DEBATT

Hallikparagrafen må reformeres

Hallikparagrafen er et hinder for at mennesker som selger sex kan jobbe sammen og på den måten redusere risiko for vold og annen kriminalitet.

Publisert

Alle som selger sex lever med risiko om vold, men kvinner* (*både cis- og trans) er mer sårbare enn menn som selger sex. Kampen mot vold mot kvinner har alltid vært en av de viktigste kampsakene innenfor kvinnebevegelsen, og er ett av hovedtemaene i den årlige markeringen av den internasjonale kvinnedagen, 8. mars. Derfor har PION, Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Skeiv Ungdom sendt inn paroleforslaget «Stopp vold mot kvinner* – fjern hallikparagrafen!».

Straffeloven § 315 – «Hallikparagrafen»

Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som

  • a) fremmer andres prostitusjon, eller
  • b) leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte.

Den som i offentlig kunngjøring utvetydig tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder. Med prostitusjon menes i denne paragraf at en person mottar vederlag for å ha seksuell omgang eller foreta seksuell handling med en annen eller for å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.

Kilde: lovdata.no

Utnyttelse var et viktig premiss for håndhevelsen av straffelovens § 315 (den såkalte hallikparagrafen) frem til 2003. Da innførte man en ny bestemmelse om menneskehandel i straffeloven, som blant annet gjør det forbudt å utnytte og forlede andre til sexsalg ved hjelp av virkemidler som vold og trusler. I samme prosess fjernet lovgiver vilkårene «utnytter» og «forleder» fra hallikparagrafen. Dagens hallikbestemmelse sier at den som «fremmer andres prostitusjon» straffes med bot og fengsel i inntil seks år.

Å forhindre økonomisk utnyttelse av personer som selger sex var et hovedmål med den gamle bestemmelsen. Uten utnyttelse som vilkår ble dette målet utydelig, mens vern om samfunnsmoralen får en mer sentral rolle. Formuleringen «å fremme andres prostitusjon» forstås som å bidra til andres sexsalg og gjør bestemmelsen svært vidtrekkende.

Straff bør bare brukes som reaksjon på handlinger som medfører at andre påføres skade, men slik § 315 håndheves i dag, rammer den strategier sexarbeidere har for å redusere skader. Sexarbeidere som jobber sammen i arbeidsfellesskap eller på andre måter bistår hverandre for å skape tryggere arbeidsforhold, risikerer å bli anmeldt for hallikvirksomhet. For sexarbeidere som tar outcall – altså besøker kunden hjemme – vil det å ha en sjåfør som kjenner til adressen være en sikkerhetsstrategi. Med dagens håndhevelse av straffelovens paragraf 315 risikerer sjåføren straff.

Hallikbestemmelsen skiller seg fra de øvrige bestemmelsene med lignende strafferammer i seksuallovbruddskapitlet, som dreier seg om seksuelle relasjoner preget av ufrivillighet, misbruk og overgrep. Ingen regnes som fornærmet etter hallikparagrafen, noen som tyder på at lovgiver ikke ser på sexsalg i seg selv som en voldelig handling. Paragrafen er strafferettslig regulering av seksuelle handlinger mellom samtykkende voksne mennesker.

Det foreligger ifølge juristen Vilde Bodal ingen vurdering fra lovgiverne om hva det er som gjør hallikvirksomhet straffeverdig og hvilken relasjon hallikparagafen har til skadefølgeprinsippet, som skal være det styrende prinsippet for norsk strafferett. Tvert imot viser Bodal i boken Å fremme andres prostitusjon. Straffelovens § 315 (2017), at når vilkåret om utnyttelse er fjernet fra bestemmelsen, er det vanskelig å tro at det å hindre utnyttelse er det reelle formålet.

Håndhevelsen av §315 har også ført til at kvinner fra land i Afrika, Sørøst-Asia og Øst-Europa har opplevd å bli utestengt fra leie og hotellmarkedet. Det skjer både som en følge av stereotypier i den offentlige debatten, og at det i politiets samarbeid med privat næringsvirksomhet inngår profilering relatert til etnisk og nasjonal tilhørighet.

Et siste poeng er at fraværet av mulighet til å etablere strategier for å trygge arbeidssituasjon er voldsskapende. Vold skaper psykiske og somatiske traumer, og vold er en av hovedårsaken til hivsmitte blant sexarbeidere. Ikke bare opplevd vold, men også frykten for å bli utsatt for vold bidrar til stress og redusert psykisk helse for de av oss som selger sex.

Bestemmelsen skaper usikkerhet hos helse- og sosialfaglig ansatte i tiltak for sexselgere. Vi kjenner til ansatte som er i tvil om hvorvidt informasjon ment for å trygge sexselgere kan rammes av hallikparagrafen.

Uten et ledd om utnyttelse truer hallikparagrafen dermed det gode skadereduserende arbeidet som effektivt forhindret enn større hiv-katastrofe, blant annet hos skeive og injiserende rusbrukere, på 1980- og 1990-tallet. Alternativt kunne man flyttet hallikparagrafen til menneskehandelsbestemmelsens kapittel om vern av den personlige frihet og fred. Dette ville markert at det straffeverdige er utnyttelse av en sårbar gruppe.

PION utga i fjor rapporten Sårbarhet og samhold hos personer som selger sex via internett. I rapporten intervjues norske og utenlandske sexselgere. Sexselgerne i rapporten forteller at de mest foretrukne måtene å selge sex på er i egne leiligheter, på hotell eller i arbeidskollektiv.

En vanlig feministisk kritikk av sexkjøp- og salg er at det reduserer sex til noe som kan kjøpes. Siden det er flest kvinnelige selgere og flest menn kjøper seksuelle tjenester, mener mange at sexsalg- og kjøp objektiviserer kvinner og dermed opprettholder patriarkalske samfunnsstrukturer.

Vi mener derimot at de av oss som selger sex, i likestillingens navn, må få ha selvbestemmelsesrett når det gjelder valg av salg av sex som kilde til inntekt og medbestemmelsesrett når gjelder organisering av eget arbeidsliv. Et ønske om å redusere kommersiell sex må skje med andre virkemidler enn straff og stigma. Tilbakemelding fra sexselgerne i våre organisasjoner er at hallikparagrafen rammer sårbare kvinner* gjennom å kriminalisere tryggere måter å selge sex på. Derfor ber vi 8. marskomiteen holde i hevd det viktige feministiske prinsippet om å lytte til de det gjelder.