Karen Thue (f. 1984) er journalist, sitter i Minervas redaksjonsråd og skriver spalten ”Feministen” i Minervas papirutgave.
Vakker, skjønn, fin og fullstendig uinteressant
OSLO, 31. AUGUST: Jeg er lei av filmer som ser på Oslo-tilværelsens dekadente trivialiteter gjennom softlence og romantiserer unge menn som roper ekkoløst etter misantropi og mer knark.
Oslo, 31. august,
Joachim Trier,
Premiere 31. august
Jeg kommer ut av Saga Kino etter å ha sett Joachim Triers film Oslo, 31. august og kjenner meg fullstendig uberørt. Dette er filmen som ifølge anmelderne sier noe sant om min generasjon, men jeg føler meg langt fra truffet.
— Den som går til denne forunderlige filmen med åpenhet og alvor, vil ikke forlate den før de har fått merker av den, skriver anmelder i Dagbladet Inger Merete Hobbelstad.
Beskrivelsen er pussig. Selv satt jeg hele tiden og lurte på når den moralske skjenneprekenen skulle ende, og den egentlige filmen skulle begynne.
En flink film
Det er opplagt at svært mange liker Oslo, 31. august. Publikum har trukket til kinosalene, og anmelderne har lovpriset den. Filmen må være en av de mest hyllede norske filmene noensinne.
Å være flink og gjøre ting riktig er ikke det samme som å være original eller interessant.
Og vel er det flere positive trekk ved Oslo, 31. august. Skuespilleprestasjonene er gode, filmingen er flott, bildene av Oslo er vakre, musikkvalget plettfritt og valg av settinger autentisk.
Oslo, 31. august er i det hele tatt en ”flink” film som gjør mye rett. Men det å være flink og gjøre ting riktig er ikke det samme som å være original, interessant eller virkningsfull.
Et døgn i hovedstaden
Oslo, 31. august er historien om den unge mannen Anders (Spilt av Anders Danielsen Lie) som har blitt heroinavhengig på tross av sin oppvekst i et ressurssterkt hjem på vestkanten og sine opplagte intellektuelle ferdigheter.
Han har nå klart å bli nykter etter et opphold på en rusanstalt utenfor byen. Men når han vender tilbake til Oslo for å dra på et jobbintervju, skjærer det seg. I løpet av døgnet i hovedstaden har Anders en rekke småkjipe opplevelser som i tillegg til hans allerede sårbare utgangspunkt leder ham til å sette en overdose.
Det finnes mange filmer, både europeiske og amerikanske, som de siste tiårene har portrettert den eller kanskje de nye ungdomsgenerasjonene som en gjeng velfødde, blaserte pøbler med et nihilistisk livssyn og narkotikaproblemer. Fra Bully, Kids, Requiem for a dream, Trainspotting og Cruel Intensions til Fucking Åmål, Lasse og Geir og Fra himmel til helvete for å nevne noen. Listen er sikkert mye lengre, for det er visst mange unge som både er desillusjonerte og som vil ”knarka”.
Det som for øvrig er nytt med Triers versjon, er at den er satt til Oslo Vest, og at den i hovedsak konsentrerer seg rundt et døgn i hovedpersonen Anders’ liv.
Oslo bak fasaden
Oslo sentrum er scenen der Anders’ historie utspiller seg. Skildringene av hovedstaden er, som anmelderne beskriver det, en kjærlighetserklæring til byen på godt og vondt.
Oslo fremstilles som en vakker by, men også et sted der trivialitet og tomhet gror som tyskerkål bak de fine fasadene. Anders’ venner lever tilsynelatende velordnede liv, men egentlig er de lettere misfornøyde med tilværelsen alle sammen.
Selvrealisering har blitt et konsept ingen vet hvordan de skal fylle med mening.
Disse barna av storbyen har rundet tretti. Samtidig har gjengen mistet grepet om det som betyr noe i livet. Dette er generasjonen som gikk seg vill langs veien for å tilfredsstille forventningene som ble stilt til dem av ingen og av alle. Selvrealisering har blitt et konsept ingen vet hvordan de skal fylle med mening.
Enden på regnbuen
Anders representerer outsideren i miljøet. Det som skiller ham fra vennene er at han tror han har gjennomskuet tilværelsen, og at tilværelsen i sin essens er meningsløs. Han innser også at verken mer utdanning, romantisk kjærlighet, jobb eller unger kan være enden på regnbuen, noe vennenes misnøye i hverdagen bekrefter.
For å sitere fra den skotske filmen Trainspotting: ”Choose life. Choose a job. Choose a career. Choose a family. Choose a fucking big television […] Choose rotting away at the end of it all, pishing you last in a miserable home, nothing more than an embarrassment to the selfish, fucked-up brats you have spawned to replace yourself. Choose your future. Choose life. But why would I want to do a thing like that?”
De kunne vært Anders egne ord. Alle vennene hans som lever ”normale liv”, gir inntrykk av å grine på innsiden. Dermed ser han ingen kamp igjen å kjempe i Oslo annet enn den han kjemper mot seg selv. Det blir også den eneste utveien av miseren.
IKEA-borgerskapet
En skildring av det nyetablerte Oslo som en gjeng kjipe, overutdannede, mediebevisste interiørelskere er ikke ny.
Allerede i 2006 kom filmen Den brysomme mannen, som vel må ha vært den norske filmen som virkelig satte dette Oslo-miljøet på spissen. En kan spørre seg om en slik fremstilling fremdeles er aktuell fem år senere.
Er det en bestemt gruppe Oslo-folk som ikke blir lei av å gå på kino og se hyllester av sin egen tilsynelatende begrensede hovedstadstilværelse? Det er ikke godt å si.
Kan romantiseringen av IKEA-borgerskapet stadig fortelle oss noe vesentlig om oss selv? Eller er det bare det at en bestemt gruppe Oslo-folk ikke blir lei av å gå på kino og se hyllester av sin egen tilsynelatende begrensede hovedstadstilværelse? Det er ikke godt å si.
Vestkantjunky
Siden filmen følger hovedpersonen Anders såpass tett, forventer vi som publikum å få svar på vårt mest opplagte spørsmål: Hvordan har en person som Anders endt opp som junky?
For som tidligere heroinmisbruker og morddømte Annika Östberg sa så fint på Skavland: ”Det er jo ikke slik at et menneske bare våkner opp en dag og er heroinist”. Verken på østkanten eller på vestkanten eller i Sverige.
Det publikum imidlertid får se av hovedpersonen, er at han har meningsløs sex med en partysvenske, at han løper bleknebbet rundt i skogen, at han stapper steiner i lommene på hipsterjakka for å drukne, at han nekter for at ting vil ordne seg, at han drar på nachspiel på Frognerbadet uten egentlig å ville bade, og at han til slutt setter en dødelig dose heroin etter å ha vist grunnleggende pianoferdigheter i foreldrenes villa et sted på Vestre Aker.
Det er med andre ord ingen ting av det Anders foretar seg som besvarer spørsmålet publikum sitter med.
Melodrama
Mange vil nok påstå at det at det ikke finnes noe opplagt svar eller en konkret årsak til at Anders har blitt narkoman er en av filmens styrker. Trier vil ikke gi oss noen forklaring, ei heller stille noen klar diagnose.
Dette er en generasjonsfilm, og Anders vises frem som et symptom på det samfunnet han er oppvokst i, en ondartet svulst Oslo har pådratt seg etter å ha fått i seg for mye kunstige konserveringsmidler. Tema er med andre ord ikke først og fremst heroinen, men tiden, stedet og menneskene.
Det er vestkantjunkien Anders jeg har problemer med.
Likevel klarer jeg ikke å legge fra meg dette med dopen. For det er noe i karakteren til hovedpersonen som brister. Anders har alle de opplagte trekkene til en fyr som er skikkelig deppa. Og som ”frustrert, ung mann i norsk film” fungerer Anders utmerket. Det er vestkantjunkien Anders jeg har problemer med. Som heroinist og ikke minst som menneske overbeviser han ikke.
Kanskje er det fordi alt Anders foretar seg, enten det er å være i et jobbintervju, sitte på kafé eller spille piano, skildres med en heftig overdose estetikk og med pinlig mye melodrama.
Mann uten kontraster
Flere anmeldere trekker særlig frem én scene i filmen der Anders er på Åpent Bakeri i Parkveien og smuglytter til andres samtaler. Kjetil Lismoen i Aftenposten kaller scenen ”briljant”, og NRKs filmpoliti kaller den ”spesielt vellykket”. VG-anmelder Ingvill Dybfest Dahl skriver også om scenen i sin rosende anmeldelse: ”Anders […] går på kafé alene og understreker sin egen ensomhet ved å høre fragmenter av alle andres samtaler.”
Selv mener jeg scenen topper den allerede vaklende kremkaka. Her blir filmen så overtydelig at det grenser til å bli en tendensiøs og moralistisk skjennepreken overfor publikum.
Samtidig som Anders sitter på kafé og bekrefter sin ensomhet, sitter jeg i salen og venter innbitt på at fyren skal tenke eller foreta seg noe som ikke bare er så innmari fint hele tiden. Kan han ikke gjøre noe vemmelig, kult, sjikanøst, voldsomt, hysterisk eller upassende, i det hele tatt noe som kan vise meg at han tross alt er menneskelig og at han har noen iboende kontraster?
Men karakteren forblir skjønn, og dermed kunstig og endimensjonal. Anders, denne vakre og fortvilede mannen, kunne like gjerne vært kledd i en småblomstret kjole fra Lindex.
Publikums sympati for Anders utfordres aldri, selv om det kunne gjort filmen langt mer interessant.
De som kjenner eller har kjent en rusmisbruker, vet at det kan innebære både skuffelser og tillitsbrudd, noe filmen også skildrer i forholdet mellom Anders og dem han har hatt nærmest i livet sitt, som ekskjæresten og søsteren. Men publikums sympati for Anders utfordres aldri, selv om det kunne gjort filmen langt mer interessant.
En veldig fin sviske
”When the inevitable ending arrives, while some may find it heartbreaking, it feels a little cliched, evoking a fatalist, almost high-school-short story-esque, feel that seems too easy to turn to”, skriver nettstedet IndieWire i en anmeldelse. Jeg kunne ikke vært mer enig.
Oslo, 31. august er filmen som ønsker å være Filmen, med stor f, og den spiller på alle de opplagte og riktige strengene for å få det til. Derfor blir sangen om Anders og Oslo en sviske.
Oslo, 31. august passer for de fleste, og jeg vil anta at den flyter særlig motstandsfritt ned i magen til den gruppen mennesker som filmen tilsynelatende setter seg fore å kritisere. Det er kanskje en av grunnene til at den får såpass gode kritikker.
For når man leser gjennom hva anmelderne har skrevet om filmen, er det vanskelig å forstå hvorfor de mener den er så god. Aftenposten kaller den ”vakker” og ”melankolsk” og VG begrunner femmeren med at filmen er ”poetisk” og ”pen og se på”. Dagbladet og Morgenbladet sier noe mer i sine anmeldelser, men det er sannelig ikke lett å si akkurat hva de mener er så bra.
Er det bare det at Oslo, 31. august er en fin, veldig fin og enda mer fin film som gjør at alle liker den så godt?
Jeg er lei av filmer som ser på Oslo-tilværelsens dekadente trivialiteter gjennom softlence.
Softlence
Personlig er jeg lei av filmer som ser på Oslo-tilværelsens dekadente trivialiteter gjennom softlence og romantiserer unge menn som roper ekkoløst etter misantropi og mer knark. De kan ikke fortelle meg noe jeg ikke vet fra før.
For øvrig er jeg selv fra vestkanten. Jeg har kjent flere der som fikk livet sitt endt av en overdose. Denne fine og pene filmen, Oslo, 31. august, forteller dessverre ikke historien om dem.
Ja, hva er det han egentlig vil, Trier.
Jeg tror han, og mye av norsk filmbransje, vil fremstå som nettopp filmbransje. Trier er i grunn litt som arkitekter, han spinner en myte om seg selv.
” Dette er filmen som ifølge anmelderne sier noe sant om min generasjon, men jeg føler meg langt fra truffet.”
Nå har jeg ikke sett filmen og kommer neppe til å bruke penger eller tid på den. Men jeg er uenig i Thue når det gjelder sitatet ovenfor. Det finnes ikke noe annet samfunn i historien som har opplevd så høy levestandard og så mye fred som denne generasjonen. Tenk på hvor mye de tidligere generasjonene har slitt for å skape et slikt paradis, og hva er takken? Man sutrer over at livet er kjedelig.
"Jeg har kjent flere der som fikk livet sitt endt av en overdose. Denne fine og pene filmen, Oslo, 31. august, forteller dessverre ikke historien om dem"
Dette er det viktigste^^
Alle som faller utenfor, gjør det av en grunn. Enten det er rusavhengihet, spillegalskap eller andre former for selvdestruktiv atferd, så ligger det alltid en indre demon bak. Man bruker selvdestruktiv atferd som en distraksjon fra seg selv og sine egentlige problemer.
Veldig god og grundig analyse av en film jeg ikke har sett, men som jeg føler jeg har sett etter å ha lest dette. Og det er jeg glad for, for jeg er også lei av denne typen filmer. De er virkelig uinteressante. De skraper borti noe som kunne vært vondt og treffende - og de gjør det ikke.
