Spaltist

Å få barn er det mest rebelske jeg kan gjøre

Bilde: Pixabay

Hvis flere unge skal få barn, er det én ting som er sikkert: Flere må snakke opp småbarnstilværelsen.

Hadde jeg fått barn nå, ville det vært det mest rebelske jeg har gjort hittil i livet. Jeg er nemlig midt i målgruppa statsministeren (i hvert fall indirekte) henvendte seg til da hun oppfordret oss nordmenn til å få flere barn, og ikke minst, begynne tidligere. Dette henger nødvendigvis sammen, ettersom sannsynligheten for å få fire barn er betraktelig høyere om man er 25 enn 35. Du vet, fruktbar alder og alt det der.  

Selv er jeg snart 26, ferdig med utdannelse, har samboer og jobb. Jeg er med andre ord økonomisk selvstendig, har leilighet og partner og er biologisk helt på topp (forhåpentligvis). De vanlige forklaringene unge mennesker bruker på at de ikke vil ha barn – studier, økonomi, fast partner – gjelder altså ikke meg.  

For landets beste burde jeg altså sette i gang, for jeg kan rekke å få en del før kroppen sier stopp.  

Problemet for statsministeren er bare at jeg, i likhet med veldig mange av mine jevnaldrende, ikke egentlig har noe særlig lyst til å begynne dette eventyret helt ennå. Og hvorfor ikke? Det har jeg siden nyttårstalen tenkt mye over. Det er jo ikke det at jeg ikke liker barn. Barn er søte de, og jeg kan lett se for meg hvor søtt jeg vil synes mitt eget var.

Men akkurat nå er livet såpass deilig og friksjonsfritt at jeg trives for godt med tilværelsen til å ønske å endre den til noe som virker, for å være helt ærlig, slitsomt og stressende. Dette er også den rådende holdningen blant mine venninner. Jeg tror én av grunnene er at småbarnsforeldre på ingen måte snakker opp småbarnstilværelsen.

Den offentlige samtalen rundt denne tiden handler i stor grad om hvor viktig det er å være åpen om tøft det kan være å få barn, hvor utilstrekkelig man føler seg, hvor lite søvn man får, hvor lite tid man har. Mange skriver inn med historier fra eget liv og vil fjerne stigmaer rundt alt fra revnede underliv og blødende brystvorter til alvorlig fødselsdepresjon.

Tidsklemma (et ufyselig ord) virker som selve definisjonen av det å ha små barn. Mange foreldre omtaler tida uten barn som «fri» og klager over at man kun har et par timer «fri» om dagen (når barna har lagt seg). Da er de gjerne så slitne at de selv sovner ganske raskt.

Jeg tviler ikke på deres beskrivelser og opplevelser. Jeg synes bare det høres megaslitsomt ut. Jeg tror faktisk så mye på dem at jeg ikke får noe særlig lyst til å sette meg selv i samme situasjon. Ikke på noen år, i hvert fall.  

Googler man «småbarnsmødre» får man opp titler som «Mammasjokket – trøst og oppmuntring for småbarnsmødre», «Utslitte småbarnsmødre – likestillingens pris?», «Til alle slitne småbarnsmødre» og «Bedrifter straffer småbarnsmødre». Hvis jeg taster inn «å ha små barn» får jeg forslaget «tøft å ha små barn». Jeg unngår ordet «tøft» og får søkeresultatet «Slik unngår du at barna sliter deg ut» som øverste treff.  

Da prins Harry fikk barn denne uke ønsket broren William ham velkommen til «sleep deprivation society». En åpenbar spøk, selvfølgelig, og ikke noe man skal ta så alvorlig. Men tyngden av alle utsagnene etterlater et inntrykk av at det å ha små barn først og fremst er et slit.  

Dette inntrykket har blitt såpass kraftfullt at den vanlige holdningen i min omgangskrets er at det å få barn er noe man bør vente med til man har hatt nok gøy og moro – levd livet, som det sies – til at man er klar for å gå inn i den kjedelige, tunge tilværelsen. Ikke bind deg ennå, nyt å være ung og fri.  

I en mye omdiskutert kronikk hos NRK Ytring spurte Ranveig Wormstrand om når det egentlig ble så fælt å være mor. Er «all klaginga» resultatet av at Generasjon snøfnugg har begynt å få barn?

Wormstrands noe satiriske omtale av «karrierebertene» som klager over småbarnstilværelsen fikk, ikke overraskende, en del damer til å hisse seg ganske mye opp. For vi damer må innrømme at vi er ganske hårsåre når det kommer til en del ting, og blant dem er barn og morsrollen.  

Og det er en helt naturlig ting å være følsom rundt. Likevel burde man kunne ha en konstruktiv debatt. Statsministerens tale førte først og fremst til kommentarer som at takk, jeg er ikke en fødemaskin, og hvorfor er det bare vi damer som har ansvar for å få flere barn? Den siste melder jeg meg på, for er det én ting som irriterer meg, er det overskrifter som «Norske kvinner føder for få barn». Åja, men hva med norske menn, da? Sist jeg sjekka fikk norske menn enda færre barn enn norske kvinner, om jeg husker rett. Jeg mener også å ha lært at man må være to for å få barn. Men neida, det er norske kvinner som føder for få barn.  

Når dette er utgangspunktet blir en del damer, meg selv inkludert, ganske sure når debatten kommer opp. Det er for kort tilbake til en tid der selve definisjonen av å være kvinne var knytta til å være mor, det var vår eneste funksjon.

Selv har jeg en generell holdning som sier at det alltid er positivt å fjerne skam og stigma. Problemet nå er at dette skjer uten balanse, og det samlede inntrykket er altså at hvis man er glad i fritid, ro, søvn og ferier – og det er de fleste av oss – så bør man utsette barn.

Én ting jeg er like sikkert på som at det offentlige ordskiftet om småbarn påvirker holdningene våre, er at dersom jeg nå hadde bestemt meg for å få barn, ville det vært det mest rebelske jeg har gjort hittil i livet. Jeg er nemlig kjedelig snusfornuftig og følger råd, og råd er gjerne basert på fordommer. Og alle råd jeg får fra venner, og til og med familie, er at det er best å vente med barn. Det er så mye man bør gjøre i livet før man binder seg fast til hus og hjem.

Og slik går nok åra.  

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden