Kultur

– 80-tallet var en kulturkamp som foregikk i de tusen hjem.

HE-MAN: TV-serien He-man tok norske barn med storm da vi fikk tilgang til kabel-TV på 80-tallet.

Bilde: Alejandro Molina B / Flickr

68-erne frontkolliderte med forbrukerkulturen fra USA. Det har Ole-Martin Ihle skrevet en erindringsbok om.

Ole Martin Ihle, kjent som produsent av «hjernevask» sammen med Harald Eia, har skrevet en litt underfundig og underholdende bok om egne minner fra oppveksten på 80-tallet.

– Jeg valgte å la min hukommelse styre, så det er 80-tallet gjennom et barns øyne. Det er sikkert ikke en perfekt tilnærming historisk sett, men det var en grei måte å sortere stoffet på. Og selvfølgelig er jeg er mest opptatt av de tingene som rammet meg direkte.

Fjernkontrollen var ifølge pappa en uting, bevisst designet for å skape «sofagriser» og «TV-slaver», som igjen var et slags første skritt på veien mot «amerikanske tilstander.

I boken skildrer han stadige konflikter mellom Ole Martin (6-13) som ønsker seg nye leker fra USA, godteri og en evig kamp om hvor mye TV og hvilke TV-serier han skal få se på, særlig etter at styggedommen kabel-TV gjorde sitt inntog i nabolaget.

Moren var 68-er og skeptisk til den nye forbrukerkulturen som bredte om seg i lille Norge dette tiåret, mens Ole Martin slukte alt rått. He-Man på Sky Channel danket ut pedagogisk anlagte barne-tv-sendinger og han forteller levende om hvordan smågodt og leker fra USA inntok butikkhyllene.

– Det var en kulturkamp som foregikk i de tusen hjem. Man kom fra en tid der Norge var et veldig annet sted, der all mat var kortreist, der det knapt fantes restauranter, og ingen gikk ut og spiste, leker var ball og gyngehester og barne-tv var pedagogiske tsjekkiske tegnefilmer der alle snakket på nynorsk.

Fargespekteret på NRK var mellom grått og mosegrønt, påpeker Ihle i boken. Konkurransen fra kabel-TV og video ble grusom for pedagogisk anlagt statlig fjernsyn.

–  Og så eksploderte verden i farger, og ble gøyal, særlig for barn, på en måte det ikke hadde vært det før. Du fikk barnevennlig godteri, kabel-tv, tegnefilmer og video, og man kunne leie filmer som aldri ville sluppet gjennom sensuren på kino. Plutselig hadde ikke lenger staten full kontroll over den kulturelle dietten, og foreldrene våre kjempet en innbitt kamp for å kontrollere inntaket.

Kompromisser

Men selv om staten måtte gi tapt, var det ikke dermed fri flyt. Ihle beskriver hvordan han og hans mor forhandlet om TV-tid. Det endte med at han fikk se halve, ikke hele He-man-sendingen. Et kompromiss mellom den radikale generasjonen og forbrukergenerasjonen som vokste frem dette tiåret.

– Jeg er selv født på 80-tallet, sønn av SV-ere  og kjenner jeg meg igjen i mye. Men moren din slår meg som litt ekstrem, det er veldig mye hun nekter deg å gjøre?

Ole-Martin Ihle er aktuell med boken «80-tallet».

Kagge / Sturlasson

– Jeg tror ikke hun var så unormal blant 68-erne. Jeg fikk jo både He-Man-figurer, merkeklær og videospiller til slutt. Jeg måtte bare mase lenger enn de fleste. Jeg fikk også en mail fra en annen 68-er forleden, som hadde lest boka, og mente mine foreldre mine var svært ettergivende. Hun hadde selv tatt med barna sine to uker på fjellet for å vende dem av med TV.

– Er det et paradoks at de progressive 68-erne var så teknologifiendtlige?

– Det er litt rart. Men de var barn av de som opplevde krigen. De fikk med seg Vietnamkrigen og med Reagan ved roret virket en atomkrig nært forestående. Dessuten begynte menneskeskapte klimatrusler å bli et tema på 80-tallet, med hull i ozonlaget, Tsjernobyl og varme vintre, så jeg tror de hadde en veldig sterk følelse av at teknologisk fremskritt uunngåelig ville ende i apokalypsen.   

– Pappa ble jo født året før krigen var slutt og atombomben ble sluppet. Og med den nye miljøtrusselen fikk jo vitenskapen skylden for alt som gikk galt.

O-fag

Han forteller at dette kom tydelig frem i 80-tallets Ofagsbøker.

–  Skepsisen overfor ny teknologi og vitenskap var mye mer uttalt enn i dag, og man fikk inntrykk av at verden gikk bakover. Moderne samfunn ble fremstilt med fabrikkrøyk, atomkraftverk og trafikkork, og det var veldig mye fokus på at det ble dyrket mindre jord enn det gjorde før. Det ble sett på noe veldig skummelt. Afrikanske landsbyer og norske småbruk ble det derimot tegnet idylliske portretter av.

– Er det sikkert at vi har det så mye bedre i dag, enn på 80-tallet? Kanskje det var gode grunner til å være fremtidspessimist?

– Det er mulig. Men dette er jo ikke en politisk bok, men en selvbiografisk kulturhistorie fortalt gjennom øynene til et barn. Og jeg omfavnet jo det nye. Jeg kunne ikke fatte hvorfor foreldrene mine var skeptiske til USA. Alt som kom derfra var jo bedre enn i Norge. Eller video. At man kunne ta opp noe og se det når man ville – å se Disney-kavalkaden på julaften i juli! – var selve definisjonen av fremskritt og modernitet.

På sett og vis ønsker forfatteren også å hvitvaske noen av de mest utskjelte sidene ved 80-tallet.

– Det er blitt skrevet mye om det alternative og kule 80-tallet – om R.E.M., The Alle Værste og Jim Jarmusch, mens mainstreamkulturen gjerne har fått en mer ironisk og stemoderlig behandling. Jeg har ønsket å gi den en liten oppreisning, og skrive uironisk om hvor mye powerballader, glorete tegnefilmer, leketøysfarsotter og tullete popmusikk og idiotiske actionfilmer betydde for oss som vokste opp den gangen.

– 80-tallet er jo også starten på vår tid og verden av i dag. Hvis man ser på de såkalte “jappene”, som var de mest utskjelte menneskene på 80-tallet, så er det merkelig å gå tilbake til datidens aviser og se hva kritikken besto i. Det som trekkes fram som eksempler på hvor overfladiske de er  at de spiser salat, drikker vin i stedet for øl, trener og spiller squash. Det som beskrives er den moderne forbrukeren. I dag er vi alle japper. Selv 68-erne ble sånn til slutt. I løpet av 80-tallet gikk mamma fra å være et jordfarget naturbarn til en mer pastellfarget Krystle-look-alike.

– Er dette også forklaringen på hvorfor vi ikke lenger har store generasjonskonflikter. Er det forbrukerøkonomien som har seiret og gjort ungdomsopprør overflødig?

– Det foreldrene våre kjempet for, er en kamp det nesten ikke går an å ta lenger. 80-tallet var tiåret da popkultur ble massekultur, da det ikke lenger var noe man oppsøkte, men noe det var umulig å unnslippe. Og siden den gang har man bare sunket enda lenger ned i myra. Foreldre i dag kan være mot iPad og for surdeigsbrød, men det er vanskeligere å holde barna unna det nye. Det gikk faktisk på 80-tallet. Jeg hadde venner som aldri hadde spist en hamburger eller lest en tegneserie.  

Til slutt måtte også foreldrene kampen gi etter for de materielle fristelsene. På slutten av 80-tallet hadde 68-erne blitt til forbrukere, de også. Men ikke uten en viss bittersødme.

De nøt den nyervervede velstanden, men måtte hele tiden forsvare de materielle høyreavvikene for seg selv. Det smertet dem at de ikke lenger var tro mot sine idealer og min teori er at de forsvarte det løsslupne forbruket ved å sette desto strengere grenser for oss. 

– Din mor døde relativt ung. Hadde det vært mulig å skrive boken om hun var i live?

– Det er ikke sikkert jeg hadde vært så nostalgisk på vegne av dette tiåret da. Det at hun døde da jeg var såpass ung har nok gjort meg mer mimrete overfor barndommen, lenge før jeg tenkte på denne boka. For eksempel har jeg i årevis sett 80-tallsfilmer om og om igjen. Det har vært det nærmeste jeg har kommet en tidsmaskin tilbake til den gangen mamma levde.

– Hva er det beste med 80-tallet?

Selv om det var et sjokk for foreldrene mine, så tror jeg det var bra at Norge åpnet seg litt mer mot verden, og slapp litt flere impulser inn.

 

Mobberne var nådeløse. Selv om de ikke hadde sosiale medier til rådighet, vil jeg på ren husk hevde at de var verre i dag. De fleste jeg kjenner som vokste opp på åttitallet, har i hvert fall historier fra egen oppvekst som ville inspirert til fakkeltog i dag. Mobbingen var grov, og helt vanlig.

Nådeløse mobbere

– Er det noe som ikke var bra med 80-tallet?

– Jeg opplevde at mobbing fikk foregå uten at noen grep inn, Mange hadde en holdning om at gutter er gutter, og mobbing er en del av det å være gutt, og lærere visste ikke helt hva de skulle gjøre. Vi var jo også mindre overvåkede og mer alene, som i utgangspunktet var en bra ting – vi var mer ute – men det kunne også føre til ekstrem mobbing, sier Ihle og forteller om en grov episode der en tenåring ble utsatt for et seksuelt overgrep.

– Likevel er du nostalgisk på vegne av 80-tallet?

– Jeg tror virkelig som jeg skriver, at det aldri har vært noen morsomme tid å vokse opp. Man kom fra et sted hvor det fantes så lite, og så plutselig var det underholdning overalt. Den kontrasten gjorde at begeistringen for alt som var nytt var så stor. Dersom noen hadde fått en tastetelefon eller en brusmaskin ville vi ringe på for å se det med egne øyne. Tekst-TV var et mirakel, og walkmanen gjorde hverdagen til en filmscene. Det var litt følelsen av å leve i fremtiden.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden