Kampen om minnet

Hvis du bor ved siden av et minnesmerke over den mest traumatiske hendelsen i norsk etterkrigstid, er det rom for at du kan glemme?

Publisert

I TV-serien The Leftovers (HBO) har to prosent av verdens befolkning plutselig forsvunnet i løse lufta. Tapet har rammet helt tilfeldig. Noen har mistet en av sine nærmeste, andre opplevde å stå igjen uten noen familie i det hele tatt. Serien foregår i småbyen Mapleton, tre år etter hendelsen. I stedet for å prøve å forklare hvordan forsvinningen kunne skje, handler serien om effekten av tap og traume på enkeltmenneskene og fellesskapet.

Som følge av forsvinningen har det oppstått en rekke kulter og sekter, deriblant the Guilty Remnant. Medlemmene i denne kulten er hvitkledte og kjederøykende, de velger å ikke snakke, og kommuniserer kun med skrift. En absurd levemåte som blir enda merkeligere når målet deres ser ut til å være å minne folk om forsvinningen. 

«Påminnelse» blir riktignok et for svakt begrep. En riktigere beskrivelse er at sekten tvinger omgivelsene til å ta inn over seg hendelsen hele tiden. Dette er på ingen måte lavmælte og verdige markeringer, men snarere aggressive utfall rettet både mot familier som har opplevd tap og hele byen de holder til i.

Tidlig i første episode holder Mapleton på å planlegge «Heroday», en parade i anledning av at det er tre år siden forsvinningen. (Heroday-begrepet minner oss også forøvrig om vårt menneskelige ønske om å gjøre de som dør tragisk til helter, selv om de, som alle andre, er vanlige mennesker). Politimesteren advarer mot paraden. Han er bekymret for at det kan skape uro og konflikter å samle alle på ett sted. Dette blir avfeid av borgermesteren: «Everybody is ready to feel better». Men politisjefen kontrer: «Not the remnants.»  

Av erfaring vet politisjefen at sekten er ute etter å skape bråk. De står ofte utenfor huset til de som har mistet noen, hvitkledde og kjederøykende, og de provoserer i kraft av sitt nærvær. Med en stille trassighet tenner de sigarett etter sigarett og bare står der. Når det blir utøvd vold mot dem gjør de ikke motstand, de bare reiser seg igjen, blir værende, nekter å bli ignorert. 

I løpet av første sesong (røpevarsel) kommer the Guilty Remnant til å ha flere store aksjoner der de vekker oppsikt og harme hos befolkningen i byen. De stjeler fotografier av de som forsvant. Mot slutten av sesongen lager de livaktige dukker av alle de som er borte, som plasseres ut på stedene der de forsvant. Som resultat av provokasjonen fra sekten oppstår det opptøyer, og huset der sekten holder til blir satt fyr på. 

Når du ser serien, er det lett å ta parti med de som vil videre, de som ikke ønsker å bli påminnet det som er skjedd. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er så viktig for sekten å provosere frem så mye smerte i majoritetssamfunnet. Men flere av de pårørende som blir oppsøkt av sekten velger å slutte seg til dem. Det kan virke som om det å bli konfrontert med meningsløsheten i å gå videre, gjør at de som bærer på mye sorg finner mening i å vie livet sitt til å nekte andre å glemme. 

For hva er det moralsk riktige, er det å glemme og komme seg videre, eller har sekten et poeng når de vil konfrontere alle med tapet? 

Åtte år etter 22. juli pågår fortsatt kampen om Utøya-minnesmerket. Her opplever vi en liknende konflikt, men styrkeforholdet er snudd på: Det er majoritetssamfunnet som vil holde hendelsen i live, mens en minoritet (naboene) vil slippe påminnelsen gjennom et synlig minnesmerke. 

Det opprinnelige minnesmerket ble karakterisert som «et sår i landskapet» og fikk vesentlig motstand. Naboene gikk til felles søksmål mot staten, og daværende kommunalminister Jan Tore Sanner grep inn. Det ble bestemt at det skulle flyttes til Utøya-kaia og at det skulle bli «verdig og lavmælt». 

Nå som det nye minnesmerket er lansert, er det åpenbart at ikke alle syns det er lavmælt nok. En (mindre) gruppe av naboene ønsker igjen å gå til sak mot staten for å stoppe det. «Jeg gir ikke opp. Jeg kommer til å fortsette saken helt til the bitter end. Jeg går til rettssak, og det har jeg gitt klar beskjed om til Statsbygg, sier nabo Terje Lien til Dagbladet.

Ethvert forsøk på å diskutere og komme til enighet blir vanskelig i en medieoffentlighet der man alltid prøver å se hvem som er den svake part og føle med offeret. De pårørende og overlevende etter Utøya har lidd mer, men noen av naboene spilte en viktig rolle i redningsarbeidet og har egne traumer fra det som har skjedd. 

Med en gang det er uklart hvem som er offeret, går debatten litt i stå. Vi tåler ikke å veie behovene til flere sårbare grupper. 

Lien er i sin rett til å reagere på det han oppfatter som et overgrep, men hvem er det egentlig som tvinger hvem til å huske? Ved å holde diskusjonen om minnesmerket i live er også motstanderne med på å «ikke glemme». Den letteste måten å komme videre på er kanskje ikke å fortsette saken om lokaliseringen av minnesmerket til «the bitter end», hverken for naboene eller Norge for øvrig.  

Sanner hadde håpet på forsoning med kompromiss, men hvis du bor ved siden av en øy som er et gigantisk minnesmerke over den mest traumatiske hendelsen i norsk etterkrigstid, er det i det hele tatt rom for et kompromiss, rom for at du kan glemme? For noen av Utøya-naboene tror jeg et hvilket som helst minnesmerke blir like provoserende. Problemet er ikke hva eller hvor, eller hvor lavmælt og verdig det er, men at det er i det hele tatt. 

Jeg lurer også på hvordan begrepene «verdig» og «lavmælt» virker for de som var direkte berørt av 22. juli. I likhet med rosetoget, og Stoltenbergs tale om mer åpenhet og mer demokrati, er «lavmælt og verdig» et signal fra offentligheten om hvordan sorgen skal være. Selv følte jeg meg berørt av tragedien selv om ingen jeg kjente godt var innblandet. Jeg var og er veldig lei meg, og den nasjonale sorgen var i tråd med hva jeg følte jeg trengte. Men jeg har ofte lurt på om de som var mer direkte involvert synes at den «snille» sorgen det norske samfunnet la opp til var passende eller om den provoserende. Kanskje passet det første minnesmerket bedre til deres sorg, et sår i landskapet som aldri blir borte. Selv ville jeg også foretrukket det opprinnelig foreslåtte minnesmerket – jeg vil tvinges til å huske smerten, jeg skammer meg når jeg glemmer.

Etter 22. juli uttalte spesialist i klinisk psykologi Torfinn Espedal at «sinne kan være en viktig og riktig reaksjon i en sorgprosess, og «kjærlighetsboomen» kan har gjort det vanskelig for sørgende å finne rom for slike følelser etter 22. juli» (Stavanger Aftenblad 18.02.2012). 

Har de etterlatte lyst til å rase, tvinge oss til å se realitetene, ikke la oss glemme? Kunne de tenkt seg å røske opp i vårt behov for å glatte over minnene og protestere mot vår lavmælthet? En tragisk ulykke kan glemmes når havarikommisjonen har levert rapporten, men et politisk motivert massedrap er noe annet. De berørte har en kamp de kan kjempe, et sted å rette sinnet sitt. Å «gå videre» fra 22. juli er ikke bare å glemme ofrene, det er også å ignorere et politisk problem i samfunnet, og derfor blir det så viktig at vi aldri glemmer det som skjedde. 

Nylig så jeg 9/11-minnesmerket i New York. To store hull med rennende vann, en følelse av tap og tomhet, men samtidig rolig og ikke opprivende. I anmeldelsene av monumentet blir det reflektert over hva et minnesmerkes rolle er når det inngår i en by. The Washington Post skrev i sin anmeldelse at en gang i fremtiden skal monumentet bli en del av bybildet der nye innbyggere kan oppleve at det har estetisk verdi, løsrevet fra tragedien. Som anmelderen påpeker har New York lagt bak seg mange forferdelige tragedier med tap av menneskeliv. Minnesmerket og hendelsen som ligger til grunn er en del av en levende by. 

Forhåpentligvis vil naboene til Utøya oppleve at de på samme måte etter hvert kan leve med det minnesmerket som kommer. Flere har sagt at de syns det nye forslaget er fint. Ut fra skissene ser det ut som et monument som vil kunne være en del av omgivelsene uten å være opprivende. 

Det opprinnelige minnesmerket hadde mer kraft til å få oss til å huske smerten, men kanskje er det likevel riktig å gi slipp. 

Kanskje har borgermesteren i Mapleton et poeng når hun sier at alle er klare til å føle seg bedre. Men det betyr ikke at vi bør gjemme bort sorgen.