Morten Kinander (f. 1972) er jurist og filosof i Civita og fast skribent i Minerva.
Utilregnelig om utilregnelighet
DEBATT OM ABB: Andresen og Snoen diskuterer ikke hva vi gjør om alle sakkyndige kommer til samme dirrende konklusjon: At de aldri har sett et mer psykotisk menneske. I stedet setter de grunnleggende prinsipper i strafferetten ut av spill, i hvert fall for en liten stund.
Minervas debatt om ABBs utilregnelighet: Jan Arild Snoen 29.11: Behring Breivik er tilregnelig. Fredrik Wang Gierløff 29.11:Strafferens psykologi. Nils August Andresen 29.11: Utilregnelige sakkyndige. Ove Vanebo 30.11: Tilregnelighetsreglene må diskuteres. Eirik Vatnøy 30.11: Diskusjon i blodtåke. Einar Sjaastad Nordén 1.12: En viktig debatt, som burde utsettes. Morten Kinander 1.12: Utilregnelig om utilregnelighet. Nils August Andresen 2.12: Tilregnelig misforstått. Jan Arild Snoen 2.11:Massemorderens ansvar.
To av Minervas mest bramfrie skribenter, Jan Arild Snoen og Nils August Andresen, har uttalt seg på Minervanett om det faktum at sakkyndige psykiatere har kommet til at ABB er psykotisk, og er for en gangs skyld rørende enige med folket: Det kan ikke være riktig at så fæle folk skal slippe straff. Begrunnelsene synes imidlertid ut til å sprike noe, både seg imellom og innbyrdes.
Selv om forfatterne har forskjellige begrunnelser og innfallsvinkler til spørsmålet om ABB skal straffes eller ikke, konstaterer jeg at de synes implisitt enige om én ting: Fengslene er tydeligvis et egnet oppholdssted for åpenbart psykotiske personer. Dét blir i hvert fall konsekvensen av å sette psykosen i parentes i den videre behandlingen, siden vi ikke har særlig godt utviklete alternativer i norsk rett.
Jeg, og flere med meg, bare så det er sagt, har imidlertid lenge ment at det er et stort problem at våre fengsler er for fulle av mennesker med psykiatriske lidelser. På dette punktet noterer jeg meg kun uenigheten med dem begge, og går videre.
Noen av oss kunne imidlertid hatt behov for en noe mer analytisk og klargjørende innfallsvinkel til disse spørsmålene enn hva som fremkommer hos Minervas rettsfilosofiske superduo.
Det er interessant å se nærmere på hva slags hensyn som ligger til grunn for både bruk av sakkyndige, hensiktsmessigheten og den moralske begrunnelsen ved å straffe, samt rettssikkerhetsprinsipper for bruk av sakkyndige i strafferettslige spørsmål.
Noen av oss kunne imidlertid hatt behov for en noe mer analytisk og klargjørende innfallsvinkel til disse spørsmålene enn hva som fremkommer hos Minervas rettsfilosofiske superduo. Særlig når rettsfilosofien krydres med vitenskapsfilosofiske og samfunnsdiagnostiserende utlegninger.
Politisk motivert og klin gal
Snoen etterlater det inntrykk at handlingene er for alvorlige til at man kan la psykiatrien bestemme hvorvidt ABB var utilregnelig eller ikke.
Det begrunnes for det første med at om vi legger psykiatrien til grunn, kan han være ute om altfor kort tid. Til tross for at flere har gitt forsikringer om det motsatte; bare den teoretiske muligheten for dette er tydeligvis nok til å sette alle strafferettslige skyldvurderinger ut av spill. For det andre, et argument han deler med Andresen, er det visstnok ”delte meninger blant psykiatere”. Om akkurat hva de skulle være uenige om, forteller Snoen oss imidlertid ikke. For psykosebegrepet er det neppe slik dette brukes i en juridisk sammenheng, jf nedenfor.
Den grunnleggende fagpsykiatriske kjernen i psykosebegrepet, slik det brukes i en juridisk sammenheng, hersker det så langt jeg kan se liten tvil om. Det er vanskelig å se hvor langt Andresen kan komme med sin uklare henvisning til postmodernisme i denne sammenheng.
Den tredje begrunnelsen er at ABBs handlinger var dypt politisk motivert, og ergo kan han ikke være gal. Dette misforstår psykiaterne, ifølge Snoen. Mon det. Høyesterett har ved en tidligere anledning forholdt seg til påstått høyreekstremister med psykose, jf Rt. 1995.1699. Saken ”gjaldt en alvorlig sinnslidende mann med paranoid psykose, som hadde tilegnet seg forestillinger om nazismen og hadde ’ideer om å skulle konfirmere sin nazistiske arv i form av det å ta livet av et mindreverdig menneske’. Valget av ofre hadde sammenheng med disse forestillinger.” Ofrene var en psykisk utviklingshemmet og en mann av afrikansk opprinnelse. Heldigvis ble det med drapsforsøkene, men han hadde uttalt at dette var viktig for ham i sin identitet som nazist.
Det er ikke noe i veien for å være ”dypt politisk motivert” og samtidig ravende, klinisk, psykotisk og paranoid.
Jeg vet ikke hvor denne mannen er i dag, men anken hans om opphevelse av fortsatt sikring ble i hvert fall forkastet for Høyesterett. Jeg mener ikke med dette å si at alle høyreekstreme er gale i klinisk forstand. Poenget er å vise at det ikke er noe i veien for å være ”dypt politisk motivert” og samtidig ravende, klinisk, psykotisk og paranoid.
Det er altså ikke noen nødvendig sammenheng mellom det å være dypt politisk motivert og det å være tilregnelig, noe den ordinære politiske arena skulle fremvise nok eksempler på.
Jeg kommenterer Andresens artikkel noe nærmere ved en tekstlesning nedenfor.
Strafferettslig innsteg
Utgangspunktet for debatten er imidlertid satt: vi har med å gjøre en person som har gjort uhyrlige ting, og som har blitt underlagt en psykiatrisk evaluering hvis utfall ikke var gitt. Utfallet kan imidlertid ha konsekvenser for straffbarheten av handlingene, siden vi i norsk rett gjør et unntak for folk som såkalt utilregnelige. Dette er slått fast i straffeloven § 44 første ledd lyder «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder personer som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad».
Jeg nevner dette siden det klare, men akk så fraværende utgangspunktet for diskusjonen, ofte kan være greit å slå fast før vi går videre: Vi snakker om psykiske lidelser som er sammenlignbare med psykisk utviklingshemming ”i høy grad”.
Det holder ikke at man har en alvorlig sinnslidelse; sinnslidelsen må gå utover den realistiske vurderingsevnen av gjerningsmannens forhold til omverdenen. Vi putter altså ikke hjerneskadde i fengslene våre. Vi gjør heller ikke unntak for grovheten av kriminaliteten. Det er spørsmålet om man forstår hva man driver med, som er utgangspunktet for ansvaret og for skylden.
Forarbeidene til straffeloven på dette punktet understreker at det er den manglende evnen til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen som er utgangspunktet for psykosebegrepet.
Dette utgangspunktet er eldgammelt, men det er heller ikke fullstendig uproblematisk. Er man for eksempel så vidt over terskelen for såkalt ”tilregnelighet”, forlater man tydeligvis all diskusjon om skyld selv om det åpenbart er en forskjell på også såkalt ”normale” mennesker når det gjelder evnene til å skille rett og galt. Det er altså ingen grunn til ukritisk å akseptere denne terskelinnfallsvinkelen.
Men jeg forstår imidlertid ikke Minerva-skribentene dit hen at de ønsker en gradering av skyldspørsmålet i henhold til personlige forutsetninger og ressurser, slik at den åpenbart driftige og korrekt planutførende gjerningsmann skal vurderes mer skyldig enn den forstandsløse, lett tilbakestående skadevolder. Jeg understreker at vi her er på nivået for skyldspørsmål, og ikke for straffeutmåling, hvor slike hensyn åpenbart spiller inn.
Forarbeidene til straffeloven på dette punktet understreker at det er den manglende evnen til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen som er utgangspunktet for psykosebegrepet, jf NOU 1990:5, s 51: Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner. Det understrekes at dette utgangspunktet utgjør kjernen i litteraturen rundt psykoser: ”Det synes å være alminnelig enighet om at manglende evne til realistisk vurdering av forholdet til omverdenen er det sentrale psykosekriterium. Utvalget antar at denne presisering av «psykotisk » vil være informativ i forhold til allmennheten”.
Det er bare å konstatere at utvalget tok feil på dette punktet om det informative ”i forhold til allmennheten”, om vi da skal la Snoen og Andresen være representanter for denne.
Subjektiv skyld og ansvar
Mer historisk bygger norsk strafferett på det subjektive skyldprinsippet: Det er ikke det objektive, handlingen som sådan, som danner grunnlaget, men den subjektive skylden gjerningsmannen utviste da han foretok handlingen som beskrives i straffebudet.
Det er derfor vi ikke setter 5-åringer i fengsel, selv om de under lek var årsaksforhold til katastrofer. Det er også derfor vi ikke setter det som tidligere og i lovforarbeidene er kalt alvorlig åndssvake i fengsel. Det samme gjelder altså psykotiske mennesker. De mangler det som vi i strafferetten kaller skyldevne, nettopp ved sin manglende evne til å skille rett og galt. En evne til å skille mellom rett og galt forutsetter også nettopp at man har et realistisk bilde på virkeligheten.
Man kan godt argumentere for at dette prinsippet har vært grovt misligholdt i norsk strafferettspleie — se bare på Fritz Moen, som i tillegg ikke hadde utført handlingene — men det er da ingen grunn til ytterligere å begå overgrep mot det.
Forbudet mot objektivt straffansvar er nedfelt i EMK artikkel 6 (2), og det er fastslått i Høyesterett, jf Rt. 2005:833. Høyesterett har også i Rt. 2008:549 slått fast at det som i psykiatrien kjennetegner en psykose ”er at forholdet til virkeligheten i vesentlig grad er forstyrret. Evnen til å reagere adekvat på vanlige inntrykk og påvirkninger mangler. Den psykotiske mister ofte kontrollen over tanker, følelser og handlinger. De intellektuelle funksjoner kan derimot være i behold”.
Det er viktig å understreke at norsk rett bygger fullt ut på det såkalte medisinske prinsipp; det holder at gjerningsmannen var psykotisk på handlingstidspunktet.
Det er i denne sammenhengen viktig å understreke at norsk rett bygger fullt ut på det såkalte medisinske prinsipp; det holder at gjerningsmannen var psykotisk på handlingstidspunktet. Det kreves altså ikke noen sammenheng mellom psykosen og handlingen. Her avviker norsk rett fra en del utenlandske forhold, men det er altså kun på det kausale: sammenhengen mellom den komplette galskap og handlingen. Men dette er i de fleste sammenhenger bagateller, rett og slett fordi sammenhengen som regel vil være til stede.
Det er viktig å understreke dette. At man i andre land opererer med et tilleggskriterium, betyr ikke at man har en vesensforskjellig tilregnelighetsvurdering, siden det i de aller fleste tilfellene vil være en sammenheng. Å måtte statuere et kausalforhold mellom psykosen og handlingen, er neppe egnet til å fjerne innslaget av sakkyndighet som grunnlag. Tvert imot; man innfører enda flere usikkerhetsmomenter i vurderingen og forventer at sakkyndige skal kunne ta stilling til et slikt omstridt kausalitetsforhold når det gjelder psykotiske personer. I norsk rett har vi på dette punktet så å si strukket hendene i været og sagt at det makter vi ikke. Derfor har vi gått for den medisinske modellen.
Utvist skyld er derfor et premiss for straff, og det er vanskelig å tenke seg en strafferett i gjenkjennelige former som ikke har dette utgangspunktet. Det kreves med andre ord en moralsk vurdering av gjerningsmannens spesielt og ikke utelukkende av handlingene.
Forarbeidene til straffelovens § 44 har en lang og grundig etisk, moralsk og psykiatrifaglig forhistorie, og som det heter i NOU 1983:57, s 161, under overskriften Trenger vi utilregnelighetsregler?: ”Rådet går inn for at vi fortsatt skal ha regler om strafferettslig utilregnelighet, og gir som hovedbegrunnelse for dette at ’visse personer er så abnorme at de etter den alminnelige rettsbevissthet må sies å mangle skyldevne’.”
Kort og godt: strafferetten er basert på ideen om ansvar, en språkbruk som også har funnet sin vei inn i dagligtalen: ”Vi skal finne den ansvarlige!”. Dermed er det snakk om moral og fordømmelse. Vi kommer ikke uten dette utgangspunktet dersom vi skal snakke om straff, og ikke bare sosialprevensjon og billig rettsfølelse.
”Tilgi dem, far”
Det hele kan altså formuleres som et spørsmål om hvilken rolle begrepet om ”ansvar” spiller i vårt samfunn. Begrepet er en forutsetning for den liberale rettsstatens moralske og økonomiske modell. Vi avkrever ikke erstatning av folk som ikke har ansvar for skaden, og vi har ikke, i hvert fall i teorien, for vane å sette folk uten evne til å skille mellom rett og galt i fengsel.
Og hvorfor ikke, egentlig? Jo, nettopp fordi vi er opptatt av ansvarlighet og tilregnelighet som grunnlag for moralsk kritikk.
De som har religiøse og/eller kristenkulturelle tilbøyeligheter, trenger neppe påminnelse om de berømte ordene «tilgi dem, far, for de vet ikke hva de gjør». Men for oss andre kan det være et greit utgangspunkt.
Det er riktignok en forskjell på å tilgi og å frita for straff, men det vesentlige i denne sammenhengen er det antitetiske: Grunnlaget for tilgivelsen er at de ikke vet hva de gjør. Jesus hadde muligens tilgitt selv om de hadde visst hva de gjorde, i hvert fall vil han vende det andre kinn til innimellom, men poenget er nettopp dette: Vet man ikke hva man gjør, kan man heller ikke klandres.
Det vestlige samfunn har satt denne holdningen i system gjennom å utvikle en generell samfunnsmodell med navnet den liberale rettsstaten. Referansen til ”Den liberale rettsstaten” er ikke et trumfkort som kan trekkes opp av hatten som en fotballdommer viser rødkortet under en fotballkamp, men det utgjør om ikke annet et innbegrep av visse verdier som noen av oss setter høyt.
”Ansvarlighet” er en av disse. Å ta ansvarlighet på alvor, innebærer at begrepet er en nødvendig betingelse for klander og skyld, men også for ros og belønning. Oppgir man ansvarsbegrepet i slike saker, er det flere forhold enn ABBs eventuelle straffansvar som settes i spill. Det er spesielt oppsiktsvekkende at nettopp det konservative miljøet rundt Minerva er villige til å renonsere på ansvar som betingelser for skyld og straff, ros og ris.
Psykotiske mennesker er ikke tilregnelige
Det er grunn til å spørre seg selv som et utgangspunkt for debatten: Kan vi forestille oss mennesker som er psykotiske og tilregnelige i en moralsk forstand, slik at de kan sies å vite hva de gjør og derigjennom allikevel er ansvarlige?
Enhver som har møtt og/eller lest om psykotiske mennesker vil nok måtte bevege seg over i den fantastiske sfæren for å svare ja på det.
Det har heller ikke vært diskutert om man skal gjøre unntak for de aller groveste forbrytelsene; tvert imot det er nettopp disse som har vært sakens gjenstand.
Derfor heter det også i en leseverdig NOU om disse spørsmålene at: ”Utvalget fastholder at visse lovbrytere er så psykisk avvikende at de mangler skyldevne og ikke bør gjøres strafferettslig ansvarlig for sine handlinger. I første rekke bør disse fritas for straffansvar på etisk grunnlag. Dette gjelder først og fremst lovbrytere som på handlingstiden var psykotiske slik dette begrepet foreslås presisert i utvalgets utkast til § 44, eller høygradig psykisk utviklingshemmede.”, jf NOU 1990:5, s 45–46.
Det må understrekes at ingen av de involverte høringsinstansene kritiserte eller gikk imot at vi skulle ha en slik regel. Det har heller ikke vært diskutert om man skal gjøre unntak for de aller groveste forbrytelsene; tvert imot det er nettopp disse som har vært sakens gjenstand.
Hjemmebesøk hos Andresen
Med dette bakteppet skal vi avlegge Nils August Andresens (NAA) artikkel et ”hjemmebesøk” som det heter i omsorgsbransjen. Visitten er modellert etter Snoens lesning av andre skribenter, og bryter hardt og brutalt med det såkalte ”barmhjertighetsprinsippet” for teksttolkning, det vil si det prinsippet at man skal tillegge forfatteren den beste mening og undergi teksten den fortolkning som gir best mening. Bare deler av Andresens artikkel refereres, de som vil lese hele, kan gjøre det her.
”De to rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim har konkludert med at Anders Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig. Mer enn noe viser deres vurdering hvorfor sakkyndige ikke kan få siste ord i straffesaker; men også hvorfor norsk lov er mangelfull. Jeg er altså svært kritisk til denne vurderingen, og lar det ikke plage meg at jeg er hverken psykiater eller jurist.”
Spørsmålet er om ikke Andresen burde la seg plage noe mer av sin erklærte manglende kompetanse.
”Jeg har lenge, og helt uavhengig av Breivik, vært kritisk til sakkyndiges rolle i rettsvesenet, ikke minst psykiateres. Jeg har også lenge vært kritisk til det norske tilregnelighetskriteriet, slik det defineres i loven. Breivik-saken gjør begge disse innvendingene akutte.”
Det er uklart hva som legges i ”tilregnelighetskritet, slik det defineres i loven”. Problemet er at i en streng forstand defineres nemlig ikke tilregnelighetskriteritet i loven. Det sies bare rett ut at psykotiske personer fritas for straff. Verre er det ikke.
Mer velvillig lest, om dette sies å være tilregnelighetskriteriet, blir det en medisinfaglig vurdering om kriteriet er oppfylt. De sakkyndige kan altså ha tatt mer eller mindre feil, men de må på banen om vi i det hele tatt skal en slik bestemmelse.
Uten denne manøveren, å overlate spørsmålet om hvem som er psykotisk til fagpersoner, kan man jo like gjerne ”gå rett på mål” og sløyfe hele bestemmelsen.
Uten denne manøveren, å overlate spørsmålet om hvem som er psykotisk til fagpersoner, kan man jo like gjerne ”gå rett på mål” og sløyfe hele bestemmelsen. Og det er denne subsumsjonen (henføring av faktum under regelen), altså tvilen om at ABB faktisk oppfyller definisjonen psykotisk, som synes å volde problemene, om jeg forstår teksten rett.
”La meg begynne med de sakkyndiges rolle generelt og psykiatrien spesielt. Sakkyndige har i noen grad alltid vært en del av rettssystemet; men med utviklingen innen både medisin og samfunnsfagene ble slike fageksperter viktigere i etterkrigstiden. Den samme perioden var preget av sterk tro på vitenskapens muligheter for objektiv kunnskapsinnhenting innen mange felt.”
Her er Andresen inne på noe sentralt og viktig. Den autoritetstro man, i hvert fall etter gjengs oppfatning, hadde i norsk etterkrigstid på at ekspertene og politikerne ”visste best”, har blitt erstattet av en mer demokratisk innfallsvinkel til problemene.
Spørsmålet er om ikke utviklingen har gått for langt, til en situasjon hvor all ekspertkunnskap kun er et innspill til den offentlige debatten, og hvor det ikke er mulig eller ønskelig å skille mellom holdbar og uholdbar kunnskap. Det er bare bedre og dårligere fremførte argumenter.
”Med positivismestriden, postmodernismen, den språklige vendingen, en rekke nye utviklinger innen hvert enkelt fag, og nye grensedragninger mellom dem, er eksperters autoritet som kunnskapsmonopolister blitt betydelig svekket de siste tiårene.”
Her blandes likt og ulikt og innbyrdes uforenlige størrelser sammen. Positivismestrid og postmodernisme, for eksempel, er langt fra samme sak og de mener langt fra samme ting. Det er en lang vei å gå fra Frankfurterskolen og kritisk teori til Lacan og Derrida, for å si det slik.
Men argumentet er altså det samme som over: Det finnes ikke sikker kunnskap, bare bedre og dårligere argumenter. Dine argumenter er like bra som mine. Det er umulig å skille.
”Dette gjelder kanskje spesielt innen samfunnsvitenskapene (tenk Hjernevask); mens de to fagene som i Norge kanskje er minst preget av postmodernismen, er medisin og jus.”
Utover at det visstnok skal være positivt å være preget av postmodernismen, kan dette neppe stemme. Hva med fysikk? Hva med økonomi? Betviler man rentebegrepet av postmodernistiske grunner? Hva med ingeniørfagene? Listen kan lett forlenges.
Det ironiske er imidlertid at det ikke anføres noen grunner til at hvorfor positivismen skal være uholdbar. Den rene henvisningen skal visstnok føre alle positivismetilhengere i skammekroken.
Det ironiske er imidlertid at det ikke anføres noen grunner til at hvorfor positivismen skal være uholdbar — utover et argument som har alle trekk ved å være et autoritetsargument. Den rene henvisningen skal visstnok føre alle positivismetilhengere i skammekroken.
”Dette gir seg utslag både i juristers syn på sakkyndige; og mange sakkyndiges syn på seg selv. Norsk rett er bygget opp rundt en stor implisitt tillit til den sakkyndige. Det er retten som oppnevner sakkyndige, og funnene sees i hovedsak som objektive. At retten konkluderer i motstrid til de sakkyndige, hører til sjeldenhetene — men det er heldigvis mulig, og denne saken bør aktualisere problemstillingen.”
Dette er en viktig og prinsipiell debatt. Det forutsetter imidlertid at vi snakker om grensetilfeller, og ikke noe som overhodet ikke volder de sakkyndige og fagfellesskapet tvil. Og det er en forskjell på subsumsjon av enkelttilfeller og det å betvile det samlede grunnlaget for kjernebegrepene hele tiden.
”Diagnosene i psykiatrien er symptomdiagnoser basert på konsensuskonvensjoner, der det er tilstrekkelig å oppfylle et gitt antall av en større mengde kriterier; og de mangler i all hovedsak en god beskrivelse av tilstandens årsak.
…
Også paranoid schizofreni er en slik symptomdiagnose. At Breivik kan sies å tilfredsstille noen av kriteriene, slik de er beskrevet i de mest brukte diagnosemanualene, er trivielt å fastslå (f.eks. grandiose vrangforestillinger); at han dermed er schizofren, er imidlertid et annet spørsmål, og hvorvidt han er psykotisk i noen meningsfull forstand et tredje. Schizofreni er en diagnoseklasse som er under press fra ulike hold.”
Dette er en tendensiøs utlegning av en seriøs fagdebatt, og det presenteres ingen motforestillinger. Og mer alvorlig; dette er antydningens argument. Det insinueres også at subsumsjonen i dette tilfellet medfører det motsatte: ABB ”kan” sies å tilfredsstille ”noen” av kriteriene. Altså gis det inntrykk av at det er høyst tvilsomt om han er psykotisk.
”I juridisk forstand må termen ”psykotisk”, som altså ikke referer til noen naturlig kategori, i alle fall forstås i en strafferettslig ramme. Her kommer psykiatrien ikke unna en rekke metafysiske spørsmål. Menes det med ”psykotisk” at en person ikke gjør valg, at valgene ikke er bevisste, eller at alle valgene følger kausalt fra sykdommen snarere enn andre trekk ved personen? Fri vilje er et omstridt fenomen under alle omstendigheter, og kommer neppe i nær fremtid til å gis en akseptabel medisinsk definisjon. Satt på spissen kunne man si at argumentene, for mange, for at psykisk syke ikke har fri vilje ikke er vesentlig sterkere enn argumentene for at ingen av oss har fri vilje.”
Her nøyer jeg med å referere til utlegningen av diskusjonen rundt begrepet psykotisk i lovforarbeidene, som jeg gjennomgikk over. Det avgjørende er altså ikke fri vilje, men ”realistisk forhold til virkeligheten”.
”Mange raser over de sakkyndiges vurderinger. Det er grunn til, som Fredrik Gierløff skriver, å huske på at vårt ønske om at Breivik skal bli dømt, kan spille en rolle for mange.”
Her, i utsagnet om ”vårt ønske om at Breivik skal bli dømt” ligger vel mye av kjernen, og noe som preger hele artikkelen: Ønsket om at ABB skal bli dømt, uansett.
Så langt har artikkelen etter min mening dukket unna hovedspørsmålet og bare diskutert vitenskapelig kosmetikk, usikkerhet og problemstillinger som er egnet til å tilsløre det som synes åpenbart: at mannen er ravende gal og ikke evner å skille virkelighet fra fantasi.
Artikkelen synes ikke å ville diskutere hva man gjør dersom all verdens faglige solide sakkyndige kommer til den samme dirrende konklusjonen at de aldri har sett et mer psykotisk menneske.
Mitt største problem med artikkelen, bortsett fra alle -ismene, er at den ikke synes å ville diskutere hva man gjør dersom all verdens faglige solide sakkyndige kommer til den samme dirrende konklusjonen at de aldri har sett et mer psykotisk menneske. Hva gjør vi da? Vil Andresen (og Snoen) fortsatt benekte dette og sende ham i fengsel? Da er vi utenfor diskusjonen om sakkyndiges rolle i retten og tilbake i det rettsmoralske. Det er dette som er det prinsipielle; ikke randsonediskusjonen.
Jeg vet at det er mennesker som er tilhengere av det objektive straffeprinsippet, men Snoen og Andresen har ikke sagt at de er det. De har så å si gått fra det at man kan ha problemer med å skille mellom dag og natt klokken fem om morgenen, til å si at man aldri kan skille. Det tror jeg de ikke mener. Derfor hadde det vært opplysende om vi kunne få klarhet i om artikkelforfatterne er tilhengere av det objektive straffeprinsippet, og vil dømme ham uansett hvor gal han måtte være.
”Vi har rett til å håpe at retten bruker de mulighetene den har til en bredere behandling av spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet, og at politikere ser med nye øyne både på sakkyndiges rolle i norsk rett, og tilregnelighetskriteriene i straffeloven.”
Hvorfor skal vi håpe på det når vi på dette stadiet ikke har noen indikasjoner på at det er noe galt med rapporten? Dersom det ikke er slik at han skal straffes uansett om han er gal eller ikke, jamfør kommentar over?
”Og det er grunn til å bli provosert. For oss som har en annen normativ forståelse av juridisk tilregnelighet, straffeansvar og politiske ekstremisme enn disse to sakkyndige, tror jeg faktisk det er ganske tilregnelig at man blir det.”
Det hadde vært fint for debattens del å vite hva denne andre forståelsen av juridisk tilregnelighet er — utover det rent kosmetiske å la partene føre hver sine ekspertvitner, og at man skal kreve sammenheng mellom psykosen og handlingen. Når det gjelder straffansvar, henviser jeg til det som er sagt innledningsvis om ansvar, skyld og straff i vårt system, og venter med spenning på en alternativ rettsfilosofisk utlegning. Den bør komme.
Det er for øvrig interessant å merke seg at Minervas redaktør har blitt postmodernist, eller i hvert fall ser seg tjent med å hente argumentativt arsenal fra en slik akademisk leir. Det blir spennende å se om det har noen innvirkning på den redaksjonelle linjen til Minerva framover. Det er vel bare marxismen som står lengre unna Minervas ideologiske profil enn postmodernismen.
- Morten Kinander (f. 1972) er jurist og filosof i Civita.
Meget bra.
Andresens store mangel er at han tilsynelatende ikke forstår koblingen mellom tilregnelighet og skyld. Det er personen, ikke handlingen, som skal vurderes i forhold til tilregnelighet. Handlingene 22. juli kunne vært begått av en tilregnelig person.
Det er ikke handlingen som gjør ABB psykotisk. Å drepe mennesker kvalifiserer ikke alene til psykose. Heller ikke å tro at Europa tas over av muslimer gjør det.
Men når man dreper ungdommer av kjærlighet til sitt folk, har fantasier om en ridderorden, beskriver seg selv som den perfekte ridder, krever Statsministerens avgang, vil overta kommandoen av forsvaret og mener at en selv skal innsettes som regent. Ja, da bikker man over.. I tillegg kommer det nå fram at han tror 600.000 normenn holder med han og at 100.000 ser på han som en nasjonal helt. Vitner helt klart om "manglende evnen til realistisk å vurdere sitt forhold til omverdenen".
Det er meget overraskende at redaktøren av Minerva går til så kraftige angrep på en rapport han ikke har lest. At angrepet preges av liten kunnskap om det felt som kritiseres er også underlig.
Det blir hevdet at denne saken kan bli et tidsskille for sakkyndiges rolle i norsk rettsvesen. Den kan like gjerne bli et skille hva gjelder Minervas troverdighet.
Etter min mening en grundig og tankevekkende gjennomgang av tilregnelighet i norsk strafferett. Det er vanskelig å gjøre noe annet enn å si seg enig i at hvis vi skal knytte subjektiv skyld til tilregnelighet og tilregnelighet til psykose så er vi nødt til å ha fagfolk som vurderer spørsmålene. Så lenge tilregenelighet er et vikår for straff er man altså nødt til å frikjenne hvis retten kommer til at tiltalte var psykotisk, selv om handlingen i seg selv er aldri så grotesk.
Sogn-Skeie:
En liten presisering. Det blir litt feil å si at retten frikjenner, den må heller bruke en annen reaksjonsform enn straff. Her tvungent helsevern.
@Øyvind: Husk at Minervas redaktører (og journalister og redaksjonssjefer) har skrevet fire innlegg om saken. Kinander kritiserer to av dem.
De to andre er Gierløff (http://www.minervanett.no/2011/11/29/strafferens-psykologi/) og Vatnøy (http://www.minervanett.no/2011/11/30/diskusjon-i-blodtake/).
Kinander er dermed litt urimelig når han kritiserer "Minerva" som om Minerva har én stemme og én mening. Det har vi sjelden.
Kristian Meisingset,
Kulturredaktør
Meget bra! Eneste å innvende er at d'herrer Snoen og Andresen neppe kan sies å være bramfrie, snarere brammende!
Tankevekkende, god og lærerik artikkel.
Kan ikke se at Minervas troverdighet skulle være truet etter dette. De velger jo å publisere en ganske krass kritikk av to av sine hovedskribenter på forsiden. Slikt bygger faktisk troverdighet.
Dette er en interessant debatt. Ett aspekt, som det er betimelig blir bedre belyst, er hvorvidt de sakkyndiges vurdering er godt begrunnet og forankret jmfr de retningslinjer som gjelder diagnostistikk innen psykisk helsevern. Problemet her er at man ikke, utifra de opplysningene som så langt er blitt gjort tilgjengelige, klart kan konkludere med at vurderingen er korrekt. Tvert imot, som flere har påpekt i media, har man ikke funnet (eller fått beskrevet i media) de mest karakteristiske kjennetegnene på schizofreni. Videre er det slett ikke sikkert at personen var psykotisk i gjerningsøyeblikket, selv om personen skulle vise seg å tilfredsstille kriteriene for diagnosen. Det å automatisk underkjenne en persons tanker, handlinger og opplevelser fordi han er schizofren, er et hån mot pasientgruppen. Tilsvarende er en betydelig del av tankegodset hans IKKE (sub)kulturelt avvikende, de har f.eks til å dukke opp i kommentarfeltene til Minerva. I en så spesiell sak som dette får vi håpe at den rettsmedisinske kommisjonen er seg sitt ansvar bevisst, og at den innehar fagpersoner med kompetanse på den aktuelle pasientgruppen.
@Ole Michael: Takk! Vi har stor takhøyde og debattvilje også internt. Ikke alle politiske "kretser" klarer det.
Takk for ein framifrå og pedagogisk gjennomgang av kvifor ein ikkje straffar psykotiske menneske i ein liberal rettsstat. Dei siste to dagane har vi vore vitne til noko av den verste hobby-psykiatrien og -jussen eg har sett på lenge, både på Stortinget og her hos Minerva. Det er gode grunnar for at vi ikkje diskuterer grunnleggjande rettsstatspørmål i blodtåka, det vere seg med omsyn til personvern eller rettsfilosofi.
Unnskyld meg, Rotevatn, men er det ikke nettopp det vi gjør nå da? Diskuterer grunnleggende rettsstatsspørmål i blodtåken? I forbindelse med såvel personvern som rettsfilosofi? Kinander og Snoen og Andreassen og Sandberg og du og jeg og pressen og hele bøtteballetten?
Jeg satte i gang med å lese dette og kom til følgende:
"Jeg, og flere med meg, bare så det er sagt, har imidlertid lenge ment at det er et stort problem at våre fengsler er for fulle av mennesker med psykiatriske lidelser. På dette punktet noterer jeg meg kun uenigheten med dem begge, og går videre."
Denne oppsiktsvekkende påstanden - at Snoen og Andresen mener at psykotiske hører hjemme i fengsel - bygger på en "implisitt" forståelse av det de skriver, selv om det er en implikasjon som desperat roper etter hjelp i det herrene faktisk skrev.