Oslo 31. august behøver en mer kritisk resepsjon enn hva norske filmanmeldere har gitt den hittil. Det er en god innvending at filmen først og fremst er estetiserende. Når det er sagt sparker argumentasjonen til anmelderen i alle retninger, uten å lodde særlig mye dypere enn filmstoffet anmelderen vil dissikere.
Det hevdes at filmen er for estetisk på bekostning av innholdet, tematikken er for gammel, forfallshistorien ligner ikke historien til folk anmelderen kjenner etc. Disse påstandene blir ikke bygget oppunder, og det skaper et visst inntrykk av at anmelderen forsøker å ikke like filmen, i likhet med dette besynderlig kommentarfeltet der alle er enige, uten å ha sett den.
Jeg er ikke uenig i at filmen er en sviske, men den er også en adapsjon av sjangerromanen "Le Feu Follet", noe anmelderen ikke tar høyde for. Jeg synes anmeldelsen nedvurderer estetiske kvaliteter i seg selv. Det er også en merkelig påstand at "Den brysomme mannen" gjør middelklasse-motivet oppbrukt for norsk film for all fremtid.
Dere som mener dette er en grundig gjennomgang, bør ta en titt på Montages analyse av filmen, som tar filmen på alvor uten å bli panegyrisk.
Trier er i det hele tatt veldig inspirert av fransk nybølge, og det er vel nettopp formen - og ikke så mye innholdet - som gjør ham til en interessant regissør.
Oslo, 31. august er absolutt en god film.
Tja... Har sett filmen. Min umiddelbare tanke når jeg leser Karen Thue at hun energisk reduserer filmen ned til kun en av dens mange fortolkningsvarianter og opplevelsesmuligheter. Dernest; på det grunnlaget, avviser hun filmen.
På meg virker måten filmen forstås endimensjonal og rett og slett overraskende; jeg kjente meg ikke igjen. Det blir nesten som å vurdere en konsert ut fra alder og utseende på musikerne. Hvis du lytter, derimot....
Det kommer vel ganske klart frem i filmen at villaen er på Fagerborg.
"Oslo, 31. august passer for de fleste, og jeg vil anta at den flyter særlig motstandsfritt ned i magen til den gruppen mennesker som filmen tilsynelatende setter seg fore å kritisere. Det er kanskje en av grunnene til at den får såpass gode kritikker."
--
Overhodet ikke. Jeg har sett filmen fire ganger, og de eneste som har gått ut av salen under visningene har vært denne typen mennesker. Det er også de som brukte fem sekunder før de forstod Knausgård-vitsen, ikke tok noen av kulturreferansene, og kommenterte at filmen hadde flere klippefeil; i realiteten var det vakre overganger hvor lyd og bilde ikke passet sammen.
Velutviklede neandertaler. Det er det de er.
Følger Embrets kommentar; denne anmeldelsen lykkes dessverre ikke særlig godt med å begrunne sine "følelser". Det er således symptomatisk at sitatet som hentes fra IndieWire er følgende: "When the inevitable ending arrives, while some may find it heartbreaking, it feels a little cliched, evoking a fatalist, almost high-school-short story-esque, feel that seems too easy to turn to."
Dette er ikke argumentativt, bare inderlig. Ved å konstruere en motposisjon -- noen folk som kanskje finner det hjerteskjærende -- kan man innta den motsatte posisjonen og si at det "føles litt" "nesten" "for lett" osv. Det virker på samme måte som Minervas anmelder er avhengig av antagonisten -- den kultiverte middelklassen som kjenner seg igjen i filmen -- for å begrunne sine egne påstander.
Det er også litt uklart hva anmelderen mener med "en heftig overdose estetikk". Hvor begynner og hvor slutter "det estetiske" ved en film? Blir en film mer estetisk av å bruke (ikke-realistiske) "kunstgrep" (som scenen på bakeriet hvor han overhører samtaler)?
Selv om man kan være enig i at de øvrige anmeldelsene ikke har vært så gode til å begrunne hvorfor de mener filmen er stor (og la meg legge til at jeg selv ikke syns filmen er fantastisk god), syns jeg heller ikke denne teksten lykkes med å plukke filmen fra hverandre. At så mange tar den varmt imot og sprer lenka på Facebook, vitner om at det er en misnøye med filmen som jeg ennå ikke har sett noen artikulere på en overbevisende måte.
"Jeg har kjent flere der som fikk livet sitt endt av en overdose. Denne fine og pene filmen, Oslo, 31. august, forteller dessverre ikke historien om dem"
Så du oppsøkte kinosalen for å få svar på dette spørsmålet?
Jeg tillater meg først å være litt slem, og agere korrekturpetimeter:
Softlence - softlens
Skavland - Skavlan
Fra himmel til helvete — tror du tenker på filmen ”Himmel og helvete” fra 1969.
Ellers har jeg stor forståelse for hovedpoenget ditt, som jeg, min analytiske vane tro, vil dele opp i to deler. Dels at filmen mangler ”nerve”, den er så opphengt i å få frem det sympatiske ved hovedpersonen at det blir glatt og kjedelig. Dels at filmen mangler en historie. Med ”historie” mener jeg ikke en hvilken som helst kronologisk sekvens av begivenheter, men en historie i dette ordets dypere betydning - noe som oppleves som en slags reise fra punkt A til B, der man som seer opplever at man får være med på å utforske fiksjonsuniverset sammen med karakterene, og skjønner mer ved reisens slutt enn ved begynnelsen.
Svært mye av problemet med norsk film er jo nettopp mangelen på gode historier eller ”plots”. I stedet får man filmer der ”handlingen” kretser rundt tilstander og problemer som etableres (eller postuleres) ganske tidlig i filmen, uten at vi forstår noe av hvorfor tingene ble som de ble.
i et slikt perspektiv kan det være samme pokker om karakterene doper seg til døde, eller hva de gjør. Det blir like uinteressant likevel.
Jeg har ikke sett denne filmen. Så jeg skal ikke si noe om den.
Men jeg så Reprise.
Den opplevde jeg som platt og uengasjerende. Jeg følte at psykosen til hovedpersonen slettes ikke var troverdig, og jeg satt og irriterte meg hele tiden underveis. Jeg ble omtrent like skuffet som da jeg så Hawaii Oslo, en film jeg følte prøvde å bevise alt for mye!
Kanskje Oslo 31. august er annerledes, har den likhetstrekk med Reprise tror jeg neppe jeg kommer til å like den.
Klassisk eksempel på at det ikke går an å like filmer man har bestemt seg for å mislike på forhånd. Kritikken din baserer seg (nesten) kun på overfladisk analyse av innhold og virkemidler —— og stråmenn. Og hvilken moralsk skjennepreken er det du maser om? Kanskje lurt å legge igjen superegoet hjemme?
Enig i at Anders fremstår som en —— nesten irriterende —— bra fyr, men å kalle ham endimensjonal synes jeg er helt absurd. Tenker du deg litt om, tror jeg du vil huske at ikke alt han foretar ser er "så innmari fint".
«Siden filmen følger hovedpersonen Anders såpass tett, forventer vi som publikum å få svar på vårt mest opplagte spørsmål: Hvordan har en person som Anders endt opp som junky?» Gjør vi det? Jeg har veldig vanskelig for å forestille meg hva det ville tilført filmen. Han er jo åpenbart ingen typisk narkoman, og det er jo åpenbart ikke intendert at det skal virke sånn. Du sier jo selv at denne filmen ikke (først og fremst) handler om dop.
Dine støttespillere her er for det meste folk som ikke engang har sett filmen, men som —— sannsynligvis i likhet med deg —— har bestemt seg for å mislike den. Dette er ofte —— langt fra alltid —— grunnen til at noen hater filmer de fleste andre liker. Heldigvis skinner det som regel igjennom.
Jeg likte filmen godt. Veldig godt. Og likevel skjønner jeg litt av det Karen Thue skriver. Det er en dobbelhet i skildringen av nettopp-passert-tretti-og-ikke-student-lenger-livet: Det både avsløres og feires.
Skam er et sentralt tema i filmen: Anders bærer på skam, men det gjør også alle de andre vi blir kjent med. Filmen handler like mye om dem som om Anders. Skammen fyller gapet mellom forventningene til voksen-livet og virkeligheten som har innhentet dem. De håndterer den hver på sin destruktive måte, Anders så vel som de andre. Samtidig er selve skammen skambelagt og derfor noe som skal skjules for andre.
Da er det, når det kommer til stykket, ikke så rart at nettopp de — vi — som filmen på en måte avslører, går i flokk og følge for å se den — og kulturjournalister og filmanmeldere hører typisk til i denne gruppa. Vi går ikke for å plage oss selv, for å la oss avsløre, men for å se de andre, de som likner oss, avslørt. Da blir egen tilkortkommenhet, egen tomhet og skam, lettere å bære. Slik trekker Trier publikum inn i filmen og vrir skruen enda en halv omdreining.
Man kan mislike det, som Thue gjør. Og har man sett det mange ganger, er det en naturlig reaksjon. Eller man kan, som jeg, synes det er ganske elegant gjort.
Den desidert dårligste og mest usaklige filmanmeldelsen jeg noen gang har lest. At en filmanmelder kan misforstå en film så totalt er forunderlig og skremmende.
Filmstøtten ødelegger norsk film
På tross av generøse støtteordninger har ikke norsk film fått det kvalitetsmessige oppsvinget noen spådde på nittitallet. Hvorfor det?
Skal en film få støtte må den være spiselig for de som tildeler penger. Filmen må rett og slett være kunstpolitisk korrekt. Dette vet alle filmskapere, slik at de som virkelig er originale aldri får støtte. Norges mest originale filmskapere må derfor reise utenlands (f.eks Tommy Wirkola).
Den akademismen som rår gjør at filmskaperne tilpasser filmene sine til det de tror er det riktige, for å sikre seg støtte. Dermed blir filmene kjedelige og uinteressante.
Det politisk styrte filmbyråkratiet har ødelagt norsk film.
Som mor til en rusavhengig er jeg hvileløst på leting etter større innsikt, både når det gjelder hvorfor noen bli rusavhengige, hvordan det er mulig å "velge" et fortsatt liv som rusmisbruker selv om det er hjelp å få, og hvorfor det er så vanskelig komme tilbake til det livet som de fleste av oss lever, uten livsødeleggende rusmisbruk.
Denne filmen ga meg ikke svar, men den ga meg fornemmelsen av en sterk ensomhet og følelse av avsondrethet en person som har vært "borte" fra livet og fellesskapet over tid kan føle. En avsondrethet som i tillegg til andre hindringer gjør veien tilbake til livet vanskelig.
Jeg var sterkt berørt av filmen og av den innsikten den ga.
Denne kritikken bommer. Oslo 21.8 var en trist og fin film. Ja, den var "flink" - men ingen glatt flinkisfilm. Jeg synes den virket ærlig søkende. Ingen enkle og kjappe svar eller noe primitivt plott eller annet publikumsfrieri. Dialogen fungerte forbilledlig, karakterene var ekte og bildene var vakre. Anbefales!
"Personlig er jeg lei av filmer som ser på Oslo-tilværelsens dekadente trivialiteter gjennom softlence og romantiserer unge menn som roper ekkoløst etter misantropi og mer knark. De kan ikke fortelle meg noe jeg ikke vet fra før."
-------
Dette sitatet satt seg, selv om jeg synes enkelte deler av kritikken til Thue er god. Norge er et dekadent sted, det meste av vesten er dekadent. Sosialdemokratiet gjør det ikke enklere og sørger vel på mange måter for at ekko absorbers grundigere og muligens mer smertefult... Oslo 31. Aug. beskriver en tilstand i dette landskapet, som jeg tror og egentlig håper de fleste kjenner på fra tid til annen. Hvorfor tilsynelatende flere menn, enn kvinner gjør det er intressant, men har kanskje noe med biologi å gjøre? Forøvrig trist å konstatere at en del kvinner synes det er like intressant med eksistensialisme, som jeg synes det er intressant med rosa hester og ponies.
Enig i mye av kritikken av kritikken her. Når man skal fremføre sin indignasjon såpass oppspilt som anmelderen gjør i dette tilfellet, lønner det seg å ha feid for egen dør før man lader kanonen. Jeg begynte lesningen av Thues tekst med interesse, siden store deler av den norske kritikerstanden ser ut til å være samstemte i sin hyllest. Men allerede overskriften lugger. «Fullstendig uinteressant»? Formuleringen signaliserer en oppspilt, rettferdig harme som bærer bud om samme problem som anmelderen kritiserer filmen for: mangel på nyanser.
Jeg har sett filmen, jeg likte den ganske godt selv om fortellingens utgangspunkt — at hovedpersonen er junkie — føles litt tvungen, og slutten ble opplagt og flat. Det er ting i Thues kritikk som oppleves nær ved å treffe blink, men den faller mer og mer for eget grep for hver gjennomlesning. For det første: nå har jeg lest kritikken tre ganger, og har enda ikke skjønt hva i filmen som skulle være «moralistisk skjennepreken». Er det skildringen av «det nyetablerte Oslo som en gjeng kjipe, overutdannede, mediebevisste interiørelskere» (en skildring som heller ikke er ny, som anmelder påpeker)? Den blir pussig nok omtalt som «romantiserende» og en hyllest til en gruppe Oslo-folk litt lenger ned i teksten. En skjennepreken som både er moralistisk og romantiserende hyllest? Det er kanskje mulig, men det fremgår ikke klart av teksten hvordan dette poenget er tenkt, og det blir jo et problem iom. at dette er det bærende element i Thues kritikk.
Dernest er poenget med at alt han gjør er så innmari fint, direkte feil. For mitt øye foretar han opptil flere handlinger filmen gjennom som både er vemmelige og upassende. For eksempel elger han seg innpå en gift venninne (hun som ønsket seg barn) på hennes egen bursdagfest, før han stikker seg bort og foretar gjentatte innpåslitne telefonoppringninger til en gammel flamme, før han topper det hele med å naske til seg penger fra festgjestenes jakkelommer som han så bruker til å kjøpe seg dop. Hva er det som er så innmari fint med dette? Må Anders oppføre seg som Otto Jespersens rallende Friskus før Thue sier seg fornøyd? Det er vel nettopp her at publikums sympati med Anders blir utfordret, selv om det selvsagt er mulig å tenke seg at dette kunne vært gjort mer abrupt og enda mer i brytning med karakteren. Men det er vel ikke gitt at det ville blitt verken mer utfordrende eller narrativt mer interessant av den grunn.
Det virker slik det er påpekt av andre her, at anmelder på forhånd har bestemt seg for å mislike filmen, fordi den forteller en historie hun har hørt før — den om frustrerte unge menn i hovedstaden. Hun kommer ut fra Saga Kino «fullstendig uberørt», men likevel etter å ha ventet «innbitt» på noe hun forventer, men som aldri kommer. Men Oslo 31. august forteller en historie som kan angå oss alle. Det finnes uansett bare et visst antall historier som er interessante uansett, slik opptil flere filmskapere har påpekt opp gjennom tiden. Denne handler om meningstap mer enn dop (derfor en slutten et sørgelig antiklimaks), og den fortellingen tror jeg er evig aktuell — selv om det nå virker som noe av det verste du kan være er hvit middelklassemann, 30+ og mistilpasset i livet.
Dessuten mistenker jeg Thue å forveksle filmens beskrivelse av meningstap med den etter hvert moteriktige ideen om misantropi (som presenteres allerede i ingressen). Det siste er vel gjort mest kjent i norsk kulturell offentlighet gjennom Matias Faldbakkens «Abo Rasul»-bøker, og tar så vidt jeg har forstått mer form av skildringer av ekstremutøvere innen kulturell undergrunnsaktivitet. Det er i beste fall høyst diskutabelt hvorvidt Oslo, 31. august egentlig handler om misantropi i egentlig forstand. Det er snarere selvforakt, og ikke menneskeforakt (definisjonen på misantropi) Anders opplever.
Det kunne vært langt mer interessant om anmelder i stedet for, eller i det minste i tillegg til å ramse opp alle filmene hun mener tar fatt i samme problemstilling som Oslo, 31. august (fra Trainspotting til Fucking Åmål), også så på Triers egne referanser for sitt filmspråk (eller hva Thue lett(vint) avfeier som «en heftig overdose estetikk»). Altså fransk bølgefilm, og da spesielt Le feu follet av Louis Malle fra 1963, som Oslo, 31. august tross alt er basert på. En såpass besk levering som den Thue presterer her, bør også kunne ta mål av seg til å ta opp dette helt sentrale poenget. Oslo, 31. august virker med dette i mente rett og slett å uvanlig ambisiøst prosjekt. For oss som verken har sett Malles film eller lest romanen den i sin tur er basert på, ville det være mer interessant å få innsikt i hvorvidt Trier lykkes med sitt prosjekt sett med noe videre perspektiv, enn enda en gang få servert surmaget og forutinntatt synsing som ikke evner å gi noen form for dypere innsikt i filmens potensielle styrker og svakheter.
Biografien om hvordan hovedpersonen havnet på skråplanet er vel ikke spesielt interessant. Mekanismene bak sosialt frafall m/rusproblemer er nokså universelle, og har blitt skildret godt i klassikere som "Cat on a hot tin roof". Det filmer som denne (og Kids, Transpotting, osv.) prøver på er vel heller å se de rådende ideologiske tendensene i samfunnet fra ståstedet til noen som har "falt utenfor". Så kan man jo spørre seg hvor godt akkurat denne filmen lykkes.
At tabloide filmanmeldere begrunner sine terningkast dårlig har lite med saken å gjøre. Arnstein Bjørkly har skrevet en anmeldelse i LMD (http://lmd.no/index.php?article=12465) som utdyper de tekniske kvalitetene filmen har høstet jubel for. Og i Klassekampen har Tom Egil Hverven skrevet godt (dessverre ikke på nett) om hvordan filmen skildrer den dreiningen fra skam til skyldfølelse som har funnet sted under den nyliberale ideologiens hegemoni. Når alt stadig reduseres til individuelle valg blir mennesker tynget med skyldfølelse for ting som før ville vært skambelagt, og denne skyldfølelsen er med på å føre stadig flere inn i private malstrømmer av selvmedlidende virkelighetsflukt. Dette er filmens styrke, og det er nok her mange kjenner seg igjen. Men at observasjoner som dette går Minervas anmelder hus forbi overrasker vel ingen, all den tid Minerva er et organ for nettopp borgerlig ideologisering.
Trier og Vogt sier selv at de ikke har noen personlig erfaring med rusmisbruk. Det er kanskje derfor filmen henfaller til det Thue kaller romantisering. Hovedpersonen blir fremstilt som en slags martyr som må ofre den småborgerlige livsløgnen fordi han gjennomskuer den. Det spørs om den gjengse rusmisbruker deler dette synet. Og det er her det som kunne vært et virkningsfullt innblikk i hovedpersonens verden, bikker over i en type klam voyeurisme vi har sett vestkantgutter på jakt etter det autentiske begå så mange ganger før.
@Noël Trier og Vogt har ikke sagt at de ikke har personlige erfaringer med rusmisbruk, de har kanskje sagt at de selv aldri har vært narkomane, men jeg har i hvert fall lest at Trier snakker om at han har utstrakt erfaring med venner som er narkomane. Er ikke det erfaring med rusmisbruk?
Jeg - som også har erfaring med rusmisbruk, hvis det skal være eneste kriterium for å kunne snakke om dette - synes filmen beskriver det man kan kalle en ruspersonlighet på en ytterst troverdig og psykologisk kompleks måte. Men filmen er ikke insisterende i sin psykologisering og det er derfor bare å vente at mange ikke får med seg nyansene i dette. Det er da også verdt å påpeke at Thues artikkel har blitt kritisert av fagpersoner som Ingrid Heggeli, Enhetsleder Avhengighetsbehandling Unge, Oslo Univ. Sykehus nettopp fordi hun synes Anders i filmen ligner på mange av de hun møter i sitt virke (i Dagbladet, dessverre ikke på nett),
Anklagene om romantisering virker også helt malplasserte - hvis ikke det å lage film om noe i seg selv er romantiserende. Anders er til tider ekstremt usympatisk og gjør usympatiske ting hele tiden - ihvertfall hvis man har empati nok til å se for seg konsekvensene av det han driver med. At filmen likevel ikke dømmer ham og lar oss få lov til å forkaste ham eller like ham til tross for alt dette er et av mange bevis på den hverken er melodramatisk eller romantiserende.
Poenget om moralsk skjennepreken og kritikk av det småborgerlige er også pinlig. Thue - og tydeligvis noen andre - tar det f.eks. Thomas (Brenner) sier om seg selv for god fisk uten å se alle de motivene han har for å overdrive sin egen misère (trøste Anders, skyldfølelse for egen lykke osv). Mennesken Anders møter har sikkert problemer og feil, men det har da mennesker? Min følelse er at det ser ut som Thomas og Rebekka har et supert og meningsfullt liv. Man kan kanskje kritiserere kaféscenen som provoserer Thue sånn som tematisk overtydelig, ja, men som moraliserende? Hvor blir det sagt at alt det han hører og ser rundt seg er meningsløst? Det settes to kontraster opp mot hverandre, men det bølger frem og tilbake, konklusjonen blir ikke tatt. Den er det Thue som tar.
Thue har et reaksjonært kunstsyn og vil ha en film som er mer psykologiserende, tydeligere, og som gjør henne mer rørt enn denne filmen selv legger opp til. At hun dessuten vil at den skal handle om folk hun kjenner er for dumt til å bruke tid på å motargumentere.
Hun er dessuten påfallende lite interessert i filmspråk, det sanselige med film eller hvordan form og innhold spiller sammen - denne reduserende tilnærmingen gjør at hun ikke kommer i nærheten av å få med seg filmens tankeinnhold - det hun forfekter å snakke om i filmen. Hun leser filmen pinlig bokstavlig og uten et spor av følelse for hva som finnes mellom linjene.