Usortert sorteringssamfunn

Hvis man vil gi alle foreldre rett til å undersøke kromosomfeil før abortgrensen, men samtidig nekte dem å få vite barnets kjønn, bør man sortere argumentene sine en gang til.

Debatten om tidlig ultralyd som standard tilbud innenfor den offentlige svangerskapsomsorgen er interessant av mange grunner. Den rommer både faglig-medisinske, helsepolitiske og økonomiske problemstillinger. Samtidig aktualiserer den grunnleggende etiske og ideologiske spørsmål.

På slutten av 1980-tallet ble det avholdt en nasjonal konsensuskonferanse, den første i sitt slag her til lands, om bruk av ultralyd i svangerskapsomsorgen. Bakgrunnen var den gang en viltvoksende etterspørsel og den tilsvarende ukritiske bruk av den nye teknologien. Konferansen anbefalte én gangs bruk av ultralyd i normalt forløpende svangerskap, utført i 17./18. uke. Frem til i dag har dette vært standarden innenfor det offentlige helsevesen.

Et hovedargument som føres i marken for å innføre en tidlig ultralydundersøkelse i tillegg, er at et økende antall gravide per i dag — rundt halvdelen — kjøper tjenesten i det private helsemarked. For å unngå at det oppstår uønskede sosiale og geografiske ulikheter, er det nødvendig at tilbudet gjøres tilgjengelig for alle, hvilket bare lar seg gjøre ved å innlemme det i standardtilbudet fra det offentlige helsevesen.

Tankegangen bak denne argumentasjonen er den motsatte av den som lå til grunn for vedtaket om én gangs bruk av ultralyd. Den gang ønsket man å begrense en økende etterspørsel etter medisinsk grunnløse undersøkelser, i dag er økende etterspørsel blitt et argument for å trappe opp tilbudet.

Den første tankegangen må sies å være vesentlig mer anbefalelsesverdig enn den siste. For det første finnes det ingen erfaring som gir grunn til å tro at etterspørselen stanser opp ved to gangers ultralydundersøkelse. For det annet vil det ha noe nær uoverskuelige konsekvenser for norske helsepolitiske prioriteringer dersom det skal legges til grunn at ethvert tilbud det lykkes å skape etterspørsel etter, skal inkluderes i den offentlig finansierte helsetjenesten.

Et annet hovedargument for innføring av to gangers ultralydundersøkelse er at det gir den gravide større trygghet for at alt er som det skal være. Argumentet har i beste fall beskjeden egenvekt. Det eneste tidlig ultralyd er bedre egnet til å avdekke enn dagens undersøkelse i 17./18.uke, er eventuelle kromosomfeil hos fosteret, det vil i praksis si Downs syndrom. Diagnosen er imidlertid beheftet med adskillig usikkerhet. Sikkert er det derimot at en masseundersøkelse med dette formål vil gi et ikke ubetydelig antall falske positive funn og et økt forbruk av mer vidtgående diagnostiske tiltak.

Det er riktignok et mindretall som vil bli utsatt for dette, men for dette mindretall vil det knapt bidra til økt trygghet under svangerskapet. For flertallet vil det nok kunne gi en forsterket opplevelse av trygghet, en opplevelse som i en del tilfeller vil vise seg å ha vært uten medisinsk grunnlag.

Men er ikke økt kunnskap i seg selv et gode, selv om den er beheftet med en viss usikkerhet, og selv om den bare omfatter én av flere mulige mangeltilstander hos fosteret?

Muligvis, men det er i så fall et høyst betinget gode. Etter norsk lov står enhver kvinne fritt til å velge å få et svangerskap avbrutt før utløpet av 12. svangerskapsuke. Men det er stor forskjell på å bestemme seg for å avbryte et svangerskap fordi man ikke ser seg i stand til å bære frem et barn, og det å bestemme seg for å avbryte svangerskapet på grunnlag av kunnskap om forhøyet risiko for sykdom hos det barnet man bærer. For de fleste vil det siste valget være vanskeligere enn det første.

Erfaringene fra Danmark, som lenge har hatt to gangers ultralydundersøkelse som standard, viser ett målbart resultat av tidlig ultralyd: antallet barn som fødes med Downs syndrom, har gått kraftig ned. Til det sies det her hjemme, blant annet av helseministeren, at det slett ikke behøver å bli tilfelle i Norge, og at det under ingen omstendighet er det som er hensikten med å innføre tilbudet om tidlig ultralyd.

Det siste er sikkert riktig, men det forekommer som kjent sjelden at hensikten alene er nok til å styre resultatene i virkelighetens verden. Dessuten; hvis den eneste tilleggsinformasjon som kan vinnes, er informasjon om kromosomfeil hos fosteret, hva er da hensikten med å innføre tidlig ultralyd som standardtilbud?

Begrepet  «sorteringssamfunn » er et høyst verdiladet begrep, og det er forståelig at tilhengerne av tidlig ultralyd har vanskelig for å akseptere det. Uavhengig av hvilke ord man velger å bruke, er det imidlertid nødvendig å ta stilling til a) hvilke signaler samfunnet sender gjennom de ordninger det knesetter for den offentlige svangerskapskontrollen, og b) hvordan det er mulig å unngå at et utvidet grunnlag for å velge også vil innebære utvidet adgang til å vrake.

Problemstillingen settes ytterligere i relieff når helseministeren, konfrontert med forskningsresultater som viser at andelen nyfødte guttebarn i noen befolkningsgrupper er vesentlig høyere enn det den statistiske normalfordeling skulle tilsi, svarer ved å vise til norsk lov forbyr helsepersonell å gi opplysninger om fosterets kjønn før utløpet av fristen for selvbestemt abort. Om et slikt forbud lar seg håndheve i praksis, er et spørsmål for seg. Mer interessant er spørsmålet om hvordan en regel som bryter så radikalt med det som ellers gjelder for kommunikasjon mellom lege og pasient, lar seg begrunne.

Svaret kan vanskelig tenkes å være noe annet enn at faren for sortering på grunnlag av kjønn må forebygges, og at det å legge restriksjoner på informasjonen er den eneste måten det kan gjøres på.

Dersom det er et overordnet helsepolitisk mål å legge til rette for at valg kan treffes på et best mulig informasjonsgrunnlag, er svaret lite overbevisende. Et visst mål av inkonsekvenser og selvmotsigelser fra lovgivers side kan et samfunn saktens leve med, men det bør finnes grenser for hvor iøynefallende de kan være.

Hvis det på den ene side er rimelig å gi prioritet til et  «helsetilbud » som ikke har noe annet formål enn å fremskaffe informasjon som kan gjøre det mulig å treffe et begrunnet valg om å avbryte et svangerskap, hvordan kan det på den annen side samtidig være rimelig å forby informasjon som i gitte tilfelle kunne tenkes å føre til det samme resultat?

At helseministeren i det ene tilfelle finner begrunnelsen akseptabel, i det annet tilfelle uakseptabel, er ikke et godt nok svar på spørsmålet.