Men jeg skal lese videre, og noterer at denne altfor lange artikkelen er ikke lovende så langt. Så skal jeg komme tilbake med en forhåpentligvis mer utfyllende kommentar.
Bjørn Inge: en liten oppklaring. Det forskjell på å mene noe om hvorvidt ABB er psykotisk eller ikke, dvs å avstandsdiagnostisere, og å holde kjeft når folk driver med nettopp det. En skulle jo tro vi var en nasjon av rettspsykiatere, eller at slike spørsmål skulle bli avgjort ved håndsopprekning.
Kinander: Jeg er helt enig med deg i det.
God artikkel. Ikke bare peker den på den viktigste svakheten i den massive kritikken rettspsykiaternes avgjørelse har blitt møtt med i media, artikkelen er også et eksempel til etterfølgelse som viser hvilken forskjell det gjør når man underbygger sine meninger med logikk og ikke bare følelser og synsing. Dessverre er det litt for mange samfunnsdebattanter idag som ikke orker bry seg med det.
Jeg er enig i det meste av det du skriver.
Det er derimot uheldig at uttrykket "psykotisk" står i lovteksten. Det er et veldig spesifikt medisinsk uttrykk, som legfolk og dommere ikke har noen forhold til. Lovteksten bør bruke et uttrykk som folk kan ha et begrep om hva innebærer, og hvorfor man ikke bør kunne straffes. "Manglende realitetsorientering" for eksempel.
Det får komme et lengre tilsvar senere, men helt kort:
Det er fullstendig galt at jeg vil oppgi noen rettsstatsprinsipper. Hvor Kinander, Rotevatn eller andre har dette fra er ikke godt å si. Påstanden er relativt alvorlig, og fullstendig ubelagt. Mitt anliggende var 1) hva slags prosedyrer vi skal ha for bruk av eksperter i retten, hvor jeg gjerne skulle se at vi gikk noe lengre i å ivareta hensynene som vektlegges av anklagerprinsippet ("adverserial principle"), slik det f.eks. er i USA, uten nødvendigvis å gå hele veien (som etter manges skjønn går vel så langt i å ivareta rettsikkerhet) og 2) en diskusjon av tilregnelighetsbegrepet i norsk strafferett, som altså også skiller seg fra andre land, og hvor jeg er enig med f.eks. Aslak Syse i at psykose og virkelighetsbrist bør følges opp av tilleggskriterier, spesifisert av loven. En endring av loven på dette punktet ville selvsagt ikke ha betydning for Breivik.
Jeg gir noen argumenter for hvorfor jeg mener inkvisisjonsprinsippet ved sakkyndighet har svakheter: Faglig tvil finnes, underlags og metodeproblemer er i flere tilfeller slik at forskere og klinikere kan være enige om empiri, men uenige om konklusjoner - i tillegg til flere grunner man kunne anført. Jeg diskuterer kort noen slike eksisterende stridigheter i psykiatrifaget, som gjør at man ikke trenger mye fantasi for å tenke seg at ulike eksperter kan tenkes å komme til ulike konklusjoner. I denne sammenhengen er både diagnosesystemet i psykiatrien, og forskjellene på paranoid schizofreni, paranoid psykose og paranoid personlighetsforstyrrelse relevante å diskutere, og forståelsen av begrepene psykose og personlighetsforstyrrelse. Kinander synes å være tilfreds med at Breivik er en "åpenbart psykotisk" person og at det hersker liten tvil om psykosebegrepet slik det brukes i straffeloven, som om dette kunne frikobles fra faglige diskusjoner omkring forståelsen av begrepene. Mæland-utvalget skriver selv om spenningene mellom fagtermer og juridiske termer. Dette er en større debatt som jeg får komme tilbake til.
Hensynene som bedre ivaretas av anklagerprinsippet, kan inkorpores på ulike vis, eller inkvisisjonssystemet kan justeres. Men retten har allerede idag i noen grad muligheten til i større grad å forsøke å innhente alternative faglige syn, men gjør det sjelden, og i praksis vil sakkyndigrapporten nesten uten unntak bli avgjørende, også dersom alternative syn legges frem. Jeg mener at det kan være ønskelig i denne saken. Hvorfor en slik mening er en trussel mot rettsstaten, er ikke helt godt å si.
Diskusjonen om tilregnelighetskriteriet er normativ. Øyvind skriver at jeg ikke forstår koblingen mellom tilregnelighet og skyld. Igjen synes det ganske uklart hvordan en slik slutning kan oppstå som en rimelig lesning av det jeg skriver. De aller fleste av oss ønsker å ha en juridisk mekanisme for utilregnelighet. Men spørsmålet er moralfilosofisk komplekst. Internasjonalt har til ulike tider ulike responser vært diskutert - "not guilty by reason of insanity", "guilty, but insane" etc. Hva slags reaksjoner som gis - frifinnelse, tvangsbehandling, tvangsbehandling ved samfunnsfare eller andre særreaksjoner har også variert. Jeg har mange syn på dette, men berørte det ikke artikkelen. Helt kort støtter jeg på dette feltet hovedtrekkene i det norske systemet i praksis, med enkelte mer teoretiske innvendinger.
For ordens skyld mener jeg at alvorlige psykoser normalt bør føre til strafferettslig utilregnelighet, uavhengig av forbrytelsens karakter. Det er altså ikke slik at jeg ønsker meg flere psykotiske i fengsel, slik man får inntrykk av i Kinanders tekst. Men det finnes personer med psykose som bør være strafferettslige tilregnelige, og i noen tilfeller fengsles, dersom vi ikke har andre alternativer. Men slik er det også idag: Enkelte psykoser, slik de defineres i psykiatrien, defineres ikke som psykoser i straffelovens forstand. Der grensedragningen her vi snakker om.
Det er altså utilregnelighetskriteriet jeg diskuterer: Hvordan bedømmer vi situasjoner der alvorlig psykisk syke har liten innsikt i virkeligheten, men likevel en grad av innsikt i egen handling og dens konsekvenser? Dette spørsmålet kan diskuteres fra psykologiske, medisinske, kausale og metafysiske innfallsvinkler. Jeg behandler ikke alle aspekter, men at det at jeg ønsker en rettspraksis på dette feltet som minner mer om det som finnes i andre land, skulle utgjøre en trussel mot rettsstaten, synes noe søkt.'
Til sist: Kinander kunngjør at jeg ikke diskuterer hva som skjer hvis all verdens sakkyndige kommer til samme konklusjon. Jeg kan opplyse om at det er en hel rekke forhold jeg ikke diskuterer i artikkelen. Det kan likevel være klokt å unngå å trekke vidtgående og meningsløse slutninger på grunnlag av hva jeg ikke sier. Kanskje alle verdens psykiatere vil finne at Breivik er paranoid schizofren og strafferettslig utilregnelig, snarere enn en smalere diagnose som f.eks. paranoid psykose. Vel, da vil nok retten også finne ham utilregnelig, og frikjenne ham. Jeg ønsker altså å gjøre mer for å finne ut hva disse alle verdens sakkyndige mener.
Først litt ros, og så litt ris, og så skal jeg forsøke meg på selve problemstillingen.
Rosen er denne: takk for at du forklarer mer utfyllende hva som ligger bak lovgivningen om "utilregnelighet" i slike saker. Det har manglet i de delene av debatten jeg har kommet over.
Risen er at innlegget er altfor fullt av slengspark, stråmenn, og ad hominem angrep. Når det dertil er langt og fullt av momenter som ikke alltid er lettfordøyelige, blir slike ting til støy.
Så til saken:
Jeg tror ingen av de nevnte skribentene, eller noen andre, setter i tvil det subjektive skyldprinsippet. Spørsmålene de stiller synes - slik jeg leser dem - å være:
- Er norsk lov god nok på dette feltet? Det dreier seg om hvem som skal overbevises om hva her. I andre land der både aktor og forsvarer kan bruke sakkyndige (og det er slett ikke "kosmetisk" slik du så nedsettende betegner det) er det nedfelt at en bedømmelse som den de sakkyndige her kom med også skal forsvares. Det er det i prinsippet adgang til i Norge, men det skjer åpenbart svært sjeldent. Dernest er det som du selv påpeker ikke gitt at sinnsykdom (som schizofreni) i seg selv fritar for ansvar - psykosen skal være av en viss grad og en viss art. Det kan ikke være annet enn en subjektiv vurdering, og da skal den eksamineres.
- Er vurderingen og bedømmelsen av to sakkyndige - gitt begrensningene u metodikken og vitenskapen som ligger i psykiatri - tilstrekkelig til å overbevise vår rettsfølelse? Det er et vesentlig poeng, og hele vårt rettsystem er - om jeg forstår det riktig - bygget på at den skal være forståelig og etterrettelig overfor almennheten. For det er to sider av mynten her: på den ene siden er vi innforstått med at noen må fritas for skyld hvis de er aldeles hinsides (et klinisk begrep) i gjerningsøyeblikket, men det er også et krav om at de - som i henhold til almenne rettsfølelse - er skyldige, skal dømmes for å være skyldige. Det er uriktig å bare avvise den siden av prinsippet slik mange - men kanskje ikke du - gjør.
Et tilleggspoeng til slutt. Du skriver
"Det begrunnes for det første med at om vi legger psykiatrien til grunn, kan han være ute om altfor kort tid. Til tross for at flere har gitt forsikringer om det motsatte; bare den teoretiske muligheten for dette er tydeligvis nok til å sette alle strafferettslige skyldvurderinger ut av spill."
Slik jeg forstår loven, SKAL han (og alle andre i hans situasjon, enten de har slått ned noen eller drept mange) i følge loven frigis når og i det øyeblikk det bedømmes at han er a) frisk OG b) ikke lenger farlig. "Forsikringer" fra "flere" har ingen betydning i denne prosessen - det håper jeg i hvert fall ikke.
Veldig fint innlegg av Kinander! Jeg må likevel si at jeg er "litt" skeptisk til at ABB er psykotisk, men jeg overlater spørsmålet til andre som faktisk har kunnskap.
@Tareq
Jeg har en innvending til noe du skrev like over her.
'Kunnskap' i den kontekst du antydet over ("andre som faktisk har kunnskap"), er av hva jeg kan skjønne ikke egentlig assosiativt med "objektivitet" slik meningen med kunnskap gjerne forstås av såkalte akademikere, en type 'kunnskap' som i denne kontekst ikke kan påvises som sådan, dermed er 'kunnskap' som noe meningsbærende i så fall å anse som et teoretisk prosjekt eller bare noe hypotetisk. Altså, dette med 'kunnskap' er da pussig nok ikke å forstå som å handle om 'realiteter' av noe slag.
For alle andre her inkludert artikkelforfatterne, la meg bare legge til at jeg er så å si ubekvem med hvordan diskusjonene her omkring til nå i hovedsak har dreid seg om ulike begrepsmessige problemstillinger (jus/profesjon) og håper at noen lærdom fra dette ikke gjør folk dummere enn de er. Med tanke på at Gudmund Hernes overfor studenter fikk lire av seg en sånn velment anekdote så regner jeg med at dette for min egen del så blir rimelig uproblematisk for dette nettstedet.
Takker Kinander for inngående gjennomgang av rettsprinsipper. Har til gode å lese innleggene dette er et svar på (de leses selvfølgelig efterhånden) men har jo fått et inntrykk gjennom sitater.
Ytterligere relevans får jo nå ABB-rapporten nå hvor fengselsdirektøren med denne som bakgrunn ønsker en umiddelbar avklaring av hvorvidt ABB er skikket til varetekt. En undres om påtalemyndighet/politikere/annen øvrighet så dette komme. I hvert fall var rapporten unndratt innsyn fra relevant helsemyndighet.
Når det gjelder spørsmålet om Breiviks tilregnelighet, og årsakssammenheng i terrorsaken generelt, vil denne sakene i ganske stor utstrekning, både i rettsaken og offentlig debatt, dreie seg om følgende fire trinns kjede:
1. Diagnose?
2. Virkelighetsoppfatning
3. Mening
4. Handling
Starter vi med trinn 4, så er det klart at handlingen er ekstrem. I dagligtalen blir ABBs handlinger ofte omtalt som "syke". Altså allerede der en hentydning om at det finnes en diagnose. Det har foreløpig ikke kommet frem om handlingene i seg selv har begrunnet eller påvirket rettsspykiaternes diagnose, men spørsmålet vil helt sikkert bli debattert.
Det som har vært åpenbart helt fra starten i terrorsaken, er at handlingene er begrunnet i ideologi. Ideologi er et sett av meninger. Vi hører ofte begrepet "syke meninger" i dagligtalen når det refereres til ABB og hans meningsfeller.
Meninger har i stor grad sitt opphav i en virkelighetsoppfatning. Vi ser alle verden litt forskjellig, og vi har alle en sterk tendens til å begrunne våre meninger i "hvordan verden er". Når det gjelder hvordan vi oppfatter verden, så er det avhengig av våre erfaringer, opplevelser og kunnskap. Vi har altså alle noe forskjellig input. Derfor er det ikke mulig å definere noen absolutt og eksakt sannhet eller fasit om hva som er "riktig virkelighet". Ofte er også kunnskap usikker og vi vektlegger ting forskjellig. Dette er slik det skal være og gir grunnlaget for meningsbrytninger i et levende demokrati.
Dette blir vanskeligere når vi har med mer "ekstreme" meninger å gjøre som er knyttet til ditto "ekstreme" virkelighetsoppfatninger. Dessuten er det vekselvirkninger mellom mening og virkelighetsopfatning. mennesker har en lei tendens til å søke fakta som bekrefter egen mening, eller omgi seg med andre som deler egen mening. Det er her diskusjonen om ekkokamre kommer inn. Igjen med referanse til dagligtalen: Vi har alle hørt noen bruke uttrykk som "syk virkelighetsoppfatning"
Så til bakerste ledd i rekken: Diagnosen. Uten at alle detaljer har kommet ut, så synes det ganske klart at diagnosen ABB nå har fått, har klar tilknytning til hans virkelighetsoppfatning. Paranoia og szisofreni. Psykiatriske diagnoser er gjerne knyttet til spesielle virkelighetsoppfatninger som befinner seg ganske langt unna alment akseptert sannhet.
Det som er prinsipielt betenkelig med å gi Breivik en psykiatrisk diagnose, er hvis det etableres en sterk direkte link over flere ledd i kjeden jeg startet med. Hvis det er slik at det etableres en sterk link, og i praksis en begrunnelse for diagnosen, direkte til hans meninger, er vi på ville veier. I et demokrati kan vi ikke sykeliggjøre meninger. Vi kan, og skal, være sterkt ueninge i ekstreme meninger. Vi skal ikke la meninger begrunne en diagnose.
Det hevdes at det styrker rettsikkerheten og rettstaten å la sykdom kunne frita for straff. Dersom ekstreme meninger i realiteten er begrunnelsen for en psykiatrisk diagnose, er derimot rettsikkerheten truet. Det er vel kjent at psykiatriske diagnoser og dertil tvangsmessig behandling, har blitt benyttet av totalitære regimer i betydelig utstrekning for å fjerne plagsomme dissidenter. Dette skjedde i Sovjetunionen.
Det vil helt sikkert komme en debatt om hvor i dette landskapet av virkelighetsoppfatning, mening og handling, diagnosen ABB har fått tildelt reelt sett er begrunnet. Hvis det med noen styrke kan hevdes at det er hans meninger som i realiteten er gitt en psykiatrisk diagnose, vil denne saken få en svært uheldig utvikling.
Da ender vi opp med at diagnosen ikke bare blir et slag i ansiktet på ofrene. Den blir også høyst problematisk i forhold til rettsikkerhet. I et demokrati skal kriminelle handlinger straffes. Meninger, uansett hvor ekstreme, skal ikke gis psykiatriske diagnoser. Det er det bare sykdom som kan.
Det er for tidlig å si hvordan denne saken utvikler seg i forhold til ABBs diagnose, men det er åpenbart at diagnosen blir et svært sentralt tema. Vi får håpe at de psykiatriske sakkyndiges rapport viser seg å stå fjellstøtt på et strengt faglig grunnlag.
Dette er jo en diskusjon om hvordan rettssystemet BØR være, mer enn hvordan det faktisk er. Hvorfor bør vi straffe mordere? Den viktigste grunnen må være preventive hensyn. Vi vil skremme andre fra å myrde ved å vise at vi straffer mordere.
En primær forutsetning for straffen er da at morderen forstår at han påfører andre en tragedie. Men hvis det faktisk er slik at Breivik er «helt uten empati» (som det stod i de sakkyndiges rapport), og mener han har gjort disse menneskene en tjeneste ved å gjøre dem til martyrer, virker ikke straffen på Breivik. Da er han i egne øyne en helt som tar på seg samfunnets misforståtte straff for en politisk bragd. Han er gal.
Vi kan likevel tenke oss at Breivik skjønte at det han gjorde var ulovlig. Og at han forsto at det var forbundet med straff, selv om han mener at straffen er feil. Vi kan da velge å straffe ham likevel, for det vil avskrekke andre som ikke er like ensporet og dedikert i sin galskap. Men da må vi være klar over at vi gjør Breivik til et offer for vår egen sikkerhet. Et skremselsoffer. Etter min mening kan man ikke utføre et slikt offer hvis man vil se seg selv som et liberalt menneske som støtter menneskerettene og prinsippet om at man ikke kan ofre enkeltpersoner for å oppnå et større samfunnsmessig gode.
Et sidepoeng ved straffen er at man ikke bør støte den alminnelige rettsoppfatningen. Men det er et veldig svakt argument hvis folks oppfatning av hvem Breivik er, hviler på tabloidjournalistikk og rykter, og på en oppfatning av at han bør dømmes for det fæle han har gjort - uansett om han var gal. Mobbens ureflekterte rettsoppfatning kan neppe være retningsgivende. Det er derfor vi har rettssaler og eksperter til å gå i dybden i kompliserte problemstillinger. Gallup-domstoler vil neppe være et fremskritt.
Det er vel slik at kjedemetaforen her mellom disse fire "leddene" som Kjell-Magne presenterte egentlig er uvilkårlige (tilfeldige) som sådan. F.eks første og siste ledd her har strengt tatt ingenting med verken meninger eller virkerlighetsoppfatninger å gjøre og med det er det så meningsløst å skulle koble sammen de to ubestemte ordene "mening" og "virkelighetsoppfatning" i noen bestemt rekkefølge.
En grei lærdom av denne enkle betraktningen vil være at den "mening" og "virkelighetsoppfatning" ikke er å forstå som å handle om Breviks egen "mening" og ei hans egen "virkelighetsoppfatning".
En kanskje oppsiktsvekkende konklusjon for folk flest, vil være at det da ikke er noen gitt sammenheng overhodet mellom mening (!) og så handling (!) (kronologisk sett), en mangel som jeg vil påstå er uproblematisk i seg selv. Intet menneske handler ut fra en mening i seg selv, ellers ville dette da i så fall være som å se bort fra vilje (glem fri vilje, problemstillingen er enda mer problematisk og absurd vil jeg si).
Det virker for meg pussig at Brevik angivelig skal ha sagt at han spilte eh skytespill for å trene (noe jeg mener å ha lest et sted), noe som kanskje kan tenkes å ha gjort alvor om til en lek (som ikke har å gjøre med den type problemstillinger man har å gjøre med når det gjelder generelle påstander om at spill tenkes gjøre barn voldelige).
Dessverre så er det nok ingen god ide for meg å gå inn i noen diskusjon om akkurat disse resonnementene til Kjell-Magne slik dette foreligger, for det er åpenbart at dette ikke vil kunne være hensiktsmessig.
Ellers er det vel slik at jeg de siste to dagene har fått skrevet noen tusen ord og dessverre så er det ingenting som tyder på at noen her i gården har fattet noen interesse for hva jeg mener er viktig å ta i betraktning.
Forresten, hvis noen kom til å lure på hvilke interesser jeg har, så består det i hovedsak av å pusle med ting på internett siden 15 år tilbake i tid.
Christian Vennerød: Hvis du mener den viktigste grunnen for å straffe skal være preventiv, bør vi i svært mange tilfeller gå bort fra straff overhodet. Det er nemlig omdiskutert hvorvidt noen preventiv effekt kan nemlig ikke påvises for mange forhold, også for "friske" individer. Det er ikke svært mange som begår drap som regner på sannsynligheten for å bli tatt eller på kostnaden ved et ekstra år i fengsel. Straff har i noen grad et retributivistisk preg - og bør ha det. Det sier jeg selv om jeg på nær sagt alle områder er straffeliberaler, i den forstand at jeg sjelden ønsker strenge straffer.
Mangel på empati er en komplisert affære. Som Fredrik Gierløff skriver, finnes det dem som vil definere dette i rent psykiatriske termer, enten i form av psykoser eller for eksempel i form av antisosial personlighetsforstyrrelse. I Simon Baron-Cohens "Zero Degrees om Empathy" blir ondskap helt subsumert under empatibegrepet. Jeg mener denne holdningen er svært problematisk. For det første er slik ganske vid kategorisering av mennesker som manglende fri vilje, problematisk, og kan raskt få konsekvenser (eller bør få, hvis man er opptatt av konsekvens) for langt flere. Fri vilje i noen faglig forstand er et komplisert spørsmål. Det er åpenbart et alternativ å si som Kant, at fri vilje er et postulat, ikke en empirisk påstand. Dette er altså ikke ment i forhold til om vi skal ha kategorien "utilregnelig" - det mener jeg vi bør; men å håndtere mangel på empati som en ren psykologisk problemstilling mener jeg altså er dypt problematisk.
Jeg er litt brydd med tanken om at Brevik (som ble nevnt et sted over her) skal angivelig være 'helt uten empati', ut fra det å ane en mulig problemstilling hvor institusjonen like godt kan tenkes å framprovosere ekstremistiske holdninger, eller enda til bedrive intimidasjon i form av press, mas og hvem vet hvilke prospekt som kan tenkes være foreslått overfor Brevik selv fra enten politimenn, dommere, advokater, ansatte i psykiatrien, eller kanskje også noe fra media hvis han har tilgang til dette.
Det er i min efaring ingen grunn overhodet til å tro at alle samtaler innenfor dørstokken på institusjonene, er å betrakte som å være lik vanlige samtaler hvor det utvises et modikum av oppriktighet. Sånn sett kan psykiatrien på generelt grunnlag ikke nyte noen troverdighet av utenforstående.
Jeg synes det er så mange misoppfatninger om hva schizofreni er. Har prøvd å skrive litt om det på erlingsblogg.wordpress.com, hvor jeg prøver å mene noe om det. Veldig hyggelig om de som er med i diskusjonen under leser det!
noone knows
the question is.. Is he REALLY mad?
or just..
http://www.youtube.com/watch?v=hn4k6TE-C4Y
Nils August: Det er mangt og mye å si om de problemstillingene du reiser i lederen, og jeg prøvde å ta opp noen av. Først og fremst brukte jeg ditt og Snoens innlegg som representanter for et spesielt syn eller en posisjon, om man vil: den trenden og gjengen av folk som enten trekker diagnosen i tvil som sådan eller som mener at han uansett bør straffes. Det er forskjeller mellom disse to, som jeg skriver, men det er også berøringspunkter. Snoens tittel bærer jo rett ut tittelen: Breivik er tilregnelig. Mao; han gir f i hvorvidt han virkelig er gal eller ikke. Noen annen adekvat lesning av tittelen er vel neppe mulig? (Han kan jo ikke ha noen formening om det psykiatriske selv).Og vi kan godt dsikutere både sakkyndiges rolle (jeg mener den innimellom ikke er stor nok, og at det er for lite innslag av sakkyndighet i en rekke spørsmål), og, viktigere, om denne er god nok. Det sier jeg også, men så lenge vi ikke har noen indikasjoner på at det har gått galt i dette tilfellet, ser jeg ikke helt relevansen. Det er jo ikke gitt noe uttrykk for at det har vært tvil; tvert imot, verken statsadvokater eller psykiatere eller avhørere eller forsvarere -- kort sagt, alle de som har hatt med ham å gjøre -- er overrasket over konklusjonen. Det er bare for alle andre at dette skaper et problem. Og spørsmålet mitt er enkelt og greit; hvorfor skaper det et problem? Jeg tror altså ikke det er fordi psykiatrien ikke har tatt inn over seg postmodernismen, eller at vi ikke har et kontradiksjonsprinsipp. For hvorfor skulle vi ha det?
Det var vel å regne med at når to sakkyndige leverer en innstilling som på mamnge måter avviker fra den vanlige rettsoppfatning, så vil der komme reaksjoner.
Jeg synes Minerva har levert solide og tankevekkende artikler om dette.
Jeg mener at N.A. Andresen sa det enkelt og presist da han sa at "Psykiatrien kan ikke uten videre gi svar på de store rettspørsmål om skyld og ansvar"
Han peker på noe sentralt når han betegner dette som "et vannskille for de sakkyndiges rolle i rettsvesenet"
Dette har lite eller ingenting å gjøre med å sette tilside viktige prinsipper i vår rettspleie.
En mann som metodisk og planmessig planlegger og gjennomfører en operasjon som den vi så 22juli, kan etter min mening neppe unnslippe en folkelig bedømmelse som strafferettslig ansvarlig og tilregnelig.
I Hamlet sier Shakespeare de ganske så treffende : " Hvis dette er galskap så er det metode i det"
ABB visste hvilke konsekvenser hans handlinger ville måtte få.
Så var han slikt skrudd sammen at hans besettelse og psyke drev ham til dette likevel.
Jag kan ha forståelse for de raksjoner som kom som et etterspill i kjølvannet av de sakkyndiges bedømmelse.
Når alt kommer til alt så er jeg kanskje personlig ikke så engasjert i spørsmålet om hvilken kurs denne sak individuelt vil få i rettspleien.
For det fleste av oss vil det sentrale spørsmål være å få rimelige garantier at ABB aldri vil være i stand til å returnere til samfunnet for å gjennomføre de straffereaksjoner og reprisalier han måtte ha.
Samfunnet og individet har krav på beskyttelse
Den metode samfunnet velger for å sikre dette, kan jeg personlig ikke ha så mange funderte meninger om.
Så er jeg klar over at andre som var/er mer direkte involvert av henelsesforløpet 22 juli kan ha andre tanker om dette.
Kinander skrev: "så lenge vi ikke har noen indikasjoner på at det har gått galt i dette tilfellet, ser jeg ikke helt relevansen. Det er jo ikke gitt noe uttrykk for at det har vært tvil; tvert imot, verken statsadvokater eller psykiatere eller avhørere eller forsvarere – kort sagt, alle de som har hatt med ham å gjøre – er overrasket over konklusjonen."
Dette er ikke korrekt. Det har kommet bemerkninger fra både folk som har med ham å gjøre (fengselslegen) og i fra fagmiljø med kompetanse på nettopp schizofreni (se f.eks intervju med Torgersen i Dagbladet). At dette ikke har blitt en større sak tror jeg har med en naturlig tilbakeholdenhet med å kommentere tilstanden til en person man ikke selv har møtt. Forsvarere, politi - de har ikke grunnlag for å gjøre en slik vurdering. Dog, vi kan se på hva de sakkyndige selv har bemerket (ut ifra det som har stått i avisene/nett).
På NRK's nettsider gjengis det som skal være grunnlaget for den diagnostiske konklusjonen, og ut i fra dette kan man si at den til nød kan forsvares (med diagnosemanualen i hånd). Til nød. Det er fristende å gå gjennom de fem kriteriene NRK oppgir, men her må jeg trå varsomt. Uten å bli for spesifikk vil jeg si:
- Det er bemerkelsesverdig at det ikke fremkommer, i alle lekkasjene fra rapporten, tydelige tegn til at han tilfredstiller NOEN av førsteranks symptomene til schizofreni, eller at det forekommer bisarre forestillinger (eksempler som gis i diagnosemanualen er f.eks det å kunne styre været eller kommunisere med vesener fra en fremmed verden). Dette regnes som de sentrale kriteriene.
- av de fem nrk nevner er to ikke gyldige som diagnostisk kriterie (paranoid/grandios) for selve schizofreni diagnosen. Det gjenstår 3, og disse er det jammen ikke lett å si utelukkende må dreie seg om schizofreni.
Det virkelig store problemet, om dette er korrekt, er at han får diagnosen gjennom kriterier som ikke nødvendigvis berører psykotiske symptomer (schizofreni innebærer ikke at man er psykotisk hele tiden), mens han blir utilregnelig fordi han vurderes psykotisk - gjennom diagnosen. Jeg vet ikke om det er loven, vurderingen, anvendelsen eller kombinasjonen som er utfordringen her - men dette henger ikke på greip.
Her er en praktisk problemstilling: hva skjer dersom 1) personen vurderes utilregnelig, 2) han etter et par år med ro, kontinuitet, behandling viser seg å ikke lenger tilfredsstille kriteriene for denne diagnosen eller at det ikke var hold i den opprinnelige vurderingen, 3) dette holder seg stabilt i 2-3-4-5-6- n år, 4) han samarbeider, viser innsikt og anger, ingen tegn til å være farlig, holder seg stabilt symptomfri? Hva skjer da?
De daignostiske vurderingene kunne det blitt sagt mye om, men det blir feil om dette er noe som først og fremst diskuteres på ulike nettforum. Jeg håper inderlig det står mer i den rapporten enn det som er fremkommet.
Til Dag Undseth vil jeg si at jeg på ingen måte har presentert noen stringent og fullstendig analyse av begrepene diagnose, virkelighetsoppfatning, mening og handling og forholdet mellom dem. Poenget er at det er liten tvil om at denne saken i stor utstrekning kommer til å dreie seg om disse fire forholdene og relasjonen mellom dem.
I motsetning til Andresen og Snoen som argumenterer for at diagnosen ABB har fått ikke skal gi grunnlag for straffrihet, er jeg opptatt av på hvilket grunnlag diagnosen reelt sett er satt.
Det er liten tvil om at diagnosen har med ABBs virkelighetsoppfatning å gjøre. Når det gjelder forholdet mellom virkelighetsoppfatning og mening, har jeg nettopp argumentert for at der er det vekselvirkning. At det er sammenheng mellom meninger og hvordan vi ser verden, kan det neppe være stor tvil om. Spørsmålet er heller i hvor stor grad. Andre forhold, som fri vilje, spiller selvsagt også inn her.
Spørsmålet som reiser seg, er om det i realiteten er slik at det er en ekstrem mening som er underlagt en diagnose. Dette spørsmålet er prinsipielt interessant og omhandler både hvordan vi forholder oss til ekstreme meninger, virkelighetsoppfatninger og det gir implikasjoner for rettsikkerhet.
Vi må vokte oss vel for en utvikling der vi tildeler meninger vi ikke liker en psykiatrisk diagnose. Det er mitt poeng her.
Å bruke "expert withnesses" fra hver side som erstatning for rettsoppnevnte eksperter er neppe noen god ide. Da vil nok partene plukke de ekspertene som støtter deres syn, mens dommerne, som sjelden har kunnskap om saken blir tvunget til å navigere mellom motstridende syn. En slik navigering vil naturligvis alltid måtte skje i rettsvesenet, men man bør ikke innføre mer enn nødvendig.
@ Kristian Vennerød
Ressonementet ditt omkring Breiviks egen forståelse av gjerningen og hans manglende empati er nyttig nok ( det er alt for mange som ser ut til å ha glemt dette aspektet). Men jeg støtter stort sett NAA vurdering av hensiktsmessigheten.
Jeg kan vanskelig forestille meg at ABB (eller andre tilsvarende kasus) ville handle annerledes hvis det f.eks var dødsstraff.
Men det er andre sider ved norsk rettspleie som også før 22/7 berører viktige sider ved folks rettsoppfatning. (Reaksjonene viser jo med all ønskelig tydelighet av folks rettsfølelse er krenket).
Jeg vil her peke på hevn-aspektet ved straff. Norsk rettspleie er transformert til "kriminalomsorg" og jeg tror at den dominerende fokus på gjerningspersonen tarv(med tilbakeføring til samfunnet, osv), og den manglende oppfølgingen(opplevd eller reell) av offeret, er et viktig moment ved tillitskrisen jeg opplever mellom kriminologien (som har vært med å forme rettspleien) og den almenne rettsoppfatningen.
I noen former for kriminalitet, -særleg dem som er knyttet til vold (ikke minst voldtekt) tror jeg faktisk av vi som sosiale biologiske vesener har behov for å oppleve en straff med aspekt av hevn for å kunne håndtere traumene godt.
Men "hevn" skal rimeligvis ikke være et bibelsk: Øye for øye, tann for tann". Jeg tror faktisk det ville være bra for samfunnet hvis gode krefter begynte å diskutere hva slags reaksjoner som kunne fungere som en "human" form for hevn. Jeg er overbevist om at det ville hjelpe ofrene, og jeg tror faktisk det i mange tilfeller også vil hjelpe gjerningspersonen.
Cassanders
In Cod we trust