Kommentarer: 15
15. juni, 2012

Torgeir Aanes

Torgeir Aanes (f. 1985) har mastergrad i kunstkritikk og kulturformidling fra NTNU, og er filmkritiker i Minerva.

Uferdig hybrid

Ridley Scotts Prometheus forsøker å være en blanding av regissørens tidligere sci-fi-klassikere, Alien og Blade Runner. Men filmen er usammenhengende og uferdig, og forsøkene på filosofisk fundering forsvinner i alt spetakkelet.

I gresk mytologi stjal Prometeus ilden fra Zeus for å gi den til menneskene. For denne forbrytelsen ble han bundet fast til en stein, hvor en ørn hver eneste dag spiser leveren hans, som stadig gror tilbake. Prometeus er altså et symbol på menneskelig overmot. Den stjålne ilden var et opprør mot gudene i nysgjerrighetens navn, og kan sammenlignes med syndefallet i Edens hage i jødisk-kristen mytologi.

Forskningsskipet Prometheus har også som oppdrag å utfordre gudene, eller i det minste å spore dem opp. De to arkeologene Shaw (Noomi Rapace) og Holloway (Logan Marshall-Green) har funnet avbildninger fra flere eldgamle sivilisasjoner som alle ser ut til å peke mot samme sted, et fjernt solsystem med en sol lik vår egen. Her håper Shaw og Holloway å finne «ingeniørene», som de mistenker er våre egentlige skapere.

Larmende filosofi

Med på reisen er blant annet en tøff skipskaptein, et par halvtøffe forskere, en tøff representant for selskapet som finansierer reisen (Charlize Theron), og androiden David (Michael Fassbender), som har sin egen agenda og sine egne spørsmål omkring livets opprinnelse. Selv om han fra utsiden ikke kan skilles fra et vanlig menneske, blir han sett ned på av resten av mannskapet. Kanskje skyldes det hans overlegne intelligens, kunnskap og styrke. Skepsisen til syntetiske mennesker er et tilbakevendende tema både i Alien-filmene og Scotts cyberpunk-mesterverk Blade Runner (1982), hvor en gruppe bevisstgjorte «replikanter» (androider med levetid på noen få år) terroriserer Los Angeles på jakt etter svar: hvorfor lever vi? Hvorfor må vi dø? Hva er poenget?

Fassbender har sagt i intervjuer at han baserte sin framstilling av David delvis på replikantene fra Blade Runner, og det vises godt. Prometheus forsøker da også i likhet med Blade Runner å si noe om hva det i bunn og grunn betyr å være menneske. Forskerne Shaw og Holloway er på jakt etter de samme svarene fra sine skapere som replikantene, og David selv prøver å skape sin egen identitet (før mannskapet våkner har han modellert utseende og framtreden etter Peter O’Toole i Lawrence of Arabia). Dessverre føles det som om Fassbenders flotte rolletolkning går til spille her. Det sier litt at filmen er på sitt mest lovende når den viser David alene på skipet, mens resten av mannskapet ligger i dvale.

Prometheus forsøker da også i likhet med Blade Runner å si noe om hva det i bunn og grunn betyr å være menneske.

David er gjennom hele filmen den mest interessante karakteren å følge, men Prometheus er langt fra en intelligent, filosofisk thriller på linje med Blade Runner. Til det er den for larmende og ukonsentrert, og ideene som presenteres har uansett allerede blitt mer effektivt og elegant behandlet før.

Felles DNA

Prometheus foregår i Alien-universet (fire filmer fra 1979 til 1997, hvor bare den første var regissert av Ridley Scott), og begynte egentlig som en ren forløper til disse filmene. I prosessen har den tydeligvis blitt mer løsrevet fra de gamle filmene (Scott har sagt at Prometheus har noe «felles DNA» med Alien, men at den står på egne bein), uten at forbindelsen har blitt brutt helt. Selskapet som finansierer Prometheus-oppdraget er Weyland Industries, mens selskapet som mannskapet jobber for i Alien (1979) er Weyland-Yutani. «Ingeniørene» som Prometheus-gjengen leter etter har også en kobling til den første filmen.

For en seer som overhodet ikke er kjent med Alien-filmene, har nok ikke dette noen stor betydning. Men for oss som er det, kan disse litt uklare koblingene virke forvirrende og unødvendige. Ved å vektlegge slektskapet til filmen som nærmest definerte begrepet «intelligent science fiction», skapes store forventninger. Samtidig virker det ikke som Alien-arvestoffet er særlig godt integrert i fortellingen.

Manuskriptet bærer preg av å ha blitt konvertert fra en ren Alien-film til «noe annet», men dette «andre» ser ikke ut til å være sterkt nok til å stå på egne bein, siden man likevel har valgt å beholde flere sentrale elementer fra Alien-mytologien som et slags anker. Dermed havner Prometheus i en ukomfortabel mellomstilling. De mest kyniske vil nok påpeke at Alien-koblingen er beholdt for å sikre filmens inntjening, og de kan godt ha rett i det.

Hukommelsestap

Et spørsmål jeg ofte stiller meg selv i møtet med en fortelling er om det finnes en indre logikk eller nødvendighet som driver plottet framover: Går det an å forstå motivasjonene bak karakterenes handlinger, og virker handlingene naturlig bundet sammen? I Prometheus er svaret på disse spørsmålene altfor ofte et rungende «nei».

Et godt eksempel er en av filmens mest Alien-aktige sekvenser, hvor Shaw på dramatisk og magevrengende vis prøver å kvitte seg med en parasitt som vokser inni henne. Uten å avsløre for mye: Hun lykkes, men det ser ikke ut til at noen andre ombord på skipet bryr seg om det. I neste scene er hele oppstyret glemt, og ingen nevner det igjen, eller virker nysgjerrige på hvorfor Shaw plutselig har et stort arr over hele magen.

I andre deler av filmen kan man bli sittende og lure på hvorfor disse profesjonelle romfarerne, som har tilbragt to år i dvale for å utføre et hemmelig oppdrag, kan oppføre seg så idiotisk som de gjør. Hvorfor utforske en ukjent kunstig struktur på en fremmed planet uten et eneste våpen? Hvorfor insisterer en biolog på å terge på seg en åpenbart farlig, slimete skapning som om han leker med en kattunge? Dette er kanskje små innvendinger i seg selv, men klisjeene hoper seg etter hvert opp, og det blir vanskelig å ta det seriøst.

Hele filmen lider under følelsen av manglende sammenheng og uklare motivasjoner. Til tider kan det virke som om mannskapet på Prometheus lider av en form for kortvarig hukommelsestap, hvor de er ute av stand til å ta lærdom eller se konsekvensene av det som skjedde for ti minutter siden. Og når karakterene ikke ser ut til å bry seg stort om hva som foregår rundt dem, hvorfor skal vi gjøre det?

De vakre effektene kan likevel ikke kamuflere mangelen på et sterkt og gjennomarbeidet manus.

Styrende idé

Prometheus vil gjerne være mange ting; intens og kroppslig rom-horror som Alien, intelligent og stemningsfull sci-fi som Blade Runner, begynnelsen på en ny franchise (det gjenstår å se, men intensjonen er klar) og fortsettelsen av en gammel.

Store ambisjoner, store visjoner og evnen til å skape nye og overbevisende verdener har alltid vært spesialitetene til Ridley Scott. Og det er ingen tvil om at Prometheus ser fantastisk ut. Alle som er svake for det estetiske aspektet ved science fiction vil la seg imponere av filmen, særlig om de ser den i 3D.

De vakre effektene kan likevel ikke kamuflere mangelen på et sterkt og gjennomarbeidet manus, og enda verre: mangelen på en styrende idé, noe annet enn å være en hybrid mellom Ridley Scotts tidligere suksesser, noe annet enn en halvveis-forløper til Alien eller et unødvendig påheng til Blade Runner.

Kommentarer: 15

Minervavenn til artikkelannonse

  • Henning

    Dette virket litt surmaget – glasset er tydeligvis halvtomt. Hva har dette på Minerva å gjøre?

    • http://www.minervanett.no Kristian Meisingset

      Som et sivilisert og dannet tidsskrift skriver Minerva naturligvis om kultur. Hva mener du?

      Kristian Meisingset,
      kulturredaktør

  • http://streiftog.wordpress.com John Færseth

    Jeg reagerte på samme måte. Uten å komme med spoilers ble jeg usikker – var dette en «reimagining» av Alien, en «prequel» eller et nytt konsept som i så fall langt på vei nærmet seg plagiat?

    Håper virkelig ikke Scott faller for fristelsen til å «forklare» mysteriet om hva xenomorfene (nerdespråk for «aliensene») egentlig er og hvor de kommer fra. Det vil lett ødelegge det filosofiske aspektet der de fremstår som en slags «anti-liv» som eksisterer for å drepe og ødelegge, og som sprer seg i universet fra et ukjent, forlengst glemt utgangspunkt.

  • arild nordby

    Det er mange eksempler på fundamentalt tåpelig atferd i filmen, som gjør den til et stort gjesp. For eksempel: Når man finner ut at gass-sammensetningen i atmosfæren kan pustes, ja da tar man umiddelbar av seg hjelmene. Microbes, anyone??

  • Odin

    Nå, ja – jeg lot meg underholde. Storslagne naturbilder som passet svært godt med filmen.

    Kristian Meisingset; Ikke til forkleinelse for denne filmanmeldelse, men Minerva har jo til disposisjon noen gode analytikere som har helt andre fagfelt enn film. Hva med å gå i fortsporene Daniel W. Drezner i FP i når han analyserer «Game of Thrones»? Dvs en annen analyse enn den Torgeir Aanes har levert?

    For eksempel:
    Reisen er finansiert av en styrtrik forretningsmann som har fått det for seg at han er så unik at han bør leve evig og derfor bør møte sin «skapere». Hvordan han skal klare å overbevise «skaperne» om han fortjener å leve evig har han tydeligvis ikke tenkt godt nok igjennom og får seg en på planeten, for å si det slik, når han kommer i nærkontakt med virkeligheten – og møter nok «skaperen» i det hinsidige på en annen måte enn påtenkt.

    • http://www.minervanett.no Kristian Meisingset

      Støtter absolutt ønsket om kritikere som går utenfor den rene «anmeldelsesboksen», og det er det vi jobber med her. Og gjerne kritikere som går over i andre felt enn sitt eget. Det kan være veldig konstruktivt. Men det skal kanskje være plass til begge deler.

    • Odin

      Kristian Meisingset; ja definitivt. Det er plass til begge, og begge er typer er interessante.

      Sverker Sörlin nevner f.eks Blade Runner i sin omtale av Reinfeldt og Moderaterna i Morgenbladet
      http://morgenbladet.no/ideer/2010/velkommen_mr_chance

      Det er naturlig nok en annen kontekst enn det Torgeir Aanes setter filmen inn i.

  • Fredrik Larsen

    Syntes dette blir alt for kritisk. Selv om jeg kan si meg enig i at filmen trekkes ned av en del svakheter som du setter fingeren på her, så har den likevel sine sterke sider, og det burde den få annerkjennelse for.

    Du sier at det filosofiske aspektet forsvinner. Slik jeg opplevde det, var det nettop det filosofiske som var hovedpoenget i filmen. Mye av det andre; actionsekvenser, «snappy» dialog, og det noe merkelig sammensatte mannskapet var bare krims-krams og «fan-service», for å treffe bredere og trekke folk fra alien-fanbasen.

    Og dette med mangel på en styrende idé: hva med den gjennomgripende skaperfortellingen? Dette er jo åpenbart den egentlige historien i filmen, og nettop dette som gjør den virkelig interessant. En fortelling om mennesker skapt av gudene, med utgangspunkt i vitenskap!!! Snadder, spør du meg.

    Siden alle ideène i filmen er blitt så mye mer effektivt og elegant behandlet før; kan du peke meg i retning av en film som tar for seg sistnevnte tema så mye bedre? Skal i så fall hive meg over den ;)

    • arild nordby

      Hva var det filosofiske tungtveiende, eller i det hele tatt meningen med åpningssekvensen av denne engineeren som tømte et giftbeger? Filmen hang ikke på greip.

    • Fredrik Larsen

      Arild: jeg syntes meningen med åpningssekvensen kom godt frem jeg.

      *SPOILERE HER*

      En veldig avansert avansert skapning kommer ned til jorden for flere milliarder år siden, før noe liv eller så mye som et eneste lite DNA-fragment har oppstått her. Hans rase har en «hobby»: å skape liv. I det han drikker giftbegeret, går kroppen hans i oppløsning, og skylles ned i fossen. DNA’et og proteinene i kroppen deles ned til aminosyrer og nukleinsyrer, og voila: livets frø er plantet.

      Filmens virkelige horror tar utgangspunkt i nettop dette utgangspunktet; menneskene (eller livet på jorden) er et eksperiment, eller «prosjekt», som nå har gått så skeis at disse skaperne ser total utslettelse av menneskelig liv som eneste fornuftige utvei.

      Skremmeteknikker som baseres seg på monstre som lurer bak et hjørne og spretter frem er i stor grad byttet ut med en eksistensiell angst, og det verst tenkelige svaret på «hvem er vi»? og «hva er meningen med livet»?

      Kan ikke huske sist gang jeg så en film med et så bredt publikum, og som samtidig stiller så dyptstikkende eksistensielle spørsmål…

    • arild nordby

      1. «En veldig avansert avansert skapning kommer ned til jorden for flere milliarder år siden, før noe liv eller så mye som et eneste lite DNA-fragment har oppstått her. Hans rase har en «hobby»: å skape liv. I det han drikker giftbegeret, går kroppen hans i oppløsning, og skylles ned i fossen. DNA’et og proteinene i kroppen deles ned til aminosyrer og nukleinsyrer, og voila: livets frø er plantet.»

      Gjorde han det? Ble vi forklart det? Eeh..nei.

      Filmen er usammenhengende.

    • Torgeir Aanes

      Det er dessverre umulig å fange alle følelser og inntrykk man sitter igjen med etter en film, og derfor må man gjøre et utvalg. I dette tilfellet syntes jeg det var mest interessant å undersøke hva som ikke fungerte, fordi det var det som dominerte min opplevelse av Prometheus.

      Jeg er ingen fan av «fan-service», og jeg syns det er et svakhetstegn hvis man må støtte seg på en allerede eksisterende franchise på denne måten, særlig hvis man egentlig har lyst til å lage en helt annen type film, slik det virker som Ridley Scott har hatt lyst til her.

      Når jeg skriver at ideene som presenteres i Prometheus har blitt behandlet bedre før, er det først og fremst Alien og Blade Runner jeg har i tankene. Jeg ser at Prometheus har et annet utgangspunkt med tanke på «ancient astronaut»-koblingen, men i bunn og grunn handler jo Blade Runner om det samme: skapninger som oppsøker sin skaper for å forlenge livet og få svar på de store spørsmålene.

      Ellers slekter jo Prometheus også på Kubricks 2001. Hvis jeg skal gå spesifikt inn på filmer hvor «ancient astronaut»-teorien er et bærende element, kommer jeg egentlig bare på Stargate, som kanskje ikke er noe mesterverk, men et solid sci-fi-eventyr.

    • Petter H

      Larsen: Jeg fortolket det ikke sånn, jeg fortolket det sånn at de må ha ankommet jorden relativt nylig (100000 år siden eller noe i den dur, tenk missing link).

      Senere i filmen fikk vi vite at ingeniørene og menneskene var beslektede arter/raser, ergo det er mer sannsynlig at de kun lagde oss, framfor alt liv på jorda.

      That said, jeg lot nå meg underholde, kanskje fordi Charlize Theron var med?

  • http://streiftog.wordpress.com John Færseth

    Eller eventuelt har ikke denne rasen som hobby å lage liv, i hvert fall ikke intelligent liv, men en av dem gjorde det likevel, noe som ikke ble så populært blant artsfrendene. I så fall passer det enda bedre med tittelen «Prometheus».

  • mark

    En usedvanlig skuffende film – ut fra forventningene vel å merke. Jeg vil bare legge til en ting. Som film må vi legge spesiell vekt på nettopp det visuelle, betraktninger rundt plot og story fanger derfor ikke filmen som film uten videre. Da blir det ekstra slående at filmen er dvaskt utformet visuelt med gjennomført standardiserte og banalt utformede sci-fi «visualitetsmarkører».

    Sjekk f.eks en av de første eksterne scenene fra romskipet som farer i verdensrommet – som jo er sf. Og hvordan ser den ut – latterlig! Som Lego Star Wars! Finnes til og med dataspill hvor dette er utformet langt mer snasent, eks Dead Space-serien.. Eller denne latterlige ‘Bodysnatcheren» som slåss med denne marmorgutt-ingeniøren med six-pack – er dette en pastisj på 50-talls science fiction? Lurte av og til på om dette var en slags paradi a la Star Ship Troopers. Fikk noen andre denne følelsen?