DEBATT

Helmut Kohl – en personlig tragedie i tre akter

Helmut Kohl var kjent for sin folkelighet og evne til maktspill, men også for sin politiske overbevisning om at det fantes et tysk folk som fortjente å leve i et land uten splittelse. Alt dette var avgjørende for at det faktisk ble en tysk samling i 1990.

Publisert Sist oppdatert

Angela Merkels velregisserte avgang som leder av CDU på partidagen i 2018 markerte et tidsskille i Vest-Europas konservative landskap. Med sin særegne matriakalske stil, subtile maktstrategier og overveldende retorisk egenskaper, loste hun Tyskland trygt gjennom globaliseringens tidsalder.

Med fremveksten av den nye twitter-baserte nasjonalsjåvinismen kan det se ut som denne tidsalderen allerede er et tilbakelagt stadium for vestlige demokratier. Da er det alltids verdifullt å kaste et blikk tilbake til den eneste andre vest-tyske kansler som satt like lenge som Merkel: hennes mentor og tidlige understøtter, Helmut Kohl.

Kohls ettermæle er meget blandet, men hans karriere er idag, når man markerer at det er gått 30 år siden Murens fall, av stor historisk interesse – ikke minst med tanke på kontrasten til Merkels tid som kansler.

På mange måter er Merkels æra en invertert kopi av Kohls – med den tilsynelatende motsetningen mellom Kohls stereotypiske maskuline og fremoverlente fremtoning og Merkels kjølige, tilbakelente, moderlige stil. Imidlertid har begges politiske ståsted og prosjekter vært godt forankret i den særegne etterkrigstyske konservatismen.

For å bedre forstå den særegne „Übermutter“ er det derfor verdt å ta et tilbakeblikk på Kohl, som på mange måter beredte grunnen for Merkel. Det gjorde han ved å videreutvikle Adenauers „evige kansler“-konsept, som Merkel kunne overta og videreutvikle. Overgangen symboliserer samtidig den tyske konservatismens (meget) langsomme dreining mot et mer likestilt samfunn.

Med tanke på at Merkels oppstigning til maktens høyeste tinde ble mulig ved at hun offentlig bidro til Kohls fall og ruin av hans ettermæle, innehar historien om Kohl kvaliteter som er nesten en gresk tragedie verdig.

En tragedie har som kjent tre akter. Dette essayet er derfor, i ordets rette forstand, et forsøk på å lese Vest-Tysklands korte, men turbulente historie gjennom sagaen om Helmut Kohl, kjempen fra Pfalz – strukturert i tre akter.

Kohl var ikke bare en maktpolitiker. Hele hans tilstedeværelse og kropp signaliserte makt. I det hele tatt ble hans fysiske fremtoning en så viktig del av hvordan han ble oppfattet – både som politiker og menneske – at den danner tragediens prolog.

Deretter følger første akt om Kohls vei til makten, annen akt om hans triumfer som internasjonal statsmann, mens tredje akt ser på hans undergang, både privat og politisk.

Akt 1: Den fremadstormende

Da Kohl kom til makten i 1982, representerte han på mange måter et brudd med den typiske etterkrigskanslerene. Adenauer hadde vært den samlende landsfaderen fra det bedre tyske borgerskap, Erhardt og Kiesinger representerte den høyere funksjonærstand (sistnevnte dog med en aktiv fortid i Nazi-partiet og SS), Willy Brandt var den visjonære avspenningspolitikeren, mens Helmut Schmidt var selve kulminasjonen av nord-tysk akademisk handelsstand.

Men da Kohl kom på banen som kansler, etter at Forbundsrepublikkens første mistillitsforslag endte med å felle regjeringen til Helmut Schmidt, var han på mange måter en outsider. For det første hadde han ingen større akademisk bakgrunn – noe som selv den dag i dag er en ulempe den tyske elitens kretser.[1] Hans kulturelle kapital, samt bakgrunnen som Landsfader i Reinland-Pfalz, var knyttet til det enkle og folkelige. Hans forkjærlighet for solide middager og store mengder hvitvin ga ham en viss aura av harryhet, uten at dette er et begrep som uten videre lar seg oversette godt til tysk. I det tyske nasjonale åndslivet virket han provinsiell, en noe som kanskje fungerer godt i det norske politiske landskapet, men som i landet av diktere og tenkere primært bidro til latterliggjøring. Hans forsøk på å vinne valget som kanslerkandidat i 1976 hadde vært en fiasko.

Det Kohl imidlertid – både i politikk og positur – klarte å formidle, var en stabilitet: „weiter so“. Denne rolige, sindige tilnærmingen slo i begynnelsen godt an i et Vest-Tyskland som senest på slutten av 70-tallet var blitt rystet av terror og økonomisk uro.

