Politikk

«70 prosent av alle jeg kjenner, sitter i fengsel nå»

Forsidene på avisstativet skriker med store bokstaver om økonomisk depresjon, den sjiamuslimske trusselen mot Egypt og matmangel. Men innholdet vitner om fravær av en offentlig samtale.

Jeg møter en egyptisk journalist og politisk aktivist utenfor bokhandelen Al-Madbouli som ligger i det sentrale Kairo.

Som vanlig er jeg noen minutter tidlig ute og titter litt på bøkene utstilt i vinduene.

Jeg merker meg at jeg har sett flere av bøkene stilt ut før. For åtte-ti år siden, da jeg bodde i byen og var innom bokhandelen relativt ofte.

De fleste bøkene inne bokhandelen handler om egyptisk historie, med særlig vekt på krigene i moderne tid. Og Israel og sionisme. Jeg finner ingen bøker om den arabiske våren eller den politiske utviklingen i landet siden 2011.

Journalisten jeg møter, la oss kalle ham «Hassan», er en gammel kjenning. Jeg bemerker tørt at jeg har sett boken stilt ut før.

«De endrer aldri noe på den utstillingen.»

Alle er lojale til regimet

Vi setter oss på et kafebord, ikke langt fra torget der vi møttes. Han jeg snakker om pleide tidligere å jobbe i en egyptisk avis, som ble nedlagt etter revolusjonen. Han skriver tidvis noen artikler i og analyser i enkelte aviser, men har stort sett sluttet.

Hassan snakker lavmælt. Mens han snakker ser han seg stadig til siden, som han følger med, for å se hvem som lytter.

«70 prosent av alle jeg kjenner, sitter i fengsel nå.»

«Jeg tenker hele tiden på å dra fra landet.»

«Det finnes ikke lenger noen aviser det er verd å skrive for. Alle er lojale til regimet.»

Det finnes, som NRK-korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen nylig tørt bemerket i et intervju med Minerva, liten grunn til optimisme.

I det samme intervjuet peker han også på en annen generell observasjon, som deles av journalistene jeg snakker med over kafebordet i Kairo. Det finnes generelt svært få gode og uavhengige medier i Midtøsten.

Men Egypt var på en måte et unntak, i en periode. Arabiske aviser var tradisjonelt ikke særlig mer enn propagandaorganer for de til enhver tid sittende regimer. Ofte var avissidene fylt opp med referater av hvem presidenten, kongen eller hva enn statsoverhodet titulerte seg som hadde møtt, hva han hadde sagt og gjort siden i går eller forrige uke.

Gjerne ispedd kommentarer i form av lovprisinger av landets myndighet og billedbelagte reportasjer som viste frem nye og grandiose utbyggingsprosjekt. Utenrikssidene var ofte fylt av negativ omtale av landets til enhver tid strategiske motstandere i regionen.

Upålitelige aviser

Slik er det ikke lenger, i hvert fall ikke i Egypt. På 2000-tallet ble egyptiske medier sakte mer uavhengige fra regimet. Et knippe regimelojale aviser eksisterer fortsatt, men markedet er i stor grad overtatt av mer uavhengige utgivelser. En periode, fra rundt 2003-2004 og frem til 2011 ble også opposisjonspartiene og andre regimekritiske aviser tolerert. På forsidene kunne man lese kritisk omtale av landets daværende president Hosni Mubarak.

Kritikk av Al-Sisi er en rød linje journalister ikke våger å krysse

Men det er fortsatt uavhengige aviser som dominerer markedet. Dette har ikke endret seg i særlig grad etter revolusjonen i 2011, islamistenes maktovertakelse og motkuppet i 2013, da hæren, støttet av store demonstrasjoner, fjernet president Mursi fra makten. Kritikk av landets nye makthaver Abdel Fattah Al-Sisi har riktignok blitt en rød linje journalister ikke våger å krysse.

Men på lang sikt er det et større problem at avisene fremstår som upålitelige.

Et eksempel er det nylige dødsfallet til Mohamed Kamal, en av Det muslimske Brorskapets ledere som ble drept forrige uke. Myndighetene hevder han døde i sammenstøt med sikkerhetsstyrker, som forsøkte å pågripe ham i en bydel sør i Kairo. Det er versjonen til egyptiske myndigheter.

Brorskapet hevder imidlertid at han først ble drept etter å ha blitt tatt i fangenskap og kaller aksjonen en likvidering.

Et annet eksempel er en kampanje i sosiale medier, kalt «revolusjonen til de fattige».

Kampanjen ledes antakelig av elementer i Det muslimske brorskap. Målet er store demonstrasjoner i Egypt 11. november i år

De store egyptiske avisene omtaler ikke saken. Eller, det er ikke helt korrekt. I avisen «Al-Masri al-Youm» omtales kampanjen som en avledningsmanøver myndighetene har igangsatt, for å avlede oppmerksomheten. Fra noe annet. Helt hva, fremkommer ikke av artikkelen, men man kan ane at det dreier seg om prisøkninger og redusert kjøpekraft i den egyptiske befolkningen.

Sensuren er nedfelt i lovverket

Jeg bemerker overfor Hassan at så vidt jeg kan se har avisene blitt mer ensformede, de skriver i mindre grad om sosiale spørsmål og rapporterer de samme nyhetene. Han nikker bekreftende og skynder seg å legge til:

«Til forskjell fra før er sensuren nå nedfelt i lovverket. Du har for eksempel ikke lov til å skrive noe som står i motsetning til opplysningene fra militæret. Det er straffbart.»

Flere journalister har også blitt fengslet for å skrive om kontroversielle spørsmål.

Det ser i det hele tatt ganske bekmørkt ut.

«Jeg leser ikke egyptiske aviser», sier «Mahmoud», en egyptisk oversetter jeg snakker med over en kopp kaffe i en trendy kafé i middelklassenabolaget Heliopolis.

«Jeg leser ikke egyptiske aviser», sier «Mahmoud»

Uttalelsen sammenfaller med påstanden til Max Rodenbeck i klassikeren «Cairo: The City Victorious». Forfatteren hevder at kun et fåtall egyptere leser aviser. Enda færre leser bøker og skjønnlitteratur. Rodenbeck vokste opp i Kairo. Han hevder i boken som ble utgitt i 1999 at han aldri har sett noen lese bøker på t-banen, som brukes av millioner av egyptere hver dag. Kun aviser og Koranen.

Men det finnes lyspunkt. Flere små nettaviser er etablert i fraværet av reelle og uavhengige medier.

«Den eneste avisen jeg leser er Mada Masr», sier den egyptiske oversetteren jeg prater med over et kafebord. Avisen, som er drevet av en kollektiv redaksjon der journalistene er medeiere, forsøker å være et pustehull og publiserer nyheter på engelsk og arabisk.

De er det mest vellykkede eksempelet i en flora av nye nettsteder, gjerne registrert på utenlandske domeneadresser.

Men de som leser disse er et lite mindretall av det i utgangspunktet lille mindretallet som fulgte med på det som en gang var en offentlig samtale. Som nå må sies å være borte.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden