interessert i jus, disse teologene fra 10-1300 tallet er på mange punkter premissgivende for lovgivning og juridisk tradisjon i det meste av den muslimske verden. At mange praktiserende muslimer idag ikke har hørt om dem spiller slik sett liten rolle. I praksis er antagelig flertallet av dagens muslimer daglig sterkt påvirket av dem i sine livsyn, sine religiøse ritualer, sitt syn på jus, kvinner, menneskerettigheter etc.
2) Det er kanskje for deg. Men virkeligheten forteller noe annet. Ja, en del muslimer er som den albanske vennen din (det interessante er at du brukte en muslim fra Balkan - de er vanligvis sekulære), Men det finnes også folk som støtter steining, pisking og dødsstraff for blasfemi. Så lenge det gjør det - så er det minste jeg kan gjøre å kommentere, diskutere på nettet og støtte organisasjoner som jobber mot den slags.
Angående vitenskap og reform: Et soleklart eksempel er det den tidligere imamen i Leyton-moskeen Usama Hassan gjorde: http://www.guardian.co.uk/world/2011/mar/06/usama-hasan-london-imam-death-threats-evolution
For deg så er sånt kanskje bortkastet og lite givende. Men det har mye å si i det lengste. Reform er en nødvendighet.
Angående Maalouf: Jeg har lest "Verden i ubalanse" og "Korstogene sett fra arabernes side"
Tareq,
ønsket om å vende tilbake til en ren teologi fra Islams storhetstid, er helt vesentlig i den reaksjonære bølgen som har skyldt over den Islamske verden siste 10-20 år. Et nytt høydepunkt ser vi i disse dager i Kuwait hvor det pågår en offentlig debatt om å legalisere sex-slaveri, legitimert gjennom henvisninger til Sharia. Ideen er at Kuwaitiske menn skal kunne kjøpe sex-slaver som er fanget under jihad. Spesielt lovende er forretningsmulighetene som ligger i at Tsjetjenske opprørere kidnapper vakre, blonde, russiske kvinner som så skal kunne selges som sex-slaver til velstående Kuwaitiske menn.
Vedlagt en link til en artikkel som oppsummerer debatten i Kuwait:
http://frontpagemag.com/2011/06/13/russian-blonds-wanted-for-islamic-sexual-slavery/
Jeg er enig med deg i at utsiktene til et interessant liv er bedre som ateist enn som fanatisk troende muslim, men av hensyn til muslimer selv og menneskerettighetene til ikke muslimer er dette faktisk en debatt vi må ta.
Den økende oppslutning om en organsisasjon som Islam Net illustrerer at dissse debattene får økt aktualitet også her i vår fredelige andedam. Så Tareq, jeg er redd for at det ikke nytter å lukke øynene i det uendelige.
Tareq: Du kan altså ikke begripe at noen ønsker å fordype seg i islamsk teologi fra 1100-tallet. Med en slik uttalelse viser du et manglende engasjement for to temaer.
Du er tydeligvis ikke interessert i sentrale filosofiske spørsmål, av både metafysisk og erkjennelsesteoretisk art. Du må selvsagt få mene at filosofi er en kjedelig beskjeftigelse. Men jeg synes du bør prise deg lykkelig over at alle ikke har tenkt som deg opp gjennom tidene; kulturutviklingen rommer nok av eksempler på dette.
Det andre temaet som åpenbart ikke fenger deg, er dagens teologisk-mentale tilstand blant mange, kanskje de fleste, av dagens muslimer - at dette er tilfellet, vil jeg hevde at Reilly overbevisende forklarer. Også her bør du være takknemlig for at det er andre som engasjerer seg i denne "kjedelige" problemstillingen, nemlig mulighetene for en helt nødvendig reform av islam, en religion som i sin dominerende teologiske form i dette øyeblikk legitimerer massive menneskerettighetsbrudd og en faretruende islamisering av vestlige samfunn - dette er vel fenomener som heller ikke begeistrer deg?
N.A:
Qardawi er sikkert høyt ansett blant mange muslimske predikanter, og andre troende muslimer. Men jeg tror man ikke bør overdrive innflytelsen de har på vanlige mennesker. Hvis Qardawi er så innflytelsesrik med sin anti-demokratiske uttalelser, hvorfor ser vi da så mange demokratiske protesbevegelser i den arabiske verden i dag?
Du beskylder videre Qardawi for å ha en infantil synsvinkel på moralske spørsmål. Jeg har vanskeligheter for å se hvordan en religiøs tilnærming til moralske spørsmål i seg selv kan være annet enn infantil. Hvor voksent er det å fortsette å tro på islam, men bare ha en eller annen teologisk tilnærming til religiøse spørsmål som mer eller mindre ser totalt bort ifra de høyst diskutable sidene av religionen ( dette tilfellet islam)?
Angående disse teologenes betydning for moderne lovgivning i muslimske land. Jeg kan ikke selv ta stilling til det spørsmålet, fordi jeg rett og slett ikke har satt meg nok inn i alle muslimske lands lovgivning. Når det er sagt er et flertall av grunnlovene i arabiske land sterkt influert av de tidlige europeiske grunnlovene. Det jeg mente med å interessere seg for jus, var hovedsakelig ment som å oppmuntre Mohamad til å sette seg inn i norsk lov (jus).
Angående den reaksjonære bølgen i mange muslimske land de sisgte 10-20 årene: Tror du dette problemet løses ved på en eller annen måte å få muslimke teologer til å plutselig bli enig med en eller annen ubetydelig teolog fra 1100-tallet som etter det jeg forstår tapte en eller annen strid? Det høres mildt sagt latterlig ut. Problemet hadde best økt om folk ble ateister. Det er selvfølgelig lite trolig at plutselig skal skje, men det er langt mer ærligt. En bedre måte er jo at folk kan bli mer slik som den albanske vennen jeg nevnte i stad. Hvorfor var folk i den arabiske verden mer sekulære for 10-20 år siden? Var det fordi predikanter på den tiden støttet seg til de teologene dere nevner? Nei, det var fordi religion var mindre viktig for arabere før. Det målet kan nås hvis vi får demokratier i den arabiske verden. Problemet løses ikke med en eller annen teologisk revolusjon. For å si det med en forvridd versjon av slagordet til det muslimske brorskap: Islam er ikke løsningen.
@Mohamad: Hvorfor er muslimer på balkan sekulære? Har det foregått en særskilt teologisk reform der? Og angående vitenskap så er jeg ikke interessert i et religiøst perspektiv på det. Vitenskap må holdes strengt adskilt fra religion. Dog er det godt at også religiøse ledere er enig med vitenskapen.
@ Carolus1
Ja jeg har et manglende engasjement for islamsk teologi, og teologi generelt.
Dog er det rett og slett ikke sant at jeg ikke er interessert i grunnleggende filosofiske spørsmål. Jeg er derimot ikke spesielt interessert i religiøst fundert filosofi.
Jeg har faktisk er sterkt engasjement for problemene i den arabiske verden. Jeg har familie der, og jeg antar - uten at det er av så stor betydning - at jeg kjenner flere mennesker der og er generelt mer opptatt av den arabiske verden enn de fleste andre mennesker der.
Nå er ikke jeg så naiv at jeg tror at det kun er muslimene som er problemet i midt-østen. Også de kristne har blitt meget radikale. Eksempelvis bodde jeg i fjor sommer i en kristen landsby utenfor Jenin på vestbredden. De fleste av husene hadde religiøse slagord skrevet på dem, og alle (alle) taxisjåførene hadde store kors hengende forran ruten (slik som muslimene som oftest har et bønneskjede). Du må ikke tro at de var spesielt liberale. Alle jentene så ned i bakken da jeg gikk forbi dem, og de gikk meget konservativt kledd, og hadde i all hovedsak de samme syn på moralske spørsmål som de konservative muslimene.
De sekulære muslimene jeg har møtt i den arabiske verden (inklusiv min far for øvrig) har ikke kommet til sin posisjon grunnet enn eller annen teologisk oppvekning, men fordi religionen mer eller mindre har fått særdeles liten betydning for dem. Det er som regel høyt utdannede folk som har bodd deler av sine liv i Europa.
Tareq:
Jeg misliker sterkt gjentagelser, så jeg prøver igjen.
Tro det eller ei det er mye jeg er enig med deg på. Men den røde tråden i dine kommentarer er for å si det mildt ikke i samsvar med virkeligheten - og det at du tillegg har familie fra MENA og har vært der er overraskende. Siden det egentlig betyr at du burde innse realtitene mye mer enn oss som ikke har vært i MENA.
Ja, sider ved den religiøse moralen er infantilt eller mer korrekt sagt irrasjonelt - du har helt der. Særlig når det kommer til islam og de to andre abrahamske religionene. Men premisset du diskuterer ut ifra er ønsketenkning og manglende kompromissvillighet. Du sier at teologi er ikke viktig - men samtidig så viser du tilbake til de konservative kristne palestinere du møtet på som i realiteten motbeviser den røde tråden i dine kommentarer. Hva slags teologi er det de følger? Sannsynligvis en mer rigid og konservative form enn det palestinske sekulære kristne gjør (hvis de i det hele tatt gjør det). Er denne formen av teologi ønskelig ifølge deg? Jeg tviler sterkt. Det samme kan sies om Al Qaradawi selvfølgelig finnes det mange muslimer som lytter til han - men som ikke følger det. Det er ikke poeng. Poenget er at den rigide og reaksjonære formen av teologi som Al Qaradawi representerer er dominerende og må på en eller annen måte utfordres.
Grunnen til at teologer og filosofer fra 1100-tallet er viktig i dagens debatt om Islam er fordi de (selv om de representerer noe tullete ifølge deg) representerer en moderat og kompromissvillig linje. De representerer en mer edruelig og bærekraftig tilnærming til religionen. La oss bruke et eksempel: Når jeg tidligere kritiserte Tariq Ramadan så påpekte jeg også det faktumet at han vil gå inn for moratorium for dødsstraff. Dette betyr at jeg er mer enig med han enn de suppegjøkene (les: teologene) som syns det er flott å steine mennesker.
Jeg sier ikke at du skal vise et engasjment for islamsk teologi eller at du skal begynne å studere i Al Azhar for den saks skyld - men jeg anbefaler deg å forholde deg til realitetene. Da vil du se at en reform av islam er ikke bare en nødvendighet - men noe som må skje. Så får man ta det videre derfra. Du bekrefter selv hvor viktig religion er for de menneskene når du nevner de palestinske kristne. Ja, protestene i MENA forholder ikke seg spesifikt til islam eller en bestemt politisk eller religiøs doktrine - men de forskjellige maktfaktorene som er med på dette her forskjellige. I valget mellom sekulære organisasjoner/grupper og islamister - så er valget enkelt for meg på samme måte som det er for deg.
Poenget er at det siste tiåret så er det mye som viser oss at Islam og muslimer generelt uavhengig av Vesten står ved et veiskille. Den ene veien fører til liv, den andre død.
Balkan-muslimer er en heterogen gruppe. Men det er noe med tradisjoner og kulturen som gjør til at de er mer sekulære enn andre muslimer. Jeg kan ikke uttale meg bombastisk - men det er min erfaring.
PS: Jeg nevnte Usama Hasan som et eksempel - jeg inviterer ikke til en diskusjon rundt religion og vitenskap. Jeg er enig med deg på der. Religion er å tro - vitenskap er å vite. Dette er to fundamentalt forskjellige "ting".
Jeg må innrømme at jeg har vansker med å følge deg.
Jeg forstår deg dithen at du hverken har familie i midt-østen eller har vært der, men samtidig ber du meg som både har vært der og som har familie der om å innse realitene. Hm
Slik jeg ser det er det ikke jeg som bedriver ønsketenkning, men du som bedriver det. Du ønsker en eller annen teologisk reform med basis i noen betydningsløse teologer som tapte en eller annen kamp på 1100-tallet, mens jeg ønsker at man skal komme dithen man var for ikke så alt for lenge siden da religion ikke spilte en like viktig betydning for muslimene i den arabiske verden. Eventuell at man skal følge etter mønsteret på balkan. For muslimene på balkan finner ikke støtte for sin teologi i en eller annen raritet av en teolog fra 1100-tallet.
Skulle vært en siste setning som følger: Religion har bare fått en gradvis mindre betydning for dem - dette er hva jeg ønsker - og jeg anser det ikke for ønsketenknin.
Tareq,
Slik jeg tolker hovedbudskapet ditt er jeg mye enig med deg, men det er mange punkter i ditt siste innlegg som fremtvinger noen kommentarer:
1. De demokratiske protestbevegelsene og Qaradawi. Siste PeW undersøkelse fra for eksempel et ”revolusjonsland” som Egypt viste ca. 80% oppslutning om sharia. Egypt er samtidig et av landene hvor Qaradawi er mest populær. Hvor dypt demokratiforståelsen stikker er usikkert. Det er trolig flertall for flertallsdemokrati men PeW undersøkelsen viser tydelig at befolkningen neppe forstår betydningen av vårt demokrati, basert på Opplysningen (fornuften som ideal), en sekulær stat med sekulær rådgivning, ytringsfrihet (inkludert rett til å kritisere religion), beskyttelse av mindretallsrettigheter, menneskerettigheter (ikke OiC versjonen) etc.
2. Når det gjelder lovgivning i disse landene er det riktig at kolonitiden brakte elementer av vestlig sekulær lovgivning. Men trenden siste 20 år er en økende teologisk innflytelse hvor Sharia inntar en stadig sterkere plass. Igjen er Egypt et relevant eksempel. Under Sadat ble grunnlovens paragraf 2. endret fra å si at ”Sharia er en kilde til lovgivningen” — til at ”Sharia er hovedkilden til lovgivningen”
3. Den reaksjonære bølgen siste 10-20 år er ikke et resultat av en uforklarlig epidemi som kommer ut av det store intet, men i hovedsak resultatet av systematisk politisk-religiøs agitasjon. Abu Zayd (2010) oppsummerer for eksempel muslimbroderskapets strategi i Egypt på følgende måte:
”I Egypt behøves på alle livs- og samfunnsområder en re-islamisering for å utrydde all vestlig, sekulær innflytelse. Dette omfatter ikke bare konvensjoner som klær, hilsemåter, arbeidstider, valg av kalender, fritidsaktiviteter osv., men også samfunnets sentrale institusjoner som oppdragelse, utdannelse, og politikk …”
Zayd peker videre på at dette politiske programmet, som uten tvil har hatt betydelig suksess i å forandre det Egyptiske samfunn radikalt siste 20 år, er utførlig teologisk begrunnet gjennom arbeidene til Hassan al Banna, Sayyid Qutb, m.fl. Her er poenget å komme tilbake til en ”ren” lære, som ikke er forurenset av gresk filosofi, vestlig filosofi eller noen form for sekulær tenkning. Bevegelser som Hizb al-tahrir, Hamas m.fl. er alle avleggere av muslimbroderskapet og baserer sine politiske program på en teologisk plattform
4. Min tilnærming til ethvert tankesystem som reifieres (naturaliseres) og/eller tillegges guddommelig status, og som har mange tilhengere er at det må kritiseres. Det er en god tilnærming å studere de intellektuelle betingelsene for at visse forestillinger, kunnskaper, teologiske systemer oppstod dersom man skal diskutere ikke bare med systemets intellektuelle forsvarere, men også med deres mer ukritiske tilhengere. Opplysningen i Europa vant frem gjennom en intens religions- og kulturkritikk hvor det tok i overkant av 100 år fra Spinozas banebrytende arbeider til den fikk synlige gjennomslag i den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 og menneskerettserklæringen fra 1789 i Frankrike. Tilstandene i den Islamske verden ser ikke særlig bra ut (ref. PeW udersøkelsene), og når personer som Usman Rana presenteres som ”liberale” står det neppe så bra til i de muslimske miljøene her hjemme heller. Poenget med denne debatten er blant annet å bidra til en bredere Islamkritisk debatt, som inkluderer sekulære kritikere som kan møte de troende på deres premisser, med substansiell kunnskap om den religionen de tror på.
5. Du påpeker at enhver religiøst begrunnet etikk er tvilsom. Det er jeg grunnleggende enig i. Menneskeretter og etikk kan utledes gjennom fornuften helt uten å måtte appellere til en påstått gud. Å mene at noe er etisk fordi det står i en påstått hellig bok er i utgangspunktet infantilt. Dette er for øvrig et helt vesentlig punkt fra opplysningens viktigste tenkere — som Spinoza. Men det viser seg i praksis at kristne, med utgangspunkt i Jesus eksempel vesentlig lettere kommer frem til akseptable etiske og moralske posisjoner, sammenliknet med de til dels middelalderske infantile og menneskefiendtlige posisjonen Muhammed + Hadithene i betydelig grad synes å motivere. Behovet for kritikk av Islam for som et minimum å bidra til å frembringe former for muslimsk religiøsitet som er forenlig med menneskeretter og demokrati er derfor et sivilisatorisk prosjekt. Om mange i denne prosessen blir ateister så er det for meg helt utmerket.
Tareq:
Du diskuterer utenfor religionens premisser - det gjør ikke jeg. Dette er kjernen av vår uenighet. Selv om jeg er på langt vei enig med deg på hvilken rolle religion burde spille, så forholder jeg meg til virkeligheten og ser på det minste av flere onder. Ergo jeg trekker den konklusjonen at de personene jeg, Snoen og N.A nevner er å FORETREKKE framfor en hel rekke andre teologer som finnes i mainstream islam.
Jeg ønsker også at den muslimske verden skal bevege seg vekk fra overtro og teokrati (eller teokratiske tendenser). Jeg ønsker også en opplysningstid i den muslimske verden. Men dette skjer ikke ved at man avfeier nytenkerne eller reformistene. Dette skjer gradvis. Når valget er mellom for å gjenta meg selv igjen: Mellom Al Qaradawi og Mutazilittene så velger jeg det siste.
Islam har alltid spilt en rolle i den muslimske verden - mer eller mindre. Dette vil ikke forandre seg for nå eller den nærmeste fremtid. Spørsmålet er ikke om islam vil spille en rolle eller ei: Men hvor mye?
Jeg syns du skal lese artikkelen til Snoen og de andre kommentarene på nytt og se på det fra et annet perspektiv.
Tareq: På bakgrunn av argumentasjonen din virker det ikke som om du har lest Reillys bok. Hvis jeg har rett, burde du gjøre det - i hvert fall lese noe av den. Da kan du se at de teologiske problemstillingene ikke nødvendigvis er så kjedelige som du(og en del andre) tror, men at de faktisk er til dels overlappende med sentrale filosofiske spørsmål (som du du altså interesserer deg for), som f. eks. kausalitetsproblemet og fornuftens erkjennelsesmuligheter. Du får muligheten til å nyansere synet på teologisk-filosofiske faktorers betydning for den muslimske verdens historiske utvikling, herunder manglende politiske og vitenskapelige fremskritt.
Mye viktig har vært skrevet i denne debatten. Jeg vil bare nevne noe. Du synes å ta for gitt at de arabiske opprørene vil føre til en demokratisering av musliske land. Jeg er noe mer skeptisk, på grunn av tendenser som allerede er blitt påpekt (oppslutningen om sharialover i Egypt er absolutt et godt eksempel). Hvorfor står ortodokse teologer (som Qaradawi) og islamistiske bevegelser (som Brorskapet og Hizb ut-Tahrir) så sterkt i muslimske land? Noe av forklaringen kan helt klart være at århundrers radikalt voluntaristisk teologi har fått dominere ved islamske læresteder og (mer eller mindre) gjennomsyre den muslimske verdens mentalitet. Slike forklaringsforsøk kan selvsagt fort bli for ambisiøse - men du bør ikke uten videre avfeie denne problemstillingen som helt irrelevant.
Jeg synes også du fremstår litt vel religionsfiendtlig. Jeg synes du bør respektere at svært mange muslimer (liksom mennesker i andre tradisjoner) sannsynligvis kommer til å forbli troende; de kan nok i sin religion finne mening, trygghet, trøst, noe de ikke ville finne innenfor ateismens rammer. Derfor er det så viktig å arbeide for en stor islamreform, en teologisk nyorientering som kan gjøre islams lære kombatibel med sekulære forordninger som demokrati, menneskerettigheter, vitenskap og kritisk tenkning.
Mutazilittenes tenkning kan fungere som et forbilde for muslimer som ser behovet for det man kan kalle en "rehellenisering" av islam, en søken tilbake til den tidligislamske åpenhet for gresk rasjonalisme - slik kan muslimer ta et oppgjør med dagens "islamistiske" islam som i realiteten er en blind, inhuman underkastelsestro.
Carolus1:
Nei, jeg har ikke lest boken. Og jeg kommer neppe til å lese den, da jeg synes det finnes mange andre langt mer interessante emner å fordype meg i.
Jeg tar ikke for gitt at de arabiske opprørene vil føre til mer demokratisering, men jeg tar det for gitt at de er et tegn på at den arabiske befolkningen ønsker mer demokratisering. Da demokratisering av den arabiske verden er negativt for blant annet USA, vet man ikke om den vil føre til det.
Jeg respekterer at mange muslimer kommer til å forbli i sin tro, og at de finner trøst der - jeg har massevis av muslimske slektninger.
Min håp om at flere i den arabiske verden vil få bedre tanker omkring blant annet likestilling og "menneskerettigheter" (brukt i den ubestemte formen, som er mer eller mindre vag når det er sagt)er ikke gjennom en form for reform, men en prosess hvor religion vil få en mindre og mindre viktig plass i det sosiale liv. Det tror jeg kan skje gjennom demokratisering og bedring av folks levekår.
Angående populariteten til det muslimske brorskap, Hamas, Hezbollah etc så er det mangearten. Og hver av de forskjellige grupperingene er populære av forskjellige grunner. Jeg nøyer meg her å si at årsaken til deres populariten ikke utelukkende er religiøst fundert. Jeg kjenner blant annet anti-religiøse kommunister som stemte Hamas ved det palestinske valg (jeg kjenner også "kristne" som gjorde det samme).
@Mohamad:
Hvorfor diskuterer du på religionens premisser?
@N.A
Du henviser blant annet til Usman Rana. Du påpeker at han er kjent som en liberaler. Men en liberaler innenfor hva? Er de fleste pakistanere i Norge mer eller mindre religiøs konservativ enn ham? Er han liberal når man sammenligner med flesteparten av andre og tredje-generasjons innvandrere fra muslimske land på hans egen alder i Norge?
Tarek, det finnes ikke gode statistisk representative undersøkelser over norske muslimers holdninger til verdispørsmål. Vanskelig å si om Usman Rana da er relativt sett liberal, målt mot holdningene i denne gruppen som helhet. Etter en idehistorisk definisjon må han vel heller karakteriseres som reaksjonær. Forøvrig konstaterer jeg at NAA, Olav Elgvin m.fl. her på Minerva konsekvent omtaler ham som "liberal". Det gjør også Aftenposten.
Basert på antall registrerte medlemmer i muslimske menigheter kan vi anta en betydelig religiøsitet. Basert på at Oslos taxi-virksomhet ble stående stille og at 3-4000 mennesker demonstrerte pga av en tegning av Muhammed kan det virke som fanatisme er et relativt vanlig fenomen. Å hevde som imamer i norske moskeer gjør daglig og som disse demonstrantene gjorde at Muhammed er det mest perfekte mennesket som har levd, gitt at Islams egne kilder viser ham som en brutal despot og drapsmann, er i mine øyne rimelig ekstremistisk.
Tareq: Jeg forstår ikke motviljen din mot å sette deg inn i Reillys tese om hva som gikk galt i den muslimske verden. At du er uinteressert i teologiske problemstillinger, bør ikke gjøre deg uimottagelig for at visse former for islamsk teologi har fått alvorlige historiske konsekvenser. Selv er jeg ikke spesielt interessert i økonomiske spørsmål, men jeg kan ikke benekte betyningen av økonomiske faktorer for den historiske utviklingen. Du bør altså ikke lukke deg for viktigheten av den teologisk-filosofiske forklaringsmodellen før du har satt deg bedre inn i den.
Ønsker nødvendigvis "den arabiske befolkningen" liberaldemokratiske reformer? Selvsagt finnes det tilhengere av menneskerettigheter (jeg tenker da på grunnleggende individrettigheter) og sekulært demokrati blant dem. Jeg kan likevel ikke si at jeg er så sikker på at flertallet av araberne ønsker et liberalt demokrati, med tanke på at de synes kulturelt disponert for helt andre styreformer. Jeg tror forøvrig at en viktig årsak (men ikke den eneste) til oppslutningen om islamismen, er religiøst-politisk, knyttet til ønsket om å underkaste seg religiøse autoriteter og slik oppnå livssmessig trygghet/stabilitet.
Vi ønsker begge at islam skal miste sin samfunnsmakt i muslimske land. Men i motsetning til jeg tror en slik utvikling er avhengig av religiøse reformer, en radikalt nytolkning av islams teologi. I den prosessen kan den tidligislamske rasjonalismen fungere som et forbilde for troens nødvendige tilpasning til menneskets fornuft og moralske selvstendighet.
Tareq:
Hvorfor? Det er vel innlysende. Det er religionens premisser som er mest relevant for muslimer. Jeg skulle gjerne ha diskutert utenfor religionens premisser - som for eksempel sekulær humanisme eller ikke-religiøsitet. Men det blir å ikke forholde seg til virkeligheten.
Ellers så har Carlous1 sagt det meste.
Carolus1
Jeg betviler sterkt at nye reaksjonære imamer islamsk teologi er hovedårsaken til stagnasjon i den muslimske verden. For det første godtar jeg ikke termen "den muslimske verden", da land med islamsk majoritetsbefolkninger er ytterst forskjellige.
Jeg har mine egne teorier om stagnasjonen. Selvfølgelig er religiøs fundamentalisme en del av problemet, men det er mange andre faktorer av betydning. Jeg ønsker derimot ikke å gå inn på det her.
Avslutningsvis: Man må være ærlig nok til å innrømme at dette uansett (delvis) er et politisk spørsmål. Jeg finner videre Robert Reillys politiske analyser lite intelligente, og finner derfor enda mindre grunn til å lese boka hans. Men la oss ikke gå inn på det her.
Tareq:
Den blir for enkelt. Ja, dette handler om mer enn religion eller religiøs fundamentalisme. Men for de reaksjonære teologene som du i dine kommentarer ikke tillegger den betydningen de har i virkeligheten (jamfør hvorfor jeg sa at du ikke forholder deg til virkeligheten)- skiller ikke mellom stat og politikk. Her er for eksempel hva Al Qaradawi sier om sekularismen:
"For this reason, the call for secularism among Muslims is atheism and a rejection of Islam. Its acceptance as a basis for rule in place of Shari`ah is downright riddah. The silence of the masses in the Muslim world about this deviation has been a major transgression and a clear-cut instance of disobedience which have produces a sense of guilt, remorse, and inward resentment, all of which have generated discontent, insecurity, and hatred among committed Muslims because such deviation lacks legality"
Vet du hva riddah er? Det er apostasi. Så Al Qaradawi sier rett ut atddet å støtte eller gå for skille mellom stat og religion er for en muslim det samme om å gå ut av religionen.
Kilde: How the Imported Solutions Disastrously Affected Our Ummah"), pp 113-4
Det er greit at du ikke er interessert i teologisk-filosofisk diskusjon. Men ikke kom her og si at slike som Al Qaradawi spiller ikke en rolle i den muslimske verden eller blant diasporaen i Vesten.
Det skal stå: stat (politikk) og religion
Hva blir for enkelt?
Tareq:
Du kaller Reillys politiske analyser "lite intelligent" uten å ha lest boken hans - burde du ikke ha gjort det, av respekt for både forfatter og problemstilling, før du felte en så knusende dom? Jeg spør meg: Kan du være preget av ønsketenkning i denne debatten, nemlig ved at du som ateist og tilhenger av rasjonalitet rett og slett synes det er for ubehagelig å innse at religiøse/teologiske faktorer kan ha spilt en viktig rolle for utformingen av muslimske samfunn? Forøvrig er slike samfunn selvsagt på mange måter forskjellige - men rommer de ikke likevel visse grunnleggende fellestrekk i kraft av å være nettopp "muslimske"?
Jeg er langt fra noen islamekspert. Men på bakgrunn av det jeg har lest og observert, finner jeg Reillys tese plausibel; jeg tror absolutt den har forklaringsverdi, og den ikke utelukker heller ikke at også andre faktorer (rent politiske, sosiale, økonomiske) kan ha spilt inn her. Poenget er at teologisk-filosofiske faktorer kan ha hatt en svært viktig, kanskje avgjørende, historisk (og på individnivå langt på vei ubevisst) betydning for utformingen av de fleste muslimers mentalitet/verdensbilde, inkludert synet på religion og politikk. Den voluntaristiske, fornuftsfiendtlige teologien, med sin legitimering av en autoritær stats- og samfunnsmodell, har sannsynligvis vært et viktig hinder for utviklingen av sekulære fenomener som politisk individualisme (liberalisme/menneskerettigheter) og kritisk-selvstendig tenkning (religionskritikk, naturvitenskap m.m.)
Det hadde vært interessant å høre dine "egne teorier om stagnasjonen". Hvordan forklarer du f. eks. de oppsiktsvekkende funnene i de arabiske utviklingsrapportene? Uansett: Jeg kan ikke se at Reillys argumentativt solide og nyanserte analyse er "lite intelligent". Tvert imot: En slik tilnærming utgjør et høyst verdifullt korrektiv til alt det virkelig uintelligente, og til dels dypt uetterrettelige, som har vært sagt og skrevet om islam og islamisme i norsk offentlighet.
Les innlegget mitt en gang til så vil du se at jeg skrev at hans politiske analyser var lite intelligente. Det går også klart frem at jeg ikke har lest boken hans. Ergo så min uttalelse forstås dithen at den referer til analyser gjort av den foran nevnte forfatter andre steder.
Takk
Når du i denne sammenheng referer til hans "politiske analyser", antar jeg selvfølgelig at du (riktignok med en noe kronglete formulering) sikter til hans analyse av forholdet mellom islamsk teologi og politiske forhold i den muslimske verden. Hvilke andre analyser er det du tenker på? Det var faktisk ganske nærliggende å tro at du avfeide boken uten å ha lest den, for du har fremstått nokså kategorisk i din kritikk av samme boks tese som du selv har innrømmet at du ikke har villet studere nærmere fordi du synes den er så uinteressant.
Først foretar Snoen sin intellektuelt uhederlige stempling av Reilly som politisk skjev islamanalytiker, så retter du plutselig helt ubegrunnet krass kritikk mot samme persons politiske analyser. Kan du i det minste - i motsetning til Minervas anmelder - tilstrebe et anstendig minimum i denne debatten og konkretisere hva du mener?
Hvorfor skal man egentlig sammenlikne den arabiske verden med Vest-Europa og Nord-Amerika? Er det en fruktbar debatt? Står det virkelig så ille til i den arabiske verden i forhold til f.eks. Fillippinene?
Eller hva med mange latin-amerikanske land. Er det så mye verre for folk flest i Marokko enn i Peru eller Ecuador? Den arabiske verden har da hatt en betydelig utvikling de siste 40 årene når det gjelder bl.a. helse og økonomi. Ikke like store som Kina og noen andre land, men likefullt betydelige fremskritt.
Et land som India, som til stadighet hylles, har jo mye verre fattigdom, langt dårligere helseindikatorer, og mer analfabetisme enn de fleste arabiske land.
Eller er det slik at man forventer mer av arabiske land enn av andre land fordi de visstnok hadde en "storhetstid" på vikingetiden?
"Eller er det slik at man forventer mer av arabiske land enn av andre land fordi de visstnok hadde en “storhetstid” på vikingetiden?"
Det skal visstnok være sånn at det har blitt oversatt færre bøker til arabisk de siste 800 år enn det oversettes bøker til spansk hvert år. Og visstnok er Arabias BNP når man holder unna oljen bare litt mer enn Nokias årsomsetning.
Jeg vil foreslå at problemet er ikke at vi europeere forventer oss for mye av Arabia, men at araberne forventer seg for lite.
"Den arabiske verden har da hatt en betydelig utvikling de siste 40 årene når det gjelder bl.a. helse og økonomi."
Har den?? Pakistan og Egypt er fremdeles poster på USAs statsbudsjett. Enkelte land er på randen av det man kaller failed states. Yemen er et eksempel her. Mange arabisk land har vært velsignet med store oljereserver som har vært relativt billig å utvinne, men hvordan går det med disse landene? Man kan vel ikke akkurat si at de har kommet veldig greit ut av det tingene tatt i betraktning? Saudi Arabia lever fremdeles etter lover som er så grusomme at de værste i middelalderen ville blitt overgått med god margin.
Jeg deler ikke ditt noe optimistiske syn på den arabiske verden.
En godt voksen 'venn' fra ukrina var i Kina for noen få år siden. Han kom tilbake med stjerer i øynene. 'fantastisk' var hans konklusjon. Jeg utfordet han; Mr X...you were raised is USSR...I visited your 'country' at several occations...what we were shown was what they wanted to show us...and you Mr X are so easily convinced??
Han sa ikke så mye resten av den ellers hyggelige kvelden.
Jeg jobber også i Saudi-arabia. Det gjør meg på ingen måter til ekspert. Men som en profesjonel utøver av mitt ekspertområde, og som hobby observatør av samfunn jeg besøker over hele verden blir jeg litt oppgitt. Nå er tydeligvis Islam litt som Pol Pot var for 30 år siden; alle har en mening om det.. Og de som har vært der er gjerne mer positiv enn andre...
Min ko konklusjon er imidlertid som følger: Islam er menneskefientlig, ond, kvinneundertrykkende, tilbakestående, agressiv, imperalisisk, antisemistisk, totalitært, ikkesekulært, og på alle måter inkonsekvent.
Islam er ikke 'relegion eller politkk'. Islam er altomfattende. 'You are with us or against us'. Periode
Jeg stemmer for at muslimer som kommer til Norge må sverge til den norske sekulære modellen. Om de ikke gjør det, ja da må de forlate oss.
Mye kommentarer her av folk som har lest mye. Men som kanskje ikke har vært i 'Arabia'? Tro meg: det er værre en dere tror. I dagens situasjon ser jeg for meg det endelige hollocoust ganske snart...muslim brotherhood som ideal i Egypt, Syria, og Palistina? Arabic Upraising ('BBC')...democracy? Bull shit
Kanskje jeg er mer pessimistikk enn jeg trenger å være? De av oss som er gamle nok husker Phil Collins tekst: ...the russians must love their children too..?'...