Men det var noen som ikke var fornøyd med „ weiter so “. I løpet av 80-tallet dukket et av Europas til dags dato mest profilerte økologiske partier opp, „Die Grünen“. Pasifister, tidligere hippier, desillusjonerte venstre-ekstreme, og ikke minst motstandere av atomkraft fant sammen i et parti som i stor grad klarte å sette helt nye temaer på agendaen. Noen trussel mot Kohl ble de imidlertid aldri, og det skyldtes Kohls gode maktpolitiske forståelse og pragmatiske natur: I god Bismarcksk tradisjon tok han rett og slett og gjorde de temaene som han anta fikk mest gjenklang i befolkningen til sine egne[2]. Blant annet grunnla Kohl i etterkant av Tsjernobyl-katastrofen det første miljøverndepartemenet i Forbundsrepublikken.

Akt 2: Statsmannen

Historien om Kohl ville imidlertid ikke vært så interessant hvis man kun hadde fokusert på hans innenrikspolitikk. Det var på den utenrikspolitiske arena at han ble til en av Europas etterkrigstids store statsmenn. Og det mot alle odds. Kohl var nemlig veldig lite orientert mot utenrikspolitikken. I sin tidlige karriere i Ludwigshafen var han godt orientert om økonomiske forhold, han forstod maktpolitikk og administrasjon. Men han fremstod aldri som noen stor utenrikspolitisk visjonær, slik for eksempel en Willy Brandt hadde gjort.

Så kan man legge til at utenrikspolitikk for Tyskland etter 1949 alltid har vært et komplisert tema: Hvilken rolle skal et land som startet kriger, forsøkte å underkaste seg store deler av verden, som drepte millioner jøder og andre som ble definert som „u-ariske“ ha? Hvor mye skal man tillate seg å mene? Adorno er ofte blitt sitert på at det er barbari å skrive poesi etter Holocaust, men det vil nok være mer treffende å si at en selvstendig vest-tysk utenrikspolitikk var, om ikke barbarisk, så iallfall så godt som umulig. Men det viste seg at det var her den provinsielle kjempen fra Pfalz skulle lykkes ekstra godt.

Man skal alltid være varsom med å tolke for mye av en persons bakgrunn og biografi inn i dens gjerninger, men i Kohls tilfelle er det godt dokumentert at store deler av hans utenrikspolitiske prosjekt var knyttet til hans opplevelser under og rett etter andre verdenskrig. Hans mye kritiserte utsagn om „die Gnade der späten Geburt“ – altså at han var såpass ung at han slapp unna aktiv krigstjeneste, medførte imidlertid ikke at han ble spart for krigens redsler: Han mistet en bror ved fronten. Sulten og usikkerheten han gjennomlevde ved krigens slutt og en kort periode i fangenskap som ungt Hitlerjugend-medlem hadde satte dype spor.

Kohl selv anså seg videre som ikke bundet av noen personlig skyld, blant annet fordi han – i motsetning til de foregående kanslerne – hadde vært for ung til å kunne bli trukket inn i hverken aktiv kamp eller krigsforbrytelser. Og budskapet ble forstått – Kohl var den første tyske politiker som torde å fremheve en på en fordekt, men likevel offentlig måte, at alt som var tysk (og til og med militært) ikke var å likestille med nazisme.[3] Dette underliggende narrativ ble viktig for hans senere utenrikspolitiske seire.

Kohl etablerte etterhvert to klare ideer for sin utenrikspolitikk: En klar lojalitet til NATO og de Vestallierte, men også en klar plan om hvordan et fremtidig Tyskland skulle se ut, nemlig gjenforent. Og dette bringer oss til hvorfor Kohl er et såpass interessant politisk tilfelle. Det var ikke bare folkeligheten og evnen til maktspill, men også hans politiske overbevisning om at det faktisk finnes et tysk folk som fortjener å leve i et land uten splittelse – alt dette var avgjørende for at det faktisk ble en tysk samling.

Det gjelder for mange politikere som har utmerket seg gjennom verdenshistorien at de primært var til stede til rett tid, uten ytterligere egenskaper. I Kohls tilfelle er også dette todelt: Det er uten tvil hendelser komplett utenfor hans kontroll som medførte Gorbatsjovs perestroika-politkk, som igjen ledet til Murens fall og gjenopprettelsen av de mellomeuropeiske lands suverenitet. Men det som er bemerkelsesverdig er hvordan denne så provinsielle og folkelige aktør i møtet med stormaktenes sluggere viste seg overraskende handlekraftig og ikke minst evnet å drive frem gjenforening av Tyskland på under ett år – på tross av en initiell meget stor skepsis fra bl.a. Storbritannias Thatcher, delvis fra hans venn Mitterand og ikke minst fra nabolandet Polen.

Det er verdt å merke seg at det ved murens fall i 1989 heller ikke fantes en grense mot Polen som var fastsatt fra tysk side. I tillegg var Berlin formelt fremdeles under de fire seiersmaktenes kontroll, og det fantes heller ingen formell erklæring om at den Andre Verdenskrig var slutt. Alle disse løse trådene klarte Kohl å samle, med sin kombinasjon av bondevett, sjekkbokdiplomati og ikke minst en god dose „Männerfreundschaft“. Dette var jo fremdeles en tid hvor flest mannfolk styrte verden og en uenighet ble løst over gode måltider, mengder av vin og en tur i badstuen. At Kohl lot seg fly rundt verden, og ikke minst lot seg avbilde, i sin nevnte blå strikkejakke i tide og utide, bidro delvis til beundring for denne jordnære mannen- Han kunne slenge ut halvgrove vitser, men samtidig få brakt alle skeptikere omkring et gjenforent Tyskland med i båten.

Det var i denne tid at en ung aspirerende politiker fra Øst-Tyskland skulle klare å manøvrere seg frem i det nye samlede tyske innenrikspolitiske landskap. Særlig fordi Kohl mistrodde det gamle øst-tyske konservative establishment, legemliggjort ved den første og eneste fritt valgte kansler i DDR Lothar de Maziere, kom Angela Merkel inn under Kohls paraply. Først i den noe mindre krevende stillingen som ungdomsminister i 1991, deretter i den mer krevende rollen som miljøvernminister, blant annet med ansvar for atomkraft, Vest-Tysklands ultimate Angst-spørsmål.

Heretter kan man, noe forenklet, si at Merkels tok steg for steg frem til hun tok over som kansler i 2005. For Kohls del begynte det derimot sakte men sikkert å gå nedover.

Akt 3: Der Untergang

Helmut Kohls fall fra maktens tinder medførte en meget hard landing. En avgjørende del av dette skyldtes i stor grad at han – som mange maktmennesker før ham – undervurderte hvordan verden hadde forandret seg siden han overtok som kansler i 1982. Kohls fingerspissfølelse for maktspill av nesten machivellansk karakter baserte seg på en tid hvor menn snakket med menn på bakrom, og hvor ting i meget liten grad nådde frem til pressen. Etterhvert som medienes makt, og ikke minst deres evne til å kunne bruke digitale medier til å innhente og disseminere informasjon, vokste, kom det frem mye som ikke tålte dagens lys i Kohls politiske kirkegård.

Men han gikk i første omgang av som kansler med æren i behold i 1998. Da hadde han sittet uavbrutt siden 1982, og selv om han hadde gått på et solid valgnederlag i 1998, var dette bare starten på hans problemer. Året etter kom «Die Spendenaffäre», skandalen om de svarte pengene. Etter press så måtte Kohl innrømmet å ha slust flere millioner tyske Mark forbi de offisielle kanalene inn i CDUs kasse over en årrekke, primært for bruk i valgkampøyemed, selv om han nektet å oppgi navnene til donorene. På tross av at mange må ha visst om denne praksisen, var det de færreste politikerne som hadde vokst opp i hans skygge som støttet ham.

Og det var i denne brytningstiden at Angela Merkel tok det grepet som hun både ble beundret og hatet for: Hun skjøv Kohl, sin tidligere mesén, ut i kulden. I en artikkel i „Frankfurter Allgemeine“ [4]kom den endelige offentlige avstandstagen, hvor hun påpeker at partiet nå må finne sine nye vei, uten Kohl.

Han ble deretter kastet ut av partiet, det vil si han ble bedt om å la sitt æresmedlemskap «hvile», og han ble politisk isolert frem til han var i en slik ynkelig tilstand at han kunne vises i offentlig CDU-sammenheng igjen.

Var dette Merkels sene hevn, den endelige frigjøringen fra Kohls patriarkalske overformynderi ovenfor henne, som han selv etter at hun var blir CDU-generalsekretær kalte „Das Mädsche“?[5]

Det er umulig å si. Men Kohls tragedie gikk videre også på det personlige plan:

I 2001 begikk hans kone Hannelore selvmord, etter en lang periode med isolasjon i bungalowen i Oggersheim som følge av hennes sterkere og sterkere allergi mot lys. Hun hadde til slutt rett og slett ikke orket mer, og Kohl ble alene. Forholdet til sønnene var dårlig, og det var først helt mot slutten av hans liv at noen lot seg vise med ham offentlig igjen. Kohls andre ekteskap med den over tredve år yngre Maike – inngått i 2008 – bidro nok til at han fikk noen gode år. Men det er blitt spekulert mye om Maikes hensikter, og det er betegnende at Kohls sønner hverken ble invitert til bryllupet eller til begravelsen; sistnevnte for øvrig en seremoni som Maike – nå som gralsvokteren av Kohls ettermæle – tok full regi over.

Et spørsmål de fleste vil stille seg om hans korrupte pengeaffærer: Hvordan kunne Kohl unngått å se at dette ikke ville kunne gå bra? Hvorfor ville han ikke si hvem han hadde fått pengene av og dermed bidratt til å oppklare saken? Kohl hevdet at han hadde gitt sitt æresord til donorene at deres navn aldri ville bli nevnt. Dette «Ehrenwort» ble ganske fort stående som en overlevning fra en annen tid. Og nettopp slik har mange forsøkt å forklare Kohls fall fra maktens tinde: Han var en dinosaur, og han hadde særlig ikke forstått hvordan det mediepolitiske landskapet hadde forandret seg. Et «Ehrenwort» griper ikke langt i internettets æra, hvor det private er offentlig og vice versa.

Men selv om nevnte forandring av medielandskapet nok var avgjørende for Kohls fall, så vil en annen plausibel forklaring melde seg ved å se på det menneskelige aspektet: Fra å gå fra å være en gutt som i etterkrigstiden ofte måtte legge seg sulten, i et Tyskland under alliert okkupasjon, til å bli kansleren som egenhendig klarer å få alle stormaktene med på å gjenopprette full nasjonal suverenitet. Hvem ville ikke det gått til hodet på?

Det sies at det å ha sultet er en følelse som ikke lar seg utviske. Dette var tilsynelatende også tilfellet med Kohl. Hans sønner har beskrevet at det alltid var enorme mengder mat, ikke bare som ble spist, men som også ble lagret i opptil flere kjøleskap og i store matboder i kanslerbungalowen i Oggersheim. I tillegg hadde han en trang til å ta over andres tallerkener (noe han ofte gjorde med journalister, når han byttet til seg den lille slankeporsjonen han var pålagt av sin kone med en full porsjon). Appetitt på mat, appetitt på makt – hvis Kohls kropp kan forståes som et legemliggjort post-traume, en vilje til å ta igjen for det tapte – hva er vel da et par millioner DM i svarte konti her og der? Etter å ha gjenforent et land som i 40 år regnet med å måtte møte hverandre på slagmarken og sloss bror mot bror: Hvordan er det mulig å unngå å kjenne et lite snev av ego-eksplosjon?

Ingenting av dette unnskylder hans lovbrudd. Men det kan hjelpe å bedre forstå hva som kan ha drevet Kohl og det hjelper oss bedre med å forstå vår nære historie i et av Europas mest usannsynlige suksesshistorie av et land – Forbundsrepublikken Tyskland, 1949-1990. Kohl var kanskje dets fremste eksponent, og den tid som Tyskland nå trer inn i, med ny fremvekst av ekstrem høyre, hvor selv Merkel ikke klarer å holde skuta på rett kjøl lenger, kan gjøre selv den mest ihuga venstremann litt sentimental etter Kohl-nostalgi.

For å bøte på den følelsen anbefales det å slå opp oppskriften til Hannelore Kohls «Saumagen», hans første kones versjon av den tyske signaturretten hvor en svinemage fylles med kjøtt og grønnsaker, som betegnende nok ble publisert i Der Spiegels spesialutgave i anledning hans død. Som mannen selv er retten massiv, men kan fort bli litt i meste laget. Merkel på sin side holder seg til potetsuppe som yndlingsrett.[6]

[1] Kohls doktorgrad i historie, som med blant annet bruk av forskningsintervju som metode analyserte fremveksten av de kristenkonservative i etterkrigstidens Vest-Tyskland, ble ikke ansett for å være veldig akademisk høyverdig i landet av diktere og tenkere.

[2] Bismarck innførte en for sin tid ganske nyskapende sosialpolitik, men primært i den hensikt å demme opp for sosialdemokratiske strømninger.

[3] Dette kan virke banalt for oss i Norge, men det er verdt å merke seg at Tyskland President Johannes Rau i år 2001 i et intervju med Spiegel hadde store problemer med å si setningen at han var „stolt av å være tysk“.

[4] Merkel, Angela: „Die von Kohl eingeräumte Vorgänge haben der Partei Schaden zugefügt“, i Frankfurter Allgemeine Zeitung, 22.Desember 1999

[5] Rheinland-Pfalz-dialekt uttale av „Das Mädchen“

[6] https://www.stern.de/genuss/essen/angela-merkel—kanzlerin-verraet-das-geheimnis-ihrer-kartoffelsuppe-7589510.html