Mohamed Abdishazan (f. 1986) er masterstudent ved Høgskolen i Buskerud.
Viktigheten av dissens
BOKESSAY: «Kjetteri » er positivt og fremprovoserer framgang, skriver Abdullahi Ahmed An-Na’im, som forsvarer et sekulært samfunn og betydningen av menneskerettigheter ut fra et islamsk utgangspunkt.
Abdullahi Ahmed An-Na’im,
Islam and the Secular State:
Negotiating the Future of Shari’a,
Harvard University Press, 2008
I Islam and the Secular State: Negotiating the Future of Shari’a legger den amerikanske jussprofessoren Abdullahi Ahmed An-Na’im frem et konstruktivt og akademisk bidrag til debatten rundt sharia og den islamske statens fremtid.
Selv om An-Na’im kommer med noe som ligner en endelig konklusjon, er han mer opptatt av å etablere premisser for en videre debatt rundt temaene islam, sharia, menneskerettigheter, konstitusjonalisme og borgerskap. Han ser det som et mål i seg selv å åpne debatten. Boken er også et genuint forsøk på å imøtegå paradokset som mange muslimer og den muslimske verden står ovenfor når det kommer til religion og politikk: At staten må være islamsk, men samtidig beskytte menneskerettighetene og ivareta konstitusjonalismen.
An-Na’im inviterer ikke bare muslimer, men også ikke-muslimer til debatten. Han skriver boken som muslim og appellerer først og fremst til muslimer, som han anser for å være en heterogen gruppe. Han utfordrer den klassiske utopien om at det finnes én islamsk statsmodell, og han prøver å oppklare en misoppfatning om sekularisme som en muslimer har. Han kritiserer også postkoloniale tilhengere av den islamske staten, det islamistiske trekløveret: Ayatollah Khomeini, Abul Ala Maududi, Sayyid Qutb og deres «ektefødte » barn, den moderne islamismen.
Kritikken til Taha var som følger: Loven var ikke tilpasset samtidens samfunn, den skapte disharmoni mellom forskjellige religiøse grupper (muslimer, kristne og animister), og ga ikke rom for en fri og konstruktiv offentlig debatt.
Fra januar 2004 til september 2006 foretok An-Na’im en studiereise i den muslimske verden. Han deltok i diskusjoner, intervjuer og seminarer med geistlige, akademikere, menneskerettighetsaktivister og politikere. Han dro til steder som Tyrkia, Nigeria og Indonesia.
Resultatet kommer frem i boka når han presenterer forholdet mellom religion og stat i tre spesifikke nasjoner: India, Tyrkia og Indonesia, og vier tre kapitler til deres historiske og politiske situasjon. Men før vi ser på boken, er det nødvendig å nevne en av An-Na’ims sentrale inspiratorer: Å høre inspiratoren snakke, var som å helle vann over ilden, skriver An-Na’im.
Den reformistiske sufisten
Sufi-sjeiken Mahmoud Mohamed Taha grunnla det islamske partiet Republican Brotherhood i 1950-årene. Partiet hadde ikke så mye innflytelse blant den sudanske befolkningen, men kom i søkelyset da Taha åpenlyst stilte seg kritisk til daværende president Gaafar Muhammad an-Nimeirys (1969-1985) implementering av sharia i Sudan i 1983.
Reformisten Taha mente at uten reform, var innføringen av sharia avhengig av tvang. Kritikken hans var som følger: Loven var ikke tilpasset samtidens samfunn, den skapte disharmoni mellom forskjellige religiøse grupper (muslimer, kristne og animister), og ga ikke rom for en fri og konstruktiv offentlig debatt.
Taha fokuserte på menneskerettigheter, kvinnerettigheter og minoriteters rettigheter. I boken The Second Message of Islam (oversatt til engelsk i 1996) skiller Taha mellom Mekka og Medina-kapitlene. Mekka-kapitlene var rettet mot en forfulgt religiøs minoritet og hadde et mer fredelig budskap. Medina-kapitlene var rettet mot en styrket religiøs majoritet i konflikt med andre religiøse grupper. Taha ønsket å vektlegge Mekka-kapitlene. For Taha handlet det om å påvise Koranens historiske kontekst, og å si noe om hvordan boken bør brukes i vår tid. En del konservative teologer anså det som et forsøk på å se bort fra deler av Koranen.
Tahas tanker og ideer har inspirert menneskerettighetsaktivister, kvinnerettsforkjempere og reformister over hele den muslimske verden.
Som følge av regimets egne politiske motiver (Taha var en politisk dissident), ble Taha dømt for apostasi og henrettet i 1985. I forsvarstalen erklærte han sin misnøye med det sudanske rettssystemet, som verken var rettferdig eller selvstendig, men et verktøy brukt av regimet for å undertrykke annerledestenkende, annerledestroende og politiske dissidenter. Tahas tanker og ideer har inspirert menneskerettighetsaktivister, kvinnerettsforkjempere og reformister over hele den muslimske verden.
Hvorfor en sekulær stat?
”For å være muslim av egen overbevisning og fritt valg, som er den eneste måten man kan være muslim på, trenger jeg en sekulær stat» (min oversettelse). An-Na’im påpeker hvor viktig det er for ham (og andre muslimer) at staten er sekulær. Slik kan hans og minoriteters rettigheter være beskyttet på lik linje med majoritetens.
I begynnelsen av boken klargjør han en del misforståelser og definerer begrepene han bruker. I følge An-Na’im er ikke en sekulær stat det samme som et sekulært samfunn. En del muslimer har en forståelse av den sekulære staten som bygger på erfaringer med undertrykkende ”sekulære” diktaturer, som henter deler av sin lovgivning fra tradisjonell sharia, vanligvis den sivile delen. En annen kilde kan være de europeiske kolonimaktenes forsøk på å innføre sekularisme i sin tid, og nyere tids konflikter (Irak og Afghanistan-krigen). An-Na’im utfordrer disse forståelsene, og i tillegg påstanden om at sekularisme forutsetter privatisering av religionen (laïcité).
An-Na’im mener at religiøse partier bør få være en del av politikken. Han åpner for bruken av religiøs retorikk blant politiske ledere, og at de til og med kan fremme forslag basert på religiøs overbevisning. Dette så lenge de forholder seg til og respekterer statens livssynsnøytralitet, menneskerettighetene og konstitusjonalismen. Da må debatten være fri og konstruktiv, og man må være villig til å åpne opp for dissens, noe den sekulære staten er en forutsetning for.
Den sekulære staten setter begrensninger slik at den offentlige og politiske debatten ikke blir kapret av én interessegruppe.
Det underliggende premisset for politiske og juridiske enigheter i samfunnet, er for An-Na’im det han kaller borgerlig fornuft (civic reason). Begrepet ligner på Habermas’ og Rawls’ begreper om offentlig fornuft (public reason), men ifølge An-Na’im det er det noen ulikheter. Borgerlig fornuft går ut på at det staten går inn for, skal ha legitimitet hos befolkningen (popular legitimacy) som en helhet. Den sekulære staten setter begrensninger slik at den offentlige og politiske debatten ikke blir kapret av én interessegruppe (for eksempel en religiøs majoritet). Regulering av religiøse majoriteter sikrer religiøse minoriteters rettigheter.
Kontroll eller regulering av religion?
Reguleringen handler ikke om å privatisere religionene. An-Na’im bruker ordet ”regulering” bevisst fordi kontroll av religion ifølge ham er i strid med den sekulære statens ”sjel”. Men å regulere og klargjøre religionens posisjon i det pluralistiske samfunnet, er nødvendig for å hindre konflikter.
Tyrkia er et eksempel på ekstrem kontroll av religion og religiøs praksis, ifølge An-Na’im. Etter Kemal Atatürks omfattende reformer har den staten sett seg selv som sekulær. Men også offentligheten er svært sekularisert. En laïcité form av sekularisme, laiklik (på tyrkisk). An-Na’im problematiserer for eksempel forbudet mot religiøse hodeplagg på offentlige steder (utdanningsinstitusjoner), og diskuterer kort forbudet mot sufi-ordenen. An-Na’im ser ikke noe positivt i å kontrollere religion og religiøs praksis i så stor grad, særlig når det kan skape politisk ustabilitet og konflikter. Han påpeker at den tyrkiske befolkningen er konservativ, men ønsker en sekulær stat. Støtten til partier som AKP og Erdogan er ikke nødvendigvis en støtte til en islamsk stat, ifølge An-Na’im.
An-Na’im ser også på Indias historie og de siste tiårenes politiske situasjon. Som det eneste av de tre landene An-Na’im nevner som ikke har en muslimsk majoritet, er India på mange måter et eksempel på en sekulær stat. Den sekteriske volden i nyere tid, hvor først og fremst muslimer og hinduer har braket sammen. Hindutva-partiet Shiv Sena var direkte involvert i ødeleggelsen av Babri-moskeen i 1992 (Mumbai-opptøyene) og volden som fulgte med. Shiv Sena forkastet i 1996 rapporten fra kommisjonen som ble oppnevnt etter opptøyene. Situasjonen i India viser ifølge An-Na’im at en bedre regulering av religionene er nødvendig fordi favoriseringen av en spesifikk religion eller livssyn kan skape konflikter.
An-Na’im konstaterer at dialog og regulering av religionen i offentligheten kan forebygge reaksjonære og voldelige meninger.
Indonesia er kjent som den muslimske nasjonen med høyest befolkning. An-Na’im går inn på noen av Indonesias problemer når det kommer til forholdet mellom religion og stat. Adat har vært vanlig i Indonesia siden 1500-tallet, noe som til en viss grad har vært positiv for lærde muslimer, fordi de har fått lov til å bruke lokale kulturer og tradisjoner til å tolke de islamske skriftene. Friheten har bidratt til å få frem ulike former for islam. Han ser også på fremveksten av islamistiske partier som Hizb ut-Tahrir, Laskar Jihad og Front Pembela Islam (som vil bruke vold for å oppnå sitt mål: en islamsk stat i Indonesia).
An-Na’im konstaterer at dialog og regulering av religionen i offentligheten kan forebygge reaksjonære og voldelige meninger. For An-Na’im har den religiøse pluralismen i Indonesia både positive og negative sider. Selv om staten fremstår som livssynsnøytral, og har religionsfriheten nedfelt i grunnloven, beskytter den ikke alle religiøse minoriteter: Bare fem religioner, islam, kristendommen, hinduismen, buddhismen og konfutsianismen, er offisielt sett anerkjent. Dette undergraver den kulturelle, etniske og religiøse identiteten til landets urbefolkning og tvinger dem til å ”islamisere” eller ”hindufisere” sine naturreligioner.
Tilbakeblikk i islamsk historie
Anerkjente teologer som Ibn Taymiyyah, Al Ghazali, Ibn Hazm, Ahmad Ibn Hanbal og til og med Abu Hanifa, ble i sin tid kalt for apostater eller kjettere av den politiske eller religiøse eliten som styrte deres respektive samfunn. An-Na’im viser til dem for å underbygge et overordnet poeng om at «kjetteri » er positivt og fremprovoserer framgang, og i noen tilfeller til og med normaliserer det som har tidligere har vært ansett som kjettersk.
Historien har vist at folk vanligvis ønsker å tvinge fram deres egen forståelse av sharia, og at tvangen er ødeleggende.
Enhver tolkning av sharia er, ifølge An-Na’im, fundert på sekulære prinsipper: Sharia handler ikke bare om guddommelig lover som implementeres hvor som helst, når som helst, men også om menneskelige fortolkninger. Islams historie har vist at folk ofte ønsker å tvinge fram deres egen forståelse av sharia, og at tvangen er ødeleggende. Mange politiske (sultanene) og geistlige ledere har hatt egne agendaer. Bruken av sharia for å styrke ens egen posisjon i samfunnet var også vanlig blant en del muslimske ledere etter Profeten og de fire rettledete kalifenes (Abu Bakr, Omar, Uthman og Ali) tid.
Det er ikke bare på grunn av faren for misbruk av sharia at An-Na’im er kritisk til tanken om en islamsk stat, men også at det er vanskelig å kopiere det han forsiktig kaller Medina-modellen: den eneste staten i historien som med rette kan kalles en islamsk stat. Kopien forutsetter at man lever i samme sosiale, juridiske og økonomiske kontekst som Profeten Mohammed og befolkningen i Medina. Lovene kan kopieres, men ikke datidens samfunn. Da er det bedre å reformere lovene til ens samtid.
An-Na’im er kritisk til islamisering av staten også fordi han støtter menneskerettighetene. Han kritiserer dikotomien en god del islamister og anti-islamister etablerer mellom sharia og sekularisme. An-Na’im mener man må anerkjenne og løse utfordringene i stedet for å dagdrømme om en perfekt islamsk stat. Han er veldig klar på at tradisjonell tolkning av sharia bryter med deler av menneskerettighetene, særlig kvinners og religiøse minoriteters rettigheter, og han går blant annet inn for å avvikle straffen for apostasi og dhimmi-systemet. Han går mer inn på disse og flere temaer i essaysamlingen Islam and Human Rights. Ved hjelp av reform er harmoni mellom sharia og menneskerettighetene mulig, mener han.
I Islam and the Secular State har An-Na’im følgende utgangspunkt: ”Jeg vil vise at ønsket etter en sekulær stat er nærere og mer i henhold til den islamske historien enn det postkoloniale engasjementet for en islamsk stat, som er betinget av den koloniale maktens homogenisering av religiøse grupper” (min oversettelse). Den første modellen som An-Na’im veldig forsiktig hevder er den egentlige islamske statsmodellen, er Medina-modellen. Han bruker god plass på å forklare at modellen var unik i sin samtid og ikke kan kopieres i vår tid.
An-Na’im går videre med å forklare forholdet mellom religion og stat i forskjellige dynastier fra Umajjadene til Ottomanene (helt fram til tidlig 1900-tallet). Han slår i hjel myten om at det har eksistert noen konsistent form for islamsk stat gjennom historien. Han imøtegår myten om ”rettferdige” og ”fromme” muslimske ledere ved å vise til det man kaller den islamske inkvisisjonen (Al Mihna) på 800-tallet, da religiøse minoriteter, kjettere og geistlige ble forfulgt.
Tolkning og konsensus
De postkoloniale tilhengerne av den islamske staten, altså nåtidens islamistiske partier, mener at det finnes en konsensus blant ulama (de geistlige) om at den islamske staten ikke bare er en modell, men også den eneste måten å styre et samfunn på. An-Na’im imøtegår dette. Konsensus (ijma) betyr ikke at ”siste ordet er sagt”, men at man har oppnådd en enighet om noe og at enigheten ble gjort i en spesifikk kontekst. Enigheten kan endres hvis man oppnår en ny enighet.
Den muslimske filosofen Ibn Rushd deler tolkningen av islamske skrifter (Koranen og hadithene) i tre nivåer: Det første nivået er geistlige med en bokstavtro tilnærming til skriftene. Det andre er geistlige som forholder seg til spesifikke kontekster (kulturelt, sosialt, sosioøkonomisk også videre). Det siste er filosofenes tilnærming til skriftene som kontekstuelle skrifter, en prosess som setter fornuften (aql) sentralt. An-Na’im nevner dette for å vise hvor varierende tolkningene av skriftene er. Han nevner også det Ibn Rushd kaller for zanian, som betyr at det ikke finnes én måte å forstå loven på for alltid.
Ikke bare lærde muslimer skal ha mulighet til å gjøre ijtihad, men også lekfolk.
Den utopiske forståelsen av den islamske staten er med på å skape problemer og utfordringer i den muslimske verden. De fremste tilhengerne av utopien vil gjennom tvang innføre lover som var tilpasset en spesifikk tid i historien. I stedet må det, gjennom en helhetlig forståelse både av skriftene og situasjonen mange muslimer befinner seg i, nås en ny konsensus. Et av de ”redskapene” An-Na’im oppmuntrer til å bruke er ijtihad. Han mener at ikke bare lærde muslimer skal ha mulighet til å gjøre ijtihad, men også lekfolk. An-Na’im kaller det nærmest en ”religiøs plikt” å gjøre ijtihad i vår tid.
Det pluralistiske samfunnet
Målet er harmoni. For at harmonien skal kunne realiseres, må islam gjennom en reform, ifølge An-Na’im. Et ledd i dette er å utfordre den klassiske forståelsen av den islamske staten.
Et skille mellom stat og religion er nødvendig. I et bærekraftig og pluralistisk samfunn er en balanse og harmoni mellom religioner og livssyn nødvendig. For å bruke et matematisk uttrykk: vårt minste felles multiplum er en sekulær stat. Ikke en aktiv sekulær stat, men en passiv en.
Hvis friheten og rettighetene til alle borgerne i et samfunn skal være beskyttet og ivaretatt, må staten være livssynsnøytral. Nøytraliteten betyr ikke fravær av religion i politikken, men en aktiv regulering av religionen. En slik stat vil rett og slett forholde seg til den pluralistiske virkeligheten som dagens muslimske nasjoner befinner seg i.
- Mohamed Abdishazan (f. 1986) er masterstudent ved Høgskolen i Buskerud.
Veldig interessant artikkel. Håper å se flere slike. :-)
Det ser ut som An-Naim, når det gjelder den islamske stat (og muligns også jihad) inntar zahirittenes posisjon, kanskje særlig Ibn Hazm's ideer:
At eksempelvis jihad kun er riktig dersom samfunnet som skal bedrive det er overveldende likt Medina-staten under Muhammed, og at derfor, ifølge Ibn Hazm, det meste av den krigføring Cordoba-kalifatet på hans tid foretok seg var fullstendig forkastelig og..uislamsk.
Takk til Mohamed for en verdifull orientering om spørsmål som diskuteres blant muslimske intellektuelle. Nettopp slike innlegg trengs for å motvirke utbredte ideer om den monolittiske og kompakte Islam. Kan ikke-muslimer bidra til styrke liberale retninger? Antakelig i liten grad, men vi kan i hvert fall vise at vi vet de finnes. Islamister og anti-muslimer bekrefter hverandre i trist enighet om hva islam nødvendigvis står for.
Mohamed skriver litt om Indonesia. La meg bidra med en opplysning om landets positive utvikling etter Suhartos fall i 1998. Abdurrahman Wahid, populært kalt Gus Dur, var landets 4 president i perioden 1999-2001. Ikke et helt vellykket presidentskap, mannen var da også praktisk talt blind, men han kan sies å være Indonesias første fritt valgte president og han bidro i hvert fall til å befeste det nye, svake demokratiet i landet. Hans maktbase? Formann i Nahdlatul Ulama, en konservativ islamsk organisasjon.
Hva er konservativt i Indonesia? Andre, modernistiske organisasjoner har søkt å motarbeide før-muslimske tradisjoner i landet, høyst levende selv på Java. Det er da tale om forfedrekult og fremfor alt tro på magi. Dermed blir det konservativt å tolerere denslags. En slik holdning er ikke hva man ellers forstår med konservativ islam. Ingen religion er vel mer anti-magisk.
Mohamed har ellers helt rett i at staten i lang tid har anerkjent et bestemt antall religioner -man regner katolisisme og protestantisme som to ulike, gjorde det i hvert fall tidligere - noe som tvinger svært mange til å tilpasse seg. Mitt inntrykk var at Gus Dur støttet en liberal holdning også i det spørsmålet. I senere år er landet blitt mer plaget av radiale, til dels terroristiske organisasjoner. Også fredelige indonesere tyr gjerne til en holdning som noen innbiller seg et typisk vestlig - terror kommer alltid fra "de andre". Fra Malaysia!
Kjell:
Det foregår grov forskjellsbehandling av ikke-muslimer i Indonesia.
I de senere år er det spesielt Ahmadiiyahene som har vært utsatt, med nærmest kriminalisering av dem og deres tro, samt flere massakre.
Indonesia er overhodet ikke et sted hvor det er hggelig å være ikke-muslim.
Economist har en grei artikkel om Ahmadienes stilling i dagens Indonesia:
http://www.economist.com/blogs/banyan/2011/02/religious_persecution_indonesia?page=2
vel, så lenge man er kristen eller hindu (fremfor alt på Bali) er det inntil videre få eller ingen problemer. Du har helt rett i at Ahmadiiyah er fryktelig utsatt. Det skyldes selvsagt at ortodokse muslimer ikke tåler at slike avvikere kaller seg muslimer. Gus Dur er død og hans gode innflytelse kan være sterkt svekket, sant nok.
For ytterligere å understreke hvordan Indonesia under de nye islamistene gradvis perverteres, har Frank Crimi i FrontPagemagazine en artikkel om domsavsigelsen i Ahmadi-massakren i februar i år.
En Ahmadi, Sudjana, fikk nesten kappet av hånden under opptøyene, ble i August dømt til 6 måneders fengsel.
3 av ANGRIPERNE (de eneste tre, så vidt vites, som ble dømt i det hele tatt), fikk mellom 3 og 6 mæneders fengsel, og ble mottatt som helter da de vendte tilbake til landsbyene sine:
http://frontpagemag.com/2011/08/25/cleansing-indonesia/
Sekulærdiktaturene i Tyrkia, Indonesia og Tunisia, og i noen grad i Egypt, har demmet opp for islamisering, men vi ser nå i samtlige land overmåte bekymringsverdige trekk henimot normaltilstanden i muslimske land.
"vel, så lenge man er kristen eller hindu (fremfor alt på Bali) er det inntil videre få eller ingen probleme"
Få eller ingen?
I Crimi's artikel går det tydelig frem at kristne møter økende problemer,med ødeleggelse av gudshus, samt de sedvanlige vanskelighetene for ikke-muslimer å få bygget nye.
Dette gjelder også for hinduer.
Ja, men det har like mye med Islam å gjøre som Sihkisme eller Bahai, hvis man søker et sekulært styre så følger man en annen "deen" enn profeten.
I Koranen er lover beskrevet med ordet "deen" som også betyr religion. Så det er tvilsomt at disse menneskene som ønsker en sekulær stat kan kalles muslimer, faktisk så står det direkte i noen hadith at dem IKKE er muslimer. Fordi hvis man føler at mennesker kan lage egne regler så sier man jo at mennesker er bedre enn Allah slik at de derfor skal få muligheten til å "forbedre" det Allah har gjort.
Islam har allerede menneskerettigheter, det heter Sharia... FNs menneskerettigheter er jo plagiat av Shariareglene... Frihet til å bedrive religionsfrihet, at man ikke kan straffes uten dom, at bare de som har gjort det kriminelle kan bli straffet, at staten skal beskytte alle inbyggerene osv osv osv.
Sekulære stater i muslimske land har alltid blitt katastrofer for mange, alt fra Tyrkias folkemord av Armenerene og dagligdage drap av Kurdere til Saddam Hussain som gasser sitt eget folk eller det som skjer i Syria idag. For å ikke snakke om Mubarak eller Marokko som jager opp og fengsler folk med skjegg, og spessielt Mubarak torturerte folk veldig lett uten at de noensinne satte en fot i noen rettsal.
Når folk føler de kan forandre Guds lover så fjerner de alle de gode tingene som kan tøyle diktatorene. Selv den værste diktatoren kan lede et rettferdig regime hvis han er nødt til å følge Sharia.
Videre ser du visst fullstendig vekk fra den institusjonaliserte rasismen overfor kinesere, som ikke regnes som fullverdige borgere av Indonesia, med de problemer det medfører.
Indonesia er ikke, og har aldri vært, noen tolerant stat.
Jeg spurte en av dine "brødre i troen" annensteds om Sokrates paradoks
(Beskrevet av Platon i Euthryptho). Han (din bror i ånden, altså :-)) har foreløpig forholdt seg taus, så jeg benytter anledningen her.
Fritt gjengitt:
...Er noe godt (moralsk) fordi gud har bestemt det, eller har gud bestemt det fordi det er godt?
Det virker som mange muslimer stort sett holder på det første alternativet, mens f.eks et utsagn som "Allah vet best" kan gi støtte til sistnevnte.
Jeg kan gjerne utdype et par konsekvenser av utsagnene.
Det første spørsmålet impliserer at gud kan bestemme "hvilken som helst handling" som god, dermed også handlinger som vi ellers vil anse som onde/dårlige. Moralitet er da et resultat av guds "forgodtbefinnende".
Det andre spørsmålet impliserer at guden referer til "ekstern moralitet" altså at det faktisk allerede finnes en høyere moralitet (uavhengig av gud).
Cassanders
"Maturity is a bitter disappointment for which no remedy exists, unless laughter can be said to remedy anything." Kurt Vonnegut, Cat's Cradle
"Han mener at ikke bare lærde muslimer skal ha mulighet til å gjøre ijtihad, men også lekfolk. An-Na’im kaller det nærmest en ”religiøs plikt” å gjøre ijtihad i vår tid."
Hvordan skal u-utdannede utføre en religiøs deduksjon? Isåfall må man skille mellom "personlig" ijtihad og "kollektiv" ijtihad. De fleste trossamfunn blir enige om visse dogmer, de når konsensus (ijma'), og å komme til en enighet om det en religion sier forutsetter god kunnskap om det religionen sier. Derfor lærde. Og denne enigheten følges av de mange muslimer som verken har redskapene eller muligheten til å selv sette seg inn i islamske skrifter.
Nå har jeg ikke lest Naim, men det virker som om han ikke forsøker å se modellen fra Medina i et moderne lys. Hvordan kan idealene fra Medina implementeres i et moderne samfunn? Istedet går han for en total avskaffelse av shariaen som styreform. Med utgangspunkt i at shariaen aldri vil være istand til å ivareta menneskerettigheter eller minoriteter. Forklarer han hvorfor shariaen aldri vil kunne ivareta menneskerettigheter?
Han sier også at vår forståelse av shariaen er sekulær da den hviler på menneskelig fortolkning, hvorfor står han ikke i bresjen for en nytolkning, hvorfor stiller han ultimatet: Enten shariaen slik den ble tolket av de klassiske skriftlærde eller sekularitet?
Tilslutt lurer jeg på: Hvordan stiller Naim seg til duale rettssystem?
Fint essay Mohamed!
Cassanders:
Det vi oppfatter som godt og det vi oppfatter som ondt er begge skapt av Gud. Satan er tross alt en skapning eller et fenomen som handler etter Guds vilje. Jeg ser ikke helt hvordan tanken om Gud som snubler over en god handling og innfører denne for de religiøse får støtte i Islam. Uttrykket "Allah vet best" gjenspeiler kun konseptet om Qadr eller forutbestemmelse (selv om jeg ikke er en stor tilhenger av Qadr forklart som forutbestemmelse).
Hr. Nordby, din stil, din tone og nå dine grove generaliseringer om indonesiske forhold gjør det nærliggende å anta at du ikke er, og aldri har vært, noen tolerant person.
@ Mohamed og Somalieren
Jeg vil tro at mye av "uenigheten" skyldes at førstnevnte i for liten grad har erkjent forskjell mellom tro og religion. Begrepene er på ingen måte synonyme.
I motsetning til tro som er det rent subjektive settet av (tros-)forestillinger som ENKELTMENNESKET har, er religion et sosialt fenomen.
Religion er trosutøvelse i fellesskap og trenger i mye større grad gjenkjennelig felles språk, symboler og meningsbærende handlinger. (ellers vil det ikke lenger fungere som fellesskap)
Når vi går fra den sosiale dimensjonen til enkeltmennesket (fra religion til tro), er jeg rimelig sikker på at en med litt grundighet vil finne forskjeller selv mellom bokstavtro. Alle mennesker har sin helt unike bakgrunn, og vil også velge inn og velge ut religiøse utsagn på forskjellige måter. På en måte (selv om somalieren kanskje ikke har tenkt tanken), blir ijtihad i denne sammenhengen nærmest en uunngåelig prosess.
Troende er i praksis solipsister. Jeg er for øvrig enig i at den bør kunne gjøres både av lek og lærd, selv om jeg også ser at troens ijtithad kan være korroderende for den sosiale dimensjonen i religionen.
En har for øvrig ikke overraskende tilsvarende mekanismer hos alle(sic) religiøse. De aller fleste som kaller seg kristne har bevisst, men vanligvis ubevisst forsynt seg av "det åndelige smørbrødbordet", og valgt bort en rekke ubehagelige elementer fra doktrinen.
Cassanders
In Cod we trust
@somalieren
Så det (en aktiv og skapt "villeder" som handler etter guds vilje og dermed bidrar til at mennekser havner i helvete, samt predestinasjonlære) betyr at din gud (presumptivt koranens gud) er mektig men ikke god (i en normal betydning av ordet).
Cassanders
In Cod we trust
arild nordby:
Du er inne på noe der. Jeg har ikke så mye kjennskap til Ibn Hazm og Zahiri-skolen som er nesten utryddet. Men An-Na`im har et kapittel om jihad i essaysamlingen - Islam and human rights.
Det er og fremst ahmediyyah-sekten og kristne (i tillegg til urbefolkningen) som er de religiøse minoritetene som sliter mest i Indonesia. Men jeg ville ikke brukt betegnelsen "sekulærdiktatur" på Indonesia.
kjell madsen:
Takk for tilbakemeldingen. Konservative muslimske politikere finner man også i Tyrkia (AKP) - uten at de nødvendigvis ønsker en islamsk stat. Først og fremst på grunn av militærets standpunkt slik som du sannsynligvis vet fra før av, men også fordi et slikt ønske er ikke støttet av den tyrkiske befolkningen.
Johan Abdullah:
Takk for kommentaren! Jeg har noen få spørsmål til deg.
1) Du skriver "FNs menneskerettigheter er jo plagiat av Shariareglene…". Hvordan er det et plagiat? Kan du vennligst utdype det. Du kan jo bruke Kairoerklæringen som den islamske versjonen - hvis du vil.
2) Er det for øvrig snakk om å lage egne regler eller er det snakk om nytolkning? Er det individer (borgere) som er moralske agenter eller staten?
Du nevner Mubarak og "sekulære" diktaturer i den muslimske verden. Dette blir kritisert av An-Na`im og er ikke en modell han går god for. Disse diktaturstatene er i strid med menneskerettighetene. Tror du seriøst at valget er BARE mellom en islamsk stat eller "sekulær" diktatur? Finnes det andre alternativer?
somalieren:
I vår tid så er de islamske skriftene tilgjengelig i en større grad enn før - og mye av det er oversatt til engelsk. Men dette betyr ikke at man vil forstå tekstene eller at man kan bedrive med ijtihad. Det er ikke snakk om at man skal bruke ijtihad i den forstand at man skal bestemme selv hvor mange bønn man skal be eller hvor mange dager man skal faste - men bruken av ijtihad for å forstå den tiden vi lever i, samfunnet man befinner seg i. Og sist men ikke minst i en reformprosess. An-Na`im påpeker at personlig ijtihad forutsetter i alle fall grunnleggende kunnskap om skriftene.
I fare for å gjenta meg selv. Medina-modellen forutsetter Medina-samfunnet, ifølge han. Hvordan man skal implementere det? Det er vel en interessant diskusjon i seg selv. Men i kontakt med det moderne samfunnet vil ikke en slik modell være annerledes enn det man har i sekulære stater?
Han er kritisk til et dualt rettssystem så langt som jeg har fått med meg. Han anbefalte for øvrig muslimer i Storbritannia om å la være å ha sharia-domstoler i Storbritannia. Jeg vet ikke om han er helt mot det. Men ut ifra det han skriver så kommer det an på hva man mener med "et dualt rettssystem"? Hvis det ene rettssystemet gir en gruppe i samfunnet færre (religionsfriheten, ytringsfriheten etc) rettigheter enn det det andre gjør, så er det problematisk.
Som du selv vet så forutsetter tradisjonell sharia en form av dhimmi-system. Det forutsetter også at apostasi er straffbart (ikke nødvendigvis med døden - men straffbart).
Men jeg anbefaler deg å lese boka.
jeg må ta selvkritikk på uttalelsen om "få eller ingen problemer for kristne" i Indonesia. Burde ha husket de halshugde på Sulawesi i 2006. Det har vært flere tilfeller. Mine erfaringer er fra Bali, hvor man fryktet voldelige konflikter etter terrorbomben i 2002. Det gled over. Sannsynligvis er det lettere for nasjonalistiske muslimer i landet å akseptere hinduisme og buddhisme, som dominerte på Java i århundrer, enn kristendommen som kom med kolonimakter i nyere tid.
Mohamed:
Jeg burde presisert at jeg med "sekulærdiktatur" tenkte i Indonesias tilfelle på tiden under Suharto.
Da var, eksempelvis, kristne sterkt representert i etterretningstjenesten.
Etter Suharto har de gradvis blitt marginalisert.
Madsen:
Indonesia er et digert land, med enorme variasjoner.
Kjenner ikke godt til Bali, så der har du sikkert rett.
Derimot var på tidlig 2000-tall deler av Indonesia sterkt plaget av Laskar Jihad grupperingen, muligens også Abu Sayaf (det siste slett ikke sikker på)
Situasjonen i Aceh-provinsen er særdeles bekymringsfull, og det er flere provinser som teller på knappene om å gå den veien Aceh valgte.
Mohamed:
Som vanlig, er det meget interessant å lese det du skriver om islam, politikk og menneskerettigheter. Jeg håper tilhengere av reformteologiske synspunkter - som helt tydelig er forenlige med liberale prinsipper - kommer til å gjøre seg gjeldende i norsk offentlighet fremover; foreløpig kjenner jeg ikke til mange norske muslimer av din type, noe som i seg selv reiser viktige spørsmål som holdningene i muslimske miljøer og medias åpenhet for liberale muslimer.
Jeg vil likevel utfordre deg på ett punkt: Du synes å sidestille "privatisering" av religion med "laïcité"-sekularisme. Er dette an-Naims vurdering, din egen eller begges - og uansett, hva er begrunnelsen? At religion er "privatisert" - at den er en "privatsak", et livsområde individet selv skal få bestemme over - behøver ikke å bety at den med tvang skal skyves over i privatsfæren og dermed fortrenges fra hele offentligheten. Forstår du hva jeg vil frem til?
Mohamed, jeg ber deg ikke gjenta deg selv, men du skriver at sharia som grunnlag for en politisk styremodell (det du kaller medinamodellen) forutsetter situasjonen i Medina på profetens tid. Var denne situasjonen unik og hva ved Medina gjorde det mulig å ha shariabasert styring?
Jeg er ikke uenig med deg i at mye tolkning idag er - mildt sagt - illiberal, men poenget mitt er at du (og Naim) ønsker å avskaffe og ikke nytolke. Hvorfor det? Er det ikke rom for å tolke shariaen i en retning der minoriteter og majoriteters rettigheter ivaretas?
Tilslutt: At muslimer ikke vil skille stat fra religion har noe med at sekulariteten du og Naim forfekter ikke muliggjør deler av islamsk praksis. Mye islamsk praksis forutsetter f.eks en religiøs domstol. Hva så med de som vil gifte seg, skille seg eller fordele arv religiøst? Blir de tvunget til å gjennomføre dette borgerlig, det anerkjennes jo ikke religiøst.
Carlous1:
Takk for tilbakemeldingen!
Jeg vet godt hvor du vil fram til og jeg vil tro at professor An-Na`im er også klar over det. Men han bruker Tyrkia for å vise hvordan en sekulær stat ikke nødvendigvis må være. Den aktive kontrollen av religion i det offentlige rom - ikke regulering er et altfor stort steg å ta og ikke nødvendig for muslimske samfunn.
somalieren:
Takk for kommentaren. Det som er unikt er som An-Na`im selv skriver det faktumet at det var profeten som styrte Medina-samfunnet. Det er nødvendig å ta opp to poeng: 1) Hva som gjør det unikt - det var profeten som styrte da og sett i samsvar med islamsk historie så har alle andre feilet mer eller mindre med å greie det samme. 2) Når det kommer til ledere eller sentrale personer i statsappartet, så er det ikke kunnskap om skriftene som er viktigt eller deres "fromhet"/religiøsitet - men andre kvalifikasjoner.
1) [...] The conflation/convergence ideal has been impossible to achieve since the time of the Prophet because no other human being can enjoy the Prophet’s combination of religious and political authority. As the ultimate embodiment of this model, the Prophet was accepted by Muslims to be their sole legislator, judge, and commander. That experience was unique and cannot be replicated, because Muslims do not accept the possibility of prophets after the Prophet Muhammad. All rulers since Abu Bakr, the first caliph (632— 634), have had to negotiate or mediate the permanent tension between religious and political authority, because none of those rulers has been accepted by all Muslims as capable of holding the supreme position of the Prophet, who defined Islam and determined how it could be implemented." [An-Na`im, 2008:53-54]
Noe annet som også er viktig å merke seg er hva slags grunnlag profeten selv brukte for å velge ut mennesker til sentrale lederposisjoner. Som for eksempel grunnen til at Khalid bin Walid ble valgt som militærleder var:
2) [...] This view of the pragmatic functions of the state and their reliance on skill rather than religious piety was supported by the leading Islamic traditionalist scholar Ibn Taymiyyah (died 1328), who asserted that the selection of each public officer or magistrate should be based on the pragmatic requirements and the individual’s capacity to comply with the ethical and professional code of the job being assigned, not considerations of religious piety. He cited in this context the example of how the Prophet repeatedly appointed Khalid Ibn al-Walid as commander of Muslim armies, despite his frustration and dissatisfaction with Khalid’s attitudes and behavior from a religious point of view (Ibn Taymiyyah 1983, 9— 26). He cited other examples, and concluded that the Prophet “appointed men based on pragmatic interest even if there are men around that commander who are better than him in knowledge and faith” (18). Ibn al-Qaym al-Jawziyyah (died 1350) also emphasized that intelligence and practical wisdom should be the foundations of ruling (government), and argued that it was only through misunderstanding the political dimension of Islam that rulers “misconceived the relation between Shari`a and the actuality of experience” and through that made serious mistakes under the rubric of applying ShariÀa (Ibn Qaym 1985, 14— 15). Thus, these two traditional scholars, who are often cited by the advocates of an Islamic state, were clearly aware of the importance and indeed the necessity of separating the religious dimension of any individual from his function or role in the state, which must be entrusted to those who are best qualified to accomplish the task. The same view was strongly stated by al-Ghazali (died 1111), one of the most authoritative Sunni scholars of all time (Ghazali 1968, 67— 83). [An-Na`im 2008:49-50]
Jeg skal svare på resten av kommentaren din i min neste kommentar.
somalieren:
Du har skjønt han riktig. An-Na`im er mot konseptet islamsk stat - ikke sharia sådann. Når det kommer til sharia (og islam generelt) så støtter han en reform. Hans syn er følgende (kortfattet):
1) Han er mot konseptet om en islamsk stat
2) Islamsk reform er en nødvendighet
3) Man må starte debatten og ikke bare blant lærde og teologer, men også hos lekfolk.
Når det gjelder kan man tolke shariaen i den retning at alles rettigheter blir sikret? Så kan man selvfølgelig det. Men tradisjonell tolkning av sharia er ikke kompatibelt med deler av moderne menneskerettigheter. Det vil ikke sikre minoriteters rettigheter på lik nær som majoritetens (dvs hvis majoriteten er muslimer), ergo pkt 2 ovenfor.
Angående sekulariteten: Det er riktig at en god del muslimer er mot denne formen av sekularitet som er i realiteten passiv fordi de frykter at dette skal gå utover deres religiøs praksis. Men da har jeg følgende spørsmål: La oss bruke Norge som et eksempel. Møter muslimer når det kommer til deres religiøs praksis så mange utfordringer i realiteten? Jeg vil tro at med unntak av hodeplagg-debatten, halal (?) og en del andre ting så gjør de ikke det. Hvis religiøs praksis forutsetter ibadah som salat (bønn), faste, zakah etc. Så vil det ikke være noe utfordring. Men hvis det forutsetter dhimmi-systemet og hududstraffene så vil det være det - siden det er ikke noe islamsk stat som vil implementere eller effektuere slike lover. Poenget er rett og slett - det kommer an på hva man mener med "religiøs praksis".
Man blir ikke tvunget til noe. Men det har kommet fram at muslimske kvinner har i realiteten ikke noe reell valgfrihet etter at man åpnet for sharia-domstoler i Storbritannia (rapporten fra One Law For All-kampanjen). Så valget som en del snakker om er gjort i en spesifikk kontekst - patriarkalske strukturene i det miljøet man tilhører "tvinger" deg til å føre din skilsmissesak eller arvesak hos sharia-domstol enn den vanlige britiske domstolen. Dette er noe An-Na`im stiller seg meget kritisk til.
Jeg anbefaler deg å sende han mail fordi hans syn på duale rettssystem er uklart for meg.
Mohamed:
Vi er på helt linje her. En sekularistisk modell av tyrkisk type er problematisk. I deler av offentligheten (i hvert fall i politikken, som du påpeker, og på gaten) bør borgerne få uttrykke sin religiøse identitiet. Men jeg skriver altså ikke "hele" offentligheten: Det er flere sektorer (som domstoler, politivesen og utdannelsesinstitusjoner) hvor man ikke bør åpne for religiøse uttrykk, da dette vil kollidere med de grunnleggende (livssynsnøytrale) funksjonene som skal utøves der.
Med andre ord: Vi bør styre mellom en religionsfiendtlig offentlighetsforståelse (som man kan finne trekk av i Atatürk-modellen) og tilretteleggelse for "religionifisering" av det som skal være sekulære fellesrom (slik enkelte europeiske land er eksempler på). Jeg antar at du er enig i denne posisjoneringen mellom to uakseptable ytterpunkter.
Skal komme med en utfyllende kommentar om sharia og medina etter id, Mohamed, men jeg vil bare påpeke at Norge ikke er - for å formulere det litt flåsete - tilrettelagt for muslimer. I Norge vil aldri:
- Muslimer kunne jobbe fleksitid under ramadan, når kanskje arbeidseffektiviteten er på bunn på formiddagen, og ta igjen arbeidet senere på kvelden eller en annen dag.
- Muslimer kunne ta seg fri til fredagsbønnen. Dette er et stort dilemma for veldig mange muslimske menn, særlig menn i praksisjobber uten mye fleksibilitet.
- Muslimer få betalt eller kanskje tilogmed ubetalt rett til fri for å reise på Hajj. Dette hindrer mange fra å reise, og mange som reiser kommer på skråss av arbeidsgiver.
- Muslimer (og forsåvidt andre) ha en lovfestet rett til å kle seg fritt etter religiøs overbevisning. Innebefattet niqab, i offentlige stillinger (- private er en annen ting)
- Muslimer kunne få halalmerket mat i butikkene.
Og listen over små ting som gjør en muslimsk hverdag enklere bare fortsetter. Det bunner i at Norge, som en sekulær stat, ikke gir særbehandling til en religion, og med rette. Norge er ikke en muslimsk stat. Men jeg forventer dette og mye mer fra en muslimsk stat. Jeg synes du fokuserer utelukkende på hvor galt det kan gå med religiøs styreform, uten å ta hensyn til alle mulighetene man også kan få. På grunn av disse mulighetene er jeg villig til å satse på en shariastat.
Absolutt ikke en shariastat tuftet på det vi urettferdig kaller shariaen idag, men basert på shariaens mål og en fortolkningstradisjon som tar hensyn til kvinnerettigheter, minoriteters rettigheter og en globalisert verden. Det er vel dette du kaller dagdrømming? Jeg ser ikke på dette som noen drøm. Muslimer vil etterhvert innse at en snever tolkning av islam ikke er levedyktig, i det hele tatt.
P.S: Må bare understreke at det selvsagt ikke er fælt å være muslim i Norge. Det er faktisk helt greit å være muslim i Norge og jeg er enig i at man kan ivareta islams søyler under norsk styreform. Men det er også viktig å spørre seg selv: Hva er hensikten med en stat basert på shariaen? Eller, for å gjøre dette enda mer grunnleggende, hva er poenget med shariaen?
Islam har aldri vært og vil aldri være en personlig tro. Islam er kollektiv praksis, og en sekulær stat vil aldri - etter sin egen definisjon - kunne fasilitere denne kollektive praksisen.
"Islam har aldri vært og vil aldri være en personlig tro. Islam er kollektiv praksis, og en sekulær stat vil aldri — etter sin egen definisjon — kunne fasilitere denne kollektive praksisen."
I den grad du mener dette har du faktisk ingenting her å gjøre.
I en sekulær stat SKAL du kun ha personlig tro, og aldri trakte etter som noe ideal en religiøst-basert stat.
Det er rett og slett inkompatibelt med VÅRT verdisett, og du får heller finne deg en sharia-idyll et annet sted på kloden.
Et veldig bra innlegg og bra kommentarer. Men jeg skal si det enkelt og greit.
Islam i statsform er ikke forenelig, hverken med sekularisme, humanisme, og demokratiet.
Skal man forstå islam, så må en sette seg inn i kronoligien. Altså hvordan den ble til fra Muhammed erklarte seg som profet og fram til han døde 23 år etter i medina. De mekkiske versene viser tydelig en person på jakt etter makt. Men som på grunn av svak oppslutning valgte en mer fredelig strategi. Men i medina hvor han ingår en kompromiss med de arabiske klanene, får oppslutning og mer makt. Der ser vi en fundamental forandring. Der det viser at han blir mer som en konge. De mekiske versene ble erstattet av de medinske (nasekh og mansokh" er begreper som omhandler dette.
Når det gjelder itjtihad, så er den veldig begrenset. Altså noen ting har ikke annet betydning enn det som står svart på hvit. Derfor er ijtihad begenset. for eksmepel. Dødsdom for apostersi, Alle de fire skolene innenfor sunni islam er enstemige når det gjelder dette. Så leser man et vers i koranen, så må en undersøke, hvor den ble oppfunnet, hvofor, og om den er erstattet av et annet nyere vers.
Det har gjennom historien vært flere forsøk på å reformisere religionens praktiske sider. Men folkene som stod bak denne reformen møtte samme skjebne som Mahmoud Mohamed Taha.
Carlous1: Takk for oppklaringen. Jeg er fullstendig enig med deg.
somalieren: Takk for kommentaren. Jeg venter spent på din kommentar/innlegg om Medina-modellen. Det ser også ut som du er enig med to av de tre (pkt 2 og pkt 3) punktene jeg listet opp i mitt tilsvar til deg? Nå vet jeg ikke om du vil bruke ordet "reform" da - en del vegrer seg for det. Tariq Ramadan og Shaykh Hamza Yusuf for eksempel bruker ordet "revitalisering". Du er vel enig med dem på det?
Mahammad Rah: Du har helt rett. Men det er akkurat det der An-Na`im og reformteologer utfordrer. Det at staten MÅ være islamsk.
Slik An-Na'ims ideer er beskrevet, så må jeg konkludere med at han går altfor langt i sin reformiver til å ha det minste håp om å få med seg andre enn intellektuelle i utkanten av det som med noen rimelighet kan sies å være innenfor det legitimt islamske. Han vil sikkert høste mye gehør fra sekularister av alle idemessige avskygninger, men ha tilnærmet null påvirkningskraft på mainstream islamsk tanke.
Reform innenfor religionen islam skjer, når befolkningen setter seg inn i sin egen historie og studerer den detaliert. Da vil de finne ut at det hjelper lite å legge skylda for all den elendigheten på vesten og jødene. For krig i de muslimske landene har eksistert jevn og trutt. Og grunnet har ofte vært mangel på toleranse. Og religionen har og fortsatt er en institusjon som maner til intoleranse. Skal vi tro lære av egne erfarin pedagogikken, så må vi inse at vår mentalitet er det største problemet.
Det sies. At gud er for dommedagen, mens landet tilhører alle. sekulær demokratiet har hittil vist seg å væe den beste styreformen.
finnes denne boka på norsk?
Mahammad Rah:
Nei den gjør ikke det - desverre. Den burde bli oversatt til norsk da!
Kort kommentar til denne særdeles viktige debatten. Også fundamentalister (kristne og muslimer og andre) tolker tekstene. Alene i kraft av å være et menneske med historie, kultur, følelser, menneskelige relasjonet etc. Og tolkninger har alltid et usikkerhetsmoment i seg. Derfor er det nødvendig å se på alvorlighetsgraden av handlingene/konsekvensene før man bruker hellige skrifter som (absolutt) rettesnor. Om man vil drepe noen pga apostasi, kreves det da svært stor sikkerhet, fordi konsekvensen er særdeles alvorlig: å frarøve et menneskes liv. Holder man selv på en strikt (men dog egen) tolkning, gjør man seg da, i kraft av egen (selv-)sikkerhet seg selv til Gud/Allah. Og hvem uten Gud/Allah har fullstendig oversikt og sikkerhet og absolutt viten? Paulus skriver i 1. Korinterbrev: "for vi ser alle som i et speil". Dette gjelder også for fundamentalistene, være seg kristne eller muslimer.
Mohamed:
Meget velskrevet essay. Jeg synes du bør lage en kortversjon for publisering i Aftenposten, Dagbladet eller lignende.
An-Na’im viser en mulig vei for dem som ønsker å bevare Islam som trossystem, samtidig som man bekjenner seg konsekvent til demokrati, menneskeretter og ytringsfrihet.
Mange kommentatorer har påpekt at An-Na’im dessverre representerer en liten minoritet i sin teologiske tilnærming, og slik sett del av en liten gruppe liberale ”dissidenter” som Abu Zayd, Gamal-al-Banna m.fl.. som er helt marginale i forhold de teologiske hovedstrømmer i dagens Islam. Desto viktigere er det å etablere en offentlig area for denne debatten, hvor både flere muslimer og ikke muslimer engasjerer seg konstruktivt.
Det kanskje viktigste poenget i ditt essay er etter mitt syn at kjetteri er positivt og provoserer fremgang. Den viktigste betingelsen for virkelig fremgang i Islamsk teologisk tenkning er en åpning av debatten, hvor ulike posisjoner innen Islam tolererer tolkningsmessig pluralisme med aksept for at man kan være muslim på svært forskjellige måter( inkludert apostasi) uten at det trues med dødsstraff eller lignende. Den utbredte teologiske sekterismen hvor karakterisering av andres posisjonen som blasfemi og fordømming av enkeltpersoner som ”kufr” er et globalt fenomen i dagens Islam. Det klart største antallet av ofre for Islamsk terrorisme er andre muslimer. Sagt på spissen kan det hevdes at Islam fortsatt befinner seg i en ”30-års krig” og at det innen Islam ikke er etablert en ekvivalent til den Westfaliske fred i 1648 (eller kanskje 1400 års krig — etter Muhammeds utbrøt umiddelbart en rekke teologiske og voldelige stridigheter mellom hans tilhengere og de fortsetter idag …). De intellektuelle prosesser og konsekvenser knyttet til den Westfaliske fred er en av de viktigste sosio-kulturelle og politiske forutsetningene for utviklingen av ideene om toleranse og ytringsfrihet ( ved siden av rennesansen og den vitenskapelige revolusjon) og dermed blant de viktigste faktorene bak utviklingen av det moderne og opplysningen som en bred bevegelse. Gud må være på de troendes side, så hvordan kan utfallet av 30 års krig være uavklart og samtidig så totalt ødeleggende? Ingen vinnere, bare tapere og et Europa i ruiner og med stor befolkningsreduksjon … Som Jonathan Israel (2011) skriver:
”The psychological shock of such a result was tremendous, and the problems associated with organanzing the many compromises that had to be hammered out forced a whole new culture of de facto tolerance and toleration and acceptance of religious plurality which then had to be theorized and legitimized in complex ways.”
Dette innebærer at fenomenene toleranse og fordømmelse er sterkt linket til hverandre. Ideen om toleranse var i 30-års krigens konteksts et nødvendig redskap til å få mennesker som hatet hverandre til å kunne leve sammen side om side uten å drepe hverandre. Dette betydde ikke at en katolikk skulle respektere og anerkjenne protestantiske konfesjonsretninger. Tvert imot innebærer det at man kunne karakterisere katolisismen som en synd, blasfemi etc., men samtidig anerkjenne katolikkens rett til å praktisere sin religion. Som den kjente sosiolog og marxist Frank Furedi oppsummerer det i et intervju i Weekendavisen:
”Det er en vidunderlig og enormt viktig ide at man på samme tid kan dømme sine mostandere som syndere og vildførte og anerkende, at det er vigtigere, at deres ideer får lov at uttrykke sig, end at de bliver undertrykt. Det vil sige at tolerance hører nøye sammen med fordømmelse. Men i dag oppfattes tolerance som en ide om, at man ikke må fordømme andre, Det er fullstendig misforstået”
Derfor er det skadelig at ARS, og en del så kalte intellektuelle (som Sindre Bangstad) arbeider på høytrykk for å stoppe kritiske debatter om Islam. Vi behøver flere debatter som dette, og helst med flere kompetente muslimske deltakere. Derfor er det også meget positivt at miljøer som Islam Net eksponeres i offentligheten, som stimulerer en bred debatt hvor bredden i de ulike posisjoner innen Islam eksponeres og toleranse innen de muslimske miljøer settes på dagsorden(ref. Meisingsseth sine bidrag i senere tid). Problemet med drapstrusler, fysisk intimidering og sosialt press mot Islamske dissidenter er et av de viktigste problemene å få bukt med. Når alle muslimer tør ytre seg fritt og kjettersk, også om de mest ”hard-core” teologiske dogmene innen Islam, vil tendensen vi ser i storsamfunnet til å se på muslimer som en ensartet reaksjonær gruppe kunne bekjempes effektivt. Men da behøver vi altså mer toleranse ikke mindre, mer kritisk debatt ikke mindre. Derfor er vårt kanskje største problem kombinasjonen av illiberale multikulturalister som Sindre Bangstad som skriker på sensur og illiberale muslimkritikere som vil forby organisasjoner som Islam-Net.