Kommentar

1-1 i mellomvalget

Kampen om høyesterettsdommer Brett Kavanaugh har mobilisert velgere på begge sider. Men nå er demokratene sinte, og det kan tjene dem i mellomvalget om en måned.

Bilde: Eric Draper, White House.

En måned før Kongressvalgene ligger demokratene an til å gjenerobre flertallet i Huset, mens republikanerne holder Senatet.

Godkjenningen av Brett Kavanaugh som høyesterettsdommer, som nå er bare timer unna, vil utgjøre en viktig del av bakteppet foran Kongressvalget om nøyaktig en måned – 6. november. (Jeg skrev om betydningen av hans utnevnelse for abortspørsmålet i juni, og om beskyldningene mot ham for et par uker siden).

Mellomvalgene i USA handler i større grad enn i presidentvalg om å få sympatisørene til urnene, snarere enn å få velgere til å skifte standpunkt, siden valgdeltakelsen vanligvis ligger under 40 prosent, mens den er nærmere 60 prosent i presidentvalg.

Når valgdeltakelsen går ned, er det særlig yngre og ikke-hvite velgere som faller fra. En fersk Gallup-undersøkelse viser for eksempel at blant dem under 29 år er 26 prosent sikre på at de skal stemme, blant dem over 65 år er andelen 82 prosent. Det betyr at republikanerne, som gjør det best blant de eldre, har en fordel i mellomvalgene.

En stemme mot Trump

Men mellomvalgene brukes også til å markere misnøye med sittende president, noe som kan oppveie den første effekten når denne presidenten er republikaner.  I Pews siste undersøkelse sier uvanlig høye 37 prosent at de vil stemme MOT presidenten, mens mer normal 23 prosent vil stemme FOR ham.

Denne effekten avhenger selvsagt av hvor upopulær presidenten er. I områder der Clinton vant i 2016, men en republikaner holder setet, vil det være naturlig å forsøke å klistre ham til Trump. Motsatt vil demokrater snakke minst mulig om presidenten i områder der han vant klart og fremdeles er populær.

Gallup har sett på alle valg etter andre verdenskrig. Når president har approval rating under 50 prosent, taper hans parti i gjennomsnitt 37 plasser i Huset. Er den høyere, er tapet 14 plasser. Trump ligger nå omkring 42 prosent, og har ligget uvanlig stabilt i området 37-43 prosent hele sin periode, bortsett fra de første månedene. Men det er ingen lovmessighet i dette. Obama lå omkring 44 prosent i 2014, men demokratene tapte bare 13 seter.

Entusiasmegapet krympet

I år har valgdeltakelsen i primærvalgene vært betydelig høyere enn vanlig, og meningsmålinger tyder på at dette også vil være tilfellet den 6. november. Over lengre tid har entusiasmen, i form av andelen som sier de er svært opptatt av valget, sikkert vil stemme og så videre, vært høy på demokratisk side, mer normal på republikansk side.

I forrige uke viste en Pew-undersøkelse at 67 prosent av demokratene var entusiastiske, mot 36 prosent i 2014, og 59 prosent av republikanerne nå. En enda ferskere Marist-måling viser imidlertid at demokratenes forsprang på dette området er så godt som forduftet. Også hos Gallup er demokratenes forsprang beskjedent. En måling hos NBC fra tidligere i september tyder på at gapet på dette området hadde begynt å tettes allerede før Kavanaugh-godkjennelsen ble en toppsak.

Kavanaugh-saken mobiliserer på begge sider, men siden demokratene allerede er nærmere å være «fullmobilisert», kan den ha størst effekt på republikansk side. Nate Silver har sett på sammenhengen mellom denne saken og oppslutningen om de to partiene og det ser ut til at demokratene tjente først, men på slutten er effekten nøytralisert.

Mobiliserer Kavanaugh demokratene mest?

Utfallet i denne saken ville uansett skapt sinne, og sinne kan veksles inn i flere som stemmer. Siden demokratene tapte, er de sintest og det kan tjene dem om en måned, særlig fordi abortsaken fremstår som viktigere for dem enn for republikanske velgere, noe som kanskje vil overraske mange. Hadde republikanerne tapt kampen om Kavanaugh, ville det blitt enda viktigere for de mange republikanske velgerne som er særlig opptatt av Høyesterett å stemme for å sikre fortsatt kontroll over senatet. Nå kan noen av dem finne på å puste lettet ut og holde seg i sofaen.

I nominasjonsvalgene til Huset fikk kvinnene et stort gjennombrudd hos demokratene.

Kjønnsgapet øker

Over lengre tid har demokratene hatt et klart overtak blant kvinner, republikanerne blant menn. Gapet økte til nye topper i 2014 (altså før Trump) og 2016, og kan bli enda større i år, slik at demokratene vinner blant kvinner med mer enn 20 prosent, mens republikanerne fremdeles har et lite overtak blant menn.

Dette forsterkes nok av MeToo-fokuset og Kavanaugh-saken, men også av at demokratene fremstår som et stadig mer kjønnsbalansert parti, mens republikanerne står stille. En illustrasjon på dette er at samtlige elleve republikanske medlemmer av justiskomiteen i senatet som slapp nominasjonen av Kavanaugh igjennom var menn, mens demokratene hadde seks menn og fire kvinner.

Viktigere er det nok at i nominasjonsvalgene til Huset fikk kvinnene et stort gjennombrudd hos demokratene. I 2016 var 120 av 435 kandidater kvinner. I år er det 182. På republikansk side er det 52 kvinner. Dersom demokratene skal vinne flertallet i Huset i år, er partiet avhengig av å få en velgergruppe der de står svært sterkt – yngre kvinner, til å møte opp. Da er mange kvinnelige kandidater absolutt en fordel.

Republikanernes innebygde fordel

I Representantenes Hus må demokratene vippe 23 seter over på sin side for å få flertall. Landsomfattende meningsmålinger viser et forsprang på omkring 8 prosent. Så da skulle man vel tro at saken var i boks. Men dette er omtrent der demokratene må ligge for å få like mange seter, siden stemmene er så skjevt fordelt.

I Norge har vi en tendens til å skylde alt dette på gerrymandering, som et ekko av amerikansk venstreside. Og det er riktig at i en del stater er mange valgdistrikter tegnet på en slik måte at de skal favorisere det partiet som kontrollerer delstatsforsamlingen, og det er som oftest republikanerne. Det må også nevnes at det ikke bare er partiegoisme som ligger bak de rare kongressdistriktene, men også anti-diskrimineringshensyn, tolket som at etniske minoriteter skal ha gode muligheter til å bli representert av en av «deres egne». Det innebærer mange steder å sørge for solid flertall av svarte velgere.

Men gerrymandering er ikke en veldig viktig faktor, bortsett fra i noen få stater. I North Carolina har distriktene blitt tegnet om, men de nye og mer balanserte distriktene trer ikke i kraft før neste valg. I Pennsylvania var kartet sterkt til fordel for republikanerne, men er nå tegnet om og bør gi rettferdige resultater. Texas beskyldes også for gerrymandering, men det dreier seg ikke om mer enn to seter ekstra for republikanerne, og Høyesterett avviste et krav om endring i sommer. Andre utsatte stater er Michigan og Wisconsin.

Det er uenighet om hvor stor gevinst republikanerne har av dette nå, men rimelig anslag ligger i overkant av 10 seter. En beregning fra Cook Political Report tilsier at bare 17 prosent av den store nedgangen i antallet konkurranseutsatte seter siden 1997 skyldes gerrymandering.

Et annet fenomen er altså viktigere, nemlig at demokratenes stemmer er naturlig svært konsentrert, og at denne sorteringen av velgere forsterkes fra år til år. Forenklet sagt vinner demokratene ofte 80-20, mens republikanerne ofte vinner 60-40. Det gir mange flere «bortkastede stemmer» på demokratisk side. Grunnen er at demokratene oftere bor i politiske monokulturer. Eksempler på dette er bykjernene i de fleste amerikanske byer – New York City var 81 prosent demokratisk i 2016, universitetsbyer – San Francisco er 85 prosent demokratisk, og konsentrasjon av svarte velgere, som vi vet stemmer 90-95 prosent på demokratene.

Demokratenes sjanser som Clintons

Det finnes også i år mange modeller som forsøker å beregne utfallet. Særlig for Representantenes Hus er dette vanskelig, siden det i mange distrikter vil være svært få eller ingen lokale målinger. Jeg holder meg til Nate Silvers modell – eller modeller, siden de kommer i tre varianter. Hans «Classic model» bruker lokale målinger, nasjonale målinger, målinger i lignende distrikter og legger til fundamentale forhold – hvordan distriktet pleier å stemme, hvordan fundraisingen er og lignende.

Evnen til å samle inn penger er relevant av to grunner: Penger er nyttige i valgkampen, siden mange kongressrepresentanter er ganske ukjente for velgerne, og da hjelper et godt markedsføringsbudsjett. Jeg har tidligere tonet ned betydningen av pengekampen i presidentvalgkampen, både fordi kandidatene uansett er kjente og godt eksponert, men mest fordi det uansett er nok penger der. Den marginale påvirkningen av å se den samme TV-reklamen for 30. gang er liten, for å sette det på spissen. Men lokalt er situasjonen annerledes.

Den andre grunnen er at evnen til å samle inn valgkampbidrag, særlig små bidrag fra mange, er en indikator på entusiasme, og dermed evnen til å få velgerne til urnene. Demokratene gjør det svært mye bedre på dette punktet enn ved valget i 2014.

Demokratene er knappe favoritter til å ta Nevada og Arizona, mens republikanerne er klare favoritter til å ta North Dakota.

Både Silvers og andre modeller viser at demokratene har overtaket i valget til Huset. I dag beregner Silvers modell deres sjanse til omkring 75 prosent, eller 228 seter. Det er for øvrig ikke så mye mer enn sjansene hans modeller ga Clinton i 2016, så løpet er langt fra kjørt.

Senatet vanskelig å vippe

I senatet har vi nok delstatsmålinger til at de kan si oss en del, men også her er det nyttig å se på andre forhold i tillegg. Utgangspunktet er at republikanerne nå har et forsprang 51-49, og beholder flertallet ved 50-50, siden visepresidenten da har den avgjørende stemmen.

Det står 35 senatorer på valg, og av disse er bare 9 republikanerne, siden forrige gang disse plassene vare på valg var i et godt år for demokratene (2012). Demokratene er knappe favoritter til å ta Nevada og Arizona, mens republikanerne er klare favoritter til å ta North Dakota. Da er vi på 50-50.

For øvrig er demokratenes beste sjanser til gevinst i Tennessee, der den moderate tidligere guvernøren Phil Bredesen stiller. Han markerte seg i går ved å bekjentgjøre at han ville stemt ja til Kavanaugh. Han risikerer dermed å tape støtte på venstre fløy, men ser nok dette som nødvendig for å vinne i en stat der Trump triumferte med 26 prosents forsprang. I tillegg kommer Texas, der Beto O’Rourke ligger like bak Ted Cruz i målingene. Men demokratene har hatt store forhåpninger i Texas før, og tapt klart når det kommer til stykke.

Øverst på republikanernes target-liste etter North Dakota er Indiana og Missouri, der det er helt jevnt i målingene. Florida, der guvernør Rick Scott stiller opp mot Bill Nelson, er også innen rekkevidde. I Montana ser demokraten Jim Tester ut til å klare seg mot utfordreren Matt Rosendale. West Virginia, en av de rødeste stater i landet, kan republikanerne nå gi opp, etter at Joe Manchin stemte for Kavanaugh. Da får de heller forsøke å overtale Manchin til å skifte parti etter valget, dersom de skulle ha bruk for stemmen hans.

1-1 er en slags seier

Oppsummert skal demokratene ha mye «stang inn» for å ta senatet, som er særlig viktig når det gjelder godkjennelse av Trumps utnevnelser. Silver gir dem bare drøye 20 prosent sjanse.

Republikanerne har kontrollert flere og flere guvernørposter de senere årene, men denne gangen kommer demokratene til å ta tilbake en håndfull av dem, blant annet Illinois, Michigan og New Mexico, og har gode sjanser i blant annet Florida, Ohio, Wisconsin og Georgia – ja til og med i røde Kansas.

Selv om demokratene ikke skulle klare å ta senatet, er overskriften jeg har valgt på denne artikkelen litt misvisende. Dersom du starter med å ligge under 0-1 er ikke 1-1 så galt, særlig dersom man tar med guvernørpostene.

Et demokratisk flertall i Huset kan blokkere mye av Trumps politikk de neste to årene, og en demokratisk seier der er også et dårlig varsel for republikanerne foran valget i 2020.

Guvernørposter og delstatsforsamlinger som vipper i demokratenes retning styrker dem på lokalplanet, der mye viktig politikk utformes. Jeg tror også det vil være en fordel for dem å få frem flere ledende politikere som har styringserfaring fra vippestater, noe som gjerne fremmer den typen pragmatisme som kan være til hjelp i presidentvalg. Det skal mye til at nye stjerner kan være klare allerede i 2020, men det kommer valg etter det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden