Skråblikk

Å bite en aktivist i arslet

Jeg tror jeg har det samme forholdet til aktivisme som Billy Connolly har til vegetarianere, skriver Espen Goffeng.

Bilde: Wikimedia Commons

Rapport fra samfunnsdebattens hypnotiserende øyeblikk.

Komikeren Billy Connolly sa for noen år siden at han godt kunne tenke seg å gå over til vegetarkost. Problemet var at han var redd for å bli en sånn dømrade, selvgod, overblid vegetarianer. Og hver gang han møtte en veganer, ja da fikk han en overveldende trang til å bite en levende gris i arslet.

Jeg liker Billy Connolly. Og jeg ser mer og mer hva han mener. Jeg tror jeg har det samme forholdet til en del aktivisme. Saken er at jeg ikke har noen problemer med det som aktivistene aktiviserer for. Akkurat som Connolly har stor sympati for vegetarfilosofien vegetarianere aktiviserer for.

Jeg har for eksempel ikke noe imot kvinner. Jeg liker dem ganske godt, egentlig. Har etterhvert møtt mange av dem, og det funker ganske greit. For å parafrasere den allvitende Sir Humphrey: til og med kona mi er kvinne. Men jeg må innrømme at ytre kant av feminismen klør meg litt under armen akkurat nå. For hva skal man gjøre, når kvinner scorer bedre enn menn på livskvalitet i hele Vesten, men fremdeles insisterer på å kalle samfunnet et undertrykkende patriarkat? Hvor skal det ende?

Jeg bryr meg ikke om hudfarge. Vel, ikke mer enn medlemmer av menneskeslekten visstnok gjør underbevisst, i hvert fall. Det er jo et drøss av undersøkelser som viser at vi er litt rasister alle sammen. Men man er da i bunn og grunn ikke-rasist. Jeg liker ikke-rasister. Jeg tror faktisk jeg liker dem bedre enn anti-rasister nå om dagen.

For hva skal man gjøre, når vi lever i det som ifølge alle relevante undersøkelser er et av de absolutt minst rasistiske landene på det aller minst rasistiske kontinentet, og de stadig trykker inn i hodet på folk at vi lever med allestedsnærværende, undertrykkende, systemisk rasisme? Hvor skal det ende?

Jeg har absolutt ingenting imot transseksuelle. Hvem har egentlig det? (Bortsett fra radikalfeminister og religiøse mørkemenn, da). De er knallkule på film, hyggelige og ser ofte helt fabuløse ut. Men jeg må si at transaktivister ligger på et eget nivå akkurat nå når det gjelder misforholdet i min innstilling til aktivistene og de det aktiviseres for.

Jeg gikk rundt i butikken og handlet mat i dag (man er da også moderne, myk mann) og koste meg med den glimrende podcasten Triggernometry. De hadde Geoffrey Miller, professor i evolusjonspsykologi, på besøk.[1] Vertene spurte ham hvorfor det var så få som sa det alle vet om transseksuelle menns fysiske fordeler når de går over til kvinnesport. Det har med aktivistene å gjøre, mente Miller.

”De er de mest ondskapsfulle, oppfarende,  flokkjagende menneskene på internett. Alle er redde for dem. Alle jeg kjenner som er involvert i podcaster eller offentlig engasjement eller som kanskje skriver for Quilette, … dette er de folka du må være mest forsiktig med”. Sa professoren.

Det høres riktig ut, sier podcastvert Konstantin Kisin. ”Alle samtalene våre om dette nå er så uærlige. Alle vet jo at det er fysiske forskjeller på menn og kvinner [i sport]”. Allikevel sier vi det ikke, sukker Kisin.

Og igjen: det er ikke transseksuelle vi snakker om her. Det er transaktivister. Som ikke er det samme. Og det høres kanskje voldsomt ut. Men det må jo være en grunn til at det panelet Kisin sikter til i sin kommentar sitter på BBC og forteller hverandre ting som alle i panelet vet er usant.

Det er tidvis ganske hypnotiserende å se på slikt. Og jeg garanterer her og nå at effektene av transaktivismen kommer som rettssaker om noen få år. Det de har fått gjennom av behandlingsmetoder i USA, England og Sverige kan vise seg å være en katastrofe for hundrevis av unge.

Så når jeg leser om historien til Caroline Farrow, så får jeg lyst til å bite noen. Farrow brukte feil kjønnspronomen om en transperson. For dette ble hun etterforsket av politiet for hatkriminalitet. Det finnes nå en webside dedikert til henne hvor du blant annet kan finne hennes kontaktinformasjon.

Når jeg ser sånt, får jeg omtrent den samme trangen som Billy Connolly.

Noe à la ”det er flott med rettigheter for og likebehandling av transseksuelle, men jeg vil ikke bli en sånn transaktivist selv. Jeg får bare lyst til å bite i noen i arslet når jeg hører på dem”.

Men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal løse det. Jeg kan jo ikke bite en transe i arslet, for dem har jeg ingenting imot. Og jeg tør ikke å bite en transaktivist.

[1] https://www.youtube.com/watch?v=hTLfiBTtE88

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden