Kommentarer: 10
28. mai, 2012

Utrolig kjedelig hvit mann

Hvem blir republikanernes visepresidentkandidat? Svaret er mindre viktig enn mange later til å tro. Men det er moro å spekulere.

På ethvert møte om det kommende presidentvalget er det garantert noen i forsamlingen som stiller spørsmålet i ingressen. Media er også glade i denne debatten. Den handler tross alt om personer, noe av det som gjør amerikanske valg så fascinerende.

Jeg får ofte spørsmålet privat også, etter at jeg gjorde gode penger på å vedde på den for de fleste ukjente Sarah Palin i 2008. Bare flaks var det vel ikke, men det er ikke enkelt å finne ut av dette, verken da eller nå.

Valg av partner har bare marginal virkning på valgresultatet. De siste valgene har vi flere ganger sett at visepresidenten ikke er i stand til å vinne sin egen hjemstat, og en statistisk analyse tilbake til 1920 viser en effekt på et par prosentpoeng. I år har vi en rekke meningsmålinger der ulike visepresidentkandidater er testet ut, og felles for dem alle er at de viser minimale påvirkning på Romneys oppslutning i VP-kandidatens hjemstat. Det gjelder også for en velkjent kandidat som Marco Rubio i Florida.

Men la oss likevel, for underholdningens skyld, og siden jeg allerede er i ferd med å plassere noen veddemål, gå igjennom de som i dag ser ut til å være de viktigste kandidatene. Romney er allerede i gang med en systematisk vurdering av mulighetene, selv om resultatet trolig ikke offentliggjøres før etter at London-OL er ferdig 12. august, men før republikanernes konvent, som åpner i Tampa 27. august.

La oss først ekskludere de som kunne ha stilt som presidentkandidat med rimelige sjanser til å vinne nominasjonen, men valgte å ikke gjøre det. Det er vanskelig å se hvorfor de skulle ønske å være nr. 2, når de ikke vil være nr. 1. Denne gruppen ledes an av Jeb Bush og Mike Huckabee.

I det siste har det vært nye spekulasjoner rundt Huck, men han sa nei til toppjobben på grunn av en kombinasjon av at det er vanskelig å slå en sittende president og at han, som kommer fra fattige kår, vil bruke noen år på å samle seg jordisk gods.

Begge er imidlertid aktuelle presidentkandidater i 2016, dersom Romney taper. Da vil også de negative assosiasjonene rundt Bush-navnet kunne være visket ut av folks hukommelse, eller Bush 43 kan fremstå i et bedre lys, avhengig av hva som skjer i Irak, Afghanistan og Iran de neste fire årene.

Nestemann er Chris Christie, men jeg har levnet ham ganske små sjanser til å vinne nominasjonen selv om han hadde stilt. Mer om Christie nedenfor.  

Lenge for nominasjonskampen satte i gang, hadde jeg tro på South Dakotas senator John Thune. Han stilte ikke, trolig fordi han antok at han ikke hadde nok karisma til å vinne nominasjonen. Det samme gjelder Indianas utgående guvernør Mitch Daniels. Jeg tror begge er på Romneys short-list, men ingen av de to tilfører den entusiasmen Romney mangler

Neste gruppe er folk som forsøkte å bli presidentkandidat, men ikke vant frem, og derfor kan tenkes å ta til takke med nr. 2-jobben.  Det er ganske vanlig å plukke visepresidentkandidaten fra denne gruppen. Obama gjorde det med Biden, Kerry gjorde det med Edwards, Reagan gjorde det med Bush 41, Clinton med Gore, for å nevne noen. Santorum blir nok vurdert av Romney, men jeg tror at stemningen ikke er den beste mellom dem, og at Santorum anses som for ytterliggående i verdispørsmål. Meningsmålinger både før og etter at nominasjonskampen ble avgjort, viser at det ikke er veldig vanskelig for Romney å mobilisere de kristenkonservative til å stemme på ham, selv om det foreløpig har vært vanskeligere å få dem til å gi ham valgkampbidrag.

De øvrige kandidatene, med Gingrich, Bachmann, Cain og Perry i spissen, viste seg så mangelfulle i valgkampen at de ikke er aktuelle. Ron Paul lever i sin egen sfære. Huntsmann dummet seg ikke ut, men hadde ingen velgerappell.  Det er ett aktuelt navn i denne gruppen, nemlig Minnesotas tidligere guvernør Tim Pawlenty. Han trakk seg allerede etter straw-pollen i Ames, der Bachmann vant stort. Dersom han hadde holdt ut, kunne han kanskje ha havnet i den posisjonen Santorum etter hvert befant seg i: Last non-Mitt standing, etter at alle andre hadde dummet seg ut. Men å la være å prøve, og gi seg ved første sverdslag er jo temmelig un-American, og intet godt utgangspunkt for å bli visepresident.

Mange som vurderer visepresidentkandidatenes sjanser legger gjerne vekt på om det ser ut som de er interessert. Jeg mener at vi kan se bort fra disse uttalelsene. Det nytter ikke å drive valgkamp for å bli utpekt, og klare nei, slik blant annet Rubio har kommet med gjentatte ganger, kan gjerne ses på som kokettering. Bottom line: Dersom Romney ringer, har slike erklæringer liten vekt.

Før vi går videre, la oss se litt på hva en kandidat er ute etter i en VP-makker. Den som velges må ha troverdig – velgerne må kunne se ham som president. Sarah Palin strøk åpenbart på dette punktet. McCain trengte en game-changer og måtte ta en sjanse. Romney har ikke samme behov. Dersom jeg har rett i at valget av visepresident har liten betydning for hva velgerne gjør, er dette punktet ekstra viktig. Det har en egenverdi at landet er i trygge hender dersom presidenten skulle falle fra. Til dem som svetter over tanken på president Palin: Jeg er ikke så trygg på tabbemaskinen Joe Biden heller.

Geografi fremheves gjerne, men jeg legger mindre vekt på det. Som jeg allerede har nevnt, ser det ut til at visepresidentkandidatene har liten påvirkning på velgerne i egen stat, der de er best kjent. I et jevnt valg kan riktignok 1 prosentpoeng være utslagsgivende i stater som Ohio og Florida. Effekten i nabostatene kan vi imidlertid i praksis se bort fra.

Deretter finnes det to ulike strategier: Enten å finne en som kan balansere kandidatens sterke sider, og appellere til andre velgere, gjerne grasrota i egen parti, eller grupper partiet tradisjonelt sliter med. McCain forsøkte dette med Palin, for å tenne grasrota. Romney kan velge en som skaper entusiasme blant teaparty-folket, som kan hjelpe hans svake appell til kvinner, eller hjelpe republikanerne til å tette gapet i oppslutning blant hispanics.

Eller han kan heller velge en som forsterker budskapet – i Romneys tilfelle kompetent økonomisk styring. Jeg har tidligere argumentert for at jeg tror Romney vil ta denne ruten, og se etter en guvernør som har levert resultater på den politiske arena, for å supplere Romneys næringslivserfaring.

La oss vurdere kandidatene, slik de rangeres på Intrade, etter disse kriteriene. (I parentes Intrades prosentvise sjanse for at de skal vinne).

Marco Rubio (20) er fersk senator fra den viktige vippestaten Florida. Han er kjekk, karismatisk, en glimrende taler og vel ansett både blant teaparty og republikanernes tradisjonelle eliter. At han er latino teller mindre, siden han med kubansk bakgrunn har begrenset appell til brorparten av latinos, som har meksikansk bakgrunn. Rubio svekkes først og fremst av at han er fersk, og dermed ikke er tilstrekkelig testet ut. Hans gjengivelse av familiens historie, som plasserer ham i en god amerikansk tradisjon – kom til frihetens land fra kommunistisk undertrykkelse og gjorde det godt, var unøyaktig, siden familien kom under Batista-diktaturet, ikke under Castro. Det kommer også stadig opp gamle påstander om økonomiske uregelmessigheter, uten at noe av dette har vist seg tungtveiende så langt. Noen er redde Rubio kan bli en ny Palin – en frykt jeg ikke deler. Jeg har penger på ham.

Rob Portman (20) er fersk senator fra den viktige vippestaten Ohio, og har tidligere hatt viktige roller i Bush-administrasjonen, blant annet budsjettdirektør. Portman har troverdighet, men mangler karisma, og er relativt lite kjent i Ohio. Han er så kjedelig at pressen er mest interessert i å skrive om hvor kjedelig han er. Tilknytningen til Bush er en ulempe. Men ikke større enn at han vant senatsvalget i 2010 klart. Faller i kategorien forsterke, ikke balansere.  Dersom Portman skulle fremstå som den store favoritten, kommer jeg til å selge ham.

Chris Christie (9) er allerede nevnt. Han har som guvernør i New Jersey vist at han kan levere, selv i en stat som domineres av demokratene. Med sin reformpolitikk og klare tale, appellerer han til grasrota, mens hans gjennomføringsevne appellerer til elitene. Problemet er at Christie er mer sentrumsorientert enn Romney på områder som innvandring og klimaendringer, og har tatt til orde for å tone ned verdikonservative flaggsaker. Det er mulig at Romney er så sikker på at Obama vil mobilisere de kristenkonservative for ham at han kan se bort fra dette. Et vektig argument, bokstavelig talt, er at Christie ikke ser ut som en president. Han er rett og slett for feit. Men det er et mindre problem for en VP. Shannon Travis i CNN peker også på at Romney trenger en makker som kan være ”attack dog”, slik at han selv kan fremstå som mer presidential. Christie passer til rollen. Risikoen er at han kan stille Romney i skyggen.

Tim Pawlenty (5) viste seg å være for kjedelig for primærvelgerne. Han anses som mer solid verdikonservativ enn Romney, men det er etter min mening ikke nok til å mobilisere dem som måtte være i tvil.

Bob McDonnell (4) er guvernør i vippestaten Virginia. Han har vist god gjennomføringsevne, samtidig som han er solid verdikonservativ og dermed kan bidra til å mobilisere disse velgerne. McDonnell har nylig havnet i trøbbel gjennom å støtte et forslag om at alle som søker abort må ta en ultralyd-undersøkelse. (Ofte feilaktig fremstilt som at kvinnen tvinges til å se bildene av fosteret). Tidligere hadde han klart å kombinere sine klart verdikonservative holdninger med en personlig stil som ikke skremte noen og fokus på økonomiske reformer. Ultralyd-kontroversen har redusert hans sjanser i ekspertenes øyne. McDonnell var tidlig min favoritt og jeg har penger på ham. Selv etter ultralyd-forslaget, som et flertall i Virginia var i mot, mener godt over halvparten av velgerne at han gjør en god jobb, en snau tredel er uenige. Han er fremdeles med i løpet. Mike Allen og Jim Vandehei i Politico viser til republikanske insidere som mener Romney vil velge ”en utrolig kjedelig hvit mann”. I så fall tror jeg det blir McDonnell, ikke Portman.

Mitch Daniels (4) tilhører kategorien forsterke. Obama vant Indiana, men staten er likevel ingen vippestat og går trolig for Romney i år uansett. Daniels er, sammen med Christie, blant landets mest populære guvernører.

Paul Ryan (4) er republikanernes egen tankesmie. Han fronter partiets alternative budsjettpakker og reformer innen tunge sektorer som pensjon og helse. Ryan er Gud på grasrota. Men Romney er en forsiktig fyr. Selv om han mer eller mindre har stilt seg bak Ryans reformforslag, som nå er partiets forslag, vil et valg av Ryan innebære fullt fokus på reform av velferdsstaten og mer privat ansvar. Det er ingen velgervinner. Som de fleste andre steder vil også amerikanske velgere gjerne ha i både pose og sekk. George Will mener at siden Obama vil angripe på dette området uansett, er det best å ha planens opphavsmann til å forsvare den. Jeg er ikke enig. Romney vil heller snakke om økonomisk vekst. Jeg skulle gjerne sett Ryan både som POTUS og VP. Ain’t gonna happen.

Bobby Jindal (4) har vært guvernør i Louisiana fra 2008, og er svært populær og effektiv i sitt verv. Hans livshistorie er attraktiv – sønn av indiske innvandrere, og USAs første guvernør med opphav fra det indiske subkontinent. At han har konvertert til katolisismen skader heller ikke, særlig ikke på den religiøse høyresiden. Etter at han ble valgt høsten 2007 ble han straks en stjerne blant republikanerne, og jeg ble selv såpass revet med at jeg så en mulig president en gang i fremtiden. For å være litt slem så varte dette helt til amerikanere flest ble kjent med ham, da han holdt en katastrofalt dårlig svartale til Obamas State of the Union i 2010. Jindal er rett og slett en klønete taler og snakker enten for fort eller kunstig og utstudert sakte. Da hjelper det heller ikke å være fra Louisiana, som amerikanere flest gjerne anser som litt tilbakestående. Han har støtte fra den mektige ”edderkoppen” Grover Norquist.

Kelly Ayotte (3) er høyest rangerte kvinne, og fersk senator fra den lille vippestaten New Hampshire. Men hun er for moderat til å skape den riktige balansen, og for ukjent og østkyst til å mobilisere grasrota.

Condoleezza Rice (3), Bushs gamle utenriksminister er nostalgikandidaten. Hun skåret best av alle på en meningsmåling i april. Men det toget har gått for lengst.

Pat Toomey (3) er fersk senator fra Pennsylvania, og tidligere leder for den markedsliberalistiske pressgruppen Club for Growth. Populær i teaparty, men uten karisma.

De øvrige som skårer over 1% hos Intrade er Jeb Bush, Mike Huckabee, John Thune, Susana Martinez (meksikansættet guvernør i New Mexico), Rand Paul og Cathy McMorris-Rodgers, en temmelig ukjent, ung kongresskvinne fra Washington. Noen ser kanskje en ny Sarah Palin i henne.

Og dersom du savnet Santorum på lista? Han står til 0,7 hos Intrade.

Dark hourse: Neste tirsdag vinner Scott Walker sannsynligvis gjenvalg som guvernør i Wisconsin. (Jeg poster en egen analyse av dette valget om et par dager). Blir seieren stor, kan vi forvente masse buzz rundt Walker for VP. Jeg har nettopp plassert et mindre bet til over 300 i odds.

For dem som vil gamble på dette valget – se min guide to online betting.

Kommentarer: 10

Annonse til hjemmesiden 580x201

  • Doremus

    Men hva med demokratenes VP? Er det bare opplest og vedtatt at man fortsetter med Biden?

  • Tom K

    Kommentaren er slettet – off-topic (red.)

  • Jon A.

    Snoen. Selv om jeg ofte synes du skriver alt for mye «Se og Hør-stoff» om den amerikanske valgkampen, liker jeg å lese dine kommentarer. Jeg skulle ønske du kunne bidra med litt mer substansielle kommentarer enn rene «hvem vinner?-artikler», men de gir i alle fall en viss innsikt.

    Det er vanskelig å være uenig det du skriver her om aktuelle visepresidentkandidater, men en ting vil jeg gjerne kommentere:
    Mener du virkelig at Bidens forsnakkelser er sammenlignbare med det enorme sorte hullet av kunnskapsmangler som Sarah Palin hadde før 2008-valget? Det virker nemlig slik når du skriver at du ikke føler deg helt trygg på Biden heller.

    • http://www.minervanett.no Jan Arild Snoen

      Min ene setning om Biden er intet forsøk på en grundig komparativ analyse Biden vs. Palin, men siden du spør: Biden har nok bedre kunnskaper enn Palin, men det hjelper lite. Det handler ikke bare om hans mange forsnakkelser, men hans politiske skjønn er også mangelfullt, fra hans samrøre med finansindustrien til det katastrofale forslaget om å dele Irak i tre.

      Jeg er glad for at du ønsker mer substans og mindre tabloide artikler, men Minerva er nå engang markedsstyrt :-). I morgen tidlig publiseres en analyse av Scott Walker og Wisconsin-valget som kanskje vil oppfylle ditt ønske om substans.

  • Pingback: Vil Romneys visepresident kunne blidgjøre høyresiden i partiet? | Amerikansk politikk

  • Pingback: Panelet: Romneys visepresidentkandidat | Amerikansk politikk

  • Pingback: Det siste Obama trenger, er å involveres i en skandale.Konservativt Samfunn

  • Frank W. Brevik

    «Da hjelper det heller ikke å være fra Louisiana, som amerikanere flest gjerne anser som litt tilbakestående.»

    Snoen, dette utsagnet var tabascosaus vrangstrupen for en nordmann som har bodd fem aar i det som jeg har inntrykk av var en av landets desidert mest multikulturelle og tolerante stater.

    Selv om jeg vet en del om sydstatenes elendige renomme i.h.t. utdannelse og andre faktorer, har jeg ikke forskningsresultater for haanden som viser at spesielt Louisiana er ansett som «litt» retardert.

    Det ville ha vaert flott om du kunne belegge denne uhyrlige kommentaren med troverdige tall, kanskje spesielt sett i lys av at The New South (som jo Jindal i hypotetisk forstand vil representere) teller ganske imponerende 110 millioner mennesker, den suverent mest folkerike regionen i USA.

    Er det din (uartikulerte) mening at velgerne i f. eks. Florida eller North Carolina vil kvie seg for aa stemme for en kandidat som komme fra en stat som sliter med orkaner og fattigdom?

  • Frank W. Brevik

    Takk for svaret, Snoen–dette var vel tall som forventet–troesten er vel som vanlig «thank God for Mississippi»… Interessant aa se at California er mest upop ene og alene fordi konservative misliker staten saa intenst. Jeg antar at disse tallene ville ha sett annerledes ut under Ronald Reagan.

    Naa anser jeg videre ikke Jindal som noen politisk gigant, men 1) siden han er saa ung, han kan f. eks. ikke lastes for den klumsete haandteringen av Katrina (da Blanco var guvernoer) eller 2) for den aksiomatiske rasismen Hollywood har laert oss opp til at langt verre i syd enn andre steder. Mannen representerer noe nytt (obama-likt, om man absolutt vil) ved sydstatene.

    Du vet vel mer enn meg om dette, men er det ikke conventional wisdom at det aa vaere sydstatsmann en distinkt fordel? I og med at Florida, North Carolina og Virginia ser ut til aa bli vippestater igjen, kan jeg ikke se at Jindals geografiske tilhoerighet er noe handicap, i og med at problemene din statistikk paapeker i stor grad gjelder for nesten samtlige stater syd for Mason-Dixon.