Spaltist

30 minutter som sexkunde

Lyst#2 var så grenseoverskridende og intim og bisarr at jeg følte meg helt forandret da jeg gikk derfra, skriver Camilla Helen Heiervang.

Bilde: Karsten Piper / Festspillene i Bergen

Konfronterende Festspill-forestilling sprenger moralske grenser i én-til-én-format.

Har du noen gang solgt sex, på ekte?, spurte jeg.

Eja Due satt helt naken foran meg. Hun hadde tatt av underkjolen og trusen hun hadde på seg da hun først åpnet døren.

– Det interessante er hvordan dine tanker om meg endrer seg avhengig av om jeg svarer ja eller nei, svarte Due.

– Jeg tenker jo at du mister noe, svarte jeg. At hvis du har gjort det på ekte, så har du mindre integritet.

– Men hvorfor er det bare kvinner som tilsynelatende mister noe ved å ha sex med mange menn, eller ved å selge sex? Vi tenker jo ikke slik om menn, parerte Due.

Jeg satt i en skinnstol ved enden av en stor seng i et halvmørkt rom i Vaskerelven i Bergen. På et fat sto tente kubbelys tett i tett, og ved siden av noen plastblomster og en dildo. På et klesstativ hang Dues ulike antrekk – korte underkjoler i silke med blonder og mønster.

Jeg følte meg som en forknytt kjerring ved siden av Due, som i all sin ublue nakenhet utstrålte en selvtillit jeg sjelden ser hos kvinner.

I en halvtime som både føltes lang og kort, var det bare hun og jeg inne på dette rommet. Due som «sexarbeider», jeg som «sexkunde», eller mest som nervøs og lettere forknytt anmelder.

Forestillingen har skapt skarp debatt i Bergens Tidende denne våren, og Kvinnegruppen Ottar har beskyldt Due og Festspillene i Bergen for å begå lovbrudd ved å fremme kjøp av sex og promotere prostitusjon.

Hun var halvnaken, men med total kontroll over situasjonen.

Selv har Due hevdet at hennes mål har vært å åpne opp samtalen omkring hva vi tenker om prostitusjon, og bryte ned stereotypier knyttet til hvem vi tror den prostituerte er. Due bruker konsekvent ordet «sexarbeid» i stedet for «prostitusjon», og inviterer altså Festspillpublikummet til en, vel, konfronterende opplevelse.

Forestillingen inngår i et tredelt prosjekt, der første del bestod av research, mens del tre vil ta for seg ulovlig sex-trafficking – det mange kaller for det moderne slaveriet.

Smerte, skam og sex

Hele dagen hadde jeg gruet meg til forestillingen. Én-til-én-formatet gjorde meg som publikummer delaktig på en annen måte enn ved andre kunstopplevelser jeg hadde hatt, og det gjorde meg selvbevisst på en måte jeg ikke hadde forutsett. Jeg hadde fått adgangsbillett inn i et stadig like aktuelt tabu: prostitusjon og usjenert kvinnelig seksualitet.

Det avtalte møtet kl 15, på et ukjent sted i Bergen, stresset meg mer enn jeg hadde forventet. Mon tro om mer vante sexkjøpere kjenner på den samme nervøsiteten? Blandet med skam og nysgjerrighet? For hva kom egentlig til å skje den halve timen? Skulle jeg forresten være tidlig ute? Eller komme rett på tiden? Kom hun til å merke hvor ubekvem jeg var?

Da hun åpnet døren, var Due kun ikledd en leopardmønstret underkjole som sluttet omtrent ved hoften, og en sort blondetruse.

– Du ser nervøs ut, sa hun. Så gikk hun inn, klappet på setet der jeg skulle sette meg, mens hun helt usjenert henvendte seg til meg. Hun var halvnaken, men med total kontroll over situasjonen.

Selv var jeg derimot forvirret, flau og anspent. Jeg hadde fått en kopp te mens jeg ventet på at hun skulle bli klar, og bladd gjennom pornobladene på venteværelset. Dette var en helt ny verden, bygget rundt en fullstendig usjenert seksuell invitasjon, ulikt den til sammenlikning forholdsvis sømmelige verdenen jeg vanligvis forholder meg til.

Men selv om Due var naken, var det jeg som følte meg mest avkledd.

Due, stadig forførende og inviterende, begynte etter hvert å snakke om sin egen seksuelle utvikling. Jeg hadde valgt team «hardcore», og Due fortalt hvordan hun hadde lært seg å nyte smerte, og slik hadde vunnet over skammen knyttet til sin egen seksualitet og kvinnelighet.

Parallellen til terapirommet ble etter hvert slående – anonymiteten, intimiteten og hennes selvavsløringer gjorde at jeg følte at jeg kunne si hva som helst, uten at det kunne ta meg igjen utenfor rommets fire vegger.

For en som til daglig sitter i terapeutstolen var det utrolig befriende å innta den motsatte posisjonen – som den uinnvidde og uerfarne.

En vennlig forgripelse  

Etter hvert styrte Due samtalen over på den mer allmenne debatten omkring sexarbeideres stilling i samfunnet, og de moralske normene som styrer våre forestillinger om hva prostitusjon er. Ved hjelp av en liten powerpoint, og med veggen som visningsvindu, presenterte Due deretter en rekke akademiske modeller over samfunnets forståelse av den prostituerte, fra tidlig 1900-tall frem til i dag.

Samtidig klasket hun sine egne nakne lår med et lærstykke jeg hadde valgt ut fra veggen bak oss. Velg det som tiltaler deg mest, hadde Due sagt. Jeg valgte naturlig nok det som så minst truende ut, et nokså flatt lærstykke, laget for å treffe bredest mulig på huden og svi mest mulig jevnt.

Det er sjelden du ser kunst som virkelig får deg til å tenke deg grundig om.

Jeg hadde på forhånd sett for meg at det kunne hvile noe aktivistisk over Dues opptreden. Og var det ikke litt sensasjonalistisk å ikle seg rollen som sexarbeider, og invitere publikum inn én og én? Var dette nok et overfladisk liksom-politisk kunstprosjekt? Og hvorfor må kunsten være så politisk for tiden, egentlig?

Men selv om Due var naken, var det jeg som følte meg mest avkledd. Slide etter slide ble jeg konfrontert med ideer jeg bare ubevisst har tatt innover meg. Ideer om at den prostituerte alltid er en kvinne, og videre at hun alltid kommer fra dårlige kår, er traumatisert etter tidlige overgrep eller har blitt tvunget til det på den ene eller andre måten.

Og at hun, ved å selge seg selv, mister noe av det mytiske ved det kvinnelige, og blir, ja – et ludder, en skamplett, en hore.

Hele seansen var så grenseoverskridende og intim og bisarr at jeg følte meg helt forandret da jeg gikk derfra. Konfrontasjonen med fordommene var så total at de nærmest ble sprengt bort av Dues nakne overbevisningskraft.

Det er sjelden du ser kunst som virkelig får deg til å tenke deg grundig om. Og kjenner svetten på ryggen fordi det sosiale ubehaget er så stort. Hun snur min seksuelle skam på vrangen og kler av meg min indoktrinerte småborgerlighet.

Og det er fordi hun klarer å trykke på akkurat disse knappene at forestillingen der Due opptrer som sexarbeider er det mest konfronterende jeg har opplevd gjennom mine femten år som festspillpublikummer.

Lyst#2 er en spektakulær holdningsendringsmaskin. En vennlig forgripelse, om du vil. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden