Erik Lundesgaard (f.1980) er statsviter med fordypning i konstitusjonelle reformer. Han er også medlem av Høyre og blogger på www.blogg.lundesgaard.no.
Utenrikspolitikk søkes
Utenriksmafiaen i Ap har for lenge fått definere norsk utenrikspolitikk. Det er på høy tid at høyresiden engasjerer seg mer utenriks.
”Det er ingen uenighet om norsk utenrikspolitikk”, ble det ofte sagt mens jeg studerte statsvitenskap på Blindern på 2000-tallet. Vi var alle mer eller mindre enige i den utenrikspolitiske linje som ble bestemt av utenriksmafiaen av internasjonalistene i jerntriangelet mellom Nupi, UD og Aps internasjonale forum. Når en Bjørn Tore Godal eller Thorbjørn Jagland kom til Institutt for statsvitenskap for å berette om sine erfaringer fra den store verden der ute, var det vanskelig å ikke stå med lua i hånden og lytte andektig. Jeg minnes det var få kritiske spørsmål når Ap-teknokratene kom for å snakke, snarere var de fleste studentene mest opptatt av smiske med dem når de var på besøk.
I min tid på Blindern var høyrefolk mest opptatt av å diskutere Ayn Rand eller fjerning av formuesskatten. Ap-akademikerne derimot var mest opptatt av utenrikspolitikk. Ofte fikk jeg inntrykk av at den nasjonale politikken var mindre viktig enn den internasjonale politikken for disse folkene. Hvordan de skulle redde verden og gjøre en internasjonal karriere var heller deres utgangspunkt. Etter min erfaring var det få studenter med tilhørighet på høyresiden som var like opptatt av utenrikspolitikk som de Ap-orienterte studentene. I den grad høyrefolk var opptatt av utenrikspolitikk, så var det engasjement i den sisofys-pregete EU-saken.
Men alt dette var kanskje ikke så rart. For Ap-folk har lange tradisjoner med søke seg til utenrikspolitikken og utenrikstjenesten, og gjør det med den største selvfølge. Resultatet er at norske utenrikspolitiske miljøer i stor grad er dominert av folk med Ap-partiboken i orden. Det er merkverdig å se hvordan folk som Jan Egeland, Anne Kristin Sydnes, Terje Rød-Larsen og Espen Barth Eide med enkelhet beveger seg fra politiske posisjoner til forskning og organisasjoner nasjonalt og internasjonalt. Det er ingen med tilhørighet på høyresiden som gjør tilsvarende karriereforflytninger.
Lenge har norsk utenrikspolitikk vært preget av lite offentlig debatt. Snarere har ordskiftet vært preget av at forskerpolitikerne nærmest ukritisk har fått dosere om hvordan dette saksfeltet henger sammen. Eksempelvis fikk utenriksminister Jonas Gahr Støre i nesten hele sin første periode (2005-2009) slippe til i mediene nesten uten kritiske innsigelser. Lenge svevde norske medier i en aura av lykkerus over å høre supermannen Gahr Støre fortelle om hvor sentrale Norge var på den internasjonale arenaen.
Imidlertid var det en rekke kritiske innsigelser til norsk utenrikspolitikk som vaket i undergrunnnen. Først var det kritikk av det norske bistandregimet, hvor den norske staten årlig pøser ut milliarder, nærmest uten revisjon og målevaluering. Professorene Terje Tvedt og Øyvind Østerud, godt hjulpet av utenriksforskeren Asle Toje, avslørte at norsk bistand ikke var like vellykket som Aps aktivistiske forskerpolitikere likte å fremstille det som. Senere kom wikileaksavsløringene om at Norges forhold til Washington ikke var så rosenrødt som Aps forskerpolitikere fortalte oss. Og, sist uke ble grunnen til at Stoltenberg-regjeringen ikke har fått besøke Det hvite hus på seks år kjent: I følge VG snakket Stoltenberg usant til norske medier om innholdet i samtalen med Bush i 2005.
Den mest graverende skampletten i Jonas Gahr Støres periode som utenriksminister så langt var imidlertid hans opptreden i debatten om Norges støtte til opprørerne i Libya og bombingen av Gaddafi-regimet. Først var Støre motstander av en intervensjon — et standpunkt han også forsvarte i Stortinget. I det FNs sikkerhetsråd gikk inn for en intervensjon 17 mars 2011 snudde Støre på hælen, og nærmest fremstilte det som han hele tiden hadde vært for en intervensjon. Siden ble Norge en av dem som tok størst del i selve bombingen av Gaddafi-regimet.
Problemet med Ap-dominansen i norsk utenrikspolitikk er først og fremst at debatten om utenrikspolitiske prioriteringer foregår i lukkede rom. De kritiske stemmene i norsk utenrikspolitikk i de senere årene er kommet fra frittstående høyreorienterte kritikere som forsker Asje Toje og Minervas Jan Arild Snoen. På Stortinget eller i noen av de borgerlige partiene finnes ingen virkelig opposisjon. Skal Ap-dominansen i norsk utenrikspolitikk utfordres, må høyreopposisjonen løftes inn i de borgerlig partiene og inn på Stortinget i større grad enn i dag. De siste dagene avsløringer av misbruk av bistandsmidler i Tanzania mellom 2006 og 2009 viser at det er et stort behov for det. Utenrikspolitikk fra høyre søkes
- Erik Lundesgaard (f. 1980) er statsviter og Høyremedlem. Twitter: @eriklundesgaard
"I min tid på Blindern var høyrefolk mest opptatt av å diskutere Ayn Rand eller fjerning av formuesskatten."
Hva slags høyrefolk var dette? Jeg har vært medlem av Høyre i alle år og kjenner meg ikke igjen i dette. Ayn Rand er en obskur "libertarianistisk" forfatter. Dette politiske ståstedet har ingen ting til felles hverken med europeisk konservatisme eller europeisk liberalisme (i norsk sammenheng er konservatisme heller ikke en anti-statlig ideologi, tvert imot). Jeg kjenner ingen høyrefolk som interesserer seg for Rand.
Det har helt siden slutten av 1940-tallet vært konsensus om grunntrekkene i utenrikspolikken i Norge, slik den forvaltes av den moderate (og toneangivende) fløyen i Arbeiderpartiet, Høyre og sentrumspartiene i fellesskap. I dette inngår f.eks. at Norge er et NATO-land, noe som i dag må anses å ha forfatningsrang. Det er ingen uenighet mellom Høyre og de moderate krefter i Arbeiderpartiet om sentrale utenrikspolitiske spørsmål.
Om Jens Stoltenberg ikke snakket helt sant om innholdet i en telefonsamtale for mange år siden har ingen ting med grunntrekkene i utenrikspolikken å gjøre. Det er en innenrikspolitisk bagatell hentet fra hverdagens kjekling og handler ikke om utenrikspolitikkens sentrale spørsmål. Spørsmålet om enkelte bistandsprosjekter fungerer helt vellykket er heller ikke et slikt sentralt spørsmål.
Når man sier at "det er ingen uenighet om norsk utenrikspolitikk" snakker man om de viktige spørsmålene og store linjene, slik som landets sikkerhetspolitiske forankring.
Jeg føler at "skylden" for norges konsensuspolitikk her legges i litt for stor grad over på Ap. Jeg kan ikke huske særlig store utenriksforskjeller på Stoltenbergs og Bondeviks regjeringer, bortsett fra at under Bondevik hadde en utenriksminister som nærmest forsvant fullstendig fra det offentlige ordskiftet. Støre skal i det minste ha mye av æren for at han har satt norges rolle i verden på dagsorden igjen.
Alle partier bortsett fra SV følger det jeg tenker på som innflytelseslinjen, og det er den jeg oppfatter at Støre fulgte fullt ut når det kom til Libya. Jeg er ikke sikker på om det er så dumt. Å dilte etter storebror 95% av tiden kan være lønnsomt fordi det tross alt kan gi 5% innflytelse der det virkelig gjelder. Han burde selvsagt vært mer ærlig og ikke prøve å gi inntrykk av at han ikke hadde sagt noe annet tidligere.
For min del er Støre og Ap's utenrikspolitiske lavmål den mangelen på ryggrad og prinsipp de utviste under karikaturstriden, som vel var et godt eksempel på saker der det egner seg dårlig å forsøke å ri to hester på en gang. Heller ikke da var vel høyresiden spesielt effektive som opposisjon.
Det sikkerhetspolitiske er jo helt åpenbart grunnlinjen i norsk utenrikspolitikk, og der er nok enigheten stor i norsk poltikk.
Men det er nok av andre utenrikspolitiske spørsmål som bør være gjenstand for større debatt blant Stortingspolitikerne på høyresiden, og det eksmeplvis bruken av de 30 milliardene som årlig går til bistand for eksempel. Et annet er Norges engasjement spørsmål som intervensjonen i Libya
For øvrig enig i at Støre opptråde skandløst dårlig i karikaturstriden.
En av årsakene til at Ap kan dominere utenrikspolitikken, er at opposisjonen mangler politikere med tygde på dette feltet. Hvor mange vet hvem som er Høyres fremste talsperson i utenrikspolitiske saker? Frp. har en godslig type som man ikke hører noe særlig fra. Hvis man følger med i det Gahr Støre er opptatt av, kan det virke som Norge er et land i Midtøsten, mens Norges egentlige utenrikspolitiske interesser naturligvis ligger helt andre steder.
En viktig årsak er at Høyrefolk flest er rimelig godt fornøyd med Støres innsats som utenriksminister og den utenrikspolitikk som Arbeiderpartiet fører i regjering (dvs. som den moderate Ap-fløyen tvinger venstrefløyen og SV til å være med på). På akkurat samme måte er den moderate Ap-fløyen rimelig godt fornøyd med Høyres utenrikspolitikk i regjering. Høyre og Arbeiderpartiets moderate fløy har en felles forståelse av hva slags utenrikspolitikk og grunnleggende økonomiske politikk som Norge skal føre. Begge partiene er prinsippfaste nok til å stille det som en forutsetning for regjeringssamarbeid med fløypartier (enten det er SV eller Frp) at det "den store koalisjonens" (Ap+H) utenrikspolitikk og økonomiske politikk som skal føres. Som høyremann oppfatter jeg den moderate Ap-fløyen som både Stoltenberg og Støre tilhører som den mest seriøse og pålitelige kraft i norsk politikk ved siden av Høyre. I dagens regjering er det de som garanterer for at regjeringen ikke fører SV-politikk i noen spørsmål av betydning.
Jeg ser at en ellers edruelig kommentator som Lundesgaard denne gang generaliserer uten grunn. NUPI kan neppe sies å være noe Arbeiderparti-rede. Blant instituttets forskere er spekteret av partipreferanser representert. Ingen av de fire i arbeidsutvalget har, så vidt vites, noen partitilknytning til Ap. Gjennom NUPIs 52 års historie har det vært en overvekt av forskere blant NUPI som har bemerket seg som Ap-politikere, det er så, men det har også vært både Stortingsrepresentanter, statssekretærer og ministre for andre partier. Jeg vil oppfordre Lundesgaard til å foreta en historisk studie av dete og stiller meg gjerne til tjeneste som informant.
Iver B. Neumann
Fungerende direktør, NUPI
Jeg kan generalisere om NUPI med god grunn. Siden opprettelsen i 1959 frem til Jan Egeland, har 4 av 6 direktører hatt AP tilknytning. Spesielt Egeland opptråde i sin tid som NUPI-direktør som politiker. Et eksempel er hvordan han frontet en økning av bistanden i 2008. Han begrunnet en økning med en moralsk vurdering av verdien av penger. Sjekk f.eks denne saken:
http://e24.no/makro-og-politikk/norge-har-allerede-doblet-bistanden/2555295
Vanskelig å skjønne hvordan den mannen kunne være kompetent for en slik stilling med en slik hjernedø argumentasjon. En slik moralsk argumentasjon er for øvrig ikke uvanlig for AP folk. De har visstnok noen andre verdier, enn oss andre har jeg blitt fortalt.
Mitt poeng her handler om hvordan NUPI har fremstått som aktør i norsk utenrikspolitisk debatt med tydelige AP-standpunkter, noe NUPIs styreleder syntes å være svært fornøyd med:
"Han [Egeland] har betydd mye for oss, blant annet i forhold til synlighet. Det vil være viktig for NUPI også i tiden fremover, sier Tronstad."
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article4143240.ece
Styreleder Tronstad er med andre fornøyd med at Egeland fikk drive poltikk i sin stilling som forsker. Hvis NUPI ønsker å fremstå som mer en nyansert aktør i norsk utenriksdebatt, ja, da har man etter mitt syn en oppgave foran seg. Således spent på hvilke saker den påtroppende direktør Ulf Sverdrup, vil velge å profilere seg på, noe som være viktig i tiden fremover om vi skal tro deres styreleder.
Fortell meg, Lundesgaard, forstod du noe som helst av det Neumann skrev? Det eneste du kommermed er utvalgte enkelteksempler, ingen helhetlig oversikt og vurdering.
Ordet hjernedø, uten annen argumentasjon om en politisk motstander inngir ingen respekt for deg, men forteller noe om deg...
Jo, det forsto jeg utmerket,Icceye. Som jeg begrunnet overfor er det fullt mulig om å generalisere om NUPI som politisk aktør, og det spesielt med grunnlag i Egelands valg av saker å profilere seg på.
Da Egeland i 2008 gikk inn for en dobling av bistanden på moralsk grunnlag med å rette pekefingeren mot nordmenns klaging på bensinpriser, ja, beklager å måtte si det, men det er hjernedød argumentasjon.
http://e24.no/naeringsliv/ber-om-dobling-av-bistanden/2552359
For det første. Bensinprisene i Norge er for høye. Bensinavgiftene går til fiansiere mye annet enn vei, og det er fullt mulig å være uenig med dette avgiftnivået uten av den grunn er griske sutrepaver, som Egeland mente nordmenn var. Har han f.eks forsøkt å drive næring i Norge? Trolig ikke.
For det andre og desto kanskje mer viktigere. 98 milliarder er blitt brukt på norsk bistand de siste tre årene. Egeland i 2008 mente dette burde dobles. Det syntes jeg var en skandaløs påstand fra en mann som ledet en forskningsinstusjon, som burde være kritisk til bruk av offentlige midler. Det hadde vært mer naturlig å stille spørsmål ved hvordan disse pengene kommer til nytte, og om de kan brukes mer effektiv eller anderledes, eller kuttes.
Når det de senere årene i stadig større grad har kommet frem korrupsjonssaker, at bistandsmidler koker bort i administrasjon, at UD knapt reviderer bruk av bistandsmidler, ja, da fremstår Egeland moralske indinasjon som hjernedød. Og som påpekt: En slik agitasjon som direktør for et forskningsinstitutt, har intet med forskning å gjøre. Det er politikk.
For øvrig: Nupi representer helt sikkert et større spenn av holdninger og meninger enn det Egeland representerte. Men det var han som var institusjonens ansikt utad og i så måte var det offentlig uttrykk for merkevaren NUPI. Om NUPI ønsker et annet image, ja, da stiller jeg min kompetanse til disposisjon. Mot betaling selvsagt.
Per kapita har vi vel mer utenrikspolitikk i riket enn de fleste land det er naturlig å sammenligne seg med.
"Geografien bestemmer 95% av utenrikspolitikken" Sitatet kommer visstnok fra Napoleon.
Jeg er enig i at bærebjelken i norsk utenrikspolitikk har vært den sikkerhetspolitiske "allianse" mellom Høyre og AP. Dette avgjorde under den kalde krigen utenrikspolitikken forsåvidt gjelder Europa, USA, USSR og de nordiske land.
NATO og FN var de avgjørende to hjørnestener i der norske sikkerhetspolitiske debatt. Europaspørsmålet ble skjøvet ut i kulden etter to folkeavstemminger. Vi er en atlantisk nasjon mer enn en europeisk nasjon. Det at vi dag har en utenriksminister som snakker fransk endrer ikke dette grunnleggende forhold.
Forholdet til USA har vært grunnleggende. Forholdet var også bra helt inntil norske politikere tok til ordet for at USA burde drives av de samme idealer som man tror særpreger norsk utenrikspolitikk. Den nåværende statsminister satte forholdet til USA på prøve.Jeg håper at en kommende norsk Høyre utenriksminister ikke gjør samme tabbe, men aksepterer at det er forskjell mellom en supermakt som USA og en småstat som Norge.
Det er lite en kommende Høyre utenriksminister vil kunne gjøre med EU medlemskapet, så den utveien er sperret.(inntil videre)
Et nærmere nordisk samarbeid er vanskelig å forestille seg grunnet EU medlemskap for tre nordiske land.
Så står man tilbake med den multilaterale arena hvor aktive norske utenriksministere alltid har likt å tumle seg.
Men også for Høyre gjelder at de naturlige begrensninger gjør seg gjeldende.
NATO er ikke så viktig som før grunnet endrede konstellasjoner, men fremdeles viktig nok - også for å gi oss ryggdekning via a vis den store nabo i Ost. Også her i nord hadde det vært ønskelig med flere flagg slik utenriksminister Holst uttrykte det. Vårt ikke- medlemskap i EU er nok her en faktor som begenser vår handlefrihet.
Hvem skal vi trekke på hvis det begynner å trekke opp uværsskyer på himmelen i nord?
Tilbake står så den multilaterale FN verden med sin underskog av forkortelser og underliggende organer.
Nå har norsk utenrikspolitikk heldigvis beveget seg vekk fra den multilaterale overtro som slo fast at løsningen på ethvert multilateralt problem var å opprette et nytt FN organ.
FN er kort og godt ikke så viktig for oss lenger. Troen på norsk bistand har også falt en god del.
Det er i alle tilfeller dokumentert mange nok årsaker til at en Høyre utenriksminister bør se med friske øyne på innrettingen av hele den norske bistand.
En norsk Høyre utenriksminister bør neppe skride til verket med det program at man bør snu oppned på hele det multilaterale system. Men det er mulig at man kan bidra med en del nyttige grenseoppganger.
Kast over bord den latterlige devise om en "FN ledet verden". De fleste ting i denne verden klarer seg best uten FN. Man bør slutte å tro at enhver uvesentlig resolusjon i Generalforsamlingen må for følger for norsk utenrikspolitikk.
Men så bør man ikke glemme at FN familien rår over et helt apparat av viktige særorganisasjoner og andre organer, hvorav mange på sine områder gjør en god nok jobb. Derimot kan det være grunn å se med kritiske øyne på andre, herunder spesielt kanskje UNESCO.
Men så bør man heller ikke glemme at kongeriket Norge når det gjelder havretten og den store utvidelse av norsk hav områder , egentlig skylder FN en ganske stor takk for at FN systemet gjorde dette mulig.
En mer edruelig innstilling til det multilaterale FN system bør imidlertid ikke føre til at man glemmer at FN`s Sikkerhetsråd under enkelte gitte rammebetingelser kan utføre en god jobb når det gjelder åopprettholde internasjonal fred og sikkerhet.
Jeg er derfor ikke uten videre enig i artikkelforfatterens beskrivelse av utenriksministeren når det gjelder hans håndtering av Libya konflikten.
Det passet bra med det norske syn at Sikkerhetsrådet kom frem med en kap VII avgjørelse.
Men en norsk Høyre utenriksminister bør være klar over at i enkelte viktige enkeltspørsmål vil det ikke være mulig for SR å enes om beslutninger. og at det i slike situasjoner kan bli aktuelt for Norge å inngå i såkalte "coalitions of the willing". Dette har vi også gjort tidligere.
Så er det situasjoner hvor den tunge og store FN medlemmasse kombinert med vanskelige prosedyre regler vil gjøre det bortimot umulig for enkelte FN organer å komme frem til en samlende avgjørelse. Jeg viser i denne forbindelse til WTO og klimaforhandlingene.Grunnet store interne motsetninger er en konsensus nærmest umulig. Også her kan det bli aktuelt for en Høyre utenriksminister å stille seg positivt til andre alternative mekanismer som på best måte kan sikre våre interesser.
Jeg er naturligvis enig med deg at AP tradisjonelt har hatt en sterk stilling i både formuleringen og utformingen av norsk utenrikspolitikk, av de grunner som du selv fremhever.
Jeg er kanskje ikke helt enig i din vurdering at meget har skjedd og skjer i de lukkede rom.
En del drøftelser må nødvendigvis skje i de mer lukkede fora.
Flere åpne dører med utvidet åpningstid fører heller ikke alltid til større transparens og - åpenhet.