Velmenende makkverk

Teaterstykket om Maria Amelie kunne satt søkelys på de virkelige og vanskelige dilemmaene i utlendingspolitikken. Isteden blir det en farse der de gode enkeltmenneskene står mot det onde, onde systemet.

Ulovleg norsk,
Det Norske Teatret,
Premiere 12. mai

Mye har skjedd siden arrestasjonen av Maria Amelie satte medie-Norge på hodet i vinter. Hun ble, på tross av en intens mediekampanje, deportert til Russland. Men det viste seg bare å være halve historien: Et par måneder og en skreddersydd lov senere, og hun er tilbake i Norge, med all sannsynlighet for godt.

Det Norske Teatret bestemte seg allerede før deporteringen å lage et teaterstykke basert på boken hennes om det å være ulovlig innvandrer i Norge. Resultatet, Ulovleg norsk, er nå i ferd med å gå av plakaten, og dette er ingen anmeldelse — stykket som teater er det nok andre som er bedre kvalifisert til å mene noe om enn meg — men heller noen refleksjoner rundt innholdet og budskapet.

Oh, give me a break
Noen mer eller mindre tilfeldig valgte sitater gir et inntrykk av hva stykket prøver å formidle:

”Eg vil berre vere lykkeleg.”

”Vi er mange som finns.”

”Såkalla nordmenn.”

”Lei av å lyve.”

”Uten innvandring dør Norge.”

”Akkurat som i Iran er folk redde for systemet.”

”Hvordan kan vi fortelle sannheten når ingen tror på oss?”

”Eg vil ha rettar.”

Det er for fristende til ikke å komme med noen syrlige kommentarer til slikt vås. For å ta dem en etter en: det vil vi vel alle; det har du helt rett i; såkalla?; så slutt da!; ja vel?; nettopp, akkurat som i Iran; ja da må det jo være greit å lyve; oh, give me a break.

En offerhistorie
Som man kan ane fra sitatene — og som man kunne ha gjettet dersom man kjente litt til saken — er dette en offerhistorie der Amelie utsettes for det umenneskelige norske asylsystemet og for en umenneskelig tilværelse som ulovlig innvandrer i Norge.

I tillegg får vi bruddstykker fra andre, liknende historier: ”Vi er mange som finst”, som vi får beskjed om. I starten får man attpåtil et Spartacus-øyeblikk der alle skuespillerne går frem og sier: ”Jeg er Maria Amelie.”

UDI og utlendingsforvaltningen fremstilles som et latterlig og ondt system som vrir og vender på alt som blir sagt. Bevisbyrden fremstilles som om den er på asylsøkerens side, og under asylintervjuet gripes det begjærlig tak i ethvert moment som kan tilsi at man ikke skal få opphold.

Hovedgrunnen til at Amelies foreldre ikke fikk opphold er tilsynelatende at en av dem brukte ordet ”bombe” mens den andre brukte ordet ”eksplosiv”.

De som blir tatt i løgn — og systemet tvinger deg jo til å lyve — blir hardt straffet. UDI haler ut saksbehandlingstiden bare for å plage folk, som må vente flere år selv om datoen på avslaget viser at det ble skrevet dagen etter asylintervjuet. Det skinner likevel gjennom at også de UDI-ansatte er gode på bunnen, men fanget av systemet på samme måte som søkeren.

Når man etter hvert kommer til Tingretten er loven personliggjort som en kverulerende og latterlig figur på toppen av en gardintrapp, med en t-skjorte med et paragraftegn. Ingen sympati, ingen rimelighet, ingen menneskelighet å finne i noen deler av det norske asylsystemet.

Langt fra virkeligheten
Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Jeg kan ha forståelse for at man i et teaterstykke må sette ting på spissen for å få frem et poeng — men hva er egentlig hensikten her?

Det kan i hvert fall ikke være å problematisere utlendingsforvaltningen. Til det er beskrivelsene av den altfor langt fra hvordan ting faktisk er i den virkelige verden.

For å kommentere bare noen av de forhold som blir tatt opp: Ingen blir straffet for å lyve til UDI, man trenger bare å sannsynliggjøre (ikke bevise) at man trenger opphold, små divergenser i ordbruken har ingenting å si for utfallet av en sak, det er helt uproblematisk om man ikke kjenner fødselsdagen sin, og UDI i svært interessert i å få sendt ut svar raskt og har ingen interesse av å trenere saksbehandlingen.

Dessuten, og kanskje aller viktigst: de jeg kjenner i utlendingssystemet rimelige, samvittighetsfulle mennesker som gjør sitt beste for å behandle folk med verdighet og respekt.

Propaganda
Det Amelie i stykket har å utsette på systemet er vel først og fremst at hun og foreldrene ikke fikk opphold. Når man tar med i betraktningen at de har fått avslag i saken sin i fem instanser — to ganger i Finland og tre ganger i Norge (UDI, UNE og Tingretten) — er det vel grunn til å tro at de etter alle konvensjoner og lover ikke hadde rett til opphold. Amelies flere måneder lange uproblematiske opphold i Moskva tyder på det samme.

Men dette får vi ikke høre noe om. Det tas for gitt at Amelie og foreldrene burde fått og skulle hatt opphold, men at det håpløse systemet stikker kjepper i hjulene for dem.

Stykket ender således opp som ren propaganda for ikke bare Amelie, men også for det man vel må anta skal være et representativt utvalg av asylsøkere. Det er riktignok noen pliktskyldige hint om at virkeligheten er litt mer komplisert — Amelie klager over de ”profesjonelle asylsøkerne” på mottaket, og noen nevner den frykten en del nordmenn har for ikke å lenger kjenne seg igjen i eget land.

Men de små hintene drukner raskt i nordmenn som sitter og propper i seg kokosboller mens de snakker dritt om utlendinger. Som nordmenn flest.

”Systemet” får gjennomgå
Dilemmaene man står ovenfor i utlendingspolitikken tas rett og slett ikke på alvor. Det er synd, fordi det er mange tragiske skjebner i utlendingsforvaltningen. Det er et stort, regelstyrt system der man forsøker å balansere hensyn til enkeltmennesket opp mot hensynet til Norge som rettsstat og som nasjon. Det er ingen enkel balansegang.

Men likevel: Reglene man opererer med er stort sett svært rimelige. Man lagt seg på en linje der tvilen skal komme søkeren til gode, og vi innvilger opphold til langt flere enn det vi strengt tatt er nødt til ifølge internasjonale konvensjoner — ikke bare fordi vi innvilger opphold på humanitært grunnlag, men fordi kravene for bevisføring ved innvilgelse av asyl faktisk er ganske lempelige.

Men alle får ikke opphold. Det virker sikkert urettferdig for mange, men det betyr ikke at det er noe galt med systemet.

For det er jo først og fremst ”systemet” som får gjennomgå i dette stykket. Men hva er det reelle alternativet? Enten må man ha fri innvandring, og om ikke, må man ha en eller annen form for system. Dersom man har et system som tror på alle, uavhengig av hvor troverdig man er, vil man i realiteten ha fri innvandring.

Gitt at mange hundre millioner mennesker ønsker å flytte til Vesten, trenger man ikke stor fantasi for å tenke seg konsekvensene av om Norge direkte eller indirekte åpner grensene.

Manglende ansvar
Det man kanskje blir aller mest oppgitt over i stykket, er den gjennomgående latterliggjøringen av loven i seg selv. Firkantet, kverulerende og håpløs sitter han der, på toppen av en gardintrapp, med en dommerparykk og t-skjorte med paragraftegn på.

Men igjen: Hva er alternativet til en lovstyrt samfunnsorden? Er det ikke nettopp det Amelie — og de fleste av hennes medasylanter — forsøker å flykte fra?

Jeg tror hverken Maria Amelie eller produsentene av teaterstykket har tenkt særlig langt gjennom konsekvensene av det de forfekter. Som jeg har vært inne på før, er Amelie trygt plassert på den konvensjonelle intellektuelle venstresiden i verdensanskuelse og i måten hun argumenterer på. Og den har ikke utviklet seg nevneverdig siden Orwell i sitt essay om Kipling skrev:

All left-wing parties in the highly industrialized countries are at bottom a sham, because they make it their business to fight against something which they do not really wish to destroy. They have internationalist aims, and at the same time they struggle to keep up a standard of life with which those aims are incompatible … It would be difficult to hit off the one-eyed pacifism of the English in fewer words than in the phrase, ‘making mock of uniforms that guard you while you sleep.’

Er det noe dette stykket gjør, så er det å latterliggjøre de kreftene som vokter oss mens vi sover — loven, rettsstaten, systemet.

Heldigvis står rettsstaten fortsatt på noenlunde trygg grunn i Norge, selv om vi gjør uverdige ting som å lage lover skreddersydd enkeltpersoner. Men hele denne saken har vært et trist skue for media, det politiske system, og rettsstaten. Således passer det bra med et teaterstykke som er en like stor farse som saken selv.