Kommentar

Å kutte i UDs kulturmidler er ikke god borgerlig politikk

En stor del av UDs kulturmidler går til å sende utenlandsk bransje og journalister til festivaler i Norge for å speide etter mulige talenter, skriver Larsen.

Bilde: Visit Oslo (CC BY 2.0).

Det grenser til komisk at satsingen på kultureksport skal lide under at den ligger under forskjellige departementer.

Like sikkert som at november er her, er det at kulturlivet mobiliserer mot regjeringens forslag til statsbudsjett.

Om kulturlivet går stille i dørene ellers i året, er det i alle fall én ting som vekker oss opp av dvalen: faren for å få mindre penger fra staten.*

Denne uken har det blant annet handlet om kutt i Utenriksdepartementets kulturmidler, som brukes til å profilere norske kunstnere internasjonalt. Potten er foreslått kuttet med 24 millioner kroner, og flere kunstnerorganisasjoner møter torsdag og fredag til høring på Stortinget for å overtale politikerne til å redde inn midlene.

Sett fra sidelinjen kan det virke nesten umulig for en borgerlig regjering å drive kulturpolitikk, nettopp fordi hvert minste forsøk på kutt blir møtt med protester fra et nærmest unisont kulturliv. Skal man prioritere noe fremfor noe annet, kommer man jo ikke unna at noe må kuttes.

Feil kutt

Men sett fra et borgerlig perspektiv er det å kutte i UDs kulturmidler, definitivt feil kutt. Å sørge for at norske kulturutøvere har tilgang til internasjonale markeder og publikum, bør være et tydelig borgerlig politisk mål.

Det har det også langt på vei sett ut som at det var. Kulturminister Linda Helleland har brukt mye tid på å framsnakke eksport, ja, hun laget til og med en stor fest for å feire kunstnere som har lykkes internasjonalt. Kulturministeren har dessuten gått inn for å styrke Norwegian Arts Abroad, paraplyorganisasjonene som skal bidra til internasjonalisering av kunsten her hjemmefra.

Det er fremdeles ambassadene og Utenriksdepartementet som sitter på de viktige nettverkene og kontaktene.

Men med mindre Norwegian Arts Abroad oppretter kontorer i de landene det skal eksporteres til, er det fremdeles ambassadene og Utenriksdepartementet som sitter på de viktige nettverkene og kontaktene i kulturlivet i landene det skal eksporteres til.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Mye for pengene

Borgerlige politikere bør også være opptatt av å få mest mulig ut av pengene man har til rådighet. En stor del av UDs kulturmidler går til å sende utenlandsk bransje og journalister til festivaler i Norge for å speide etter mulige talenter. Det er tiltak som koster lite – typisk en flyreise og et par overnattinger for de det gjelder – men som kan lede til store gevinster for norske utøvere.

Kutt i UDs kulturmidler var noe av det første regjeringen foreslo da den overtok makten for fire år siden. Den gang hørte jeg fra kilder i Kulturdepartementet at de syntes det var urettferdig at kulturpolitikerne fikk «skylden» for det som i praksis var Børge Brendes budsjettkutt. Det kan godt hende at Linda Hofstad Helleland sukker over det samme nå.

At midler til kultureksport ligger i ulike departementer, bør ikke føre til motstridende politikk.

Men det styrker ikke Hellelands troverdighet som kulturminister: Hun bør klare å kommunisere til resten av regjeringen hva som er de viktigste prioriteringene innenfor hennes eget felt. At midler til kultureksport ligger i ulike departementer, bør ikke føre til motstridende politikk. Da tar man to skritt frem og ett tilbake innenfor samme regjering, noe som grenser til det komiske. Hvis det er så umulig å samhandle, bør man heller vurdere å flytte midlene fra Utenriksdepartementet og over til Kulturdepartementet.

Borgerlig kulturpolitikk på stedet hvil

I stedet for å peke ut slike tydelige mål, og lage politikk deretter, har regjeringens tilnærming til kultur stort sett vært å la budsjettene bli som de er, innføre noen nye satsinger – og gjøre eventuelle kutt etter ostehøvelprinsippet.

Kanskje tar jeg feil, men jeg tror genuint at en borgerlig regjering som tør å sette seg klare mål, med kutt på den ene siden og økte satsinger på den andre, ville hatt mer suksess enn en som lar det meste stå på stedet hvil. Selv i kulturlivet, som tilsynelatende aldri blir fornøyd.

I stedet viser denne ukens debatt en passivitet fra regjeringens side. I tillegg til UDs kulturmidler har nemlig spørsmålet om lønnsreform for billedkunstnere, en treårig opptrappingsplan for at kunstnerne skulle få økte inntekter, og sammensetningen av kunstnernes stipendkomité stått på agendaen.

Lønnsreformen har blitt forhandlet frem over flere år, og første del fikk gjennomslag gjennom en avtale med KrF og Venstre i 2015. Det er snodig at regjeringen prøver å skrote ferdigstillingen av den nå, særlig siden det ville gitt dem en sjanse til å rette opp noe som de rødgrønne gjorde feil: De rødgrønnes kulturløft nådde ikke frem til de som skaper kunsten. Det viser rapporten om kunstnerøkonomien, som regjeringen selv bestilte.

Det styrker hverken Høyres troverdighet som kulturparti eller Hellelands ry som en kulturminister som kjemper for sitt eget felt.

Det kan virke som om Høyre bare «venter» på at Venstre og KrF skal redde inn reformen igjen, som en politisk hestehandel i budsjettforhandlingene. Det er forsåvidt greit nok, men det styrker hverken Høyres troverdighet som kulturparti eller Hellelands ry som en kulturminister som kjemper for sitt eget felt.

Når det gjelder forslaget om å flytte makten til å velge medlemmer i Kulturrådets stipendkomiteer fra kunstnerorganisasjonene til Utvalget for statens kunstnerstipend, en gruppe på fem der tre er utnevnt av Kulturdepartementet, er det vanskelig å se hvordan det går i hop med Hellelands ønske om maktspredning, uten at jeg kjenner den saken i detalj. Også her vil tiden vise om Venstre og KrF tolker saken annerledes enn regjeringen.

Det er umulig å gjøre alle til lags. Uansett hvilke kulturkutt som foreslås, vil noen protestere. Men én ting er sikkert og visst: Kuttene i UDs kulturmidler er ingen god, borgerlig prioritering.

* Ja, jeg sier «oss» – Minerva er tross alt også en offentlig støttet kulturbedrift, så da inngår vi vel også i «kulturlivet».

Det opplyses om at artikkelforfatteren jobbet med kultur i utenrikstjenesten mellom 2012 og 2015.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden