Kommentar

‒ De vil jo egentlig ikke dø

Statsministeren vet hva som er best for deg. Derfor passer det ikke å gi deg frihet, mener Jan Arild Snoen.

Bilde: Kjetil Ree / Wikicommons

Statsministeren bruker paternalistiske argumenter mot aktiv dødshjelp. Den som ønsker hjelp til å dø vet ikke sitt eget beste. Da er det bedre at Erna Solberg bestemmer for deg.

Norsk politikk domineres for tiden av KrFs sidevalg, og tilhørende frierier fra høyre- og venstresiden. Ut med badevannet forsvinner liberale prinsipper om menneskets selvbestemmelse, som når statsministeren åpner for å komme KrF i møte i avgrensningene av retten til selvbestemt abort. Det er jo ikke noe offer akkurat for Erna Solberg, siden hun er enig med KrF, men nedstemt av eget parti.

Rammet av dette er ikke minst kampen for retten til en verdig livsavslutning ‒ aktiv dødshjelp. På tross av at meningsmålinger i flere tiår har vist at et flertall i folket og i de fleste partier er tilhenger av å gjøre dette lovlig, vil ingen partier kjempe for det. En av grunnene er at KrF, som har nøkkelen til politisk makt her i landet,  aldri kan samarbeide med partier som vil tillate aktiv dødshjelp. Bare mistanken om at et parti kan gå den veien er tungtveiende for KrF.

Etter at Unge Høyre fulgte Unge Venstre og Frp ved å gå inn for legalisering i sommer, hadde Erna Solberg derfor behov for å slå fast at dette ikke var aktuelt for Høyre, noe hun gjorde i et Facebook-innlegg 11. oktober, senere publisert i Vårt Land. Jeg kommer tilbake til dette straks.

AUF trommet på plass

I helgen avholdt AUF landsmøte. Det siste året har det vært jobbet aktivt fra mange fylkeslag for å få til en åpning for aktiv dødshjelp. Hele 12 fylkeslag har vedtatt resolusjoner om dette, og det lå trolig an til et flertall på landsmøtet. Men Jonas Gahr Støre blandet seg inn, og advarte kraftig fra landsmøtets talerstol. Hans innblanding kan ha slått ut i begge retninger – AUFere vil ha seg frabedt å bli diktert av «gamlingene», samtidig som de er avhengig av de samme gamlingene for å gjøre karriere i moderpartiet.

Viktigere var det at AUF-ledelsen jobbet aktivt mot forslaget. Det kom ikke engang til avstemning. Isteden prioriterte AUF en annen rød klut for KrF, en utvidelse av abortgrensen til 18 uker.

Det er frustrerende for oss som er tilhengere av aktiv dødshjelp at ingen ledende politiker mener denne saken er viktig nok til å ofre politisk kapital på. De står i kø for å forsvare kvinnens rett til selvbestemt abort. Retten til å bestemme hvordan våre liv skal ende møtes med mumling og flakkende blikk. Saken kommer alltid langt ned på listen over kamper verdt å kjempe, som da Siv Jensen la saken i skuffen noen måneder etter at Frps landsmøte vedtok å støtte aktiv dødshjelp i 2009.

Misvisende fremstilling av motiver

Erna Solbergs innlegg gjengir velkjente argumenter fra den restriktive siden. Men mer interessant er det at statsministeren må jukse for å underbygge sitt grunnleggende paternalistiske standpunkt. Hun skriver:

«Tilhengere av aktiv dødshjelp trekker ofte frem at aktiv dødshjelp bør innføres for å hjelpe mennesker som lider av fryktelige smerter, og som uansett skal dø om kort tid. Men ifølge en undersøkelse fra delstaten Oregon i USA, som innførte aktiv dødshjelp i 1997, var det under en fjerdedel som svarte at det å unnslippe lidelse var årsaken til valget de tok. Hele 40 % svarte at årsaken var at de følte seg som en byrde for familie og venner. Det er trist lesing.»

Med dette gir Solberg inntrykk av at byrde-argumentet er det dominerende.

Hun har rett i at tilhengere av aktiv dødshjelp ofte trekker frem lidelser hos dødssyke som et sentralt argument for å tillate dette. Det er i slike situasjoner at det er mest opplagt at aktiv dødshjelp er det humane svaret, og jeg skrev selv om dette i 2014.

Men motivasjonen for å be om hjelp til å avslutte livet er sammensatt. I april omtalte jeg en omfattende kunnskapssammenstilling i regi av det svenske Statens medicinsk-etiska råd.

I BeNeLux-landene er lidelse en viktigere motivasjon enn i Oregon, siden det inngår i kriteriene for å få innvilget dødshjelp. Her vises det til undersøkelser der 72-74 prosent i Belgia og Nederland oppgir «lidelse uten håp om forbedring» som en av flere grunner, mens henholdsvis 32 og 22 prosent oppgir byrde for andre (s. 111).

I Oregon er motivasjonen først og fremst tap av autonomi og verdighet, inkludert tap av kontroll over kroppsfunksjoner. Figuren viser svarene akkumulert i hele perioden 1998-2017.

Når Solberg skriver at «årsaken var» er det galt, fordi de som har bedt om dødshjelp oppgir mange årsaker, ikke bare en, og denne årsaken var nevnt av 44 prosent, mens praktisk talt alle – omkring 9 av 10, oppgir autonomi og manglende evne til å gjøre det som gir livet glede. Det hopper statsministeren lett over.

Noen vet bedre

Etter å ha stilt opp denne stråmannen, altså at det å ikke ville være en byrde for andre er et dominerende motiv, kan Solberg konkludere:

«De ser jo hvor hardt sykdommen deres går utover deres nærmeste. Og alternativet om at livet deres kan avsluttes ligger der. Men de vil jo egentlig ikke dø.»

Legg merke til den siste setningen. Dette er en rendyrking av den kristenkonservativ paternalismen.

For å få aktiv dødshjelp må den som søker over tid bekrefte sitt ønske. Men statsministeren vet at du egentlig ikke vil dette, og derfor kan hun dømme deg til å fortsette å leve, selv om du vil slippe fordi du har mistet din autonomi og det som gir livet mening.

Når din helse gjør at du har mistet din autonomi, burde politikerne i det minste gi deg friheten til å bestemme når og hvordan du vil dø.

Men de vet bedre enn deg.

Les også Amanda Scheis, Levi Fragells og Andreas Wahl Blomkvists artikler til forsvar for retten til selvbestemt død.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden