Debatt

Å kalle «utgifter» for «investering» er en typisk politisk talemåte

Budsjettmessig er tendensen til å omdøpe utgifter til investeringer uheldig, skriver Lars Kolbeinstveit.

Bilde: Arbeiderpartiet / Bernt Sønvisen

Jonas Gahr Støre må gjerne kalle offentlige utgifter til velferd for «investeringer». Men det er fortsatt utgifter.

Arbeiderpartiets leder sier i et intervju med VG, etter Erna Solbergs landsmøtetale, at han er uenig i at «tiden for de store reformene er over (…) Høyre omtaler gjerne velferden som en utgift, vi ser det som en investering», sier Støre.

Å kalle «utgifter» for «investering» er en typisk politisk talemåte. Støre er ikke alene.

Ofte blir utgifter eller reduserte inntekter (skattelette) kalt «investeringer» for å underkommunisere at noe annet på offentlige budsjetter, i hvert fall på kort sikt, må prioriteres i mindre grad enn det ellers kunne blitt.

Det er likevel ikke slik at alle utgifter er like fornuftige. Noen offentlige utgifter er bedre anvendte penger enn andre, og noen skattelettelser er mer effektive enn andre.

Idealet for det offentlige ordskiftet om budsjettprioriteringer bør være at knappe ressurser anvendes best mulig.

Tolket i beste mening har Støre et poeng. Offentlige utgifter til velferd er ikke bare rene tap, men bidrar til å trygge vårt samfunn. For eksempel er arbeidsledighetstrygd et gode som sørger for at omstillinger i næringslivet går mer smertefritt. Velferdsutgifter til barn er en investering i fremtiden deres. Det er ikke dumt tenkt, men Støre tolker ikke høyresiden i beste mening om han hevder at høyresiden er uenig.

Budsjettmessig er tendensen til å omdøpe utgifter til investeringer uheldig. Partiene er nemlig ikke enige om hvilke offentlige utgifter og skattelettelser som er bedre enn andre. En SV’er vil kanskje si at barnehage er en investering, men en fra Frp vil si at flere felt på E18 og skattelette er en investering.

Idealet for det offentlige ordskiftet om budsjettprioriteringer bør likevel være at knappe ressurser anvendes best mulig. I Norge har prioriteringer blitt utsatt for lenge fordi uttaket fra Oljefondet har økt kraftig. I et Civita-notat viser kollega Haakon Riekeles at « mens hver tolvte krone som ble brukt på statsbudsjettet i 2006, kom fra oljefondet, var hver sjette krone som ble brukt i 2016, en oljekrone.»

Forsvinnende lite har gått til skattelette. Det er grunner til å spørre om oljepengebruken de siste årene harmoniserer med borgerlige idealer om budsjettdisiplin og begrenset størrelse på offentlig sektor.

Vi har vært dyktige, men også heldige når Oljefondet har blitt så stort. Det har bidratt til at det har vært relativt enkelt å holde seg innenfor handlingsregelen. At dette ikke blir like enkelt fremover, har økonomer advart mot lenge. Erna Solberg snakket i landsmøtetalen sin om at vi fremover må prioritere hardere på grunn av mindre handlingsrom.

«Det går ikke an å bare vedta nye utgiftsøkninger med mindre man vil øke skattene», sa Høyres finanspolitiske talsmann Henrik Asheim til Aftenposten 7.april. Asheim tar til orde for tøffere prioriteringer og åpner for eksempel for kutt i sykelønnen. Det er legitimt å være uenig i prioriteringene til Asheim, men videreføres dagens sykelønnsordning, blir det mindre til andre gode og viktige områder.

Ansvarlige politikere evner å prioritere og innrømmer at utgifter er utgifter.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden