Kommentarer: 1
24. juli, 2012

Magnus Thue

Magnus Thue (f. 1980) er medredaktør. Han har mastergrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo med fokus på internasjonal politikk. Han er tidligere redaksjonssjef i Minerva og arbeider som politisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe.

Ulovlig norske?

Boken Illegal gir et godt innblikk i hverdagen til de tusenvis av ulovlige innvandrere som befinner seg i Norge. Men den hopper over de reelle politiske problemstillingene, og kommer til tider farlig nær å være en aktivistpamflett.

Illegal. Papirløs i Norge
Av Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal
Spartacus 2011. 199 sider.

Hvor mange mennesker oppholder seg ulovlig i Europa i dag? Noen anslag ligger så lavt som 2-4 millioner, andre går så høyt som 8 millioner. I Norge brukes ofte tallet 18 000 – som var Statistisk Sentralbyrås anslag for noen år tilbake, Aftenposten nevner 30 000, mens aktivistgrupper mener det kun dreier seg om noen få tusen.

Uansett er det klart at man både i Norge og i Europa forøvrig står overfor en betydelig utfordring som det ikke er noe umiddelbart svar på hvordan man skal håndtere: Et stort antall mennesker av utenlandsk opprinnelse uten lovlig opphold som lever i en tilsynelatende permanent skyggetilværelse, avhengig av kriminalitet, veldedighet eller svart arbeid for å livnære seg.

NRK-journalistene Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal vant nylig Kulturdepartementets menneskerettspris for sin bok Illegal. Papirløs i Norge, som tar for seg ulovlige innvandreres* situasjon i Norge i dag. Ønsker man å vite mer om hvordan de illegales situasjon er i Norge i dag – hvem de er, hvor de kommer fra, og hvordan de lever – er Kjellberg og Rugedals bok et utmerket sted å starte.

Enkeltskjebner

I tillegg til å snakke med mottaksarbeidere, politifolk, politikere, aktivister og gode samaritanere, konsentrerer boken seg særlig om de illegale selv. Hovedcaset er den unge sudanske mannen Ismail som kom til Norge som tenåring i 2001, ifølge ham selv av frykt for å bli forfulgt for sitt politiske syn eller tvangsrekruttert til å delta i den daværende borgerkrigen i Sør-Sudan. Etter at han fikk endelig avslag på asylsøknaden, bestemte han seg likevel for å bli i landet.

Ønsker man å vite mer om hvordan de illegales situasjon er i Norge i dag, er Kjellberg og Rugedals bok et utmerket sted å starte.

Siden Norge ikke har noen returavtale med Sudan, og siden myndighetene kun har svært begrensede tvangsmidler overfor de som nekter å forlate landet frivillig, ble Ismail en del av det samfunnet av illegale som lever på siden av det norske storsamfunnet. Ved hjelp av arbeidsgivere i renholdsbransjen som betalte ham så lite som 30 norske kroner i timen – samt en praksis i Skatteetaten som frem til 2011 innebar at også de uten lovlig opphold fikk automatisk fornyet skattekort – kunne han livnære seg på et vis.

Det er mange som er i samme situasjon. De kommer gjerne som umyndige tenåringer, og gjerne etter at den utvidede familien deres har skrapt sammen nok penger til å sende ham (og det er nesten utelukkende ”ham”) til Vesten. Det gjør det svært vanskelig å reise tilbake. Som forfatterne skriver:

”En del av de unge asylsøkerne som kommer til Norge, befinner seg etter all sannsynlighet ikke i noen umiddelbar fare dersom de reiser hjem – så hva er det da som gjør at de likevel velger å bli i Norge etter å ha fått avslag på asylsøknaden? Slik forskeren [sosialantropolog Cecilie Øien] ser det, har ikke ungdommene noe valg. De har tråkket over en grense og det finnes ikke noen vei tilbake.”

Å reise tilbake ser heller ikke ut til å være et alternativ for Ismail. Etter noen siste desperate forsøk på å få opphold via UNHCR, forsvinner han fra Oslo i 2008 – tilsynelatende til et annet europeisk land eller Canada.

Manglende alternativer

Det er selvsagt lett å få sympati med en del av enkeltmenneskene man møter i boken. Det er for de aller fleste bedre å leve i Norge enn i Sudan, og det er ikke vanskelig å forstå at det kan føles bittert å bli avvist etter å ha oppholdt seg i Norge i en årrekke. Men etter å ha lest et par hundre sider om hvordan ulovlige innvandrere blir behandlet, sitter man likevel igjen med spørsmålet – hva er det vi skal gjøre isteden da?

Har man fått avslag i begge instanser, er det svært sannsynlig at man faktisk ikke oppfyller kravene loven stiller som betingelse for lovlig opphold.

Asylprosessen i Norge er relativt rasjonelt – om enn noe omstendelig – bygget opp, og saksbehandlerne i UDI og UNE er (i motsetning til hva man kan få inntrykk av enkelte steder) stort sett dyktige og pliktoppfyllende folk. Har man fått avslag i begge instanser, er det svært sannsynlig at man faktisk ikke oppfyller kravene loven stiller som betingelse for lovlig opphold.

Problemet oppstår når de som har fått avslag nekter å forholde seg til dette vedtaket. Hva skal man gjøre med denne gruppen? Aktivistene, som for eksempel organisasjonene bak kampanjen ”Ingen mennesker er ulovlige”, mener tilsynelatende at alle som kommer til Norge skal få bli, og at det eneste krav skal være at man har vært innenfor landets grenser i tre-fire år. Dette virker som en oppskrift på et innvandringsregime helt utenfor enhver kontroll, noe Norge ikke vil ha råd til uavhengig av hvor mye olje vi kan pumpe ut av Nordsjøen.

Rådende politikk er noe mer realistisk, om enn bare marginalt. Den ser først og fremst til å gå ut på å tåle at det er noen tusen ulovlige innvandrere i landet til enhver tid, men gjøre det klart for dem at de ikke er velkomne – det vil si ikke gi dem tilgang til annet enn øyeblikkelig hjelp i helsevesenet, ikke gi dem arbeidstillatelse, og ikke gi dem rett til sosiale ytelser. Men en slik politikk lar seg vanskelig opprettholde over tid: adgangen til helsevesenet utvides over tid, og barns rett til skolegang gjør det praktisk vanskelig å sende tilbake familier når returavtaler først er på plass.

Urealistiske forventninger

Inntrykket man sitter igjen med fra Kjellberg og Rugeldals bok er at ulovlige innvandrere tross alt blir behandlet ganske bra her i landet – vel å merke dersom man har som en forutsetning at ikke alle som ønsker det skal få opphold. De har tilgang til kost og losji fra myndighetene, i tillegg til en rekke tilbud fra frivillige organisasjoner og enkeltmennesker.

Noe av problemet ligger i de enorme forventningene mange ser ut til å ha til Norge. Noen av de som blir intervjuet i boken legger for dagen en nesten forbløffende kravmentalitet: Samira, en etiopisk kvinne som ellers fremstår som en sympatisk person, sier blant annet om første gangen hun kom til et helsesenter for papirløse: ”Før jeg kom til Norge, hadde jeg hørt at landet er sterkt på menneskerettigheter, og at det er et demokratisk land. Og så må jeg gå på en hemmelig klinikk for å få helsehjelp.” Som om rett til helsehjelp i Norge skulle være en universell rettighet for hele menneskeheten.

Det er ingen av de ulovlige innvandrerne i boken som virker som om de har noen forståelse av at Norges ressurser ikke er uutømmelige.

Det er ingen av de ulovlige innvandrerne i boken som virker som om de har noen forståelse av at Norges ressurser ikke er uutømmelige, og at vi derfor må ha en eller annen form for regler for hvem som skal omfattes av våre velferdsordninger og hvem som ikke skal det. Dette illustreres kanskje best av det som skjedde på et ventemottak – det vil si et helt frivillig, men relativt spartansk oppholdssted for personer uten oppholdstillatelse – utenfor Lier i 2010, da beboere på grunn av misnøye med boforholdene fant det for godt å brenne ned hele mottaket. Som daværende justisminister Knut Storberget sa:

”Det gjør meg litt forbannet, dette er mennesker som i stor grad har seg selv å takke. De nekter å fortelle hvem de er, får endelig avslag og tar ikke imot tilbudet om økonomisk kompensasjon for frivillig retur. Og så krever de bedre og bedre boforhold.”

Likevel var resultatet av brannene at ventemottakene ble avviklet og erstattet med såkalte retursentre med en betydelig bedre standard.

Finnes det noen løsning?

Uansett hva man mener om innvandring, burde man kunne bli enige om én ting: I en rettsstat bør lovene slik de til enhver tid foreligger bli håndhevet. Så kan man ha en åpen og ærlig debatt om hva lovene bør være.

Slik er det dessverre ikke i dag. Ikke bare fordi vi har en betydelig pressgruppe som ønsker amnesti, men fordi myndighetene ser ut til å være ute av stand til å håndheve regelverket – i noen tilfeller fordi vi mangler returavtaler med opprinnelseslandet, i andre tilfeller fordi asylsøkere med avslag forsvinner fra mottakene før tvangsutsending, i atter andre fordi den politiske viljen svikter.

Det er viktig å understreke at det er et betydelig rom for å føre en strammere linje enn den regjeringen har lagt seg på i dag. EUs regelverk tillater internering av asylsøkere i inntil 18 måneder. Det er allerede en lov på plass som forbyr å ”med forsett” skjule illegale. Bruk av ulovlige innvandrere som arbeidskraft kan straffes langt hardere enn i dag. Og kanskje aller viktigst: Man kan få på plass flere returavtaler. Det er helt uforståelig at man aksepterer at stater ikke tar imot egne borgere; det burde være et minstekrav for å kunne ta del i det internasjonale samfunn. Det er dessuten liten tvil om at de fleste avsenderland raskt ville føye seg dersom Norge – for ikke å snakke om et samlet EU – truet med å kutte bistand og handelsforbindelser til land som ikke godtok å oppføre seg med et slikt minimum av anstendighet.

Uansett er det lite som tyder på at problemet vil bli mindre av seg selv – tvert imot. Og uavhengig av hvilke enkelttiltak man velger å benytte, vil summen avgjøre hvorvidt man vil få et gradvis større og mer uhåndterlig problem med ulovlig innvandring, eller om det vil gå tilbake til å være et helt marginalt og håndterlig fenomen.

På grensen til aktivisme

Det er ikke vanskelig å se hvor forfatterne står i dette spørsmålet, og Illegal balanserer noen ganger på grensen mellom det å være en reportasjebok og det å være en aktivistpamflett. I bokens siste kapittel får vi vite at Ismail rett før han dro fra Norge hadde skrevet ut en artikkel fra Wikipedia om Janteloven, og på aller siste side er loven gjengitt i sin helhet uten ytterligere kontekst. Hva det skal symbolisere kan man bare spekulere i, men man må anta at forfatterne mener Norge har noe å skamme seg over i saken om Ismail spesielt og når det gjelder ulovlige innvandrere generelt.

Og det er sant: Norge har noe å skamme seg over når det gjelder ulovlig innvandring. Men det er først og fremst fordi vi synes ute av stand til å håndheve de lover og regler som er vedtatt i våre demokratiske, representative institusjoner – ikke fordi vi ikke vil gi opphold til alle som måtte ønske å bo i Norge.

*Det er ikke åpenbart hva man skal kalle denne gruppen. Justisdepartementet mener betegnelsen returnekter er den mest presise, mens deres kolleger i Kulturdepartementet ser ut til å (i likhet med aktivistmiljøene) foretrekke ”papirløs”. Kjellberg og Rugeldal bruker konsekvent den sistnevnte betegnelsen. Jeg kommer her til å bruke ”ulovlige innvandrere”, som såvidt meg bekjent er den originale og derfor den minst politisk ladede betegnelsen.

Kommentarer: 1

Annonse til hjemmesiden 580x201

  • Jens

    Endelig en noenlunde edruelig omtale av problemet med illegale innvandrere. Slik som det påpekes, oppholder illegale innvandrere seg ulovlig i Norge. Det vil si at de bryter norsk lov. Det er også, ifølge norsk lov, ulovlig å hjelpe mennesker som oppholder seg ulovlig i Norge. Og det som forundrer meg mest når det gjelder illegale innvandrere, er at mange tilsynelatende oppegående mennesker i Norge synes å mene at det er OK å bryte norsk lov. Dette gjelder også stortingsrepresentater. Og stortingsrepresentanter bør jo være de siste til å oppfordre til brudd på norsk lov.

    Hvorfor kan man ikke kreve at norsk lov skal håndheves i Norge? Dersom man mener at illegale innvandrere bør få bli i Norge, så bør man jo arbeide for at norsk lov skal endres, og ikke slik som nå, når man arbeider for at norsk lov skal brytes. Jeg synes at stortingspolitikere som åpent oppfordrer til brudd på norsk lov, burde anmeldes og tiltales for dette.