Kultur

Å leve, eller ikke leve?

«Lazarus» er David Bowies forsøk på å leve litt lenger, skriver Minervas anmelder.

Bilde: Erik Berg

«Lazarus» på Det norske teatret går inn i debatten om det moderne dødsønsket. Men det er lett å forstå hvorfor musikalen ikke er blitt en internasjonal slager.

Musikalen Lazarus på Det norske teater er ikke den type musikal du vanligvis ser i Oslo. Det er en jukebox-musikal sterkt knyttet til David Bowie, men ikke bare ved at han skrev musikken: Ifølge den britiske kritikeren Dominic Cavendish er var musikalen Bowies egen idé. Han skapte utkastet til plott før han gav det videre til dramatikeren Enda Walsh, som utviklet stykke videre mens Bowie ble mer kreftsyk. Til slutt ble han så syk at han ikke kunne delta på prøvene.

Allikevel – Lazarus har egentlig ikke vært en stor internasjonal suksess. Den har ikke blitt spilt på Broadway, men på det lille teateret New York Theatre Workshop, to måneder før Bowies død. Det var da stykket hadde sin premiere her, 7. desember 2015, at David Bowie visste seg offentlig siste gang.

Året etter spilte den i London på «fringe»-teateret Kings Cross. I all hovedsak har forestillingen spilt rundt 100 forestillinger på hvert sted. Unntaket er Tyskland, hvor den gikk på det store Hamburg-teateret Deutsches Schauspielhaus.

Oppsetningen på Hovedscenen til Det Norske Teatret er derfor å regne som en stor produksjon av denne musikalen. Dermed skiller Lazarus seg fra for eksempel Book of Mormon eller Charlie og Sjokoladefabrikken, som også settes opp på Det Norske Teatret. Der de norske produksjonene inngår i en serie internasjonale produksjoner, vil Lazarus, hvis den blir en suksess, lett komme til å selge like mange billetter som den gjorde i New York.

Bryter musikalens jernlov

Idet jeg ser forestillingen skjønner jeg hvorfor Lazarus ikke er blitt en internasjonal slager. Grunnen er at dette ikke føles som en musikal, men mer som en blanding av et samtidsdrama og en popkonsert. Under popkonserten går karakterene opp til mikrofonen og synger låter fra Bowies katalog, med hits som «Life on Mars» (1971) og «Heroes» (1979), i tillegg til fire nye låter, herunder tittellåten «Lazarus».

Musikalens største problem er nettopp at det egentlig er to forskjellige stykker. Sangene bidrar ikke til å driver historien fremover, og historien styrker egentlig ikke konserten. Dermed bryter den eklatant med Rodgers og Hammersteins jernlov om hva som er en god musikal – nemlig at sangnumrene skal drive historien fremover. 

Fanget på jorden

Det er mellom sangene at samtidsdramaet utspiller seg. Det handler om liv og død – og låner ikke så rent lite fra mytologien.

En gang da den greske guden Zevs skulle spille et puss med gudinnen Eon, oppfylte han hennes ønske om å gjøre elskeren Tithonus udødelig. Det skulle viser seg at det var en straff – da Tithonus blir eldre, blir livet hans tomt for mening, noe som også plager hans kone Eon. Det løser seg på en måte ved at Eon gjør ham om til verdens første insekt. Han skal leve evig, men alltid be om å bli drept, i henhold til mytologien.

Ønsket om å dø er går igjen i Lazarus, som er en fortsettelse av boken og filmen The man that fell to earth (1963/1976) hvor Bowie spiller hovedrollen. Kort fortalt handler filmen om det menneskelignende romvesenet Thomas Jerome Newton som har kommet til verden for å hente vann til sin tørkende planet. Newton bruker sin kunnskap hjemmefra til å skape patenter og blir en meget vellykket entreprenør. Pengene skal han bruke til å bygge et romskip som kan bringe ham hjem. (Vittige tunger vil kanskje se en parallell til Elon Musks romskipsprogram Space X. Musk kommer forøvrig fra Sør-Afrika, en region sterkt plaget av tørke.)

Selvsagt blir det trøbbel. Mens Newton er på jorden blir han forelsket i mennesket Mary Lou, en jordisk utfordring som greske guder kjente til det kjedsommelige. Idet han skal teste romskipet blir han arrestert av CIA – som gjennom et svik fra en medarbeider har funnet ut at han er et romvesen. I fangenskap blir han alkoholiker og forlatt av Mary Lou – og nå har han en dobbel utfordring. Han kan ikke dø, ei heller vende hjem. Han er fanget på jorden. 

Mens vi venter på å dø

Lazarus starter i Newtons (Joachim Rafaelsen) leilighet der han drikker gin, assistert av assistenten Elly (Heide Gjerdmundsen Broch). Skal han nå klare å reise hjem, gjenoppstå fra de døde? Newton, som forøvrig ser ut som Bowie, har gitt opp alt håp.

Og han er ikke den eneste som har mistet håpet. Elly er i et lite vellykket ekteskap, og vet ikke hva hun vil i livet – en problemstilling som blir en sidefortelling. 

Ganske raskt får Newton får besøk av Girl, som blir hans muse, eller engel om du vil (Mimmi Tamba). Hun er kommet for å hjelpe ham å komme dit han vil. Det er nå det blir en form for fart på handlingen. Som alle gode muser er det usikkert om hun kun eksistere i Newtons hode eller ikke. Hun kan i hvert fall ikke sees av andre. Siden kommer en siste nøkkelkarakter til: Valentin, som ser ut som en gammel rocker, men minner mer om en djevel (Petter Vermeli). Det mytologiske universet i Lazarus er komplett, med gud, dødelig, engel og djevel.

Det viser seg at de tre hovedskikkelsene, Newton, Elly og musen, alle sammen venter på å komme ut av elendigheten. Newton vil hjem – og ønsker bare å slippe unna livet på jorden. Musen viser seg å være en jente som ble levende begravet, og som ønsker at Newton skal drepe henne. Elly på motsatt side er misfornøyd med ekteskapet og livet – nettopp fordi at hun vet at hun skal dø – og er redd for å kaste bort livet. Hun ønsker seg en ny start. Valentin, som er det jordiske motstykke til musen, dreper derimot alle som er tilfreds med livet – og fremstår mot slutten av stykket som den eneste som selv trives på jorden.

Det er umulig å se denne forestillingen uten å tenke på aktiv dødshjelp. 

David Bowies lange farvel

I sin bok Leksikon om lys og mørke forteller Simon Stranger en historie fra jødisk tradisjon. En person dør ikke bare en gang, men to ganger. Den første gangen er da han faktisk dør – den andre gangen er når navnet hans uttales for siste gang.

Tanken er ikke unik for jødedommen. Romerne praktiserte Damnatio Memoriae som den verste straff. Den gikk ut på at ditt navn ble strøket fra alle offisielle dokumenter, slik at ingen ville huske deg når dine nærmeste døde.

Jeg kom til å tenke på denne historien under en scene i Lazarus, da Ben (Kristoffer Olsen), forteller Valentin om Newton. Han sier noe slikt som at «alt han tok i ble til gull – og  så solgte han seg ut av alt – og forsvant som han aldri hadde eksistert.» Idet folk sluttet å nevne Newtons navn, var han død – selv om han fremdeles levde.

David Bowie innså kanskje at i det man dør, kan ikke fansen lengre gå på konserter. De kan bare høre på album. Vil de da nevne hans navn like ofte? Hvordan kan konsertene og sceneskikkelsen Bowie leve videre?

Et svar er å lage en musikal. Konseptet er ikke unikt – musikalen Jersey Boys spilte 4642 forestilling på Broadway og turnerer verden. Den har definitivt gitt bandet «The four seasons» videre liv.

Bowie og hans dramatiker Enda Walsh går altså for en miks mellom konsert og samtidsdrama. Men kan skuespillere fylle David Bowies rolle under konserten? Selv har jeg ikke vært på noen Bowie-konsert, men det er definitivt i konsertseksjonen av Lazarus at de sterkeste prestasjonene utspiller seg. Joachim Rafaelsen er en god imitasjon av David Bowie og viser en imponerende stamina. Mimmi Tamba leverer en minnerik «Life on Mars». Jeg ble også veldig imponert over videokunsten som introduserer Girl i historien. 

Så gjenstår spørsmålet. Lykkes Bowie med å få evig liv gjennom musikalen?

Om jeg skulle satse penger tror jeg at vi om 25 år fremdeles vil høre på albumene – mens Lazarus risikerer å havne i glemmeboken sammen med biografiske musikaler som Lennon (2005). 

Det lønner seg ikke å bryte Rodgers og Hammersteins jernlov.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden