22. juli og det kollektive minnet

I sin bok 22-juli – og alle dagene etterpå bruker Tonje Brenna en del plass på å bebreide Jan Tore Sanners «å dra 22. juli-kortet», men fester ganske liten tiltro til Sanners oppriktighet da han la seg paddeflat og hadde tårer i øynene på Dagsnytt 18. Hun forstår ikke hva Sanner egentlig beklaget, hun mener at han kanskje viste frem noe «stygt» i seg som «glapp ut». Noe som avslørte for «oss andre» at 22-juli-kortet «har fått fotfeste i ham og regjeringen».

Brenna mener at historien omskrives litt etter litt, slik at «gjerningsmannens motivasjon og mål viskes ut». At det generelt er lav bevissthet om at 22. juli var politisk terror – og særlig blant de borgerlige. 22. juli-kortet «har blitt en del av deres tenking og vokabular», skriver Brenna.

Det er veldig sterk kost Brenna kommer med her. Har hun rett?