DEBATT

22. juli og det kollektive minnet

DEBATT: Å etablere en minnekultur rundt 22. juli handler ikke om hva som er rettferdig eller moralsk riktig, men om hva som er mulig.

Publisert Sist oppdatert

I sin bok 22-juli – og alle dagene etterpå bruker Tonje Brenna en del plass på å bebreide Jan Tore Sanners «å dra 22. juli-kortet», men fester ganske liten tiltro til Sanners oppriktighet da han la seg paddeflat og hadde tårer i øynene på Dagsnytt 18. Hun forstår ikke hva Sanner egentlig beklaget, hun mener at han kanskje viste frem noe «stygt» i seg som «glapp ut». Noe som avslørte for «oss andre» at 22-juli-kortet «har fått fotfeste i ham og regjeringen».

Brenna mener at historien omskrives litt etter litt, slik at «gjerningsmannens motivasjon og mål viskes ut». At det generelt er lav bevissthet om at 22. juli var politisk terror – og særlig blant de borgerlige. 22. juli-kortet «har blitt en del av deres tenking og vokabular», skriver Brenna.

Det er veldig sterk kost Brenna kommer med her. Har hun rett?

La meg begynne med den siste påstanden fra Brenna. Kan det være sant at det er lavere bevissthet om at 22. juli var politisk terror blant borgerlige? Er det sant at borgerlige er mindre opptatt av og skriver mindre om høyreekstremisme enn venstresiden gjør?

Skyld ved besmittelse

Svaret er nok et tja. Men det er ikke sikkert at begrunnelsen min er den samme som den er hos Brenna. Selv om Jens Stoltenberg var nøye med å poengtere at angrepene den 22. juli var et angrep på oss alle, på demokratiet vårt, ble det tidlig klart at deler av den offentlige debatten var langt mindre raus. Det ble tidlig trukket en linje mellom Frp og terroristen, mellom terroristens tankegods og derfra ned i borgerligheten. Det ble snakket om terroristens ideologiske berøringspunkter med streng innvandringspolitikk. Mistenksomhetens hermeneutikk og skyld ved besmittelse ble smurt utover høyresiden, ikke fra AUF og Arbeiderpartiet selv, men fra andre synlige steder. Dette var nok noe mange borgerlige kunne ta og føle på. Skyld ved besmittelse er effektive retoriske virkemidler som det er svært vanskelig å argumentere mot. I lys av de groteske handlingene og alvoret i situasjonen tror jeg mange trakk seg unna, noen følte nok også en slags diffus skyld. Det festet seg altså et ubehag på deler av høyresiden, og Fremskrittspartiet var utvilsomt den omvendte «jokeren». Selv om det er fullstendig urimelig å gjøre Frp til en slags diffus medvirkende til terroren var dette likevel en slags dirrende undertone i en del av debatten som skulle følge. En del av det Breivik skrev i sitt manifest, lignet til forveksling på en rabiat variant av det som en del i Frp mener.

Helt siden den gang har noe av debatten rundt 22. juli handlet om nettopp dette. Resultatet er til en viss grad blitt å kaste vrak på den frie utviklingen av politiske ideer gjennom skyld ved besmittelse. Det har – tror jeg – ført til at en del av borgerligheten har trukket seg litt tilbake.

Faktum er at vi alle deler oppfatninger med politiske galninger og ekstremister. All ekstremisme er ekstreme varianter av «normalpolitisk» tankegang eller religiøse forestillinger. All ekstremisme vil derfor ha berøringspunkter med liberaldemokratiske ideer. Men det er ganske retningsløst å trekke linjer mellom demokratisk idéproduksjon og politisk fanatisme, fordi så mye koker ned til virkemidler. Dette skillet er derfor avgjørende. Det vil nesten alltid være glidende overganger mellom moderate meninger og det rabiate. Sånn sett kan det å blande – om enn subtilt – inn 22. juli-terroren også virke mot sin hensikt, hvis man vil diskutere de problematiske sidene ved f.eks. en del av Sylvi Listhaugs utsagn. Koblingen er for lett å avfeie.

Rydd mer i eget reir

Et annet moment, som ikke har noe med 22. juli å gjøre, men likevel kan være verd å nevne – enn si tenke over rent generelt – er denne litt bedrøvelige selvfølgeligheten: Venstresiden er opptatt av og skriver kritisk om høyresiden. Høyresiden er opptatt av og skriver kritisk om venstresiden. Sånn er det når vi har to sider i politikken. Arbeiderpartiet skriver veldig lite kritisk om Rødt (som vil ha revolusjon i Norge). Arbeiderpartiet var ikke særlig opptatt av å kritisere den ganske utbredte støtten på venstresiden til Venezuela heller, men det betyr jo ikke at de støttet Chavez. Dessuten kom jo så mye kritikk fra blant annet oss i Civita, og da «kan» man jo ikke være enig. Jeg merker selv at de gangene jeg skriver kritisk om det høyreautoritære, får jeg langt mindre applaus fra borgerlige enn når jeg skriver om det venstreautoritære. Confirmation bias er en merkelig, men eldgammel logikk som gjelder begge sider i politikken – og kanskje for oss som flokkdyr.

Vi bør alle bli flinkere til å rydde i egne reir når det er nødvendig. Vi i Civita har etter min mening vært ganske så gode til det, men alt kan bli bedre. Særlig når det virkelig trengs.

Selv om jeg har skrevet anselige mengder om høyrepopulistisk styggedom, Trump, Polen og Ungarn og andre ting som er direkte trusler mot det liberale demokratiet, har jeg skrevet pent lite om høyreekstremisme. Samfunnet vårt oppfatter høyreekstremisme som vår tids utvetydige politiske ondskap. Moderate konservative og liberale tar det som en selvfølge at høyreekstremisme er gift i så stor grad at det knapt er verd å problematisere. De fleste borgerlige vil føle et langt sterkere slektskap til SV enn til nazister, for å si det på en banal måte. Men det holder ikke helt, for her har altså Brenna et poeng: Et sted på veien har noen av oss glemt at det som er en selvfølge for noen, er blodig alvor for andre.

Et felles narrativ?

Brenna har ganske høye forventninger til at det bør etableres en felles forståelse for hva som skjedde den 22. juli – og ikke minst hvorfor det skjedde. «Hvis vi ikke er enige om hva som skjedde, så er det også umulig å bli enige om hvorfor det skjedde», sa Brenna i avslutningsreplikken på Civitas temamøte om 22. juli: «Da kan vi heller ikke bli enige om hva vi skal gjøre for at det ikke skal skje igjen.»

Brenna vektla mest de politiske motivene og hvordan de drev terroristen til handling, men også at «galskap» og ideologi ikke behøver å være en motsetning, og, ikke minst, at 22. juli ikke alene var et angrep på det norske demokratiet, men på Arbeiderpartiet generelt og AUF spesielt.

På det samme møtet presenterte forsker Anders Jupskås tall som viser at det er ganske stort sprik i befolkningen når den blir spurt om hvordan de forstår terroristens handlinger. Det fremkommer ganske klart at politiske preferanser har en god del å si for hvordan folk oppfatter det. De «gode» nyhetene til Jupskås er at de fleste oppfatter angrepene som både et angrep på demokratiet og et angrep på Arbeiderpartiet. Men når det kommer til årsaksforklaringer og motiver for angrepene, spriker det langt mer. Kort fortalt kan man si at jo lenger til venstre du kommer, jo sterkere står ideologiforklaringer. Jo lenger til høyre, desto sterkere står fortellingen om den gale mannen og den ensomme ulven. Jupskås gir altså Brenna rett i den delen som handler om en enten/eller-fortelling om terrorens årsaker. Her kan det legges til at det innen faglitteraturen er allment akseptert at politisk ekstremisme og det vi på folkemunne omtaler som galskap, på ingen måte behøver å være en motsetning. Men det er heller ingen forutsetning.

At Utøya-terroristen er nazist vet vi, at han også har en skrue løs, helt uavhengig av tilregnelighetsspørsmålet er nok også en ganske veletablert kjensgjerning blant de som har satt seg inn i spørsmålet. De fleste forstår nok at det mer folkelige uttrykket «galskap» ikke er helt det samme som å være psykotisk i klinisk forstand. Men siden 22. juli naturlig nok er blitt et politisk spørsmål, er det mange som har sett ut til å overse noe så åpenbart.

Like fullt tror jeg det ikke er helt realistisk å forvente en (helt) felles forståelse for hvorfor angrepene skjedde.

Derfor er debatten vi har i dag verdifull i seg selv, men den vil neppe resultere i en kanonisert forståelse. Minnekultur er ikke statisk, den gjennomgår med jevne mellomrom det vi kan kalle paradigmeskifter. Men de blir sjelden helt nøyaktige etter konsensus. Til det er verden for kompleks, særlig når temaene er årsaksforklaringer og menneskelig adferd, noe også deler av 22. juli-debatten i høy grad har illustrert. Med det menes ikke den politisk-ideologiske debatten, men den mer faglige. Det er spørsmål om psykiatri, sosiologi, ekstremisme, flokker og ensomme ulver og forhold som er langt mindre håndgripelige, slik som det flytende og mer filosofiske tolkningsrommet for «menneskelig ondskap».

Kompleksitet

Et klassisk eksempel på kompleksitet er den enorme mengden litteratur som er skrevet om nazismen. Historikere og andre fagfolk blir aldri helt enige om årsakene til nazismens fremvekst. På sitt beste kan man heller snakke om ulike tolkninger som komplementerer hverandre, på sitt verste er de direkte motsetningsfulle. De siste tiårene har særlig massakrene på østfronten vært gjenstand for store studier, da i stor grad med fokus på gjerningsmennenes motiver. Her kan vi finne alt fra ideologisk fanatisme, via det historikeren Christopher Browning omtaler som korpsånd (Ordinary Men) og ut i det mer psykiatriske landskapet. Antagelig er det meste relevant. Men hvem er det som leser disse bøkene og funnene?

De debattene vi har i dag, vil kanskje bli nevnt i store bøker som få vil lese. Likeså både motiver, tilregnelighet og årsaksforklaringer. Slike forhold har alltid vært å finne i den mer akademiske randsonen et stykke bort fra det folk flest er opptatt av eller har tid til å sette seg inn i. Et eksempel er debatten om Marte Michelet og boka Hva visste hjemmefronten? Den ble solgt i store opplag, og mange fikk med seg hovedpoenget til Michelet, altså at antisemittismen var mer utbredt i Norge – også i motstandsbevegelsen – enn mange har forestilt seg. Siden har det kommet debattbøker som problematiserer og forsvarer Michelet, men her har nok de aller fleste ramlet av lasset.

Å etablere en minnekultur

Det er ikke meningen å rote bort debatten vi har i dag i uoversiktlig kompleksitet. Til syvende og sist handler det om å etablere en minnekultur rundt 22. juli for vår tid. Det behøver ikke å være veldig vanskelig, men det forutsetter kanskje at man ikke har de aller høyeste forventninger? Og det handler ikke om hva som er rettferdig eller moralsk riktig, men om hva som er mulig, selv i en rent faglig forstand.

Hva kan vi forvente at historieinteresserte om 50 år vil vite om angrepet på Utøya? I årene som kommer, vil de overlevende være viktige tidsvitner. I fremtiden vil nok historien om 22. juli ligne tilsvarende historier gjennom tidene: Nyansene vi diskuterer i dag, vil sakte viskes ut. Det allmenne narrativ vil – slik jeg forestiller meg det – være at en ufattelig grusomhet ble begått mot sosialdemokratiske ungdommer og mot det norske demokratiet av en høyreekstrem.

Den debatten vi har i dag er likevel nyttig og viktig. Ikke minst for å oppklare eventuelle misforståelser og – slik AUF oppfatter det – unnlatelsessynder. Til syvende og sist er vi tilbake til demokratisporet: Liberaldemokrater må ikke miste av syne at vi er i samme båt i et relativt opprørt hav. Minstemålet for et felles narrativ bør derfor være at det var et høyreekstremt angrep på AUF og på demokratiet. Den foreløpige lærdommen av de siste ukenes debatter er at noen av oss ikke har vært flinke nok til å understreke helheten. Hvis vi ikke klarer å oppklare noe av det som fører til fortvilelse hos ofrene vil 22. juli fortsette å gnage på oss alle.

Brenna skriver i boken sin at hun overvar minnetalen som Erna Solberg holdt utenfor regjeringskvartalet i 2015. Hun nevnte verken Arbeiderpartiet eller AUF. Brenna skriver om «kulden i statsministerens tale». Selv tror jeg ikke utelatelsen skyldes kulde, men ubetenksomhet. Jeg tror heller ikke at det er rimelig å hevde, slik Brenna gjør, at Høyre forsøker å «å skrive» AUF og Ap «ut av historien». Det er en kraftig påstand. Men Solberg gjorde en feil som naturlig nok oppfattes som en urett: Ofrene skal alltid ha et navn.

Brennas beskrivelser av Jan Tore Sanner og spekulasjonene om hans innerste tanker er derimot litt illevarslende for hvordan vi i fremtiden skal håndtere en slags felles erkjennelse av 22. juli. Det er noe bittert og mistenkeliggjørende over det, som på mange måter kan forstås i sin gitte kontekst, men som ikke innbyr til samtale. Vi som står utenfor arbeiderbevegelsen og som ikke kjenner det evige Arbeiderparti-hatet fra innsiden, vil gjerne forstå. Men hvor langt kommer vi når det ikke er godt nok å gi en uforbeholden unnskyldning?